«Jeg lover, at jeg vet det går over»

Jeg er ikke supermann. Jeg har ikke superkrefter til å bekjempe det som kommer som et hardt slag i magen. Jeg følte lenge jeg ikke kunne komme meg forbi det, over det. Det var bare vondt, og jeg sto der, barbeint, uten noen verktøy til å kjempe meg opp med. Jeg har vært frustrert på behandlere som har sagt jeg må finne sunne mestringsstrategier, men ikke har hatt et eneste forslag til hva det kunne være. Jeg har vært oppgitt over å prøve og prøve, uten å føle jeg kom noen som helst vei.

Nå sitter jeg på flyet på vei til Spania. Og jeg gleder meg. Det siste året har behandlet meg mye bedre en de siste 10, selv om det har vært noen skikkelige kamper inni her. Jeg har hatt uker med så totalt mørke at jeg har vært livredd. Jeg har hatt tøffe behandlingstimer, tøffe nattetimer, tøffe dager. Men jeg har lært at jeg kommer faktisk ut på andre siden. Jeg har funnet mestringsstrategier som gjør at jeg klarer fullføre flere dager med normale måltidsrutiner. Jeg skader meg sjeldnere og sjeldnere, tror jeg har hatt fire sprekker i år, og det, det er jeg faktisk stolt over, at det ikke har blitt mer når jeg har vært fanget av mørket.

Jeg gråt meg i søvn i mange år for jeg gruet meg så fælt til neste dag. Til å fortsette kampen som føltes endeløs. Uten andre mestringsstrategier en selvskading og sult. Jeg vil bare si det er mulig, det er det. Jeg føler, etter år som kasteball og det de mente var et håpløst prosjekt, at jeg har lov å si at «du, det blir bedre» eller som Trygve Skaug synger, «jeg lover, at jeg vet det går over» For uansett hvor liten du føler deg og hvor vondt du har det på innsiden, så skal det gå over. Jeg har troen på deg!

Legger med en liste over mestringsstrategier som fungerer for meg, føl deg fri til å bruke de!

Når du føler deg trist:

-selvpleie! Lakk negler, ta et bad, ta ansiktsmaske

-hør på god, oppløftende musikk. Anbefaler spillelisten Smil! på spotify, den er fin til å få opp humøret

-vær kreativ: mal, tegn, broder. Det trenger ikke bli perfekt, men er en fin måte å få tiden til å gå

-gå en tur, legg merke til det du ser. Og om du liker å ta bilder kan du jo det også

Når du synest det er vanskelig å spise/beholde mat:

-planlegg på forhånd, skriv ned hva du skal spise

-ha en liste over hva du kan gjøre etter du har spist, distraher deg

-ikke gi opp selv om det ikke funket en eller fem ganger, du har en ny sjanse med neste måltid

For alltid borte

Når jeg har det skikkelig vanskelig pleier ord være den måten jeg formidler på. Ord på papir. Ord skrevet i nattens mulm og mørke på mobilen. Ord fra enda en side i dagboken min.

Denne gangen er jeg tom for ord, denne gangen er ord for små, for meningsløse. Jeg klarer ikke beskrive det, det er smerte jeg ikke har følt på før, ikke på denne måten. Sorg. Vanvittig vond sorg. Mine problemer ble plutselig veldig små og ubetydelige, det er ikke plass til de. Jeg fikk en melding på 17.mai, en melding INGEN noen gang skulle måtte få. Midt i en feiring med is, pølser og korpsmusikk, kom ordene «han er død, han tok livet sitt» Hjertet mitt hoppet over noen slag, jeg kjente en intens smerte og ville bare synke sammen. Klarte ikke snakke. Viste meldingen til mamma, hun til pappa. De klemte meg, holdt meg til stede, hjalp meg å puste. For jeg ville bare krølle meg sammen til en ball og gråte. Men, midt blant alle menneskene kunne jeg ikke det. Så jeg svelget kvalmen, klistret på et smil, og holdt ut en time til før jeg dro hjem og knakk sammen.

Han, en av mine største støttespillere, som jeg så på som en storebror, var borte. For alltid. Jeg gråt, jeg hikstet, og jeg klarte ikke, klarer ikke, forstå det. For hvordan kan et menneske, som var tvers igjennom godt, forsvinne. Det var han som sammen med meg isbadet hver uke i flere år, som jeg lærte å lage kaker og julebakst, som dro meg med på tur. Vi sto på slalom, han for første gang, og vi lo, lo så det gjorde vondt mens han falt gang på gang. Men han reiste seg, og prøvde videre. For hver gang vi reiste på tur ble han bedre, og etter noen år kjørte han fortere en meg. Han ga aldri opp. Han var også en av de som så meg, som virkelig så meg. Når jeg satt nedbrutt i en stol og ikke hadde klart å spise på lenge, ga han meg en klem og sa det skulle gå bra, at han var der. Han heiet, å hvordan han heiet på meg. Og nå, nå er han ikke her lenger. Jeg skal aldri få en klem til. Og det knuser meg, det knuser hjertet mitt i hundretusen biter.

Jeg håper du har det bra nå. Jeg vil savne deg for alltid, du gjorde meg til et bedre menneske. Hvil i fred❤️

En vandring i ambivalensen

Jeg føler det blir så feil og si at jeg velger recovery, for jeg har gjort det så mange ganger nå. At det blir feil og si at jeg velger livet, når jeg gang på gang faller. Men det finnes like mange (og kanskje flere) grunner til å velge recovery, som det finnes grunner til å velge å bare la alt gå til grunne.

Jeg har en indre demon som forteller meg hvor grusomt egoistisk jeg er når jeg spiser, som sier at alle tenker at jeg ikke fortjener mat. Jeg selv prøver tenke jeg er verdt det, at jeg fortjenner mat som alle andre. At jeg er verdt at det blir brukt resurser på meg. At jeg er verdt noe, på tross om jeg spiser eller ikke, at ikke min verdi måles ut fra tall og størrelse. Men når du har hatt en spiseforstyrrelse i nesten 12 år, blir alt så inngrodd. Alle tankene rundt mat og kropp, alle følelsene rundt metthet og sult. Jeg vet tankene mine ikke er rasjonelle, men likevel er det den største sannhet for meg.

Jeg har prioritert bort timene på ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), for jeg har ikke orket eller villet ha fokus på spiseforstyrrelsen. For spiseforstyrrelsen har tatt så mye plass, at det ikke har vært plass til noen andre. Det har ikke vært mulig å snakke fornuftig til den, og det har hvertfall ikke vært mulig å gå til mennesker som jobber aktivt med å overvinne den. Men nå kjenner jeg at jeg er sliten. Hele kroppen skriker, for jeg klarer ikke få i meg nok mat. Hadde jeg ikke vært sammen med andre som spiser, så hadde jeg ikke spist i det hele tatt. Og det skremmer meg, at jeg bor alene, og nesten ingen vet hvor ille det er. At jeg kan velge bort nesten alle måltider. For ingen oppdager det, og de som spør, får ikke vite. Jeg hater, virkelig hater å lyve, men det blir jo realiteten når noen spør om jeg har spist. For jeg klarer ikke si at det får jeg ikke til.

Skam. Ambivalens. Følelser. Klarer ikke snakke om maten fordi skam. Klarer ikke endre på noe, fordi jeg klarer ikke beholde kampviljen som kommer en sjelden gang. Klarer ikke følelsene mine, så jeg bedøver de med å ikke spise. Jeg har så lyst å bli frisk, så inderlig mye. Men jeg klarer ikke tro på at det kan skje, jeg finner ikke håpet som jeg så sårt trenger. Mat, at noe så grunnleggende kan bli så vanskelig. At hele livet kan dreier seg om at du ikke skal spise, når mat er noe du MÅ ha.

Jeg var på ROS idag, det var det som rullet i gang hele dagens tenkemaraton. En samtale der spiseforstyrrelsen blir litt blottlagt. Der mine sannheter blir satt litt på prøve. For i mitt hodet er det mye kaos, laget av spiseforstyrrelsen og stemmer. En salig blanding av alt jeg ikke får lov til og alt jeg må gjøre. Der det går på repeat fra jeg står opp til jeg legger meg at jeg IKKE må spise. At jeg ikke fortjener mat. Og det er tungt å stå i det. Å hele tiden få høre at det du bør gjøre, ikke er lov.

Men jeg velger recovery, jeg velger å ta steget et skritt videre, og fortsette mot det målet jeg har satt meg! Jeg skal prøve, som så mange ganger før, å overvinne matkaoset. Jeg velger å kjempe, på tross alle som har sagt at jeg aldri vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. For det ER mulig. Det må være mulig. Jeg vet det er sikker 67 gang jeg sier dette. Jeg har prøvd xx antall ganger å bli frisk i løpet av desse 11 årene. Men jeg må bare fortsette fremover og håpe at det er denne gangen jeg skal klare det. At denne gangen skal jeg vinne. Livet er ikke rett opp eller rett ned. Recovery er ikke rett opp og ned. Men jeg går på frem. Jeg har lært meg å leve igjen, etter så mange år med sykdom har jeg nå et liv som er så mye godt å friskt i. Og det er himla godt!!

Håp, meg mot verden

Jeg vander rundt i en forvirrelsestilstand.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle. Noen dager er gode, der jeg har litt energi og føler at dette skal jeg klare. Noen dager er jeg bare borte, helt inni tankekaos og fortvilelse. Jeg er sliten, det er nok det verste. Sliten av å kjempe en kamp som ingen andre ser. Sliten av at det jeg elsker (og de jeg elsker) sliter meg ut. Ikke fordi de gjør noe galt, tvert imot bare støtter de, men fordi jeg nesten ikke tåler noen inntrykk før hodet blir til grøt og jeg faller ut. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg drømmer om, absolutt ALT, men så vet jeg at det går ikke. Jeg kan ikke reise på krevende turer nå, jeg kan ikke gå på skole nå, jeg kan ikke jobbe nå, jeg kan ikke være med folk hver dag slik som det er nå. Jeg må prioritere, jeg må vite at jeg mentalt er sterk nok til å gjennomføre. Det blir til at jeg prioriterer familien og de nærmeste vennene mine. Og det er kjipt, for det er mange flere mennesker jeg vil være med, møte og oppleve ting med. Men så går det ikke.

Jeg synes det er vanskelig å si nei til ting. For er det noe jeg vil her i verden, så er det å være med. Jeg elsker felleskap, jeg elsker mennesker, og jeg er egentlig skikkelig sosial. Da blir det ekstra krevende når du har behov for hvertfall 2 timer søvn midt på dagen. I går var jeg ute hele dagen, slalåm kjøring og felleskap. Og jeg la meg klokka 20 når jeg kom hjem, som vil si egentlig klokka 19 da, ettersom vi stilte klokka i helgen. For selv om jeg har det kjempegøy, så tapper det ut absolutt alt av krefter. På slutten av en dag er jeg ofte så sliten at jeg får fysisk vondt. Det er som om du har influensa, hele kroppen verker. Og å ha det slik hver dag er kjipt. Jeg ønsker jo bare å kunne fungere, er det så mye å be om?

”du er både bra nok, sterk nok, og god nok” spilles det fra høyttalerne. Ingebjørg Bratland synger ”ingen som du”. Jeg prøver bygge meg opp, høre på gode tekster, sier til meg selv at jeg er bra nok, uansett. For jeg føler meg ofte liten, liten og ubrukelig. Det er vondt å ikke kunne være den støtten jeg ønsker å være. Men så gjør jeg jo så godt jeg kan. I dårlige perioder må jeg bare bite tenna sammen, og kjempe videre. Jeg vet jeg vil få hodet opp fra vannet snart. Jeg må lete frem håp fra den innerste mørke kroken i hjernen, fortelle meg selv at jeg er verdt det, at det blir verdt det. At en dag skal jeg ha overskudd til å være den jeg vil være.

Jeg lar ikke sykdom definere meg. Jeg er på ingen måte sykdommen min. Men jeg velger å være ærlig om hvor tøft det er når det står på. For det er tøft å kjempe hver dag for å ikke falle i sammen. Det er tøft å stå i alle følelsene som dukker opp når jeg tar friske valg. Det er vanskelig å takle skammen jeg får av spiseforstyrrelsen og stemmene. Men det er så viktig å klare tenke at det skal bli bedre, for det skal det bli. Det har jeg bestemt.

Jeg

Skal

Vinne

Svart

(14/03-19)

Lyset forandrer seg, solen kommer frem og det blir nesten automatisk forventet at du skal ha det bra. For det er jo sol, og jeg elsker sol og varme. Men i stede sitter jeg her med en stor svart klump i brystet, som hindrer meg i å klare puste skikkelig. Som fargelegger den blå himmelen grå. Som drar deg bort fra det fine, og inn i et tåkeland der ingenting er som det skal. Kronisk depresjon. Ikke vinterdepresjon nei, men en evigvarende depresjon som er der hele året. I år etter år etter år. Kan jeg få si at jeg er sliten, helt ekstremt sliten? For jeg er det, det føles ut som all luft er tapet ut av meg. Jeg har ikke krefter til å fullføre det jeg startet på.

Det er heldigvis ikke hver dag som er slik, heldigvis. Men å leve med at det er slik, at jeg havner ned i det mørkeste mørke med jevne mellomrom, er tøft. At jeg da ikke blir tatt på alvor av helsevesenet, som sier jeg er så reflektert og oppegående at jeg ikke trenger hjelp, er enda tøffere. At jeg omtrent blir stempler som frisk, fordi jeg fungerer og ikke sitter å gråter i en stol på DPS. Jeg fungerer fordi jeg har vært syk i 11 år, jeg vet hvordan jeg skal ta meg sammen og fungerer ute blant andre. Jeg viser ikke tydelige symptom, for jeg gjemmer de. Jeg har en kronisk depresjon, men det betyr ikke at jeg ikke smiler. Blir sint på hele opplegget, på helsevesenet, på at jeg har blitt lovet det skulle være bedre nå. I stede er det som det alltid har vært, jeg blir stemplet ut fra hvordan jeg ser ut, og ikke etter det jeg sier. For handling foran ord, alltid.

Jeg synker nedover i min egen fortvilelse. Jeg sitter i sofaen og kjenner tårene presser på mens jeg prøver roe ned stemmehelvete som vil ha meg til å skade meg. Tenker at bare jeg gir etter litt, så får jeg kanskje litt, bittelitt ro. Og litt ro er bedre en den tornadoen av følelser jeg føler på. Men jeg gjør ikke det, ikke denne gangen. Jeg puster, prøver snakke og kjemper meg gjennom og ut på andre siden. Bare at det er ikke noe bedre på andre siden, og jeg sitter igjen som en grå masse som ikke klarer fungere. Hvorfor skal det være så tungt?

Jeg er meg

Jeg puster, inn ut inn ut. Avspenning, meditasjon, mindfullness. Jeg prøver slappe av, i en kropp som alltid er i forsvarsmodus, i en kropp der angsten gjør skuldrene skyhøye og pulsen raser. PTSD, kompleks post traumatisk stress syndrom. En sykdom som gjør at det er vanskelig å håndtere alt som har vært, som gir marerittmaraton, som gjør at angsten alltid er der. Jeg tror jeg har hatt den letteste januar siden ulykken, med tanke på PTSDen. Det betyr ikke at den har vært lett, men marerittene har ikke vært like grusomme, flashbackene ikke like mange. Og det er godt, det er godt å se det går den veien.

Jeg var syk i veldig mange år før jeg fikk diagnosen kompleks PTSD. Det ble ikke snakket om, traumene skulle forsvinne om vi ikke snakket om dem. Men når diagnosen først kom, mener behandlere at alt utenom spiseforstyrrelsen kan legges under den diagnosen, som bi diagnoser.  I starten trodde jeg det kun var ulykken som skapte trøbbel, for det var den som ble til flashbacks. Men etter hvert innså jeg at det var mye mer bak den diagnosen. Det var hvordan jeg var blitt behandlet i systemet, der jeg ble prøvekanin og et innteresant objekt. Der jeg ikke var Maria, men CRPS. Det var alle timene i ensomhet mens smertene herjet. Det var hvordan jeg mister person etter person som hadde vært en del av livet mitt. Det var alle de små tingene, som til sammen ble noe stort.

Jeg snakker ikke så mye om det som har vært. Det er vondt, for jeg vet at hadde jeg blitt tatt på alvor, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Veldig mye av det første året etter ulykken er mørkt, jeg husker bare bruddstykker. For det var så mye smerte, både inni og utenpå meg. Det var opptrening som var traumatisk i seg selv, der jeg ikke fikk snakke om smertene med noen.

Jeg velger å håpe at livet, som har stått på vent i 9 år, skal begynne igjen snart. At jeg kan legge til siden sykdom og leve litt. Jeg håper jeg kan lære meg å takle smertene, takle traumene, takle livet uten vonde mestringsstrategier. For jeg er så mye mer en bare sykdom! Jeg vil ikke bli assosiert med sykdom, derfor er er det så viktig for meg at folk kan bli kjent med meg, før de blir kjent med sykdommene mine. Slik at de kan lære meg å kjenne som frisk. Det er ikke så lett her, ettersom folk lure på hvorfor jeg er her, og det blir naturlig å snakke litt sykdom inni mellom alt det andre. Men det er viktig for meg, for jeg er faktisk Maria, jeg er ikke CPRS eller PTSD. JEG ER MEG.

Bortenfor sol og vestenfor måne

”Legen vurderte meg som veldig suicidal. Så nå sitter jeg i en krok på rommet mitt og skjelver, mens nattevakten sitter å ser på meg. Jeg hater dette, hater å ha fastvakt. Hater å bli berøvet enda mer av friheten min en jeg allerede er, innelåst på dette stedet.”

Fire år er gått, litt over fire år siden jeg ble lagt inn på Valen. Fire år siden jeg i full panikk skrev inn disse ordene i notater på mobilen. Fire år siden jeg var så fjernt borte fra verden at de sa ordene ”psykotisk” for første gang. Det er vondt, vondt å tenke tilbake på noe som føles som et annet liv. Jeg husker ikke så mye, men jeg husker hvor vanvittig redd jeg hadde vært det siste året. Hvor vondt det var når hjelpeapparatet rundt sa jeg ikke var syk, når jeg fikk høre at sånne som meg ikke kunne bli psykotiske og når jeg fikk beskjed om at det var bare syke folk som trengte innleggelser, ergo, ikke meg.

Det er vondt at dette var livet mitt, uten at noen hjalp, uten at noen tok tak. Det er vondt at det som i utgangspunktet ikke var så alvorlig, endte opp med å bli veldig alvorlig. Det er så vondt at hjelpen kom så alt for sent. ”Hvorfor står det ingenting i journalen din om stemmehøring og hallusinasjoner?” spurte behandler på akuttposten. Jeg bare trakk på skuldrene, de som skulle hjelpe hørte jo ikke etter.

Jeg står i dag mye mer stabilt festet i bakken. Heldigvis. Ingen vet hvor lenge stemmene vil være der, om de blir der resten av livet eller om de forsvinner i morgen. Det vi vet at nå er jeg stort sett i stand til å takle de selv. Jeg skriker tilbake, jeg slår i bordet og sier at nei, jeg vil ikke høre på dere. Jeg er kommet så langt at jeg har fått jobbe som erfaringsmedarbeider, jeg får lov å bruke min stemme til å si hva som kan gjøres annerledes. Jeg får lov å stå foran mennesker og fortelle min historie, jeg får si hva som er lurt å gjøre. For helt ærlig, det er vel vi som har kjent det på kroppen som kan fortelle det best?