Punktum

I nesten 10 år har jeg skrivet på denne bloggen. Den ble opprettet etter min første innleggelse i psykiatrien, og har vært med meg siden. Livet mitt har svingt mye i løpet av disse årene. Jeg har vært alt fra så psykotisk at jeg ikke visste hvem jeg var, til så oppegående at jeg har reist på turer, holdt foredrag og deltatt som erfaringskonsulent. Det har vært en reise der jeg ville vært foruten det meste, men samtidig en reise jeg har lært å kjenne meg selv på en veldig dyp måte. Jeg har lært mye, men jeg har også oppleve vonde ting som vil henge igjen resten av livet.

Mange mennesker har satt dype spor i meg, både på sykehus og psykiatrisk. Gode spor, av ting de har lært meg, og ting de har sagt. Det er mennesker der ute som har reddet livet mitt, og jeg håper at de skjønner hvor gode de er i jobben de gjør. Hvor uendelig uerstattelige de er i et system som svikter litt for ofte.

I dag bor jeg i egen leilighet, jeg har ikke satt mine spor på legevakten for hverken selvskading eller vurdering for innleggelse på nesten 2 år. Jeg er stolt av det, for det vil ikke si at ting har vært lett. Lettere en når jeg har måttet kjempe for hjelp, fordi jeg nå har en stabil og fantastisk behandler. Men også tyngre, fordi jeg er faktisk alene hver dag, og må stå i alle vonde situasjoner selv.

Å si jeg er frisk er jo en morsom overdrivelse, men bedre? Absolutt. Jeg har veldig gode dager, gode dager, og vonde dager. Normalt vil jeg si, når jeg både lever med kroniske smerter og en traumelidelse som er ganske kompleks. Jeg jobber også med å trappe ned på medisiner, som er vanskelig når bivirkningene både gjør meg dårlig fysisk og psykisk. Men sakte men sikkert jobber jeg mot en litt mindre medisinert kropp.

Men dette blir et punktum.

Et punktum for en blogg som har hjulpet meg, og vært med meg fra jeg var 16 år. Jeg har ikke lenger et ønske om å være så åpen som jeg har vært om problemene mine. Jeg angrer ikke på ting jeg har skrevet, fått publisert i aviser og lagt ut på sosiale medier, men nå setter jeg et lite lokk på det. Jeg er med i en bok, som skal publiseres snart, med bland annet min historie. Jeg hadde tenkt å være åpen når den kom ut om at det var meg, både i media og personlig. Men jeg har valgt å trekke meg fra å dele det. Jeg vet ikke hvorfor jeg velger å trekke meg bort fra alt dette nå, men det er en tid for alt, og nå er det en tid for det. Ønsker du vite navn på boken og hvilken historie som er min, kan du sende meg en melding på facebook. Som sagt så er den ikke kommet ut enda, men den kommer snart.

Livet er verdt det, stort sett hver dag. Og når de vonde dagene kommer, minner jeg meg på at i morgen kanskje blir en av de dagene der jeg bare går rundt og er takknemlig, fordi livet er godt. For 9 år siden fikk jeg beskjed om at jeg ikke kom til å overleve, at jeg var for syk. Too long gone. Jeg skulle ønske jeg kunne sende den legen en melding og si at jeg klarte det, for jeg gjorde det, jeg overvant alle odds, og jeg klarte det.

Livet level: jeg er glad for å leve

Jeg setter meg ned og skriver inni mellom. Jeg har flere innlegg lagret som fortsatt er for personlige til at jeg klarer dele dem. Jeg har notater på telefonen, skrevet i panikk når angsten er ekstra sterk. Der jeg ikke vet hvordan den neste halvtimens skal gå. Jeg får ikke puste, står det med store bokstaver. Og det er sånn, forholdsvis ofte. Angsten er ganske intens. Den og mareritt utgjør mye av tiden der jeg skulle sovet eller slappet av. Eller deltatt.

Folkehøgskoleåret nærmer seg mer og mer slutten. Det er rart og trist, samtidig som det skal bli godt også. Livet mitt er ganske annerledes en da jeg satt i sommer og lurte på hvordan det skulle bli å gå på skole og bo på internat. Jeg har lært at det går fint, tross alt, så går det fint. Jeg har hatt mye mye tilrettelegging, og fy søren hvor heldig jeg har vært med lærer og internatmor. De har stått der, pushet meg når jeg har trengt det, gitt meg tid til å hente meg inn, når jeg har trengt det. Det og de har gjort året mitt her mulig.

Jeg har hatt mine øyeblikk der jeg har hatt lyst å pakke sammen og dra hjem. Det har vært drama, det har vært tunge dager og uker og det har vært utmattelse. Jeg har slitt mye med fatigue, utmattelse som ikke har blitt bedre, uansett om jeg har sovet 18 timer av døgnet. Det, kombinert med mye behandling har gjort at jeg i perioder ikke har klart halve dager på skolen en gang. Men igjen ble jeg møtt med tålmodighet og forståelse, som har gjort at det har vært mulig å fortsette. Livet mitt er komplisert, og jeg føler meg heldig som har hatt sterke støttespillere som i den ene samtalen etter den andre har hørt meg snakke, fortelle og skravle.

Jeg er innmari takknemlig for alt dette året har lært meg, for alt jeg har lært om meg selv. Ikke at vi er ferdige helt enda, men ja. Det er godt å gå mot en slutt med så mye takknemlighet.  

Det blir rart å flytte hjem til min leilighet, jeg skal jo fortsette hos min utrolig gode behandler, som det skal bli godt å møte igjen. Jeg skal klare å skape meg et liv rundt det som er hjemme. Jeg har jo i løpet av dette året også virkelig innsett mine begrensninger. Jeg klarer hverken fag, skole eller fast jobb. Det er enkelt og greit realiteten. Men at jeg skal finne noe som føles bra og riktig å fylle dagene mine med, det skal jeg. Om det er frivillig arbeid, hobbyer jeg vil utforske eller noe helt annet, så skal jeg gjøre livet best mulig.

Livet er rart, jeg må si det. Hvor mye opp og ned det kan gå. Hvor mye behandling både kan hjelpe, og trigge. Hvor mye gode relasjoner har å si. Hvor gode venner du kan få på under et år. Det er mye, livet er mye. Tross mye dritt, og jævla kjipe opplevelser så er jeg glad for å leve. Virkelig, veldig glad for å leve!

Danser i solskinn

Livet mitt har virkelig bare skutt fart og ting føles bedre og bedre! Jeg trivest i meg selv, jeg trenger ingen destruktive måter å regulere følelser med, følelsene er blitt såpass normale at jeg klarer meg gjennom de av de som er ubehagelige. Jeg er oppriktig glad, jeg føler jeg går rundt og smiler som en tulling. Tenk det, at denne dagen skulle komme til meg også. At livet mitt kunne bli noe som jeg virkelig vil være en del av. Som jeg nyter å være en del av.

Hadde jeg, som livredd 11 åring vist at det som lå og murret og plaget meg, skulle vokse seg større og sterkere, helt til det tok over hele meg, hadde jeg nok bare tenk at nei, det orker jeg ikke. I så mange år sloss jeg mot meg selv. Blod, tårer, og så uendelig mange ganger der jeg stilte spørsmål til om at det var verdt det? For var det virkelig verdt det? Det var det, det var verdt det, men det tok lang tid før jeg kom så langt.

Hadde jeg vist, under min første innleggelse i psykiatrien, at dette bare var de første ukene av mange år med innleggelser på ulike sykehus og instutisjoner. At jeg skulle tilhøre 9 ulike behandlingsteder, ha over 40 ulike behandlere og være så syk at jeg fikk vedtak på at jeg ikke kunne ta vare på meg selv. Hadde jeg vist det, og vist om alle avvik, svik og drømmeknusende beskjeder jeg ville oppleve og få, så tror jeg ikke jeg hadde trodd det selv. Jeg vet ikke om jeg hadde turt å starte på den kampen.

Jeg et stolt som har kommet så langt. Jeg er stolt av at jeg som ble gitt opp, gang på gang, kom meg opp igjen, på tross av de som ga opp. Jeg lever nå et liv der jeg går rundt å planlegger og gleder meg til ting. Om 4 dager skal jeg flytte!! Inn i min helt egne leilighet. Og om bare to måneder begynner jeg på folkehøyskole.

Livet er ikke en dans på roser, som det står øverst på bloggen min, mitt har vært en dans på legoklosser. De bitene jeg fortsatt tråkker på får meg til å vingle litt, før jeg igjen finner fotfeste og fortsetter. Jeg har sagt i så mange år at en dag skal jeg danse igjen, og nå danser jeg i solskinn.

Vær så snill

Vær så snill, ikke kommenter at maten min er sunn, usunn, at jeg spiser mye, lite, normalt. Vær så snill, ikke kommenter at jeg spiser rart, at jeg kanskje spiser litt fort, eller sent. Ikke kommenter at jeg kanskje kunne forsynt meg av noe annet, at det ble nok mat nå. For meg er mat medisin. Men det er en medisin med bismak, det er en medisin jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg jobber med å bli frisk, frisk fra noe som har styrt meg i over 12 år. Jeg jobber med å tenke at to kakestykker i en bursdag, det er faktisk innafor, selv om jeg har spist både frokost og lunsj. Jeg prøver følge en liste der det både står hva jeg skal spise og drikke. Uten den, og uten støtte, blir det fort krøll og vondt. Og med kommentarer som går på meg og hva jeg spiser, så blir nesten alt galt.

F 50.9 er diagnosen som henger over meg. Uspesifiserte spiseforstyrrelser. Jeg har vært innom de fleste; anoreksi, atypisk anoreksi, bulimi og nå uspesifisert. Det vil si at jeg har litt trekk fra de ulike spiseforstyrrelsene. Det skrives om diagnosen min at det ofte er behov for mye hjelp for å bli frisk. Jeg klamrer meg fast, prøver tenke at frisk finnes der fremme, selv etter alle disse årene. Jeg reiser til ROS i Bergen, snakker med behandler hjemme, prøver overse alle kommentarene uvitende folk kommer med. Jeg spiser det mellommåltidet som vi har avtalt, selv om jeg aller helst skulle ha droppet det. Prøver ignorerer angsten som lammer hodet, og ikke tenke over speilbilde av kroppen min, som henger igjen på netthinnen.

Jeg sitter med dette monsteret av en spiseforstyrrelse enda, etter 12 år. Jeg har dessverre ikke fått hjelpen til å bli kvitt det som alltid har vært min tilflukt når ting har vært utfordrende. Jeg har fått krisehjelp når kroppen har skrantet, og det har vært snakk om liv eller død. Utenom, nesten ingenting. Jeg har selv villet, å som jeg har villet. Spurt om mer hjelp, spurt om noen kunne ta på seg oppgaven: meg. Men ingen ville, vi begynte tenke voksenpsykiatri, selv om jeg fortsatt var et barn. Sendte henvisning til modum bad, da jeg bare var 16. Sa det som det så fint var, ingen andre ville eller kunne. Jeg var enten for

syk eller for frisk. Følte meg som det jeg fortsatt føler meg som «prosjekt umulig». Men modum bad sa også nei, jeg var jo ikke 18.

Jeg får skryt, selv når jeg ikke har klart noe av det vi snakka om sist time på ROS. Skryt for å ikke gi opp, for å fortsette å komme. Jeg får støtte til å se at det kanskje finnes et håp en plass. Når de har klart det, så kan kanskje jeg også? Så jeg fortsetter, jeg kjemper og jeg prøver. Kanskje er dette den 72017 gangen jeg prøver, men kanskje er det akkurat denne gangen det går.

Så jeg ber deg, oppi dette. Ikke kommenter meg, min mat eller mine matvaner. Ikke kommenter på hva som er bra for meg og ikke. Jeg vet det veldig godt, og de som hjelper meg vet det garantert bedre en deg som står utenfor. Så ja, det ble litt mer kjefting en jeg hadde ment, men jeg håper dere forstår at jeg bare trenger litt plass. Plass til å bli bedre (frisk?) og plass til å spise og ikke få kommentarer på det.

Virvelvind

Våkner gråtende av drømmene mine. Stirrer i taket og på de to fluene som flyr rundt i rommet. Sitter ute og avleder, og så knekker jeg sammen. Det blir for vanskelig med folk rundt meg. Holder ut, puster, snakker, går tur. De sier de prøver realitetsorientering meg, men for meg er alt så virkelig. Jeg vil jo egentlig at de skal ha rett, at det stemmene sier skal være sykdom, men jeg klarer ikke tro på det. Jeg er uendelig redd, skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette, ikke egentlig. Jeg får hjelp, men jeg skal gradvis være mer og mer hjemme, og så vet jeg hvor umulig det kommer til å bli. Men så ønsker jeg jo å klare det, jeg ønsker jo ikke akkurat å tilbringe julen her. På lukka avdeling.

”Du er på psykiatrisk, du ER syk Maria” Men jeg vil ikke være det. Jeg vill ikke være syk, jeg vil klare meg, hjemme, ute, være normal. Ikke syk. Jeg er så jævla lei av å være syk. Klarer nesten ikke ha kontakt med noen utenfor boblen min her, noe som egentlig er veldig trist. Men det gjør for vondt. Til og med de nærmeste sliter jeg med å forholde meg til. Ikke fordi jeg bryr meg noe mindre om de, kanskje heller motsatt, men fordi det er så kaos i og rundt meg at jeg klarer ikke være til stede i normale samtaler og være der. Altså virkelig være der.

Når noen spør meg hva jeg ønsker meg til jul begynner jeg nesten å gråte. JUL. Jeg elsket jul, i år gruer jeg meg så mye at jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil ikke feire, jeg vil ikke late som jeg er glad. jeg vil ikke pakke opp presanger fra folk som er glade i meg, når jeg bare ønsker meg bort. Julen viser meg bare enda mer hvor mange som er glade i meg, og teit nok gjør det fryktelig vondt. Jeg er så sliten at hendene mine og føttene mine rister av utmattelse. Og angst. En blanding antageligvis. Vil klare, vil vise alle at jeg kan klare. Men dette mørket her, dette vonde, uendelig vonde, det kommer jeg meg ikke ut av på egenhånd. Og jeg frykter at jeg får mange turer inn og ut på sykehuset før jeg evt får vedtak på mer hjelp hjemme.

Jeg skulle være her i 4 dager, det var bare for å holde ut en helg, og nå sitter jeg her 3 uker senere. Jeg har brukt de siste 2 månedene på å ha det så uendelig vondt at jeg har vært her eller på legevakten stort sett hele tiden. Det har vært så mye vondt som har skjedd, jeg ville jo bare ha hjelp. Noen med meg, så jeg klarte være hjemme. Jeg ville ikke inn til Valen igjen… Noen prøver hardt å hjelpe, noen litt mindre. Men kampen er min, og den er tung. Jeg skulle ønske jeg hadde en garanti på at ting ville bli bedre, en garanti på at dette ikke vil vare evig. Det har jo komt frem til det at jeg mest sansynlig må lære meg å leve med symptomer, men da kan de ikke være så sterke, jeg kan ikke akkurat bo på lukka avdeling.

«Jeg lover, at jeg vet det går over»

Jeg er ikke supermann. Jeg har ikke superkrefter til å bekjempe det som kommer som et hardt slag i magen. Jeg følte lenge jeg ikke kunne komme meg forbi det, over det. Det var bare vondt, og jeg sto der, barbeint, uten noen verktøy til å kjempe meg opp med. Jeg har vært frustrert på behandlere som har sagt jeg må finne sunne mestringsstrategier, men ikke har hatt et eneste forslag til hva det kunne være. Jeg har vært oppgitt over å prøve og prøve, uten å føle jeg kom noen som helst vei.

Nå sitter jeg på flyet på vei til Spania. Og jeg gleder meg. Det siste året har behandlet meg mye bedre en de siste 10, selv om det har vært noen skikkelige kamper inni her. Jeg har hatt uker med så totalt mørke at jeg har vært livredd. Jeg har hatt tøffe behandlingstimer, tøffe nattetimer, tøffe dager. Men jeg har lært at jeg kommer faktisk ut på andre siden. Jeg har funnet mestringsstrategier som gjør at jeg klarer fullføre flere dager med normale måltidsrutiner. Jeg skader meg sjeldnere og sjeldnere, tror jeg har hatt fire sprekker i år, og det, det er jeg faktisk stolt over, at det ikke har blitt mer når jeg har vært fanget av mørket.

Jeg gråt meg i søvn i mange år for jeg gruet meg så fælt til neste dag. Til å fortsette kampen som føltes endeløs. Uten andre mestringsstrategier en selvskading og sult. Jeg vil bare si det er mulig, det er det. Jeg føler, etter år som kasteball og det de mente var et håpløst prosjekt, at jeg har lov å si at «du, det blir bedre» eller som Trygve Skaug synger, «jeg lover, at jeg vet det går over» For uansett hvor liten du føler deg og hvor vondt du har det på innsiden, så skal det gå over. Jeg har troen på deg!

Legger med en liste over mestringsstrategier som fungerer for meg, føl deg fri til å bruke de!

Når du føler deg trist:

-selvpleie! Lakk negler, ta et bad, ta ansiktsmaske

-hør på god, oppløftende musikk. Anbefaler spillelisten Smil! på spotify, den er fin til å få opp humøret

-vær kreativ: mal, tegn, broder. Det trenger ikke bli perfekt, men er en fin måte å få tiden til å gå

-gå en tur, legg merke til det du ser. Og om du liker å ta bilder kan du jo det også

Når du synest det er vanskelig å spise/beholde mat:

-planlegg på forhånd, skriv ned hva du skal spise

-ha en liste over hva du kan gjøre etter du har spist, distraher deg

-ikke gi opp selv om det ikke funket en eller fem ganger, du har en ny sjanse med neste måltid

For alltid borte

Når jeg har det skikkelig vanskelig pleier ord være den måten jeg formidler på. Ord på papir. Ord skrevet i nattens mulm og mørke på mobilen. Ord fra enda en side i dagboken min.

Denne gangen er jeg tom for ord, denne gangen er ord for små, for meningsløse. Jeg klarer ikke beskrive det, det er smerte jeg ikke har følt på før, ikke på denne måten. Sorg. Vanvittig vond sorg. Mine problemer ble plutselig veldig små og ubetydelige, det er ikke plass til de. Jeg fikk en melding på 17.mai, en melding INGEN noen gang skulle måtte få. Midt i en feiring med is, pølser og korpsmusikk, kom ordene «han er død, han tok livet sitt» Hjertet mitt hoppet over noen slag, jeg kjente en intens smerte og ville bare synke sammen. Klarte ikke snakke. Viste meldingen til mamma, hun til pappa. De klemte meg, holdt meg til stede, hjalp meg å puste. For jeg ville bare krølle meg sammen til en ball og gråte. Men, midt blant alle menneskene kunne jeg ikke det. Så jeg svelget kvalmen, klistret på et smil, og holdt ut en time til før jeg dro hjem og knakk sammen.

Han, en av mine største støttespillere, som jeg så på som en storebror, var borte. For alltid. Jeg gråt, jeg hikstet, og jeg klarte ikke, klarer ikke, forstå det. For hvordan kan et menneske, som var tvers igjennom godt, forsvinne. Det var han som sammen med meg isbadet hver uke i flere år, som jeg lærte å lage kaker og julebakst, som dro meg med på tur. Vi sto på slalom, han for første gang, og vi lo, lo så det gjorde vondt mens han falt gang på gang. Men han reiste seg, og prøvde videre. For hver gang vi reiste på tur ble han bedre, og etter noen år kjørte han fortere en meg. Han ga aldri opp. Han var også en av de som så meg, som virkelig så meg. Når jeg satt nedbrutt i en stol og ikke hadde klart å spise på lenge, ga han meg en klem og sa det skulle gå bra, at han var der. Han heiet, å hvordan han heiet på meg. Og nå, nå er han ikke her lenger. Jeg skal aldri få en klem til. Og det knuser meg, det knuser hjertet mitt i hundretusen biter.

Jeg håper du har det bra nå. Jeg vil savne deg for alltid, du gjorde meg til et bedre menneske. Hvil i fred❤️

En vandring i ambivalensen

Jeg føler det blir så feil og si at jeg velger recovery, for jeg har gjort det så mange ganger nå. At det blir feil og si at jeg velger livet, når jeg gang på gang faller. Men det finnes like mange (og kanskje flere) grunner til å velge recovery, som det finnes grunner til å velge å bare la alt gå til grunne.

Jeg har en indre demon som forteller meg hvor grusomt egoistisk jeg er når jeg spiser, som sier at alle tenker at jeg ikke fortjener mat. Jeg selv prøver tenke jeg er verdt det, at jeg fortjenner mat som alle andre. At jeg er verdt at det blir brukt resurser på meg. At jeg er verdt noe, på tross om jeg spiser eller ikke, at ikke min verdi måles ut fra tall og størrelse. Men når du har hatt en spiseforstyrrelse i nesten 12 år, blir alt så inngrodd. Alle tankene rundt mat og kropp, alle følelsene rundt metthet og sult. Jeg vet tankene mine ikke er rasjonelle, men likevel er det den største sannhet for meg.

Jeg har prioritert bort timene på ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), for jeg har ikke orket eller villet ha fokus på spiseforstyrrelsen. For spiseforstyrrelsen har tatt så mye plass, at det ikke har vært plass til noen andre. Det har ikke vært mulig å snakke fornuftig til den, og det har hvertfall ikke vært mulig å gå til mennesker som jobber aktivt med å overvinne den. Men nå kjenner jeg at jeg er sliten. Hele kroppen skriker, for jeg klarer ikke få i meg nok mat. Hadde jeg ikke vært sammen med andre som spiser, så hadde jeg ikke spist i det hele tatt. Og det skremmer meg, at jeg bor alene, og nesten ingen vet hvor ille det er. At jeg kan velge bort nesten alle måltider. For ingen oppdager det, og de som spør, får ikke vite. Jeg hater, virkelig hater å lyve, men det blir jo realiteten når noen spør om jeg har spist. For jeg klarer ikke si at det får jeg ikke til.

Skam. Ambivalens. Følelser. Klarer ikke snakke om maten fordi skam. Klarer ikke endre på noe, fordi jeg klarer ikke beholde kampviljen som kommer en sjelden gang. Klarer ikke følelsene mine, så jeg bedøver de med å ikke spise. Jeg har så lyst å bli frisk, så inderlig mye. Men jeg klarer ikke tro på at det kan skje, jeg finner ikke håpet som jeg så sårt trenger. Mat, at noe så grunnleggende kan bli så vanskelig. At hele livet kan dreier seg om at du ikke skal spise, når mat er noe du MÅ ha.

Jeg var på ROS idag, det var det som rullet i gang hele dagens tenkemaraton. En samtale der spiseforstyrrelsen blir litt blottlagt. Der mine sannheter blir satt litt på prøve. For i mitt hodet er det mye kaos, laget av spiseforstyrrelsen og stemmer. En salig blanding av alt jeg ikke får lov til og alt jeg må gjøre. Der det går på repeat fra jeg står opp til jeg legger meg at jeg IKKE må spise. At jeg ikke fortjener mat. Og det er tungt å stå i det. Å hele tiden få høre at det du bør gjøre, ikke er lov.

Men jeg velger recovery, jeg velger å ta steget et skritt videre, og fortsette mot det målet jeg har satt meg! Jeg skal prøve, som så mange ganger før, å overvinne matkaoset. Jeg velger å kjempe, på tross alle som har sagt at jeg aldri vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. For det ER mulig. Det må være mulig. Jeg vet det er sikker 67 gang jeg sier dette. Jeg har prøvd xx antall ganger å bli frisk i løpet av desse 11 årene. Men jeg må bare fortsette fremover og håpe at det er denne gangen jeg skal klare det. At denne gangen skal jeg vinne. Livet er ikke rett opp eller rett ned. Recovery er ikke rett opp og ned. Men jeg går på frem. Jeg har lært meg å leve igjen, etter så mange år med sykdom har jeg nå et liv som er så mye godt å friskt i. Og det er himla godt!!

Håp, meg mot verden

Jeg vander rundt i en forvirrelsestilstand.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle. Noen dager er gode, der jeg har litt energi og føler at dette skal jeg klare. Noen dager er jeg bare borte, helt inni tankekaos og fortvilelse. Jeg er sliten, det er nok det verste. Sliten av å kjempe en kamp som ingen andre ser. Sliten av at det jeg elsker (og de jeg elsker) sliter meg ut. Ikke fordi de gjør noe galt, tvert imot bare støtter de, men fordi jeg nesten ikke tåler noen inntrykk før hodet blir til grøt og jeg faller ut. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg drømmer om, absolutt ALT, men så vet jeg at det går ikke. Jeg kan ikke reise på krevende turer nå, jeg kan ikke gå på skole nå, jeg kan ikke jobbe nå, jeg kan ikke være med folk hver dag slik som det er nå. Jeg må prioritere, jeg må vite at jeg mentalt er sterk nok til å gjennomføre. Det blir til at jeg prioriterer familien og de nærmeste vennene mine. Og det er kjipt, for det er mange flere mennesker jeg vil være med, møte og oppleve ting med. Men så går det ikke.

Jeg synes det er vanskelig å si nei til ting. For er det noe jeg vil her i verden, så er det å være med. Jeg elsker felleskap, jeg elsker mennesker, og jeg er egentlig skikkelig sosial. Da blir det ekstra krevende når du har behov for hvertfall 2 timer søvn midt på dagen. I går var jeg ute hele dagen, slalåm kjøring og felleskap. Og jeg la meg klokka 20 når jeg kom hjem, som vil si egentlig klokka 19 da, ettersom vi stilte klokka i helgen. For selv om jeg har det kjempegøy, så tapper det ut absolutt alt av krefter. På slutten av en dag er jeg ofte så sliten at jeg får fysisk vondt. Det er som om du har influensa, hele kroppen verker. Og å ha det slik hver dag er kjipt. Jeg ønsker jo bare å kunne fungere, er det så mye å be om?

”du er både bra nok, sterk nok, og god nok” spilles det fra høyttalerne. Ingebjørg Bratland synger ”ingen som du”. Jeg prøver bygge meg opp, høre på gode tekster, sier til meg selv at jeg er bra nok, uansett. For jeg føler meg ofte liten, liten og ubrukelig. Det er vondt å ikke kunne være den støtten jeg ønsker å være. Men så gjør jeg jo så godt jeg kan. I dårlige perioder må jeg bare bite tenna sammen, og kjempe videre. Jeg vet jeg vil få hodet opp fra vannet snart. Jeg må lete frem håp fra den innerste mørke kroken i hjernen, fortelle meg selv at jeg er verdt det, at det blir verdt det. At en dag skal jeg ha overskudd til å være den jeg vil være.

Jeg lar ikke sykdom definere meg. Jeg er på ingen måte sykdommen min. Men jeg velger å være ærlig om hvor tøft det er når det står på. For det er tøft å kjempe hver dag for å ikke falle i sammen. Det er tøft å stå i alle følelsene som dukker opp når jeg tar friske valg. Det er vanskelig å takle skammen jeg får av spiseforstyrrelsen og stemmene. Men det er så viktig å klare tenke at det skal bli bedre, for det skal det bli. Det har jeg bestemt.

Jeg

Skal

Vinne

Svart

(14/03-19)

Lyset forandrer seg, solen kommer frem og det blir nesten automatisk forventet at du skal ha det bra. For det er jo sol, og jeg elsker sol og varme. Men i stede sitter jeg her med en stor svart klump i brystet, som hindrer meg i å klare puste skikkelig. Som fargelegger den blå himmelen grå. Som drar deg bort fra det fine, og inn i et tåkeland der ingenting er som det skal. Kronisk depresjon. Ikke vinterdepresjon nei, men en evigvarende depresjon som er der hele året. I år etter år etter år. Kan jeg få si at jeg er sliten, helt ekstremt sliten? For jeg er det, det føles ut som all luft er tapet ut av meg. Jeg har ikke krefter til å fullføre det jeg startet på.

Det er heldigvis ikke hver dag som er slik, heldigvis. Men å leve med at det er slik, at jeg havner ned i det mørkeste mørke med jevne mellomrom, er tøft. At jeg da ikke blir tatt på alvor av helsevesenet, som sier jeg er så reflektert og oppegående at jeg ikke trenger hjelp, er enda tøffere. At jeg omtrent blir stempler som frisk, fordi jeg fungerer og ikke sitter å gråter i en stol på DPS. Jeg fungerer fordi jeg har vært syk i 11 år, jeg vet hvordan jeg skal ta meg sammen og fungerer ute blant andre. Jeg viser ikke tydelige symptom, for jeg gjemmer de. Jeg har en kronisk depresjon, men det betyr ikke at jeg ikke smiler. Blir sint på hele opplegget, på helsevesenet, på at jeg har blitt lovet det skulle være bedre nå. I stede er det som det alltid har vært, jeg blir stemplet ut fra hvordan jeg ser ut, og ikke etter det jeg sier. For handling foran ord, alltid.

Jeg synker nedover i min egen fortvilelse. Jeg sitter i sofaen og kjenner tårene presser på mens jeg prøver roe ned stemmehelvete som vil ha meg til å skade meg. Tenker at bare jeg gir etter litt, så får jeg kanskje litt, bittelitt ro. Og litt ro er bedre en den tornadoen av følelser jeg føler på. Men jeg gjør ikke det, ikke denne gangen. Jeg puster, prøver snakke og kjemper meg gjennom og ut på andre siden. Bare at det er ikke noe bedre på andre siden, og jeg sitter igjen som en grå masse som ikke klarer fungere. Hvorfor skal det være så tungt?