Kategori: Steffensrud

Faller

Faller

fra høyeste høye

nedover

nedover

nedover

Hjelp meg

ta meg i mot

roper jeg

men ingen svarer

Så treffer jeg bunn

hardt som bare det

Men det

jeg ikke så

var alle som hadde lagt ut puter

så fallet

ikke skulle drepe

Og de står rundt

strekker ut en hånd

hjelper meg

å sakte

komme opp igjen

Jeg falt, og jeg falt hardt. Reiste hjem fra rehabilitering for 3 dager siden, selv om jeg egentlig skulle vært der en uke til. Ting er skamtøft nå. Jeg sliter med å fungere, kroppen er blytung, og selv den minste anstrengelse gjør meg så sliten at jeg dissosierer og ikke klarer være til stede. Føler meg så svak som ikke klarer være der, men alle behandlerne mine på steffensrud sa de var stolte, fordi jeg klarte å ta et valg om å gjøre det som var best for meg.

Alle rundt meg har stått klare til å ta meg i mot hjemme. Både behandler, personalet og familien min. De legger puter under meg så jeg ikke skal falle for hardt. De støtter, er sammen med meg og bevarer håpet mitt, når jeg ikke klarer bevare det selv. Og vennene mine, selv om de er litt langt unna, har ringt og sendt meldinger og bare brydd seg❤️ Og jeg er evig takknemlig, for dette hadde aldri gått alene.

vondt vondt vondt

Jeg vrir meg i senga, kroppen min går i høygir. Jeg spises opp av smerte, psykisk smerte, smerte som ingen smertestillende kan ta. Jeg gråter, hikster ned i puta mi, slår rundt meg. det gjør så hinsides vondt at jeg ikke kan beskrive det. Det er som om noe verker noe helt intenst, og ingenting hjelper. De siste ukene har det vært slik hele døgnet. Jeg får ikke puste, hikster etter luft, og lurer på når det skal ta slutt. Vil det noen gang ta slutt? Jeg får flashbacks etter flashbacks. Et angstanfall avløser det neste. Det er nå jeg skjønner diagnosen komplekst post traumatisk stress syndrom. Selv om den er høyst virkelig hver dag, er det når den virkelig blomstrer jeg skjønner sammenhengen den har med alt jeg sliter med. For PTSDen blomstrer, den blomstrer virkelig. Alt jeg har vært igjennom av behandling, alle ting som har blitt traumatiske, ulykken, sykehus, tvang, alt henter meg inn igjen. Alt hjemsøker meg, og gjør at jeg sitter her, helt utmatta, uten krefter til noe.

Og da passer det jo supert at jeg er på rehabilitering, 8 timer hjemmefra. At jeg ikke har behandlerne mine, at jeg ikke bare kan ringe vakttelefonen og så kommer det personal opp for å sitte med meg. Jeg har trygge folk her også, men de er ikke alltid her og de er ikke alltid tilgjengelige, og jeg blir sittende alene hele dager. Med altoppslukende angstanfall og kaos som jeg tvinger til å bli inni meg. Jeg får ikke puste.

Virkeligheten min er så langt i fra den virkeligheten som jeg viser de andre her at jeg har. For når jeg er med andre så smiler jeg, jeg ler, jeg snakker og jeg er med. Jeg viser ingen denne siden av meg, jeg hverken vil eller tørr. Jeg holder meg for meg selv når jeg kjenner jeg ikke klarer smile mer, for jeg vil ikke at noen skal vite, at noen her skal være bekymret også. Men jeg vet at om jeg hadde snakke med en sykepleier, og jeg hadde sagt rett ut alt som er ille nå, så hadde de lagt meg inn. Jeg makter ikke forholde meg til at folk rundt meg nå også har begynt å snakke om innleggelse. At andre er bekymra, og at de sier at ting jeg tar opp og sier er alvorlige. Veldig alvorlige. Jeg dissosierer, i dag ble det nesten farlig. Og jeg blir skremt, men samtidig ikke. For jeg er så sliten, at hva er poenget i dette?

Jeg er så utmatta at jeg har døgn der jeg sover 17 timer. Jeg har nesten ikke gjort en ting etter jeg kom hit, og likevel er kroppen tung som bly. Likevel er alt jeg vil å sove. Det går ikke bra. Når jeg er så langt nede som nå, så er det ikke noe liv. Det er smerte, ren og skjer smerte. Men det vil ikke være slik for alltid, jeg må huske det, Maria, det blir bedre.

Det jeg aldri sier

Nye mennesker skaper alltid mye uro i meg, spesielt når vi skal være sammen over tid, og er samlet på grunn av sykdom. Det blir naturlig å spørre og snakke litt om hvorfor vi er her. Fortiden. Jeg er åpen om sykdom, det har jeg vært siden den dagen for 6 år siden når jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Da jeg bestemte meg for å begynne å dele hvordan det var å leve i min kropp. Men det er ikke alt som er like lett å snakke om, og veldig mye er nok veldig vanskelig for andre å forstå. Jeg kan lett ta kortversjonen, der jeg forteller at jeg ble påkjørt, utviklet CRPS, og fikk psykiske problemer. Jeg drar ikke inn hvor mye jeg har vært gjennom på grunn av smertene, jeg snakker ikke om at jeg har hatt og fortsatt har flere psykiatriske diagnoser som går under kategorien alvorlig. Alvorlig psykisk syk.

Det jeg aldri snakker om er psykoselidelsen min. Det er noe med den som gjør at jeg vil grave meg ned i et hull og bli der. Det er noe jeg ikke snakker med noen andre en behandleren min om. Jeg tror ikke det er det at jeg skammer meg, men det er så lite belyst tema at det er vanskelig å si noe om det høyt. For det du leser om psykose er at folk har drept, eller at de er schizofrene og bor helt i sin egen verden. For det er jo ikke slik det er for meg. Jeg er ikke det minste farlig for noen andre en meg selv. Jeg lever, er ute i verden og fungerer. Psykosen min er ikke der på grunn av gener, men fordi jeg var under et helt vanvittig press over veldig lang tid. Jeg fikk beskjed av behandleren min når jeg var 17 at slike som meg kunne ikke bli psykotiske. Da hadde jeg i over 1 år hørt stemmer, og hatt flere synshallusinasjoner. Men behandleren min, som jeg delte litt av dette helvete med, bare snakket det bort og sa at jeg var en sånn type som ikke kunne utvikle psykose. Så jeg trodde på det. Selv om jeg etterhvert hadde syns og hørsels hallusinasjoner nesten hele tiden. Men siden hun ikke tok det på alvor, så sluttet jeg å snakke om det. Det var bare der.

Men hvordan forholder du deg til at den verden du alltid har kjent, har forandret utseende. Hvordan forholder du deg til at du blir usikker på hvem du er. Hva gjør du når du glemmer hvordan du skal puste og snakke, for alt har sluttet å gi mening. Og selv om det snør ute vet du ikke om det er sommer eller vinter. Du vet ikke hvem eller hva du skal høre på, for du får beskjeder fra så mange kanter. Jeg valgte å stenge meg inne på rommet, jeg gråt og jeg klarte ikke si noe. Jeg satt å gynget frem og tilbake og viste ikke hvordan jeg noen gang skulle klare å gå ut igjen.

Når jeg til slutt endte på Valen, fikk jeg endelig høre at det skulle ikke være slik. At jeg var psykotisk, men at de skulle hjelpe. Jeg brukte flere år på å forholde meg til at de kalte det psykose. For meg var det hverdag, for meg var det slik det hadde vært de siste årene. Nå, fire år senere, er jeg ikke lenger kategorisert som psykotisk. For selv om jeg hører stemmer stort sett hele tiden, og inni mellom ser skikkelser som ingen andre ser, så er jeg ganske realitetsorientert. Jeg skjønner stort sett at det ikke er sant, og jeg sier og jobber imot. Behandlere kaller det psykotiske symptomer, og ingen vet om jeg må leve med det resten av livet eller om det vil forsvinne. Men med medisiner og samtaleterapi holder jeg meg flytende. Det går an å få det bedre!

Innimellom deler jeg litt av dette, fordi jeg vil at andre skal kunne forstå. Jeg deler, selv om det er veldig tøft. Jeg synest det er viktig at andre kan se og lese at det kan bli bedre. For selv om jeg ikke snakker så mye om dette, så er det jo der hele tiden. Men selv om det går bedre, så er det en av hovedgrunnen til at det er så vanskelig for meg å komme meg bort fra spiseforstyrrelsen og selvskadingen. Fordi jeg hele tiden har et kor av mennesker som sier hva jeg kan gjøre og hva jeg må gjøre for at andre skal være trygge. Og det går mye på akkurat det. Heldigvis klarer jeg stort sett skrike tilbake og si at jeg skal være snill mot meg selv. At jeg fortjener det. Jeg tror ikke på det, men det viktigste er at jeg gjør det, og det klarer jeg.

Nedover, oppover, nedover, oppogver

Noen ganger synker du, nedover, nedover, nedover. Og så må du bygge deg opp igjen, bit for bit, trappetrinn etter trappetrinn. Jeg prøver holde meg noe lunde stabil, prøver holde hodet akkurat over vannoverflaten så jeg får litt luft. For noen dager er så vonde at det er tøft å puste, noen dager kjenner jeg i hele kroppen hvor syk jeg egentlig er. Jeg bruker alt av energi på å ikke føle så mye mens jeg er her. Jeg snakker ikke om det som er vanskeligst. Jeg sier ikke til noen de tankene og stemmene jeg synes er mest fryktelige og vonde. For jeg kan ikke bli så dårlig som jeg kan bli, så for å holde meg flytende skyver jeg det bort. Skyver det bort og later som det ikke finnes. Regner med det blir tøft når jeg kommer hjem, men da står støtteapparatet mitt klart til å hjelpe, håper jeg.

Gårsdagen var vondt, vondere en på lenge. Jeg fikk angstanfall etter angstanfall, og hele dagen var preget av en redsel jeg ikke klarer sette ord på. Redsel for livet, for stemmene, for alt det som gjør vondt. At det alltid skal gjøre vondt. Det er det som skremmer meg mest, at jeg fortsatt er syk, at jeg sliter så mye som jeg gjør etter alle disse årene. Ingen kan si om jeg noen gang får det bedre, ingen kan vite om jeg må leve resten av livet mitt med alle stemmene og all angsten. Ingen vet hvor lenge jeg kommer til å være deprimert og ha en spiseforstyrrelse, men begge de to har navnelappen kronisk foran seg.

Jeg skammer meg over at jeg er 22 år, og ikke helt vet hvordan jeg skal takle livet. Jeg skammer meg over å trenge så mye hjelp og bekreftelse. Jeg synes det er vanskelig å innrømme hvor lenge jeg har vært syk , for jeg føler jeg burde ha klart å komme meg ut av det til nå. Men innerst inne vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for å komme meg ut av det. Jeg har jobbet og kjempet som en helt de siste årene. Bare det at jeg har kommet så langt som jeg har, og det faktum at jeg faktisk er i live, er stort. Det er ingen selvfølge.

Det er få som faktisk kjenner til hele historien min. De fleste kjenner en redigert og rosemalt versjon. For det er ikke på facebook jeg skriver at nå går de til helvete, nå orker jeg ikke mer. Alle kveldene der jeg ikke får puste, det er ikke mange som kjenner til de. Bloggen var kanskje brutalt ærlig i startet, der jeg ofte skrev i dyp desperasjon. Det er ting der ikke alle trengte å vite, men der og da var det godt å kunne skrive. Det var godt at jeg kunne fjerne baksnakking og sladder med å fortelle min historie, akkurat som den var. Nå er bloggen ærlig, den er jo det, men det er redigert og litt rosemalt, for jeg vil ikke at alle skal vite alt av helvete jeg står i, det er ikke noe poeng i det. Alle trenger ikke vite alt. Behandler vet mye, mamma og pappa vet mye, noen av vennene mine vet mye. Og der stopper det, resten kan heller få et innblikk i hvordan det er å leve som syk, uten å måtte forholde deg til fullstendig desperasjon og intense smerter. Jeg er ærlig, det er jeg alltid, men det er lov å gi en sannhet der ikke alle krinkelkroker er med.

Jeg er meg

Jeg puster, inn ut inn ut. Avspenning, meditasjon, mindfullness. Jeg prøver slappe av, i en kropp som alltid er i forsvarsmodus, i en kropp der angsten gjør skuldrene skyhøye og pulsen raser. PTSD, kompleks post traumatisk stress syndrom. En sykdom som gjør at det er vanskelig å håndtere alt som har vært, som gir marerittmaraton, som gjør at angsten alltid er der. Jeg tror jeg har hatt den letteste januar siden ulykken, med tanke på PTSDen. Det betyr ikke at den har vært lett, men marerittene har ikke vært like grusomme, flashbackene ikke like mange. Og det er godt, det er godt å se det går den veien.

Jeg var syk i veldig mange år før jeg fikk diagnosen kompleks PTSD. Det ble ikke snakket om, traumene skulle forsvinne om vi ikke snakket om dem. Men når diagnosen først kom, mener behandlere at alt utenom spiseforstyrrelsen kan legges under den diagnosen, som bi diagnoser.  I starten trodde jeg det kun var ulykken som skapte trøbbel, for det var den som ble til flashbacks. Men etter hvert innså jeg at det var mye mer bak den diagnosen. Det var hvordan jeg var blitt behandlet i systemet, der jeg ble prøvekanin og et innteresant objekt. Der jeg ikke var Maria, men CRPS. Det var alle timene i ensomhet mens smertene herjet. Det var hvordan jeg mister person etter person som hadde vært en del av livet mitt. Det var alle de små tingene, som til sammen ble noe stort.

Jeg snakker ikke så mye om det som har vært. Det er vondt, for jeg vet at hadde jeg blitt tatt på alvor, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Veldig mye av det første året etter ulykken er mørkt, jeg husker bare bruddstykker. For det var så mye smerte, både inni og utenpå meg. Det var opptrening som var traumatisk i seg selv, der jeg ikke fikk snakke om smertene med noen.

Jeg velger å håpe at livet, som har stått på vent i 9 år, skal begynne igjen snart. At jeg kan legge til siden sykdom og leve litt. Jeg håper jeg kan lære meg å takle smertene, takle traumene, takle livet uten vonde mestringsstrategier. For jeg er så mye mer en bare sykdom! Jeg vil ikke bli assosiert med sykdom, derfor er er det så viktig for meg at folk kan bli kjent med meg, før de blir kjent med sykdommene mine. Slik at de kan lære meg å kjenne som frisk. Det er ikke så lett her, ettersom folk lure på hvorfor jeg er her, og det blir naturlig å snakke litt sykdom inni mellom alt det andre. Men det er viktig for meg, for jeg er faktisk Maria, jeg er ikke CPRS eller PTSD. JEG ER MEG.

3286

9 år, 3286 dager siden livet mitt ble snudd på hodet. 3286 dager i smertehelvete, 3286 dager der jeg har hatt så vondt at det har vært vanskelig å være meg. Det er vondt. Det er veldig vondt. Livet skulle ikke bli slik, jeg skulle leve, utdanne meg, få familie, være med venner. Og så sitter jeg her da, på rehabilitering, med en skade som skjedde for 9 år siden. Med en skade som ble et smertesyndrom, som ble kroniske nervesmerter, smerter som skulle følge meg hele livet. Og jeg vet at det som skulle være ungdomstida, den ble brukt på sykehus. Hos leger, spesialister i Oslo, smerteklinikker, legevakter og så hos psykolog og på psykiatrisk. I stede for juleballet i 8 klasse var jeg på Haukeland. I stede for juleballet i 10 klasse, satt jeg hjemme og gråt av smerter. I stede for å danse satt jeg på sidelinjen og savnet det, eller så danset jeg og var bundet til krykker i en uke etterpå.

Jeg sendte melding til mamma i dag. ”Da e 9 år sio idag, 3286 daga. Da e vondt” Hun svarte at hun viste, at hun også synes det er vondt. Jeg trengte ikke si mer en det, vi har ikke snakket om det i dag, at det er merkedag, men hun vet, hun viste. Tror det er litt vondt for alle som er rundt meg også, at ting ble som de ble. Det er ikke bare bare det å være pårørende heller. Det har påvirket og vil påvirke familien min, forhåpentligvis mindre og mindre, men jeg vil aldri bli frisk, og det kommer alltid til å være der. Minstesøster har aldri kjent meg som frisk, men er vel likevel den som ser meg som friskest, som tar dette som om det skulle vært helt normalt. Og for henne så er det helt normalt.

Jeg prøver skape meg et mest mulig normalt og godt liv. Normalt vil det vel aldri bli, og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om å være helt a4, men litt normalitet er godt. Litt rutiner, litt folkene en skal ha rundt seg. Nå handler det om å holde ut, om å kjempe seg opp igjen. Så skal det handle om å ha det bra, jeg skal klare å komme meg til det punktet at det går bra, at jeg har det bra. Og jeg har det jo bedre, jeg takler ting på en helt annen måte en før. Jeg har kjemper som en superhelt for å takle kaoset uten spiseforstyrrelsen og selvskadingen, og det går så mye bedre en på mange år. Jeg er takknemlig for det, virkelig.

Noe av det som har gjort de siste dagene veldig gode er at jeg skal få meg katt. JEG SKAL BLI KATTEMAMMA! Jeg smiler rundt, for jeg er så glad for det. Kommunen sa ja til at jeg skulle få ha katt, selv om jeg ikke har lov til å ha det i leiligheten(kommunal leilighet blabla). Og nå, når jeg kjenner angsten komme snikende og tristheten kommer, så tenker jeg på det. At nå får jeg en som er avhengig av meg, som jeg må holde meg oppe for. Jeg vet det blir bra for meg, som i virkelig bra for meg.

Vond dag, men jeg har gjort mye fint i dag. Og mange av menneskene her er veldig fine mennesker.  Takknemlig, tross alt.

Tilbake til noe som kan gjøre godt

Jeg er sliten, jeg har vært våken i 15 timer, og klokka er ikke 20:00 en gang. En lang, og egentlig ganske god dag går mot slutten. Jeg begynte reisen mot Steffensrud halv 6 i dag morges. Tilbake til en plass jeg vet jeg blir tatt godt vare på, tilbake til de som ga meg igjen troen på helsevesenet. Det er godt å være her, og det er rart. Det er nesten 5 år siden sist, så det er mange nye fjes å forholde seg til. Heldigvis er noen av de gamle her også. De første dagene en slik plass er alltid overveldende. Vil jeg finne meg til rette denne gangen også? Vil jeg få folk å snakke med? Vil noen av de som er ganske mye eldre en meg, ha noe med meg å gjøre? Jeg lurer alltid, men så ordner deg seg stort sett alltid også. Jeg vet ikke om jeg fortsatt er den yngste de har hatt her, da var jeg 17. Men snittalderen her er noooe høyere en 22 år.

Noen råkjører elektrisk rullestol utenfor døren min, jeg må bare smile litt. Det er litt feil og veldig rett å være her. For jeg passer ikke inn, ikke i alder hvertfall. Jeg sitter ikke i rullestol, jeg går ikke en gang på krykker nå. Men jeg deler jo det som alle er her for, en skade, en sykdom, smerter. Jeg passer kanskje inn likevel. Det er her jeg finner folk som forstår.

Innkomstsamtalen var god. Heldig med folkene mine (tror ikke det er så mange troll her da, de holder seg hjemme…) Neida, men joda. Jeg ser frem til å komme skikkelig i gang med fysioterapi, varmebasseng og trening. Men for i kveld kjenner jeg det skal bli godt å legge seg under dyna, slumre litt med serier, og så sove helt til frokost i morgen. Uten mareritt. Det er planen hvertfall. Så så jeg til min store sorg at de bare har pepsi max og ikke cola zero i brusmaskinen, så jeg må visstnok konvertere for en måned.

Identitet?

Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si. Når ting var på det verste var det bare å sette seg ned, så fløy ordene ut av meg. Nå er ting, ja, bra, og jeg har ikke så mye å si. Selvfølgelig jeg kan snakke lenge om hvor fantastisk det er å endelig få oppleve glede, jeg kan skrive side opp og side ned om gode dager. Men så føler jeg at jeg lyver, for alt er jo ikke rosenrødt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for jeg har det tusen ganger bedre en jeg har hatt det, jeg er glad og jeg nyter nesten hver dag. Men det er fortsatt mye av det syke som sitter igjen, og det er dager der alt er svart, og jeg vil ikke skjule det med å si hvor bra alt er. Jeg vil selvfølgelig ikke overskygge det fine med det vonde, men dette blir en vanskelig balansegang uansett hvordan jeg snur og vender på det.

 

Jeg har vært syk i 11 år, jeg har hatt CRPS i 8 av de. Det var det som var identiteten min i så mange år. Nå er jeg liksom Maria, og jeg vet ikke helt hvem det er. Jeg er sikrere på meg selv en jeg noen gang har vært. Ikke hvordan jeg ser ut og slikt, men hvem jeg er. Jeg har ingen problemer med å si meningen min, være meg selv helt og bare ikke bry meg om hva andre mener. Men likevel var sykdom det som interesserte de rundt meg før, for en lang periode var de eneste jeg snakket med behandlere. For når jeg var på det sykeste klarte jeg ikke snakke med de rundt meg, og jeg stengte alle ute. Så sykdom var identiteten min. Og nå, nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal snakke med behandlerne mine om. Heh. Jeg er redd for å si hvor bra jeg har det, for jeg er så redd dette skal gå over. Og jeg er redd for hva andre forventer fra meg nå. Pluss jeg er redd for å si ting går bra, og så har jeg en dårlig dag, der jeg føler jeg ikke kan si hvordan det egentlig er, fordi andre forventer jeg skal ha det bra. Det gir kanskje ikke mening, men det er litt småkaotisk å forholde seg til dette nye. Selv om det er 99% bra.

 

Gleden jeg føler nå er helt fantastisk, jeg må jo bare si det. Jeg er ikke vant til det, og det føles veldig rart. Jeg klarer liksom ikke skjønne at det kommer gode dager etter gode dager. Jeg har mye energi til å være med på ting, jeg har overskudd til andre ting en behandling og det er så godt. Det er veldig rart at det bare snudde helt ut av det blå, det var ingenting som skjedde som gjorde at jeg fikk det bedre. Jeg bare våknet en dag og hadde det bedre. Jeg ser frem til fremtiden min, jeg ser for meg skole og slike ting jeg bare har kunnet drømme om i så mange år. For i så mange år har alt livet mitt dreid seg om behandling. Om å overleve en til dag. Og nå er det slik at dårlige dager kommer sjeldnere en de gode, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg for det er så innmari godt. Det er fortsatt nytt for meg, og ja, jeg våkner hver dag med en klump i magen for at dette skal bli den siste gode dagen. Hver vond dag jeg har er jeg livredd for at er starten på et nytt helvete. Men om smertene kan fortsettes å holde seg i sjakk med medisin, og jeg kan få ha denne energien og denne gleden, så ser jeg ikke bort fra at fremtiden min kan bli god, den også.

02.09.2014

Jeg vil ikke forholde meg til virkeligheten. Den er for skremmende, for vond, for brutal. Jeg orker ikke ta innover det som skjer, det er lettere å late som at ting er som de var og fortsette i samme kjørebane. 

 

Det er lettere å bare late som at krykkene er der, fordi jeg har en dårlig dag. Ignorere vissheten over at jeg er helt avhengig av dem.  Det er lettere å smile når jeg ser meg i speilet og tårene renner nedover kinnet. Det blir for vondt å ta inn over meg all smerten som ligger bak. Jeg gråter, men det er ikke på ekte. Ingenting er på ekte lenger. Tårene er som luft, samtidig som de spidder meg som kuler. Ildkuler. Store ildkuler som blander seg med smilet.

 

Det er vanskelig å planlegge et liv rundt noe som er så fjernt. Jeg ignorerer smertene for å prøve finne okei ting å gjøre. Jeg nekter for at de er der. Men de er der likevel, og de styrer mer og mer. For uansett hvor grusomt det er å innse, så blir de sterkere og mer intense. Så da stenger jeg all virkelighet ute,