Hva er verdien i et tall?

Nummer. Et nummer, et nummer som bestemmer, eller i hvert fall før bestemte dagen min. I dag stilte jeg meg som vanlig, på ren automatikk opp på vekta, og fikk konstanter at jeg veier mer en jeg noen gang har gjort. Valgte da å tenke at da blir jeg vanskeligere å kidnappe, for det tallet, det knuser selvtilliten, knuser alt jeg prøver bygge opp av rammer for å ikke falle rett tilbake til spiseforstyrrelsen. Og jeg kan ikke la det ødelegge meg, jeg kan ikke velge å få dag etter dag ødelagt. For uansett hva den vekta viser, så er jeg ikke fornøyd. Jeg kan velge å leve livet mitt basert på et tall, men jeg kan også velge å basere det på så veldig mye annet fint og godt og mye mer viktig!

Jeg har ryddet i feeden på instagram, det begynner bli noen uker siden nå. Jeg velger følge kroppspositive mennesker, jeg velger følge de som sier at kropp er topp, UANSETT størrelse. Hvem har bestemt hva som skal være fint og ikke. All påvirkning utenfra sier vi skal være tynne som pinner, og helst ha store pupper og stor rumpe. En kombinasjon som er veldig unaturlig og uvanlig å få til naturlig. Men uansett, mitt poeng; hvorfor er det slik at vi streber etter lykken i hvordan kroppen vår ser ut? Om du er tynn, tykk, pæreformet eller ser ut som et kinderegg, altså det har ikke noe å si. Det er den personen du er, den du velger å være for de rundt deg, det er den folk ser. Ikke i at du har noen kilo for mye eller lite, ikke i om du har operert inn ting i kroppen din som du slettes ikke hadde behøvd. Mennesker trenger mennesker, og du velger ikke menneskene rundt de basert på om de er tykke, tynne, lave eller litt skakke (får jeg hvertfall håpe for din del). Du velger ut fra den de er, og det gjør folk med deg og meg også!

Jeg jobber med å finne mot til å kaste ut vekta. Jeg jobber med å finne mot til å ikke definere meg selv som menneske fra hvordan kroppen min er. JA, jeg er overvektig. Og grunnen til det er så enkel i at jeg trengte og trenger medisiner som tuller så mye med forbrenningen min at jeg går opp i vekt uansett hvor sunt og passelig eller lite jeg spiser. Men jeg velger å se meg selv i speilet og si at jeg er vakker, valker og alt. Jeg velger å tillate meg tanker om at jeg er faktisk fin.

Denne dagen har vært fantastisk, og det trodde jeg aldri jeg kunne avslutte en dag med å føle og tenke, etter den smellen på badevekta. Jeg har vært rundt om, gjort fine og gode ting med behandleren min, vært sammen med støttekontakten min, og feiret verdens beste Michelle som har bursdag i morgen. Jeg legger et lokk på denne dagen med å si takk. Takk for at den kunne bli fin, selv om jeg har vokst noen kilo. Jeg velger å begynne å prøve å se meg selv på samme måte som jeg ser alle andre. Som mennesker. Ikke tykk/tynn. Mennesker.

Hadde jeg bare vært 14 igjen…

Dette innlegget kan kanskje være vondt, skummelt og muligens triggende for andre å lese. Men det er viktig, jeg må få ut stemmen min her, jeg må få fortalt hvor viktig det er at andre, ja eller kanskje du, får hjelp. Hjelp til å snu, hjelp så tidlig som mulig.

Jeg begynte å skade kroppen min på ulike måter som 14 åring, fysisk skade. I tillegg til å nekte meg mat, som jeg hadde gjort de siste 3 årene. Jeg vil jo si at det virkelig er en måte å skade seg på det også, å nekte seg mat. En vanskelig måte å oppdage og hjelpe, det også. Hos meg startet det som en desperat metode etter å holde ut noe uutholdelig, noe ingen viste noe om. Jeg gråt ikke, og alt jeg viste om å ha det slik jeg hadde det, hadde jeg lært på internett. Tumblr, som da var det store, og ofte ”mørke” nettverket, var plassen jeg henvende meg. Der fikk jeg ”venner” fra over hele verden, som sammen med meg satte seg mål om å gå mer ned i vekt. Vi delte på bilder av avmagra kropper, våre egne, og andre som dukket opp i feeden vår. Det var sitater som rett frem sa du var mislykka om du veide over en vis vekt, eller ikke klarte holde deg borte fra mat. Det var avtaler om å gå så og så lenge uten mat.

Så begynte bildene av sår å dukke opp, blant bildene av alle kroppene og etterhvert andre dystre bilder som fks av kirkegårder, mennesker som vurderte selvmord og sto med utstyret klart. Sykdom glorifisert og gjort om til noe positivt, noe fint. Alt dette fortalte meg var at jeg betydde ingenting før jeg var tynn nok, og nå også, ikke før jeg kuttet meg dypt nok. Så jeg begynte skade meg. Jeg holdt det skjult i godt over et år, før fastlegen min fortalte det til mamma og pappa når de ble kallet inn til møte for å få meg henvist til BUP. Før dette viste de ingenting. Ikke om anoreksien, ikke om selvskadingen. Ingenting.

Frem til jeg var 18 skadet jeg meg i skjul, selv om sommerene og diverse omstendigheter avslørte det, og gjorde det litt synlig. For meg handlet det aldri om å få oppmerksomhet, det handlet om å kontrollere noe jeg ikke kunne kontrollere, både den fysiske og psykiske smerten. Jeg skulle ønske noen av de som var rundt og skulle hjelpe hadde tatt tak i det da, i stede for å fortelle meg at ”det var da ikke så ille” når det var nettopp det, ille. Ille i alle andre en kanskje de som jobber med å sy sår daglig så på som ille, men for andre sine øyne var ille. For meg ble det en bekreftelse på at jeg måtte skade meg mer alvorlig, at jeg ikke en gang klarte mestre dette. For det er her det ofte svikter, ikke mål et menneske sin smerte i dybde og lengde på sår. En person som har et lite kutt som bare trenger et plaster kan ha det akkurat like vondt som en som må få kirurg til å sy det sammen. Smerte kan ikke måles i antall sting, smerte måles i hvordan DU har det inni deg.

Ikke for å skremme noen, men kanskje egentlig akkurat for å skremme noen, så sitter jeg her i dag med nerveskader i hele venstre fot. For det som var risping, ble kutting som ble verre og verre, styggere og styggere. Aldri godt nok. Aldri dypt nok. Jeg har vært millimeter fra å kutte over hoved nerven (tibialis), i leggen min, som hadde ført til at jeg hadde hatt null følelse og rørlighet i foten. Jeg har skadet den, og siden det ”bare” er en skade, så kan nervetrådene vokse tilbake på plass. Men dette har medført at jeg ikke har noe særlig kraft i foten, ikke klarer gå rett, og mister balansen bare jeg skal gå rett frem. Jeg satt i senga mi og begynte nesten gråte når legen snakket med meg, og jeg og en sykepleier reflekterte rundt det etterpå. ”For du vil vel ha to føtter” alle vil jo det. Men fortsetter jeg, risikerer jeg å miste både funksjon og få enda mere nervesmerter. Jeg har kuttet over så mange nerveceller at jeg har et stort område helt uten følelse jeg aldri vil få tilbake.

Så kjære kjære deg som skader deg, du vil ikke vikle deg så langt inn i det. Du ønsker ikke miste bevegelighet og følelse, du ønsker ikke gamble med livet ditt. Bare for noen minutter med en følelse av ro. Er det verdt det? Svaret er, og vil alltid være: NEI. Har du tanker om å skade deg, eller sliter med det, snakk med noen, oppsøk hjelp om du ikke allerede får det. For å sitte å vite at rusen, rusen etter å ødelegge meg selv til tider kan være større en lysten til å beholde funksjon i foten min, DET er skremmende det. Du skal komme ut på andre siden av tunnelen, (og det skal jeg også) og da er det best å ha kroppen på laget.

Kjære spiseforstyrrelse

Jeg er trist for alle årene du tok fra meg. Trist fordi det er år jeg aldri vil få tilbake, år som du stjal for alltid. Du lovde meg så mye, at om jeg bare ble tynn nok ville alt bli bra. At bare jeg gikk litt til ned i vekt, ville alt bli bedre. Du lovde at livet skulle gi mening igjen, at det mørket som du egentlig skapte, skulle forsvinne. Du kom med lovnad etter lovnad, at bare jeg fulgte de nye reglene du kom med skulle alt bli bedre, ja, fantastisk faktisk. Og de nye reglene strømmet på, nye hver dag. Jeg kunne ikke spise det eller det, jeg kunne ikke sitte i ro, jeg kunne ikke drikke. Og til slutt, da var ingenting lov. Jeg fikk ikke drikke, jeg fikk ikke spise, jeg fikk ikke engang slappe av, selv med en kropp som sviktet mer og mer. Du lovde så mye godt som skulle komme når jeg hørte på deg, og når jeg nådde idealvekten. Men vekten ble aldri liten nok. «Bare litt til» hvisket du, og jeg adlød. Jeg tok på meg lag på lag med klær, klær som var alt for store, bare så ingen skulle oppdage hemmeligheten min. Slik at ingen skulle se kroppen min. Du sa at når jeg fikk rett vekt kunne jeg våge vise frem kroppen min, for da var den perfekt, da trengte jeg ikke skjule kroppen, da skulle jeg like det jeg så.

Det tok meg mange år å våkne frå den verste transen. Selv når helsepersonell begynte å gripe inn, og folk så på meg med bekymrede blikk, klarte jeg ikke selv å forstå at jeg faktisk var tynn. Veldig tynn. «Du er så tynn at hjerte ditt kan stoppe» sa en til meg. Jeg bare ristet på hodet, for du fortalte jo sannheten. Du sa jo at jeg fortsatt var alt for stor. Jeg måtte ikke høre på de, sa du. De løy, de løy bare fordi de ikke ville se meg glad. Og du viste hvordan jeg kunne bli glad i igjen, så jeg måtte høre på deg. Og jeg hørte på deg. I 7 år hørte jeg på deg, før jeg endelig klarte bryte meg ut av helvete du lagde. Jeg begynte å spise igjen, trene mer normalt og holdt meg unna oppkast. Det gikk fint, men uten hjelp er det vanskelig å komme seg ut av et grep du har vært fanget i, i så mange år. Så når ting ble vanskelig, sluttet jeg å spise. Jeg hørte på det du hadde sagt hele tiden, at jeg kunne få det bedre, bare jeg hørte på deg. Det gikk 4 nye år før jeg igjen prøvde komme meg fri fra deg. Bare at denne gangen hadde jeg støtte i ryggen. Selv om mesteparten av jobben måtte gjøres selv, var det folk som heia på at du skulle forsvinne.

Jeg har brukt så mange netter på tvangstrening. Jeg har grått meg i søvn i så mange år, fordi du sa jeg ikke var god nok. Nå har jeg funnet ut at alt du sier er feil. Jeg er ikke mislykke selv om jeg spiser og drikker. Jeg er ikke ekkel selv om jeg veier det jeg veier. Jeg blir ikke gladere av å gå ned i vekt, tvert imot blir jeg sykere. Det er fortsatt tøft, veldig tøft, for jeg har hørt på deg i 11 år. Og synet på meg selv, og forholdet mitt til mat og trening, er langt i fra normal. Men jeg er ikke lenger besatt av deg. Du er flyttet til en fjern krok av hodet mitt, der du ikke får plass til å bli hørt. Jeg er ferdig med å høre på løgnene dine, jeg er ferdig med deg.

Let it go

Det gjør vondt å erkjenne at jeg har en spiseforstyrrelse. Den har vært med meg så lenge og likevel klarer jeg ikke skjønne at den er her. Jeg tenker stort sett ikke på den, for spisevaner og alt det går så automatisk. Når jeg er på avdelingen har jeg en kostplan jeg prøver følge, og når jeg er alene spiser jeg ikke. Jeg vet jo innerst inne at ting ikke er som de skal være, men jeg er så vant til at spiseforstyrrelsen får bestemme. Jeg var på ROS på fredag, og vi har så vidt begynt å jobbe mot spiseforstyrrelsen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det i teorien, for alt som står i hodet på meg hele dagen et at jeg ikke kan spise og at jeg må ned i vekt. Jeg vil mer en noe bli kvitt spiseforstyrrelsen, men samtidig er jeg ikke klar til å gi slipp. Den har vært min livbøye i ti år, og uten den føler jeg at jeg kommer til å drukne. Så jeg vet ikke, vet ikke hvordan jobbe når jeg samtidig jobber i mot. Den er med på å holde meg nede, og den tar fra meg krefter fordi jeg ikke får i meg nok mat. Men hvordan bli kvitt noe du ikke erkjenner du har, hvordan bli frisk fra noe som har holdt deg borte fra å drukne.

Skadetrangen blir ekstra intens når jeg er så sliten som jeg er. Jeg skadet meg på søndag, og jeg angrer, jeg vet bare ikke hvordan holde ut. Jeg har hatt det skikkelig tøft de siste dagene, det har vært mye stemmer og mye kaos. Hadde først en god samtale med behandler på mandag og så en god samtale med primær. De støtter meg opp og hjelper meg holde ut. Det er godt å ikke stå i helvete alene. Jeg får høre jeg er en resurs for andre, noe som gjør veldig godt, for er det noe jeg vil så er det å kunne hjelpe. Men jeg er sliten av å kjempe, det er en tøff jobb å dag etter dag stå opp til lyden av stemmer som kritiserer alt du er og gjør. Det er tøft å stå i følelser og snakke om ting du helst vil glemme og legge langt bort. Men jeg gjør det, og de rundt ser at jeg jobber og de ser fremgang. Jeg ser fremgang selv også heldigvis, jeg skulle bare ønske det var mer. Mens jeg i år etter år bare ble sykere går det andre veien nå, og det gir håp. I dagboka mi skrev jeg at det er tungt å være Maria oppi alt dette, at jeg ikke vil være Maria lenger. Men jeg vil være Maria om det går på frem, jeg vil være Maria om jeg kan få bli frisk. Det er en lang vei igjen men jeg er på vei. For jeg vil bli frisk, jeg vil det!

Alvorlig

«Alvorlig. Spiseforstyrrelsen din er alvorlig. Du scorer høyt på alle områder av utredningen. Men det viste du vel?»

 

Hva skal jeg gjøre med denne informasjonen, hvordan skal jeg håndtere det? Er det sant? Er det sant at spiseforstyrrelsen min er alvorlig? Spiseforstyrrelsen som er som en helt hverdagslig ting, jeg ser ikke på det som en sykdom en gang. Det er bare sånn det er, sånn  det har vært de siste 10 årene. Jeg spiser jo, etter en kostplan, følger den nesten, sluntrer bare unna litt her og der. Og jeg kaster jo ikke opp hver dag en gang? I perioder ja, og noen ganger mange ganger i døgnet, men det er ikke hver dag så? Og ja jeg hater kanskje kroppen min, og har syke rutiner rundt mat og trening, men er det alvorlig?

 

Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er alvorlig, tror jeg. Jeg vet bare at et normalt forhold mellom meg og mat og kropp virker umulig. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, og å sulte meg, kaste opp og kompensere for mat er det jeg kan best. Det er rutine. Jeg var ikke enig i at spiseforstyrrelsen min var alvorlig når den het anoreksi og jeg var nær døden fordi jeg var så tynn. Jeg kan være enig i det nå, nå når jeg ser tilbake på det. Men nå, nå er jeg normalvektig. Jeg spiser. Hvordan kan det som var alvorlig da, være alvorlig nå? Uspesifisert spiseforstyrrelse. Det er så diffust, det kan være så mye. Jeg har ikke anoreksi, for jeg er ikke tynn nok. Jeg har ikke bulimi, for jeg overspiser ikke før jeg kaster opp. Jeg har uspesifisert spiseforstyrrelse. Et trekk fra der og ett trekk fra her.

 

Jeg vet at spiseforstyrrelser kan være alvorlige selv om du er normalvektig, de fleste med en spiseforstyrrelser er normalvektige. Men likevel, hvordan kan jeg komme inn under kategorien alvorlig? Jeg føler ikke det er alvorlig, nettopp fordi det er så hverdagslig, og jeg er så vant til den. Det er vondt, for jeg vil så gjerne leve uten spiseforstyrrelsen, men jeg vet ikke hvordan. Den er hverdagen min. Den har reddet meg og vært livbøyen min så lenge. Har jeg det vanskelig så kan jeg reagere med å slutte å spise og drikke. Er jeg sulten, da kan jeg unngå å spise for å kjenne på følelsen av sult, holde kontroll med det. Jeg vet det ikke er friskt, og jeg vet jeg har en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke vant til å tenke at det er alvorlig. Alvorlig er liksom de som må ha sonde, og ja jeg har vært veldig nært å fått det, men jeg har aldri fått det. Jeg prøver tenke at det de siste årene ikke har vært noen livsfare pga spiseforstyrrelsen, men sannheten er jo at jeg var nærere døden en jeg vil innrømme. Det er heldigvis en stund siden det har vært så ille, men sannheten er at det er det jeg lengter tilbake til, fordi det gjorde at jeg endelig følte jeg hadde kontroll på livet mitt. Så kanskje er det alvorlig, kanskje er den hverdagslige måten jeg ødelegger kroppen min med alvorlig. Men svaret er nei, jeg viste ikke det var alvorlig.

EDNOS

Spiseforstyrrelse. En diagnose jeg ikke vil godta. Jeg er jo frisk, jeg ser jo frisk ut. Jeg var syk når jeg så ut som et skjelett, jeg ser det nå, selv om jeg ikke så det da. Men nå? Jeg spiser jo, jeg er normalvektig, hva er problemet da? Jeg vet, innerst inne, at kanskje, kanskje er jeg ikke så frisk som jeg tror. I dag sto jeg over det berømte porselenet igjen. Jeg holdt meg borte fra oppkast ganske lenge så jeg ikke skulle være dårlig til Spania turen, og så jeg skulle klare unngå å kaste opp når jeg var der. Jeg sa i fra når jeg kom tilbake at de måtte være flinke med oppfølgingen etter måltidene så jeg kunne slippe å falle rett tilbake til oppkasthelvete. De var ikke flinke de første dagene så de fikk beskjed igjen. Men nei, de ble ikke bedre. Så nå klarte jeg ikke stå imot lenger, nå lot jeg spiseforstyrrelsen bestemme, og jeg sto der og brakk meg til det halsen føltes som sandpapir og tårene var over hele ansiktet. Glamorøst? Neppe.

 

Jeg kjenner jeg gruer meg til resten av ferien. For om det er slik at hver gang jeg har en ferievikar som dagskontakt ikke får oppfølgingen som jeg skal ha, blir det et helvete, og jeg som skal lade opp til Kreta kommer til å bli slapp og få mangler og dritt igjen. Jeg føler meg slem som skylder dette på de, for det er jo jeg som til syvende og sist tar valget om å kaste opp, det er ikke de. Det er mitt ansvar å kjempe mot sykdommen. Men jeg tar det ansvaret når jeg gir beskjed om at de ikke følger opp, når jeg gir beskjed om at de må følge opp så jeg ikke gjør det jeg vil gjøre. Da tar jeg faktisk MYE ansvar. For nå er jeg ikke sterk nok til å stå imot spiseforstyrrelsen og stemmene som herjer. Jeg hater å ha fastvakt en time etter hvert måltid, jeg har hatt det i over et år nå, og det er slitsomt. Kanskje mest slitsomt for jeg vil kaste opp. Men det har hjulpet, det har nesten fått meg bort fra bulimihelvete.

 

Når jeg var i Spania var jeg overbevist om at alle som så meg gikk rundt og snakket om hvor feit jeg var. Jeg slet skikkelig med å gå rundt meg bikini og vise så mye av kroppen min. Jeg hadde veldig mye angst hele tiden fordi kompleksene mine for kroppen er ganske ekstreme. Jeg spiste, kanskje ikke veldig mye, men jeg spiste. For jeg viste det var viktig for at jeg skulle få en fin ferie. Men nå, og i forkant og egentlig når jeg var der nede også så har det vært veldig vanskelig å få i meg nok. Pga medisiner er jeg veldig kvalm og har ikke matlyst, i tillegg til at jeg ikke vil spise så mye fordi jeg er livredd for å legge på meg. Men nå, nå vil jeg bare ned. Ned, ned, ned. Og jeg hater det, for jeg vet at der ikke gjør meg gladere, det gjør meg bare sykere. Men jeg klarer ikke slå bort tanken på at jeg må gjøre det, at når jeg tar mindre fysisk plass, får andre det bedre. (Ja det høres sykt ut, det er vel sykt også, men stemmene mine gir ikke alltid mening for andre en meg)

 

Når jeg leser mine egne tanker skrevet ned så ser jeg at jeg kanskje snart må godta at uspesifisert spiseforstyrrelse står på papirene mine. Det er ikke frisk, ikke å kaste opp, ikke å være avhengig av andre for å beholde maten du tvinger i deg. Og det å vite at hadde det ikke vært for permnekt og aktivitetsforbud hadde du kuttet ut måltider hele tiden. Helst alle. Jeg er sliten av dette, så jævlig sliten. Jeg vil bare være frisk, jeg vil spise uten dårlig samvittighet, jeg vil se meg selv i speilet uten å få panikk fordi jeg ser så stor ut. 

Bedre, eller?

«Du kan ikke bli frisk, du er kronisk spiseforstyrret og slik vil det være resten av livet ditt»

 

Ungdomspsykiatrien tok fra meg mange grunner til å kjempe. I stede for å gjøre meg frisk, slik det lovet de kunne gjøre på en sommer, skapte de traumer, knuste håp og gjorde meg så mye sykere. Å bli gitt opp igjen og igjen, å få høre at du kommer til å dø ung fordi du ikke kan bli frisk, å få høre at det du sier ikke er sant, å få høre at du er frisk rett etter de har sagt du er for syk til å få behandling, bare så de kunne fraskrive seg ansvaret for livet ditt. Jeg har opplevd så mye feil, så mye svik, jeg har trodd jeg var håpløs, slik de sa. Hadde det ikke vært for Valen hadde jeg aldri vært her i dag, uten de hadde jeg ikke hatt noen grunn til å kjempe.

 

Men som med alt i meg henger jeg meg opp i det de en gang sa. At jeg aldri kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen er en tanke som ofte spøker i bakhode. Jeg er redd for det, livredd, for jeg kan ikke leve et godt liv med den. Jeg føler jeg kjemper en umulig kamp mot noe som er større en meg, fordi det ikke skal noe til for å skyve meg tilbake til start. Nå er det over en måned siden sist jeg kastet opp. Jeg spiser jevnlig så lenge jeg er med folk, eller blir minnet på det. Jeg kan spise en is vist jeg vil. Mange sier de er glad for at jeg ikke sliter med det lenger. Jeg får høre at nå kan de jo ta bort fastvakten etter måltider. Jeg ser det positive, jeg vil helst bare se det positive, dessverre er det så veldig mye mer komplekst en det.

 

Jeg har ikke kastet opp fordi jeg har oppfølging en time etter hvert måltid. Jeg har ikke kastet opp fordi jeg nesten ikke spiser noe utenfor kostplanen, slik jeg før kunne gjøre bare for å kaste opp. Jeg spiser kun så jeg kan reise på perm, eller hjemme bare så ingen skal bli redde. Jeg spiser fordi jeg skal til Spania, jeg drikker fordi jeg skal til Spania. Mange ganger i uken lengter jeg tilbake til å ikke spise og drikke, lengter tilbake til en kropp som ikke fungerte, men med et nedsløvet hodet, et hode uten like mange vonde minner og tanker. Jeg lengter etter at stemmene skal være fornøyde. Men jeg vet at det bare er en illusjon. Det er ikke så bra som jeg husker det. For stemmene vil ikke være fornøyde, kroppen vil bli holdt i live mot min vilje, mennesker vil gi meg den næringen jeg ikke vil ta inn selv. Men likevel lengter jeg, og likevel tenker jeg at så snart jeg er ferdig med permisjonene mine kan jeg gå tilbake til det.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er så mye bedre fra spiseforstyrrelsen nå. Sannheten er vel at det går bra fordi jeg kjemper for noe. Noe større en spiseforstyrrelsen. Og det er bra, det er veldig bra, for før la jeg spiseforstyrrelsen høyere en det jeg nå spiser for. Men det går ikke veldig bra. Jeg prioriterer annerledes, fordi jeg har blitt friskere på andre måter. Og det er jeg veldig glad for. Men følelsene rundt mat og kropp er like ille. Trangen til å kaste opp er like stor. Dessverre. Jeg trenger mye hjelp og oppfølging før det kan bli mer stabilt rundt mat og måltider. Jeg trenger mye hjelp før jeg klarer spise uten å snike meg unna mat og drikke. Jeg trenger mye hjelp før jeg kan spise uten dårlig samvittighet.

 

Jeg har vært i behandling i over 5 år, jeg har vært spiseforstyrret i 10 år. Hadde det vært 5 gode år med behandling hadde jeg kanskje vært frisk. Men det er kun de siste årene som har vært gode behandlingsmessig, og da ikke med mye fokus på spiseforstyrrelsen. Så kanskje om jeg får litt mer hjelp, og setter litt mer ord på hvordan matkaoset er, kanskje jeg kan blir bedre. De rundt meg sier de skal hjelpe, at jeg skal få et bedre forholdt til kroppen min og mat. Jeg må bare tro, håpe, jobbe, kjempe. Jeg vil ikke la spiseforstyrrelsen styre resten av livet, 10 år er mer en nok. 

Vakler mot noe

Jeg vakler, skal jeg virkelig jobbe for å bi frisk. Er det mulig å bli frisk? Er det sant det alle sier om at jeg ikke er håpløs? Jeg vet ikke, så jeg vakler. Jeg vet ikke om jeg våger satse. Kanskje er det sånn jeg har det nå det skal være, bare at da vil jeg ikke leve, så det kan ikke være sånn. ?Jeg vet du kommer til å klare dette, for du er sterk? Men jeg føler meg ikke sterk, jeg føler meg som den svakeste i verden, jeg klarer jo ingenting, ikke engang det grunnleggende å spise uten noen som passer på at jeg gjør det. Og jeg vet ikke hva det egentlig er jeg skal klare. Jeg føler at hvordan jeg har det ikke avhenger av hva jeg gjør, men av hva stemmene sier. Det mest konkrete jeg vet er at om jeg spiser så jobber jeg imot stemmekaoset og spiseforstyrrelsen, men det er også det vanskeligste jeg gjør. Og om jeg blir kvitt spiseforstyrrelsen så er det så vanvittig mye igjen, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal ha energi til å stå i alt, til å kjempe meg fri fra alt.

 

Sist uke føltes det ut som de ga opp å hjelpe meg med spiseforstyrrelsen. De sa at jeg ikke trengte følge kostplanen for å få perm, for det klarte jeg ikke uansett. Og spiseforstyrrelsen jublet, jeg jublet, men den ene kritiske stemmen inni meg, den som faktisk vil bli frisk, den gråt. For den skjønte at da kom jeg til å spise enda mindre, og kroppen min som skriker at den ikke har det bra på hundre ulike måter, kom til å få det enda verre. Så kom denne uken, og de hadde tydeligvis snakket om spiseforstyrrelsen min på team møte, og plutselig var verden snudd på hodet. Økt kostplan, som jeg må følge, virkelig følge, for å få perm. Og ikke bare en dag, men en hel uke før hver perm. Alt i meg ropte i protest, jeg ble kvalm bare av tanken på det, men jeg viste jeg måtte, fordi lillebror skal konfirmeres snart, og i juni skal jeg til Spania med familien. De to siste dagene føles som en evighet, jeg føler jeg har spist for en familie på 6. Jeg er konstant kvalm og stappmett, og jeg føler meg oppblåst og kjempestor. Kveldene er et sant helvete, der stemmer, skikkelser, tanker og følelser kveler meg og skriker at jeg gjør alt feil.

 

Men jeg vil jo kjempe. Samtidig som jeg vil gi opp. Jeg tenker at jeg skal gi dette to måneder, og så kan jeg heller gi opp. For da har det ikke så mye å bety lenger. Men jeg er redd jeg kommer til å gi opp uansett hvordan dette går, selv om jeg begynner å føle meg bedre, fordi å gi opp er det letteste. Å gi opp er alltid lettest. Jeg vil kjempe for alle andre sin del, men jeg vet at om det skal holde må jeg kjempe for min egen del også. Jeg må gi litt faen i hva jeg hører, og bruke skjulte krefter på å stå i det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg velger. I kveld virker det lettest å late som det ikke har noe å si. Men jeg vet jo at det har det. Jeg har kjempet en kamp mot spiseforstyrrelser i snart 10 år. 10 år. Det er lenge, det er veldig lenge. Jeg håper for en gangs skyld at jeg tar feil når jeg tenker jeg er et håpløst tilfelle. Jeg håper det ikke er sant at jeg ikke kan bli frisk. Den tiden jeg fortsatt turte å drømme så drømte jeg jo om et liv, om et godt liv, med venner, med familie. Jeg savner det, å drømme om gode ting. Kanskje er det sant at det tar tid, men det vil bli bedre. For jeg kan gi det tid, og Valen gir meg tid, og kanskje, kanskje en plass der fremme, så er det noe bra, noe friskt. Kanskje jeg kan bli frisk. 

En spiseforstyrret tanke

Jeg står foran speilet og svelger, svelger ned i en hals som føles for trang. Kroppen som reflekteres gjør meg kvalm, virkelig fysisk kvalm. Jeg hater synet av fettet som henger overalt, av lårene som presses sammen, av magen som føles alt for stor. Jeg vil gråte, men alt som kommer ut er et lite hikst. Det gjør så vondt å hate seg selv så sterkt. Å se på kroppen sin som alt for stor, selv når du vet den er helt normal. Det er så vanskelig å få folk til å forstå uten at de føler jeg mener noe om deres kropp, for det handler ikke om det. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan andre ser ut, for jeg synes de er fantastiske ut fra hvordan de er, ikke hvordan de ser ut. Men med meg selv så føler jeg ikke at noen kan like en person som ser så fæl ut som meg. At ingen kan elske et monster.

 

Alt jeg ønsker er å kunne akseptere den jeg er. Å akseptere kroppen, akseptere hvordan jeg er overfor andre, akseptere hvem jeg er. Alt jeg vil er å kunne stå foran speilet å tenke at ja, jeg er helt ok. Jeg skulle ønske jeg kunne kle meg og tenke at jeg så fin ut i dag, istede for å skifte antrekk 3 ganger og fortsatt føle meg for tykk til å gå i det jeg går i. Jeg skulle ønske jeg kunne godta at jeg har en kropp, og at den kroppen faktisk ikke har det godt når jeg driver og presser den med for lite mat og drikke. Jeg skulle ønske det. Men slik det er nå så klarer jeg ikke gi den det den trenger. Jeg presser i meg mat, men det er porsjonene til et lite barn, ikke en voksen kvinne. Jeg bygger fortsatt kroppen opp etter jeg sluttet å spise, men jeg er helt ærlig redd for at jeg bare bryter kroppen ned.

 

Jeg skulle også ønske jeg kunne ta en bit sjokolade og kose meg med den, istede for å få dårlig samvittighet når jeg kjenner søtsmaken på tunga. Jeg skulle ønske jeg kunne spise middag uten å føle meg skyldig, som om jeg skulle begått mord. Jeg er så sliten av spiseforstyrrelsen, av at den kontrollerer meg. Jeg er sliten av å bli kontrollert. Sliten av å ikke ha mine egne tanker rundt kropp og mat. Av at alt jeg tenker og føler rundt det blir preget av spiseforstyrrelsen. I tillegg er jeg redd. Redd fordi mensen uteblir, kommer for sent, og er ustabil. Redd for at kaliumet er for lavt, b12 er for lavt, at jeg har utviklet benskjørhet etter 9 år med spiseforstyrrelser, at hjertet mitt ikke har det bra. Ja, alt egentlig. Jeg er redd for at jeg faktisk ødelegger kroppen min i en alder av 20 år, at jeg virkelig ødelegger den. For det vet jeg ikke. Og jeg klarer ikke ta min egen spiseforstyrrelse så alvorlig, selv ikke når jeg sitter der med intravenøst og de truer med tvangsernæring. For det har jo vært sånn så lenge, og siden ingen her ser ut til å kunne hjelpe meg med det, så kan det vel ikke være så farlig? 

Å leke med døden

Det gikk 8 dager fra jeg bestemte meg fra at nå skulle jeg dø, til noen klarte å finne noe jeg kunne klare å kjempe for. Til jeg klarte å kjøpe at de var glade i meg, og at de ikke ville jeg skulle dø. Jeg tvilte kanskje ikke på at de var glade i meg, for det fikk jeg høre fra absolutt alle, og at jeg var fantastisk, unik, verdifull, og alt det der. Jeg bare ville ikke at det skulle være sant, for det er ganske ensomt å ville dø, egentlig, man stenger verden og alle i den ute. Men det gikk 8 dager helt uten mat og drikke, der jeg følte meg tvunget til å ta imot intravenøsen som skulle redde livet mitt. Når jeg søndag kveld ble kjempedårlig fysisk, og alt legen kunne konkludere med var at kroppen min hadde vært for lenge uten mat, ble jeg bare kjempeglad og tenkte jeg kom til å forsvinne sakte den natten. Jaja, jeg håpte hvertfall.

 

Så begynte jeg å innse at de faktisk ikke hadde tenkt å la meg dø. At de faktisk så på meg på den måten her også, som verdifull og snill. At de var glade i meg. Så fikk jeg dårlig samvittighet overfor personalet også, slik som jeg allerede hadde for de i familien min og de vennene mine som var med på å se meg sulte meg halvt i hel. Og så begynte mamma å snakke om Kroatia turen jeg skal på om under en måned, og minte meg på at jeg faktisk hadde sett frem til dette. Og at de IKKE ville lide om jeg spiste, heller motsatt. Men stemmene sa jo at de ville lide, og at jeg ikke fortjente mat. Så fy søren, det ble ord mot ord. Heldigvis (tror jeg) bestemte jeg meg til slutt for å spise litt igjen, for dette førte likevel ikke dit jeg ville, de truet jo med tvangsernæring…

 

Jeg gråt nesten når jeg tok den første munnfullen med grøt. Det smakte ikke godt, det føltes feil, jeg var jo ikke sulten. Sultfølelsen var langt borte. Stemmene ropte, dette var feil, dette var galt. Jeg klarte kanskje 5 skjeer, før jeg var stappmett. Dagen etter, samme problem, klarte 5 skjeer, og 5 nøtter, altså ingenting. Så intravenøsen, og I.v stativet (som vi døpte Pål(e)) var med meg. Frem til i dag. Jeg fikk ny veneflon, for det var 3 dager siden siste bytte, og 1 liter væske. Så hadde jeg samtale med behandler, og vi ble enige om at om jeg spiste litt og drakk nok, så kunne jeg slippe mer intravenøst. HURRA. Gleden ble forholdsvis kortvarig, for rett etterpå fikk jeg beskjed om at kaliumet min var stupende, og om jeg ikke gjør noe, og den går ned mer må jeg få det intravenøst. Jaja, neinei. Sånn kan det altså gå, spiseforstyrrelser er veldig mye mindre glamorøse en de sier, just saying.

 

Faren er kanskje ikke helt over enda, jeg klarer jo å få i meg minimalt med mat, og jeg skal liksom drikke 2 liter. Men nå kjemper jeg hvertfall, jeg kjemper for livet mitt som jeg bare ville gi slipp på. Det totale mørket jeg var nedi har lettet litt, ikke mye, stemmene er like sterke og makten de har på meg er enorm. Men det verste mørket, det er borte. Jeg tenker ikke konstant på at jeg vil dø, det preger ikke alle situasjoner jeg er i. Det er fortsatt uutholdelig å leve, det er det, jeg skal innrømme det. Men på en eller annen måte så takler jeg det. ?Du skal bli frisk, det er jeg helt sikker på? sa studenten til meg. Og når en som har kjent meg så kort kan tro på det, ja da kan vel kanskje jeg også åpne opp for at det er en mulighet for det. At livet kan bli noe mer en dette.