Repeat Repeat Repeat

Repeat

Jeg skulle ønske jeg kunne starte med å si at dette er tull. At dette bare er en reprise på noe som har skjedd før, for det føles som en reprise. Utskrivelse. Igjen med beskjeden om at det er bedre jeg er hjemme. At jeg er så syk at behandlingen vil ta så lang tid, så jeg kan ikke få den hjelpen her. Jeg ble lovet at jeg kunne stole på de, lovet at de ikke skulle svikte. Når jeg snakket om hvor vondt det har vært for meg å bli gitt opp, gang etter gang, og hvor vanskelig det er for meg å åpne opp og stole på nye mennesker, så sa de at slik skulle de ikke bli nå. Jeg skulle få tid. Tid til å bli bedre, tid til å bearbeide. Så jeg begynte å snakke, litt, og har hatt det så vanvittig vanskelig på grunn av det. Reaksjoner som har vært så vonde, og som er umulige for meg å håndtere alene. Og så, etter å ha blitt lovet tid, så kommer beskjeden om at jeg skal ut. Jeg vet ikke hva jeg skal si, gjøre eller føle. Jeg gråter og er tom på samme tid. Klarer ikke forholde meg til personalet, klarer ikke forholde meg til meg selv.

Jeg gikk så dypt i meg selv for å klare stole på at noen ville hjelpe. På å ikke stole på mine egne instinkter som sier at jeg ikke kan stole på noen. Jeg tror ikke noen andre en de som har stått med meg i dette kan forstå hvor grusomt fortvilende dette er. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg prøvde stole på noen igjen. Og så tenker jeg, er jeg virkelig så håpløs? Er jeg så komplisert og innvikla at alle gir meg opp og kommer med noen fine unnskyldninger og pakker det inn slik at det skal høres ut som det er det beste for meg. Det er for faen ingen som spør meg hva som er det beste for meg. Kan ikke snart noen høre meg, ropene mine, mine desperate rop om hjelp. Jeg vil bare være frisk, jeg har vært syk så lenge. Og alt jeg har fått høre fra jeg kom inn i psykiatrien er at jeg er for syk. For syk for behandling, for syk for innleggelser. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.

Jeg har ikke klart å gå ut av rommet mitt siden jeg fikk denne beskjeden i formiddag. Sitter her, gråter, har lyst å knuse noe, jeg er for en gangs skyld sint. Mest på meg selv om åpnet opp, men også på løgnene. På alle som sa at det ikke skulle bli slik nå, som var sjokka når jeg fortale om avvisninger som hadde skjedd før. Så skjer det igjen, og jeg sitter her alene. Jeg er så sliten, dette gjør så vondt.

195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

Fortsett å svømme

”Det er mye sorg i gleden din, i tilfriskningen. Sorg over alt du har gått glipp av, av alle årene som forsvant til sykdom. Det er ikke rart du krasjet, det er lov å være sliten”

-Behandler

Jeg er sliten, sliten på en måte jeg aldri har opplevd før. Og det sier litt, for jeg har virkelig vært mye sliten de siste årene. Når jeg sitter oppreist verker hodet mitt, veldig. Så jeg vil helst ligge. Hele kroppen verker, jeg svimler og er kvalm. Og jeg er uendelig sliten. Ble trumfet av gårde til fastlegen min i dag, men som sagt: alt ser fint ut. Jeg har ikke kreft eller hjernesvulst som jeg har gått å bekymret meg for, hun klarte hvertfall berolige meg på det. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av nedtrapping på mange medisiner, ettervirkninger av det, kaos i kroppen og utmattelse som følge av mye aktivitet, både oppi topplokket og generelt. Men vi vet ikke. Jeg skulle egentlig ønske det var noe som var galt, at det var en quick fix. At jeg kunne ta noen tabletter og så ble jeg bedre.

I stede ligger jeg her, ligger her og klarer ingenting. Ting har vært og er litt tøft, tankene mine og følelsene mine jobber på. Jeg gråter en del, krangler litt fordi jeg er så sliten, prøver jobbe meg ut av det alene, for jeg vil egentlig ikke at noen skal se det mørke. Jeg var jo ferdig med det mørke. Og selv om alle sier det er naturlig, at jeg har lov å være sliten og ha det vondt, så gjør det vondere en noen gang å føle på de tingene. For jeg er så ferdig med det, jeg vil ikke at det skal gjøre vondt lenger, jeg vil bare være frisk. Så når jeg fikk tanker om at det var best at jeg var død, ble jeg så lei meg at jeg gråt litt mer. Ikke fordi jeg hadde den minste plan om å gjøre meg noe, men fordi det er den vondeste følelsen som finnes. Den der du føler deg uten verdi, der du ikke klarer tenke at det vil gå over. For jeg vet jeg har høy verdi, og jeg vet det vil gå over. Men jeg føler på det likevel, det såre med følelsen, og det gjør fortsatt vondt.

Jeg jobber med å ikke falle ned. Og jeg jobber med det mest alene. For som sagt så klarer jeg ikke helt åpne opp om det som er vanskelig nå. Jeg skriver det ned for meg selv, og sletter det igjen. Vil ikke en gang at jeg skal kunne lese det senere. Men jeg tenker egentlig at det er ikke så rart at ting blir tøft, ikke egentlig. For jeg ligger her, og mens jeg ligger her får jeg veldig god tid til å tenke. I tillegg er jeg utslitt av alt jeg har gjort, både fysisk men også som venn. Ikke misforstå meg, for å kunne være der for de jeg er glade i er noe jeg gjør med glede, og som jeg aldri hadde valgt bort. Men det er vondt å bekymre seg, og det er vondt å se de du bryr deg om ha det vondt. Så ærlig må jeg få lov til å være. I tillegg kommer det også mye frem i lyset mens jeg ligger her. Både av ting som har skjedd og som skjer nå. Jeg opplever hvordan det er å skulle finne tilbake til livet, finne tilbake til meg selv og min hverdag. Jeg skal jobbe meg gjennom å ha gått glipp av de siste 10 årene, sånn virkelig. Jeg skal prosessere at jeg kommer til å ha smerter resten av livet, noe som har vært vanskelig å godta når ingenting i meg har føltes rett. Jeg skal jobbe meg gjennom ensomhet, ikke som følge at jeg ikke har noen venner, men som følge av at jeg har mistet veldig veldig mange.

Jeg kjenner på mange følelser, mange tanker. Jeg drømmer om fremtiden, samtidig som den har blitt satt på vent enda en gang. Jeg tror det vondeste med denne utmattelsen og alt den fører med seg, er at jeg ikke vet noe. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare og vi vet egentlig ikke hvorfor den kom. Jeg har to viktige operasjoner fremfor meg, mest sannsynlig et rehabiliteringsopphold etter den ene for å virkelig trene opp foten/kroppen, med (forhåpentligvis) mindre smerter. Jeg skal flytte inn i min egen leilighet på nyåret, og jeg ligger bare her og vet at jeg har ikke tid til å ligge her. Jeg skal så mye viktig, og jeg er så redd jeg må utsette noe av det. Men kanskje er jeg bedre allerede i morgen, jeg vet ikke, så jeg må bare holde hodet over vannet. Fortsette å svømme. Så skal dette også gå bra, jeg må bare tørre åpne opp, la noen få komme litt under huden, og så vil jeg komme meg gjennom.

Redsel

Du ser ut i luften, lurer på hvem du prøver lure, eller om den du prøver lure, egentlig er deg selv. Det er tungt, tunge mørke tanker, tanker som ikke bare er tanker. Men som er både følelser og stemmer. Kaos. Fullstendig kaos. Jeg gråter meg i søvn, vrir kroppen rundt, mens den indre smerten er så sterk at jeg ikke får puste. Tårer, salte varme tårer som renner nedover kinnet og ned i hodeputen. Klarer ikke sette ord på det, det nærmeste blir at jeg er sliten, så grusomt ufattelig utmatta og sliten.

Jeg gisper etter luft, angsten forteller meg at jeg er i livsfare. Hvert minutt jeg er våken er jeg i livsfare. Og i de uendelige marerittene på natta. Jeg snur meg etter lyder ingen andre hører, lurer på hvorfor ingen reagerer. Har angst for å spise, for å snakke, for å være. Alt skremmer meg. Så da faller jeg ut, eller dissosierer. Jeg kobler ut alt rundt meg og i meg, forsvinner ubevist inn i en tåke der jeg verken er eller ikke er.

Denne veien har jeg gått mange ganger før. Den veien der dette går i en nedgående spiral, der jeg ender opp så dårlig at jeg ikke klarer ta vare på meg selv. Så dårlig at jeg ikke vet om den som snakker til meg er ekte eller synshallusinasjoner skapt av hodet mitt. Så det er kanskje ikke så rart jeg blir redd når utmattelsen kommer til det punktet den har kommet til nå. Det er kanskje ikke så rart at jeg frykter mørket, når jeg har holdt på å drukne i det så mange ganger.

Så jeg sitter her, med en kropp som prøver slappe av. Men som jeg ikke lar slappe av, for jeg er så redd at om jeg gir slipp på kontrollen, så faller jeg. Jeg tørr ikke legge hodet på puta, for jeg vet ikke hvordan jeg våkner opp i morgen. Om dagen da er som i dag, tung med overlevbar. Eller om jeg våkner opp til et kaos jeg ikke kan håndtere. Jeg er redd for de endeløse marerittene som gjør at jeg våkner opp gjennomsvett 10 ganger i løpet av natten. Jeg er redd for det marerittet som jeg har vært igjennom så mange ganger.

Jeg tror ingen forstår omfanget av ordet sliten. Hva det ordet innebærer for meg. For ja, jeg er fysisk sliten, det er tungt å bevege seg og vondt å holde seg våken. Men det er hodet mitt som er mest slitent. Det er det som gjør at jeg ikke har krefter til å takle det jeg vanligvis takler. Og det er det som er så skummelt, når du er syk og vanligvis går igjennom vonde og skikkelig vanskelige ting hver dag, men så har du ikke lenger forsvarsmuren til å klare det. Jeg er redd. Jeg trenger at jeg får en pause nå og klarer komme meg på beina igjen, uten fallet. Vær så snill, la meg slippe det fallet.

Hva om jeg gjør som hodet sier?

Jeg fungerer, det går jo så fint. Men bak fasaden, der gråter jeg. Bak masken jeg viser alle er det svart. Julen gikk ok. Jeg var hjemme både jul og nyttår, med en pause på valen i mellomtiden. Det gikk, jeg kan ikke si bra, men det gikk. Jeg hadde det fint, misforstå meg rett, det var bare mye vondt også. Jeg blir sliten av bare en dag hjemme, jeg tåler nesten ingenting av aktivitet før jeg må sove noen timer. Ting tar rett og slett alle kreftene jeg har. Og det er fullt opp av ting. Leilighetstrening, reising, kjøretimer, øving til teorien, reise hjem, og enda mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og hva jeg skal si. For dette går i hundre kilometer i timen rett inn i fjellveggen.

 

Jeg har håndtert julen med rennende blod og sting i huden. Ikke den beste metoden, men den metoden jeg brukte på å overleve. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere meg selv. For hvordan håndterer du en kropp på randen til sammenbrudd. Forsiktig? Eller bare fortsetter du i samme farten, rett inn i fjellveggen? Jeg vil være ærlig, snakke om følelsene mine, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg klarer ikke sette a i sammen med b for å lage et ord. Ordene stokker seg inni meg og jeg klarer ikke si noe ut  høyt. Kanskje fordi det da blir mer virkelig, jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg er sliten, og at dette klarer jeg ikke selv. Behandler sier jeg ikke må bygge opp så mange vegger rundt meg selv, men det er det jeg gjør, livredd for å gjøre eller si noe feil.

 

Jeg jobber hardere en noen gang. Jeg har så mye fint fremover som jeg ser frem til, og jeg jobber for at det skal bli best mulig. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fasiten, at jeg viste hva jeg skulle gjøre. For jeg kaver rundt i blinde. Det gjør vondt å våkne opp hver dag til et hode som ikke vil følge med. Til stemmer som skriker og tanker som prøver drepe. Jeg vil så gjerne bare ha det bedre, være frisk. I dag har jeg farget håret i regnbuefarger og om 2 uker skal jeg til Asker for å besøke ei venninne, fine ting, gode ting, ting jeg vil fylle livet mitt med. Jeg må bare stå i denne stormen så vil det kanskje lette litt? Jeg håper det. 

Mørkelagt

Det gikk opp igjen, jeg kavet meg opp fra det mørkeste mørke. Jeg var så takknemlig, det var jo bedre igjen, jeg innså at jeg kunne bli bedre igjen. Så falt jeg, på nytt. Jeg vet ikke om det kommer til å bli nøyaktig like ille, men det er på god vei. Jeg er redd, redd dette er fremtiden. Noe vondt, svart og bunnløst sorgfullt. Jeg orker det ikke, jeg klarer ikke være syk, jeg klarer ikke ha det så vondt som dette lenger. Dette er slik det har vært når det har vært kritisk tidligere, når jeg ikke har kontroll. Jeg tror jeg har kontroll nå, jeg har lært måter å håndtere på. Men det er tøft, og skadetrangen presser på. Og jeg vet ikke, forblir det vanskelig fordi jeg står på ny antidepressiva og det kan gjøre det verre. Eller bør jeg øke opp, at den kan gjøre det bedre. Hva er rett å gjøre?

Det er ikke godt å puste når du føler du skal kveles av angst. Det er ikke godt å være Maria når alt i deg ønsker å forsvinne. Jeg ønsker bare å bli frisk, mer en noe i hele verden ønsker jeg å bli frisk. Jeg har vært syk så lenge, jeg burde få slippe mer. Jeg jobber og jobber men jeg føler jeg aldri oppnår noe. Jeg har bedre perioder og da føler jeg jeg klarer det, å kjempe, for selv om det også da er virkelig vanskelig ser jeg håp. Men så kommer nedturene. Sterke og svarte og river bort alt håp. For hva om jeg må leve med at det er slik. De sier det er en sjanse for det, at jeg må lære meg å takle det, å leve med det. Hvertfall noen av symptomene mine. Men hva om det er så sterke symptomer at de ikke kan leves med? Hva om? Jeg vil jo egentlig leve, bare ikke slik, ikke med denne altoppslukende smerten. Jeg vil leve og oppleve normale gleder. Jeg vil leve og ha normale nedturer. Jeg vil leve et normalt liv, jeg vil ikke ha en alvorlig depresjon hengende over meg, jeg vil ikke kalles psykotisk. Jeg vil bare ikke være syk, jeg vil være der for de rundt og jeg vil være den jeg er skapt for å være. Ikke en brukket og ødelagt versjon av meg selv.

Jeg gråt når jeg kom hjem idag, for jeg skulle så ønske at jeg hadde hatt det bedre på besøk i går og idag. Jeg gråt fordi jeg har planer imorgen jeg egentlig har sett frem til, men som jeg er redd skal overskygges av dette svarte. Jeg gjør ting, jeg reiser, jeg opplever, men det føles halvveis. Ikke fordi jeg ikke gjør det med hele meg, men fordi en del av meg bare har lyst å gjemme meg på et rom å gråte. Jeg ønsket så sterkt at jeg skal kunne bidra med noe, om bare et smil. Og jeg prøver, og stort sett klarer jeg det, men det er likevel svart, og det sliter meg ut. At det er svart når jeg smiler. At ting ikke er så ekte som jeg vil det skal være

Vi er perfekt men verden er ikke det

Jeg smiler, jeg ler, men inni meg gråter jeg. Ute blant de andre ser det så fint ut, men jeg gråter omtrent hvert sekund jeg er alene. Jeg vil ikke være alene for da omkranser angsten og stemmene meg på en måte som skremmer meg, virkelig skremmer meg. Jeg er redd, jeg er så redd. Jeg vet ikke lenger hva som er opp og ned, jeg skjønner ikke det som skjer i og rundt meg. De rundt sier jeg er psykotisk, at det ikke er ekte. Men jeg vet ikke, stemmene som roper og truer meg er så virkelige, menneskene som ingen andre ser tar på meg og jeg kjenner hendene deres, og de er virkelige. Så jeg blir redd, redd og forvirret. Jeg vil jo at det ikke skal være ekte, jeg vil jo at de grusomme tingene som skal skje ikke kommer til å skje. Jeg vil gjøre alt i verden for at dette kan forsvinne. Men jeg klarer ikke tro det, for det er jo her, det skjer rett foran øynene mine.

 

Den uutholdelige smerten jeg føler hver gang jeg trekker pusten gjør at jeg vil slutte å puste. For angsten i kroppen min gjør meg gal. Kvalmen, den ukontrollerte skjelvingen og panikken sitter i meg, den forlater meg aldri. Jeg vet jeg må kjempe, at det er nå når jeg er på bunn jeg må komme meg opp igjen. Men hvordan? Hvordan kjempe når alt inni deg skriker du skal dø, at du tar opp plass, at alle får det bedre når du forsvinner. Jeg vet jeg må høre på det de rundt meg sier, jeg prøver finne noe inni meg som kan tro på at det de sier er sant.

 

Jeg er solbrent, jeg har spist is, jeg har badet på en megasvane og jeg har lært meg å brodere. Hvorfor kan det ikke være fint? Hvorfor kan ikke smilene jeg gir andre gi meg noe. Hva om det er dette som er livet mitt? Et helvete der stemmer regjerer, angsten herjer, spiseforstyrrelsen skriker og depresjonen lammer. Kan jeg bli noe mer en diagnoser, kan livet mitt bli mer en sykdom? For jeg vet jo at livet kan være vært å leve, jeg har kjent det, jeg har følt de små glimtene. Det er bare det at jeg orker ikke falle tilbake hele tiden, og jeg klarer ikke bare være syk lenger.

 

 

 

 

Jeg vil bare høre på Cezinando og «Vi er perfekt med verden er ikke det» Vil bare at verden skal gå litt min vei også

 

Utmattelse

– Hvorfor sover du midt på dagen?

– Maria liker å sove

– Klokken er mye nå, du må stå opp

– Hvorfor er du så sliten?

Jeg ligger i et helt mørkt rom, alene. Klokka er 5 og jeg er allerede helt utslitt, selv om jeg skal masse i kveld. Jeg klarte nesten ingenting på drill seminaret i dag, fordi kroppen er så sliten. Og jeg er så lei av det, lei av at kroppen min fysisk skal hindre meg i å gjøre det jeg vil. For jeg vil jo, jeg elsker å fungere, elsker å være blant andre, elsker å være sosial. Jeg bare klarer det ikke.

Alle kommenterer det, at jeg sover når jeg ikke skal sove, at jeg ligger i senga, sier nei til ting for jeg heller vil slappe av. Misforstå meg rett, jeg er fortsatt med på mye. Bare ikke like mye som før, og langt i fra så mye som jeg vil. Jeg er redd kroppen min ikke vil kvikne til, at jeg skal fortsette å være så sliten. Jeg er sliten av å være sliten. Jeg vil bare ha energi og overskudd til å være med. Vil bare være litt mer frisk