Redsel

Du ser ut i luften, lurer på hvem du prøver lure, eller om den du prøver lure, egentlig er deg selv. Det er tungt, tunge mørke tanker, tanker som ikke bare er tanker. Men som er både følelser og stemmer. Kaos. Fullstendig kaos. Jeg gråter meg i søvn, vrir kroppen rundt, mens den indre smerten er så sterk at jeg ikke får puste. Tårer, salte varme tårer som renner nedover kinnet og ned i hodeputen. Klarer ikke sette ord på det, det nærmeste blir at jeg er sliten, så grusomt ufattelig utmatta og sliten.

Jeg gisper etter luft, angsten forteller meg at jeg er i livsfare. Hvert minutt jeg er våken er jeg i livsfare. Og i de uendelige marerittene på natta. Jeg snur meg etter lyder ingen andre hører, lurer på hvorfor ingen reagerer. Har angst for å spise, for å snakke, for å være. Alt skremmer meg. Så da faller jeg ut, eller dissosierer. Jeg kobler ut alt rundt meg og i meg, forsvinner ubevist inn i en tåke der jeg verken er eller ikke er.

Denne veien har jeg gått mange ganger før. Den veien der dette går i en nedgående spiral, der jeg ender opp så dårlig at jeg ikke klarer ta vare på meg selv. Så dårlig at jeg ikke vet om den som snakker til meg er ekte eller synshallusinasjoner skapt av hodet mitt. Så det er kanskje ikke så rart jeg blir redd når utmattelsen kommer til det punktet den har kommet til nå. Det er kanskje ikke så rart at jeg frykter mørket, når jeg har holdt på å drukne i det så mange ganger.

Så jeg sitter her, med en kropp som prøver slappe av. Men som jeg ikke lar slappe av, for jeg er så redd at om jeg gir slipp på kontrollen, så faller jeg. Jeg tørr ikke legge hodet på puta, for jeg vet ikke hvordan jeg våkner opp i morgen. Om dagen da er som i dag, tung med overlevbar. Eller om jeg våkner opp til et kaos jeg ikke kan håndtere. Jeg er redd for de endeløse marerittene som gjør at jeg våkner opp gjennomsvett 10 ganger i løpet av natten. Jeg er redd for det marerittet som jeg har vært igjennom så mange ganger.

Jeg tror ingen forstår omfanget av ordet sliten. Hva det ordet innebærer for meg. For ja, jeg er fysisk sliten, det er tungt å bevege seg og vondt å holde seg våken. Men det er hodet mitt som er mest slitent. Det er det som gjør at jeg ikke har krefter til å takle det jeg vanligvis takler. Og det er det som er så skummelt, når du er syk og vanligvis går igjennom vonde og skikkelig vanskelige ting hver dag, men så har du ikke lenger forsvarsmuren til å klare det. Jeg er redd. Jeg trenger at jeg får en pause nå og klarer komme meg på beina igjen, uten fallet. Vær så snill, la meg slippe det fallet.

Hva om jeg gjør som hodet sier?

Jeg fungerer, det går jo så fint. Men bak fasaden, der gråter jeg. Bak masken jeg viser alle er det svart. Julen gikk ok. Jeg var hjemme både jul og nyttår, med en pause på valen i mellomtiden. Det gikk, jeg kan ikke si bra, men det gikk. Jeg hadde det fint, misforstå meg rett, det var bare mye vondt også. Jeg blir sliten av bare en dag hjemme, jeg tåler nesten ingenting av aktivitet før jeg må sove noen timer. Ting tar rett og slett alle kreftene jeg har. Og det er fullt opp av ting. Leilighetstrening, reising, kjøretimer, øving til teorien, reise hjem, og enda mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og hva jeg skal si. For dette går i hundre kilometer i timen rett inn i fjellveggen.

 

Jeg har håndtert julen med rennende blod og sting i huden. Ikke den beste metoden, men den metoden jeg brukte på å overleve. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere meg selv. For hvordan håndterer du en kropp på randen til sammenbrudd. Forsiktig? Eller bare fortsetter du i samme farten, rett inn i fjellveggen? Jeg vil være ærlig, snakke om følelsene mine, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg klarer ikke sette a i sammen med b for å lage et ord. Ordene stokker seg inni meg og jeg klarer ikke si noe ut  høyt. Kanskje fordi det da blir mer virkelig, jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg er sliten, og at dette klarer jeg ikke selv. Behandler sier jeg ikke må bygge opp så mange vegger rundt meg selv, men det er det jeg gjør, livredd for å gjøre eller si noe feil.

 

Jeg jobber hardere en noen gang. Jeg har så mye fint fremover som jeg ser frem til, og jeg jobber for at det skal bli best mulig. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fasiten, at jeg viste hva jeg skulle gjøre. For jeg kaver rundt i blinde. Det gjør vondt å våkne opp hver dag til et hode som ikke vil følge med. Til stemmer som skriker og tanker som prøver drepe. Jeg vil så gjerne bare ha det bedre, være frisk. I dag har jeg farget håret i regnbuefarger og om 2 uker skal jeg til Asker for å besøke ei venninne, fine ting, gode ting, ting jeg vil fylle livet mitt med. Jeg må bare stå i denne stormen så vil det kanskje lette litt? Jeg håper det. 

Mørkelagt

Det gikk opp igjen, jeg kavet meg opp fra det mørkeste mørke. Jeg var så takknemlig, det var jo bedre igjen, jeg innså at jeg kunne bli bedre igjen. Så falt jeg, på nytt. Jeg vet ikke om det kommer til å bli nøyaktig like ille, men det er på god vei. Jeg er redd, redd dette er fremtiden. Noe vondt, svart og bunnløst sorgfullt. Jeg orker det ikke, jeg klarer ikke være syk, jeg klarer ikke ha det så vondt som dette lenger. Dette er slik det har vært når det har vært kritisk tidligere, når jeg ikke har kontroll. Jeg tror jeg har kontroll nå, jeg har lært måter å håndtere på. Men det er tøft, og skadetrangen presser på. Og jeg vet ikke, forblir det vanskelig fordi jeg står på ny antidepressiva og det kan gjøre det verre. Eller bør jeg øke opp, at den kan gjøre det bedre. Hva er rett å gjøre?

Det er ikke godt å puste når du føler du skal kveles av angst. Det er ikke godt å være Maria når alt i deg ønsker å forsvinne. Jeg ønsker bare å bli frisk, mer en noe i hele verden ønsker jeg å bli frisk. Jeg har vært syk så lenge, jeg burde få slippe mer. Jeg jobber og jobber men jeg føler jeg aldri oppnår noe. Jeg har bedre perioder og da føler jeg jeg klarer det, å kjempe, for selv om det også da er virkelig vanskelig ser jeg håp. Men så kommer nedturene. Sterke og svarte og river bort alt håp. For hva om jeg må leve med at det er slik. De sier det er en sjanse for det, at jeg må lære meg å takle det, å leve med det. Hvertfall noen av symptomene mine. Men hva om det er så sterke symptomer at de ikke kan leves med? Hva om? Jeg vil jo egentlig leve, bare ikke slik, ikke med denne altoppslukende smerten. Jeg vil leve og oppleve normale gleder. Jeg vil leve og ha normale nedturer. Jeg vil leve et normalt liv, jeg vil ikke ha en alvorlig depresjon hengende over meg, jeg vil ikke kalles psykotisk. Jeg vil bare ikke være syk, jeg vil være der for de rundt og jeg vil være den jeg er skapt for å være. Ikke en brukket og ødelagt versjon av meg selv.

Jeg gråt når jeg kom hjem idag, for jeg skulle så ønske at jeg hadde hatt det bedre på besøk i går og idag. Jeg gråt fordi jeg har planer imorgen jeg egentlig har sett frem til, men som jeg er redd skal overskygges av dette svarte. Jeg gjør ting, jeg reiser, jeg opplever, men det føles halvveis. Ikke fordi jeg ikke gjør det med hele meg, men fordi en del av meg bare har lyst å gjemme meg på et rom å gråte. Jeg ønsket så sterkt at jeg skal kunne bidra med noe, om bare et smil. Og jeg prøver, og stort sett klarer jeg det, men det er likevel svart, og det sliter meg ut. At det er svart når jeg smiler. At ting ikke er så ekte som jeg vil det skal være

Vi er perfekt men verden er ikke det

Jeg smiler, jeg ler, men inni meg gråter jeg. Ute blant de andre ser det så fint ut, men jeg gråter omtrent hvert sekund jeg er alene. Jeg vil ikke være alene for da omkranser angsten og stemmene meg på en måte som skremmer meg, virkelig skremmer meg. Jeg er redd, jeg er så redd. Jeg vet ikke lenger hva som er opp og ned, jeg skjønner ikke det som skjer i og rundt meg. De rundt sier jeg er psykotisk, at det ikke er ekte. Men jeg vet ikke, stemmene som roper og truer meg er så virkelige, menneskene som ingen andre ser tar på meg og jeg kjenner hendene deres, og de er virkelige. Så jeg blir redd, redd og forvirret. Jeg vil jo at det ikke skal være ekte, jeg vil jo at de grusomme tingene som skal skje ikke kommer til å skje. Jeg vil gjøre alt i verden for at dette kan forsvinne. Men jeg klarer ikke tro det, for det er jo her, det skjer rett foran øynene mine.

 

Den uutholdelige smerten jeg føler hver gang jeg trekker pusten gjør at jeg vil slutte å puste. For angsten i kroppen min gjør meg gal. Kvalmen, den ukontrollerte skjelvingen og panikken sitter i meg, den forlater meg aldri. Jeg vet jeg må kjempe, at det er nå når jeg er på bunn jeg må komme meg opp igjen. Men hvordan? Hvordan kjempe når alt inni deg skriker du skal dø, at du tar opp plass, at alle får det bedre når du forsvinner. Jeg vet jeg må høre på det de rundt meg sier, jeg prøver finne noe inni meg som kan tro på at det de sier er sant.

 

Jeg er solbrent, jeg har spist is, jeg har badet på en megasvane og jeg har lært meg å brodere. Hvorfor kan det ikke være fint? Hvorfor kan ikke smilene jeg gir andre gi meg noe. Hva om det er dette som er livet mitt? Et helvete der stemmer regjerer, angsten herjer, spiseforstyrrelsen skriker og depresjonen lammer. Kan jeg bli noe mer en diagnoser, kan livet mitt bli mer en sykdom? For jeg vet jo at livet kan være vært å leve, jeg har kjent det, jeg har følt de små glimtene. Det er bare det at jeg orker ikke falle tilbake hele tiden, og jeg klarer ikke bare være syk lenger.

 

 

 

 

Jeg vil bare høre på Cezinando og «Vi er perfekt med verden er ikke det» Vil bare at verden skal gå litt min vei også

 

Utmattelse

– Hvorfor sover du midt på dagen?

– Maria liker å sove

– Klokken er mye nå, du må stå opp

– Hvorfor er du så sliten?

Jeg ligger i et helt mørkt rom, alene. Klokka er 5 og jeg er allerede helt utslitt, selv om jeg skal masse i kveld. Jeg klarte nesten ingenting på drill seminaret i dag, fordi kroppen er så sliten. Og jeg er så lei av det, lei av at kroppen min fysisk skal hindre meg i å gjøre det jeg vil. For jeg vil jo, jeg elsker å fungere, elsker å være blant andre, elsker å være sosial. Jeg bare klarer det ikke.

Alle kommenterer det, at jeg sover når jeg ikke skal sove, at jeg ligger i senga, sier nei til ting for jeg heller vil slappe av. Misforstå meg rett, jeg er fortsatt med på mye. Bare ikke like mye som før, og langt i fra så mye som jeg vil. Jeg er redd kroppen min ikke vil kvikne til, at jeg skal fortsette å være så sliten. Jeg er sliten av å være sliten. Jeg vil bare ha energi og overskudd til å være med. Vil bare være litt mer frisk

Alt er ikke liv på rosenblader


Jeg tenker på rommet, på klærne som ligger på gulvet, på alt jeg burde ha ryddet og fikset i. Før jeg har blitt ferdig med tanken er jeg utslått, bare å tenke gjør meg helt utmattet. Jeg ser alt jeg henger etter med, men klarer ikke gjøre noe med det. For å klare en hel dag må jeg ta minutt for minutt, uten å tenke for mye frem eller tilbake. Jeg er så sliten bare av å klare stå opp, så trøtt av å smile når jeg har så vondt at jeg nesten gråter. Hver dag kjenner jeg på skyldfølelsen for alt jeg ikke klarer, fordi jeg kunne jo sikkert ha klart det om jeg "bare" ville? Det er ihvertfall det de fleste mener, for det skal jo ikke være så vanskelig å sette tallerkenen inn i oppvaskmaskinen? Eller?

Å ha vondt hele døgnet, hele tiden, er mye mer krevende en noen klarer forstå. Å ligge og vri seg i smerter hele natten, istedet for å sove, stjeler energi. Å måtte kle på seg når den minste berørelse er et mareritt, stjeler energi. Å gå ned trappen, når krykkene ligger igjen nede og jeg egentlig ikke klarer gå, stjeler energi. Bare det å finne mat på kjøkkenet er som et maraton for meg. Selv etter en god natts søvn, er jeg nesten alltid helt utslitt lenge før lunsj... 

Jeg forstår at andre ikke skjønner at jeg er sliten, for jeg går jo ikke på skole, og jeg lever ikke et normalt aktivt liv. Selv om jeg nå driver aktivt med dans og drill, i tillegg til fysioterapi, legebesøk og psykologtimer, så er jo det bare å regne som fritidsaktiviteter. Det er jo ikke ting som gjør en sliten, det er jo dette en gjør etter skole og arbeid. Jeg viste ikke for 5 år siden hva sliten betydde, men jeg vet det nå, og jeg skulle ønske andre ihvertfall kunne prøvde forstå hva det gjør med meg. Jeg skulle ønske noen kunne vært meg en dag, og se hvor mye helt vanlige ting tapper meg for krefter. For nå har det igjen gått så langt at jeg ikke lenger er med på det jeg gjør. Jeg er bare tilstede, fysisk, men jeg hverken husker eller klarer fokusere på noe. Hodet mitt lever et liv parallelt med det jeg prøver leve, angsten er verre en den har vert på år, og jeg vet at begge deler kunne vært forhindret om jeg ikke slet meg helt ut. Hadde kroniske smerter blitt forstått, kunne jeg kanskje sluppet fordommer, som igjen kunne gjort at jeg klarte ta de pausene som jeg vet jeg trenger. Om andre sa "ta en pause du" istedet for "ligger du bare i senga??" kunne jeg kanskje klart å skyve bort litt av den dårlige samvittigheten jeg har for å bare være en byrde for samfunnet og familien. 

Jeg kjemper mot meg selv, og med meg selv. Mot samfunnet og med samfunnet. Prøver å forsvare noe som burde vært en selvfølge, og prøver å få bort dårlig samvittighet skapt av et samfunn der alle skal være perfekte og klare alt. Dette er ikke et liv på roseblader, ikke på kaktus engang, men det er mitt liv. 

En styrkeprøve bare å puste

Noen ganger forventes det at du skal strekke armene ut mot noe langt der fremme. At du skal klare se lyset i enden av en veldig lang tunnel. Folk forventer at håpet fortsatt skal være tilstede, selv om det i  år etter år har blitt knust. Ingen stiller spørsmålet om det er borte, alle sier bare at «det viktigste er å ikke gi slipp på det. Men andre må også se realiteten i øynene, skjønne at det går an å miste det, at det da kan være nærmest umulig å klare finne tilbake. For når håpet først er borte blir det umulig å strekke ut armene for det som kanskje kan skje «der fremme».

 

Når jeg sluttet håpe at noen kunne hjelpe meg ble alt veldig svart. I starten klarte jeg ikke gå ut av senga engang, og de tingene jeg gjorde, gjorde jeg bare for at det skulle se ut som jeg prøvde, at jeg ikke hadde gitt opp. Noen ganger ble det for mye, og jeg prøvde å forsvinne. Så ble ting annerledes, ikke fordi jeg begynte å håpe igjen, tvert imot fordi jeg skjønte at det ikke ville komme tilbake. Kroppen begynte å stenge ute alt av følelser, slik at jeg ihvertfall klarer fungere over overflaten. Store deler av dagene går nå i svart, fordi jeg dissosierer (altså forsvinner inn i en «annen» verden) uten å være klar over det selv. Noe som sliter meg veldig ut, for jeg klarer ikke gjøre noe med det, og det gjør at jeg glemmer utrolig mye som jeg egentlig aldri fikk skikkelig med meg.

 

Jeg håpet en gang at jeg skulle bli frisk. Nå har jeg nok med å stå opp og «leve» gjennom en hel dag. Jeg kollapser i en haug hver gang jeg er alene fordi jeg er så utslitt av å leve slik. Selv om jeg smiler og sier at det går, så gjør det kanskje ikke det likevel. Og oppi alt så er det håpløse egentlig så alt for vondt. 

 

 

«Bare» en diagnose

Jeg skulle ønske det «bare» var en spiseforstyrrelse. Og jeg vet, så jævlig godt at en spiseforstyrrelse ikke er noe «bare». Jeg har kjent det på kroppen, jeg har kjempet, falt og ødlagt megselv i mange år. Jeg vet at det er en kamp på liv og død. Men det er en kamp. Det er et konkret mål, noe å kjempe mot og i fra, et helvete av en sykdom, men likevel med et mål der framme. Jeg vet det nå, nå som jeg har det bedre, men jeg vet jeg aldri ville sett det slik midt inne i kampen.

Men jeg skulle ønske det bare var det. For kampen jeg har kjempet, har gjort at jeg er mye friskere fra spisforstyrrelsen, kreftene jeg har brukt har bevist at det finnest et liv uten. Problemet er bare at nå står jeg bare her, med hode litt på skakke og sier «hva nå?» Jeg er jo ikke friskere, tvert imot mye dårligere. Fordi spiseforstyrrelsen bare var et symptom på noe annet, noe mye dypere som ingen klarer reparere. Jeg kvitter meg med noe, og får to nye ting istede. Jeg kjemper og prøver, virkelig prøver, men får bare slengt alt rett tilbake på meg, ti ganger sterkere. Det virker som alle rundt meg bare vandrer rundt grøten, fordi de ikke vet. Jeg er for dårlig psykisk til å få hjelp med smertene, og har for mye smerter til å få hjelp psykisk. Noen mener jeg vil få det bedre om smertene blir mindre, og andre mener jeg må få hjelpe med psyken, så jeg kan takle smertene. Men INGEN vet. Og ingen klarer gjøre noe, så da bare står jeg her, med hode på skakke.

Ikke vet jeg heller lenger hva jeg kjemper for, jeg aner ikke. Et godt liv med ekstreme smerter? Finnest det i det hele? Går det an å leve, ha det bra, når smertene tar opp ALT av energi, til og med på «gode» dager. Jeg er 18 år, og igang med å søke om å bli ufør. Jeg har så mye smerter at hver dag er et valg om hvor mye jeg skal gjøre, om hvor mange dager jeg orker tilbringe på sofaen fordi jeg har gått på krykker. Det gir ikke lenger mening å kjempe mot et mål jeg ikke vil ha som mål. Jeg vil ikke bare overleve, jeg vil ikke at livet mitt skal være som de siste årene, det går ikke, det går ikke i det hele tatt. Jeg vil ha et liv, men da må noen klare hjelpe meg å se at det går an å skape et.

Kanskje er dette vanskelig å lese, jeg vet hvertfall at det er uendelig sårt og vanskelig å skrive. Fordi det er mer ærlig og nært en mye annet. Hvor mye ting står på hode, hvor vondt alt er. Jeg vet ikke, jeg vet bare det er vondt å skrive, selv uten detaljene er det vondt å skrive..
(Og bare for å poengtere igjen, jeg mener IKKE at en spiseforstyrrelse er noe «bare». Virkelig VIRKELIG ikke, jeg vet det er så mye mer en det)

Blått hav og tordenskyer i hodet

 

Jeg er sint på verden, for å sende så fint vær, når jeg ikke klarer puste, når alt jeg ser er svart. For jeg vil også nyte det, jeg vil også smile mot solen, bade i iskaldt hav og spise jordbær på et teppe sammen med gode venner. Det er ekstra vondt å være syk når alle andre lever, når folk smiler om kapp med solen, og jeg bare ligger her. Hos meg er alt kanskje, noen kan KANSKJE hjelpe, noe kan kanskje bli bedre snart. Jeg vil bare skrike mot de rosa skyene, gråte i det blå havet, knuse alt, og få ut alt som bygger seg opp fordi jeg er så sliten av konstant ha så store smerter, av å være så lei og aldri bli bedre.

Influensa, bare ikke egentlig

Hvordan skrive, når hendene svever 20 cm over tastaturet. Når kroppen er så trøtt, at hendene nesten ikke fungerer. Hvordan klare å formidle, når hodet er et evig kaos, når jeg ikke klarer sortere den ene vonde tanken, fra den andre. Hvordan overleve, når jeg ikke lenger vet hva som er opp, bare ned. 

 

Jeg vet ikke lenger, ingenting. Bare at å skrive desse setningene er slitsomt. At å holde hodet oppreist slik, er tyngre en jeg klarer. Og at jeg fryser, for vinden blåser inn, men jeg orker ikke reise meg for å lukke vinduet igjen. 

 

Jeg trodde aldri at ordet «sliten» kunne være så mye, og det at jeg var utslitt for 4 år siden kunne bli så veldig mye mer.

Jeg hadde aldri holdt ut om jeg viste det skulle bli så vanskelig.