Hvem sa at alle helter bærer kappe?

Livet er så uforutsigbart. Rart. Fint. Vondt. Jeg har opplevd ting som på noen områder setter meg langt langt tilbake. Jeg har også på mange måter kjempet meg seirene gjennom. Man kan si jeg er uheldig? Jeg vet ikke jeg, men jeg føler jeg tiltrekker meg en del kjipe ting, ja. Jeg skal ikke gå mer innpå det en det, kanskje skriver jeg noe om det om en stund, når det er jobbet med og ikke lenger så åpent og sårt. Kanskje ikke.

Uansett. Midt i denne korona krisa så har jeg operert. Jeg tok brystreduksjon i starten av mars. Dette var før vi hadde sett så mye til krisen i Norge, men jeg har virkelig fått kjent på det i ettertid. For jeg fikk en infeksjon, som spredte seg til blodet mitt, og som måtte behandles på sykehus. Der var jeg i karantene, etter Mexico turen, og ble behandlet med fullt smittevernutstyr. Fikk isolasjonsrom og hele pakken. De måtte åpne brystet og tømme for puss, noe som resulterte i en ganske stor sårlomme som jeg nå må til lege for å skylle og fikse i, hver 3 dag. Var innlagt frem til de fant ut at jeg var for utstyrs krevende i disse korona tider, så selv om jeg normalt sett ville vært innlagt ganske mye lenger, befant nå all behandling seg hjemme på badegulvet. Takk gud for en mamma som er sykepleier. Der var det skylling med kateter inn i dren i brystet. Æsj og nesten besvimelser sier jeg bare. Jeg er bedre nå, etter 15 dager på en hestedose med antibiotika. Håper bare på at ting stabiliserer seg, også etter antibiotika slutt. Og selv om jeg mest sannsynlig har flere måneder med sårbehandling foran meg, så slipper vi gjøre det i karantene tilstand hjemme på badegulvet, men jeg kan reise til fastlegen å gjøre det. Takknemlig for helsevesenet i Norge, tross at de sliter litt med hvordan de skal gjøre det nå. Forståelig nok.

I natt kjenner jeg veldig på kaoset hodet mitt til tider klarer produsere. Det er vanskelig å skulle bare smile seg gjennom. Jeg gruer meg til huset våkner til, vanligvis er jeg tidlig oppe, i natt får jeg ikke sove. Og med 9 åring i hus, pluss over gjennomsnittet morgenglade foreldre, så regner jeg ikke med at de lar meg sove til 12. Det er også rart, å være hjemme og ikke i leiligheten min. Men jeg makter ikke stillhet og tomme rom, jeg klarer ikke sitte der og ikke få lov å ha besøk fordi kommunen har bestemt det. Vanligvis har jeg fulle uker, med både behandling, besøk, avtaler og reising. Jeg savner det. Og selv om det er godt med snorking fra naborommet og småsøsken som kommer og går, så blir det litt tett, når du er vant til å bo alene.

Jeg både gråter meg i søvn alene, og søker trøst hos de rundt meg. Mye er det bare jeg som ser, av tanker og storm. Noe deler jeg med behandler, noe deler jeg med venner. Jeg skulle nok vært flinkere til å sette ord på alt, jeg skulle nok det. Men, og det er et stort men også. Det går på et vis bra med meg. Jeg snubler meg fremover, og tross alt, så står jeg her enda. Jeg kunne lett falt, jeg kunne veldig lett bare gitt faen og ikke orket stå i det som jeg gjør. Jeg velger å være stolt av det selv, at jeg kjemper. Jeg er nesten et halvt år oppkastfri, noe jeg ikke har vært på sikkert 5? år. Jeg har ikke skada meg på veldig lenge. Og det, det er for meg som har slitt med de her tingene så innmari lenge, en enorm seier. Maten har ikke gått så bra som dette siden jeg var 11 år, vil jeg tro. Jeg er ganske langt fra frisk, men fra veldig syk til dette, det er seier det. At maten har gått bra samtidig som jeg ikke har skada meg, over en så lang periode, har ikke skjedd så lenge jeg har vært syk. Så det skjer fremskritt, hver dag jeg kommer meg gjennom og bruker konstruktive metoder til å klare det, er en seier. Og til slutt, da skal jeg vinne!

Hjelp?

2/1-20

”De tok fra meg det eneste trygge, det eneste jeg klarte i løpet av dagen. Snakke, litt. Få noe annet å fokusere på, en det de som fint kallet både psykose og vrangforestillinger. Men de skulle ikke komme inn til meg, på rommet. De skulle sitte i gangen, se på meg, observere. Ikke snakke. Kroppen min vrengte seg i det ene angstanfallet etter det andre, og de bare satt der. Så på. De mente det var negativt at jeg snakket med de som satt fastvakt på meg, det fikk meg til å ville ha det, og til å virke gøy. Fikk beskjeder fra mange av personalet at dette ikke var bra for meg, jeg burde ikke ha fastvakt. Som om jeg ville det? Som om jeg hadde bestemt det? De kunne ikke en gang følge meg inn på ”det rolige rommet”, jeg måtte være alene der. Jeg som var livredd, forsto de ikke at jeg også er et menneske? Skjønte de ikke at jeg også trenger mennesker når ting er tøft. At du ikke blir frisk av å sitte å se i veggen, og av at andre ikke får snakke til deg?

Jeg kjenner det velter seg i meg. Alle disse ukene, månedene. Alt det vonde som skjedde, alle svik, alle løgner. Ja, det finnes noen var engler, men nei, ikke alle er det. Den harde sannheten, det faktum at jeg skrev meg ut, før tiden, fordi jeg ikke maktet alle minnene fra de veggene. Klarte ikke alle som jobbet der, for alle utsagn som var kommet gjorde bare at det bikka over. 2 uker med fastvakt, der de vridde det om til at det hørtes ut som jeg likte det. Det er ikke en sjel som liker å være på et skjermingsrom med fastvakt.  

Løgner om hjelp som aldri kom. Utskrivelser, bare fordi. Følte jeg var rett tilbake i barne og ungdomspsykiatrien igjen. For syk, for frisk. Kronisk. Noen prøvde hjelpe, for så å gi opp. Jeg burde vel være vant til det..

Nå sitter jeg å gråter og kjenner angsten rive og slite i hele kroppen min. Det går egentlig ikke så bra. Jeg er redd. Timen med behandler i dag dro frem så mye. Vonde vonde minner, traumer. Bare kaos, et kaos av alt som har skjedd de siste 10 årene. Jeg tror ikke noen kan forstå omfanget av en PTSD diagnose, uten å ha opplevd det selv. For det som var de opprinnelige traumene har bare fått nye og nye traumer å fore seg opp på. Til det er så fullt at du ikke kan hverken kan lukke øynene uten at et bilde utspiller seg, eller sove, uten at marerittene vekker deg, gjennomsvett. ”

4/2

Jeg er hjemme igjen, og etter forholdene går det bra. Jeg skreiv meg vel offisielt ut 27 desember. Da makta jeg ikke mer, jeg orket ikke forholde meg til de, hverken bygningen, folkene eller minnene. Nå veksler jeg mellom å ha veldig mye energi, og absolutt ingen. Sover i timevis på dagen, eller rydder og vasker 5 timer i strekk. Tror jeg må klare finne en middelvei. Behandler gjør alt for at jeg skal ha det best mulig hjemme, og de i bofelleskapet gjør akkurat det samme. Det er godt. Jeg har Albert hos meg, og han vil helst kose hele dagen. Kommer og trøster når jeg har angstanfall. Jeg velger kanskje litt for ofte å være alene, men det må være folk jeg stoler veldig på her, før jeg klarer sette ord på noe. Jeg hadde egentlig bygget meg veldig opp på det området, med jeg kjenner at etter de her månedene, så er jeg satt ganske langt tilbake.

Tiden på Valen de siste tre månedene har vært veldig vonde. Jeg lyver om jeg sier at jeg har fått skikkelig hjelp. Noen krampetrekk for å redde seg selv kanskje? Men å høre på meg, det var vistnok veldig vanskelig.  Jeg har grått, jeg har i full panikk gjort ting mot meg selv, jeg fikk beskjed om at om jeg ville dø fikk jeg ta å skrive meg ut. Jeg har fått høre at jeg måtte slutte å ”tulle”, være voksen.

Ironien i at de som skal hjelpe deg skaper nye traumer.

Jeg har fått høre fra de som kjenner meg best i hjelpesystemet, at det omtrent bare er et under at jeg har klart meg så langt. At uten min enorme vilje til å klare og ønske om å få hjelp, så kunne det endt så annerledes. Det er trist at det som nå går innunder hjelpen jeg skal få i kriser, er hjelp jeg ikke egentlig ønsker. Fordi de har sviktet en, eller egentlig tjue ganger for mye. Men jeg håper at jeg nå i samarbeid med de rundt meg hjemme kan utarbeide strategier for å få meg gjennom. Aller mest håper jeg at søknaden om mer oppfølging hjemme kan gå igjennom, selv om jeg har mine tvil. Jeg har så lyst å få hjelpen jeg trenger til å klare spise gjennom dagen, klare meg uten alvorlig selvskading, ja selvskading generelt. Jeg trenger at noen er tilgjengelige, NÅR de værste byene av angst og flashbacks setter inn. At jeg ikke går over til å dissosiere, noe jeg gjør mye for tiden.

Jeg ønsker meg bare en litt mer okei og normal hverdag. Med den hjelpen det måtte medføre. Jeg våger ikke håpe, men jeg håper likevel.

195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

vondt vondt vondt

Jeg vrir meg i senga, kroppen min går i høygir. Jeg spises opp av smerte, psykisk smerte, smerte som ingen smertestillende kan ta. Jeg gråter, hikster ned i puta mi, slår rundt meg. det gjør så hinsides vondt at jeg ikke kan beskrive det. Det er som om noe verker noe helt intenst, og ingenting hjelper. De siste ukene har det vært slik hele døgnet. Jeg får ikke puste, hikster etter luft, og lurer på når det skal ta slutt. Vil det noen gang ta slutt? Jeg får flashbacks etter flashbacks. Et angstanfall avløser det neste. Det er nå jeg skjønner diagnosen komplekst post traumatisk stress syndrom. Selv om den er høyst virkelig hver dag, er det når den virkelig blomstrer jeg skjønner sammenhengen den har med alt jeg sliter med. For PTSDen blomstrer, den blomstrer virkelig. Alt jeg har vært igjennom av behandling, alle ting som har blitt traumatiske, ulykken, sykehus, tvang, alt henter meg inn igjen. Alt hjemsøker meg, og gjør at jeg sitter her, helt utmatta, uten krefter til noe.

Og da passer det jo supert at jeg er på rehabilitering, 8 timer hjemmefra. At jeg ikke har behandlerne mine, at jeg ikke bare kan ringe vakttelefonen og så kommer det personal opp for å sitte med meg. Jeg har trygge folk her også, men de er ikke alltid her og de er ikke alltid tilgjengelige, og jeg blir sittende alene hele dager. Med altoppslukende angstanfall og kaos som jeg tvinger til å bli inni meg. Jeg får ikke puste.

Virkeligheten min er så langt i fra den virkeligheten som jeg viser de andre her at jeg har. For når jeg er med andre så smiler jeg, jeg ler, jeg snakker og jeg er med. Jeg viser ingen denne siden av meg, jeg hverken vil eller tørr. Jeg holder meg for meg selv når jeg kjenner jeg ikke klarer smile mer, for jeg vil ikke at noen skal vite, at noen her skal være bekymret også. Men jeg vet at om jeg hadde snakke med en sykepleier, og jeg hadde sagt rett ut alt som er ille nå, så hadde de lagt meg inn. Jeg makter ikke forholde meg til at folk rundt meg nå også har begynt å snakke om innleggelse. At andre er bekymra, og at de sier at ting jeg tar opp og sier er alvorlige. Veldig alvorlige. Jeg dissosierer, i dag ble det nesten farlig. Og jeg blir skremt, men samtidig ikke. For jeg er så sliten, at hva er poenget i dette?

Jeg er så utmatta at jeg har døgn der jeg sover 17 timer. Jeg har nesten ikke gjort en ting etter jeg kom hit, og likevel er kroppen tung som bly. Likevel er alt jeg vil å sove. Det går ikke bra. Når jeg er så langt nede som nå, så er det ikke noe liv. Det er smerte, ren og skjer smerte. Men det vil ikke være slik for alltid, jeg må huske det, Maria, det blir bedre.

Jeg er meg

Jeg puster, inn ut inn ut. Avspenning, meditasjon, mindfullness. Jeg prøver slappe av, i en kropp som alltid er i forsvarsmodus, i en kropp der angsten gjør skuldrene skyhøye og pulsen raser. PTSD, kompleks post traumatisk stress syndrom. En sykdom som gjør at det er vanskelig å håndtere alt som har vært, som gir marerittmaraton, som gjør at angsten alltid er der. Jeg tror jeg har hatt den letteste januar siden ulykken, med tanke på PTSDen. Det betyr ikke at den har vært lett, men marerittene har ikke vært like grusomme, flashbackene ikke like mange. Og det er godt, det er godt å se det går den veien.

Jeg var syk i veldig mange år før jeg fikk diagnosen kompleks PTSD. Det ble ikke snakket om, traumene skulle forsvinne om vi ikke snakket om dem. Men når diagnosen først kom, mener behandlere at alt utenom spiseforstyrrelsen kan legges under den diagnosen, som bi diagnoser.  I starten trodde jeg det kun var ulykken som skapte trøbbel, for det var den som ble til flashbacks. Men etter hvert innså jeg at det var mye mer bak den diagnosen. Det var hvordan jeg var blitt behandlet i systemet, der jeg ble prøvekanin og et innteresant objekt. Der jeg ikke var Maria, men CRPS. Det var alle timene i ensomhet mens smertene herjet. Det var hvordan jeg mister person etter person som hadde vært en del av livet mitt. Det var alle de små tingene, som til sammen ble noe stort.

Jeg snakker ikke så mye om det som har vært. Det er vondt, for jeg vet at hadde jeg blitt tatt på alvor, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Veldig mye av det første året etter ulykken er mørkt, jeg husker bare bruddstykker. For det var så mye smerte, både inni og utenpå meg. Det var opptrening som var traumatisk i seg selv, der jeg ikke fikk snakke om smertene med noen.

Jeg velger å håpe at livet, som har stått på vent i 9 år, skal begynne igjen snart. At jeg kan legge til siden sykdom og leve litt. Jeg håper jeg kan lære meg å takle smertene, takle traumene, takle livet uten vonde mestringsstrategier. For jeg er så mye mer en bare sykdom! Jeg vil ikke bli assosiert med sykdom, derfor er er det så viktig for meg at folk kan bli kjent med meg, før de blir kjent med sykdommene mine. Slik at de kan lære meg å kjenne som frisk. Det er ikke så lett her, ettersom folk lure på hvorfor jeg er her, og det blir naturlig å snakke litt sykdom inni mellom alt det andre. Men det er viktig for meg, for jeg er faktisk Maria, jeg er ikke CPRS eller PTSD. JEG ER MEG.

2191 dager – 6 år

Jeg trodde jeg skulle dø. Den tirsdagen i januar for 6 år siden. Jeg så døden inn i øynene, og overlevde bare av ren tilfeldighet. Jeg husker lyktene på bilen, ropet til Hanna, følelsen inni meg. Og jeg husker jeg tenkte at nå skal jeg dø.

Jeg tenker mye på det nå som 19 januar er rett rundt hjørne. Flashbacksene fra ulykken trenger seg inn i tankekaoset og jeg faller enda mer ut en vanlig. Jeg lurer veldig på hvorfor jeg overlevde den dagen, hva som er poenget med at jeg fortsatt er her. Spesielt når alt er så jævligt som nå.

Det er rart at det er 6 år siden ulykken. Årene har liksom sneglet seg videre, og jeg har blitt sykere og sykere helt til det sa stopp. Jeg tenker at jeg nok hadde vært syk uansett om ulykken hadde skjedd eller ikke. Jeg slet jo med mat før jeg ble påkjørt også. Men jeg kan aldri vite deg sikkert. Jeg får aldri noen gang vite hvordan livet mitt kunne ha blitt

Orkan og fjær

Uansett hvor jeg snur meg, uansett hvor jeg ser, så er det der. Noe som minner meg om det som skjedde, fortellingen om alt jeg har mistet. Det startet for fullt den dagen, det slo til som et lynnedslag som drepte alt i mils omkrets. Det kommer som et flaschbak, et mareritt eller bare som en tanke. Noen dager er det bare som et vindpust, en fjær som stryker lett over kinnet. Andre dager er det som en storm, en ekstrem orkan som blåser ned veggene mine og sliter vekk huden min.

 

 

Den nye psykologen tror PTSD ligger og gjemmer seg bak alle problemene mine, at det er den som har utløst alt. Men jeg vet ikke, kanskje?

Flashback

Et lysglimt i øyenkroken, og kvalmen stiger opp i halsen på meg. En bil som kjører for nærme, og jeg ser bilen som kom mot meg. Noen nevner flashbacks og jeg blir sittende, fastfrosset og taus. Det er lenge siden jeg hadde et skikkelig sammenbrudd, men det vil ikke si at dette ikke er fælt. Jeg er fortsatt kvalm og skjelven etter at lampen så ut som et lysglimt for 10 min siden. Alt lys trigger, for alle lys ligner på billykter, og billyktene er det siste jeg husker skikkelig fra ulykken.

Daglig opplever jeg noe, noe som min er om ulykken. Jeg blir minnet om den når jeg pusser tennene, når jeg ser film, når jeg koser meg med venner, når jeg baker, når jeg går, når jeg lever. Hver gang hjernene min kobler noe mot ulykken har jeg det enda verre i hvertfall en time, noen ganger myyyye lengre. Jeg skulle ønske noen hjalp meg med dette fra starten av. Sier det seg ikke selv at når du var 1/4 sekund i fra å dø, så vil du bli hjemsøkt av minnene senere i livet. Sier det seg ikke selv at å se døden rett i ansiktet som 13 åring, er verre en et vanlig benbrudd?? Tenkte ingen så langt.

Jeg er faktisk litt småbitter på at ingen hjalp meg tidligere. Ikke på familien rundt meg, de gjorde en fantastisk jobb! Men på alt helsepersonell… Jeg kan ikke telle på begge hendene og føttene mine hvor mange behandlere jeg har hatt. Såå mange har vært borti meg, har hjelpt meg med det fysiske. Men det psykiske? Traumene etter en påkjenning større en alt. Var det ingen som så at bak det store smilet og latteren var det en usikker jente, en jente som hadde fått knust alt som var av fremtidsdrømmer. En jente som var usikker på om desse altoppslukende smertene sku lle bli resten av livet.

Flashback etter ulykken; mildere nå en de var rundt jul og vinter. Men de er der, og jeg er redd de skal blusse opp, nå som i fjor når datoen for ulykka nærmer seg.

Rart hvordan den lampen har ødlagt nattens søvn..

Kjemper

#Haukeland 2010

Lyset som før fikk meg til å kjenne på trygghet, får meg å til å kjenne på angst. Veikryss kan plutselig bli farlig like det jeg ble påkjørt i, og høye skrik kan minne om den redde stemmen til Hanna. Det er først det siste halvåret desse tingene har begynt å vokse skikkelig. Når jeg trodde det ikke kunne bli verre, fikk jeg så mye angst i forhold til bilulykken, så mange flash backs. Jeg føler liksom ikke at jeg trengte problemer med dette også, trengte liksom ikke å utvikle PTSD i tilegg til alt det andre.