Fighter

Tårene presser på, angsten din er skyhøy. Stemmene roper, roper at du må dø. Du vet ikke hvordan du skal reagere, for nå har det jo vært fint så lenge. Du har levd, levd på en måte som har vært umulig i 10 år. Du har flyttet for deg selv, du har latt demoner være demoner, og nytt at ikke alt var svart. Du har laget planer, du har skapt nye drømmer. Og så kommer det som tynget deg ned i 10 år og skyver bort gleden, skyver bort det fargelagte bilde. Du krymper, legger deg i fosterstilling. Du er ikke deg selv, og du ser at det bilde du har malt for alle andre, det slår sprekker.

Hvem er jeg?

Jeg står foran speilet og seg ansiktet med smilerynkene, forsvinne mellom tårene. Jeg begynner å tvile, tvile på alt jeg har planlagt, alt jeg skulle få til. For hvordan kan jeg få til noe når demonene herjer. Når stemmene styrer tankene, og de psykotiske tegnene er på full vei tilbake. Jeg vil ikke være en del av dette, vil ikke ha det så vondt. Jeg lyver til alle, sier det går bedre idag, og til de som ikke vet jeg sliter litt ekstra nå, sier jeg at det går fortsatt veldig bra. Men det er ikke sant, det er skikkelig tøft nå. Skikkelig. Jeg sliter med å finne krefter til å stå opp, etter atter en natt med mareritt. Jeg sliter med å smile, med å finne de musklene i ansikter som skal forme et smil. Jeg vil være hjemme, i sengen, under dynen, alene. Helt helt alene. Ligge der og forsvinne bort, la stemmene bestemme, og ikke smile. Jeg er sliten av å smile.

Men så kan jeg ikke det, jeg kan ikke gi opp. Selv om nesten hver natt er så vond at jeg gruer meg til å sove. Selv om stemmene skriker at jeg ikke kan spise. Selv om jeg er så sliten at hver muskel i kroppen verker. Så kan jeg ikke gi opp. Jeg fortsetter, setter en fot foran den andre. Jeg pusler sammen alle bitene, som en gang skal bli livet mitt. Jeg planlegger ting fremover, sammen med mennesker. Slik at jeg må fortsette, slik at jeg ikke kan la depresjonen ta fullstendig kontroll. Men det er tøft, det er beintøft. Jeg har slitt mye de siste ukene, og det skremmer meg noe vanvittig. For jeg er så redd for å bli like syk som jeg har vært, livredd for en fremtid like svart som fortiden. Jeg føler meg svak, så jeg hører på alle som sier jeg er sterk. For jeg skal vinne denne kampen, jeg skal fortsette fremover.

Jeg føler jeg skuffer alle når jeg deler dette. For alle er så glade for at det går fint med meg. Jeg har møtt så vanvittig mange som sier de er stolte av meg, som er så glade for meg. Og det har vært så fint. Men sannheten er at recovery er opp og ned. Det er ikke rett frem og rett opp. Det er svinger og bratte utforbakker, det er tornebusker og skarpe kanter. Jeg håper at folk skjønner at jeg ikke har gitt opp, selv om det inni mellom er det som frister. For jeg kjemper, jeg kjemper så vanvittig hardt. Men det har vært tøft, med både dødsfall, utskriving, forandringer og erstatningssak som har stått på, og ikke minst mange uker uten behandling. Men jeg står foran speilet og sier til meg selv at jeg er god nok, at jeg skal klare dette, at folk får mene det de vil, men at de som virkelig bryr seg forstår. Livet er ikke bare svart hvitt, det er nyanser, farger, både lyse og mørke. Det er ikke bare lett, eller bare vanskelig. Nå er livet tungt, men jeg håper og ber om at det skal bli bra igjen. Og jeg tror det, jeg tror det skal bli bra igjen. Jeg er en fighter, jeg skal vinne over det som gjør vondt!

Floke på følesene

Er det lov å si at jeg har det vondt, selv om jeg har det bra? For det er litt slik det er. Jeg føler jeg gaper over noe som er for stort, dette livet er så ekstremt stort. Jeg går rundt med en evig angst, en angst som spiser meg opp. Jeg har ikke angst for noe spesielt, det er bare angst og panikkangst for alt, alt og ingenting. Og så er jeg trist, selv om jeg også er veldig glad. Jeg skjønner det ikke helt, det er komplisert. Det var mye lettere å forstå det når jeg kun hadde det vondt, når alt var vondt. Nå er jeg liksom i en gråsone, midt i mellom bra og dårlig.

Jeg er redd for fremtiden, jeg er redd det er dette de mener jeg må lære meg å leve med. Og må jeg, så skal jeg klare det, for det er så mye bedre en slik det var. Men jeg skulle jo virkelig ønske jeg kunne få leve som helt frisk, ikke bare bedre. Jeg jobber og jobber for å klare håndtere angsten på best mulig måte, jeg jobber for å takle spiseforstyrrelsen best mulig, jeg jobber så vanvittig hardt for å lære meg å leve igjen. Men det er tøfferene en jeg har sagt, og det er vanskeligere en jeg klarer forstå selv. Når du går rundt og konstant har en stort svart klump i magen som verker, er det ikke så lett å alltid smile med. Det er ikke så lett å skulle leve og være med, når du ikke er helt med selv.

Jeg har sagt til alle at jeg skal starte på skole til neste år, og det er jo det jeg vil, mer en noe. Men jeg har jo skjønt de siste ukene at det er ikke mulig om jeg har det slik som nå, og om dette er bare en periode eller ikke, det vet jeg jo ikke, så kan jeg unsett ikke gå på skole. For slike perioder vil komme, og da har jeg ikke mulighet til å fokusere på noe annet en å komme meg gjennom det, da trenger jeg frihet til å kunne bare være. For jeg har mer en nok med å holde ut, med å kjempe for å få best mulige dager. Jeg er redd dette vil vare og vare og at jeg ikke får begynt på skole, for jeg har så fryktelig lyst å gå på skole og jobbe. Jeg vet ikke om jeg klarer godta at jeg ikke kan klare det, det blir for sårt. Men jeg gir ikke opp, jeg skal kjempe på for å ha det, og få det best mulig. Og kanskje får jeg det helt bra en dag, så bra at jeg har overskudd til andre ting en å puste.

Nå er jeg i Spania sammen med besteforeldrene mine, og det er fint, det er skikkelig fint. Men den svarte skyggen som henger over meg er med, og jeg skulle så sårt ønske den ikke var her, at jeg bare kunne ha det fint. Jeg trenger mye tid til å hente meg inn igjen når vi har gjort noe, for jeg blir så sliten av angsten og de mørke tankene. Jeg synest dette er skikkelig vanskelig, for jeg klarer ikke godta at det er slik. Jeg føler egentlig ikke jeg ber om så alt for mye når jeg vil ha deg godt. Jeg er klar over at ingen bare har det fint, men jeg skulle så ønske jeg kunne slippe å være mer syk, at jeg kunne ha normale opp og nedturer. Ikke nedturer der tanken automatisk blir at dette orker jeg ikke mer, for det er ikke normalt.

Det er vondt å ha det vondt, men jeg har det heldigvis godt også. Dette skal ikke få knekke meg, uansett om denne perioden varer en uke til eller to år. Jeg har jo erfart at som regel blir det bedre. Jeg skulle bare ønske jeg kunne bli helt frisk, og forhåpentligvis kommer den dagen snart.

Kronisk

Kronisk har vært merkelappen min. Kronisk depresjon, kronisk spiseforstyrrelse, kronisk suicidal. Jeg har blitt forestilt at dette aldri kunne gå over, at jeg kom til å dø ung. Det er sykt å se tilbake på, sykt at de har lov å si sånne ting. Jeg kan forstå at det kalles kronisk etter så mange år, men skal helsevesenet få lov å si til en ung jente at du kommer aldri til å bli frisk? Kan de ikke heller si at «ja, dette har vært langvarig, men det kan gå over, det skal gå over» Jeg skulle ønske at noen sa til meg at det kunne gå over, jeg skulle ønske jeg ble forestilt en fremtid vært å leve, i stede ble jeg forestilt død, død eller et liv med sykdom. Når jeg ble innlagt på Valen ble heldigvis ting satt i et nytt lys. «Såklart du kan bli frisk, vi har troen på deg» Det ble fortsatt sett på som kronisk, bare at nå var det håp. Det skulle ikke være slik bestandig sa de, de skulle gå over. De kunne ikke love at alt ville bli bra, men de kunne love meg et liv verdt å leve, et liv jeg ville leve.

Jeg gråt meg i søvn i mange år på grunn av disse diagnosene, disse merkelappene. «Kronisk suicidal» ble spikeren i kisten på all akutthjelp i ungdomspsykiatrien. «Vi kan ikke hjelpe sånne som deg» Jeg skulle bare sendes hjem om jeg kom på legevakta, selv etter selvskading og selvmordsforsøk, selv om jeg ikke så opp eller ned på meg selv, uansett tilstand. Jeg følte jeg ikke var verdt hjelp. At det var det samme hvordan det gikk, at jeg kunne dø, selv når jeg egentlig innerst inne ikke ville dø og helst ville ha hjelp. Det er en av de vondeste periodene av livet mitt, når ingen ville hjelpe og alt jeg viste var at jeg aldri ville få det bedre. Det var det de hadde sagt til meg. At jeg aldri, aldri ville bli bedre.

«Så du er kronisk deprimert du da» sa en lege til meg for et halvt år siden. Jeg kjente jeg ble redd, skulle han også sette meg i bås på grunn av de kroniske delene av diagnosene mine. Men han mente det bare godt, sa det var trist at jeg hadde vært syk så lenge. Jeg scoret til alvorlig grad av depresjon da, det hadde jeg gjort så lenge jeg hadde vært i psykiatrien. Og nå, nå tror jeg ikke jeg hadde scoret til mild depresjon en gang. Jeg har det bra, jeg kjenner på glede, jeg smiler og jeg gleder meg til fremtiden. Jeg er et levende bevis på at selv de tyngste og kronisk syke pasientene i psykiatrien kan bli bedre. Jeg har gått fra å tenke daglig på å ta livet mitt, på å prøve ta livet mitt titt og ofte, på å være mer redd for livet en døden, til å kjenne flyskrekk igjen fordi jeg vil ikke dø og til å ville leve, ville se hva som kommer videre. Jeg er ikke lenger kronisk suicidal, jeg er ikke lenger kronisk deprimert, jeg er levende, jeg er Maria. Og jeg er i gang med å vinne denne kampen!

09.03.2018

3 dager skadefri. Det er ikke mye, men det er en start. Med litt for mange sting på kroppen etter litt for tøffe dager prøver jeg benytte meg av andre ting for å komme meg gjennom det som virker umulig. Skadetrangen er stor, større en på lenge. Og når jeg først skader meg, blir terskelen for å gjøre det igjen mye mindre. Jeg hater alle de både hvite og knall røde arrene jeg har på kroppen. Lange, korte, dype, mindre dype. Jeg har skadet meg siden jeg var 15 år, men har klart å ha noen lange pauser, den lengste varte nesten i 2 år. Og har jeg klart det før må jeg klare gjøre det igjen. Jeg har satt meg som en gulerot at jeg skal hoppe i fallskjerm om jeg klarer å ikke skade meg på et år. Jeg skal lage meg delmål fremover, og forhåpentligvis vil jeg klare å bruke barberbladene mine på det de skal gjøre, i stede for å kutte opp huden.

 

Selvskading er for meg både en måtte å overleve på, men også å straffe meg på. Men det som hjalp for 6 år siden fungerer ikke nå. Jeg må kutte dypere og dypere. Det er en vond sirkel det er vanskelig å komme seg ut av. Jeg vil ikke skade meg, jeg hater blikkene jeg får og spørsmålene som kommer. Men noen ganger føles det som det eneste logiske å gjøre.

 

Over til noe helt annet: DPS møte gikk forresten over all forventning. Hun jeg møtte virket utrolig snill og god, og jeg skal begynne å ha litt jevnlige samtaler med henne for å bli kjent, slik at hun også kan følge meg opp når jeg blir utskreven. Neste uke har jeg hundre ting på agendaen, noe som er litt tøft når jeg har det tøft, men jeg håper det går fint. Jeg skal bland annet til ROS i Bergen for å snakke med ei. ROS står for rådgivningstjenester for spiseforstyrrelser, og er et lavterskeltilbud for folk med spiseforstyrrelser. Jeg gikk der for 4-5 år siden, og det var veldig godt å snakke med noen som forstår litt mer av hva spiseforstyrrelsen min går ut på. Så jeg håper det blir bra. Nå skal jeg snart tilbake til Valen, har vært i leiligheten fra i går til i dag. Godt å være litt alene, selv om det er skummelt og uvant. Men jeg har jo personal her også, og jeg prøver bli kjent med de.

bakoverskritt

Maten, maten som skal inn og ikke ut. Maten, som alle trenger for å holde energien og kroppen oppe. Maten, som du ikke lenger vil forholde deg til, for å ikke tenke på det er det letteste. Bulimi, anoreksi, ednos, jeg vet ikke hva jeg har, jeg vet ikke hva jeg skal kalle spiseforstyrrelsen min lenger. For jeg har trekk fra alle kanter. Jeg spiser ikke, med mindre jeg må. Jeg kaster opp, så snart jeg får muligheten. Jeg gruer meg til jul, fordi den inneholder mye mat, mat som jeg bør beholde for å holde energien oppe i julen. Jeg gledet meg til jul når jeg var inni en god periode, nå, nå er alt svart igjen.

 

Jeg sitter på ferja og skriver, siste båt var gått så da ble det ferjetur på meg sent en lørdags kveld. Jeg klarte ikke være hjemme lenger, selv med store pauser både på dagen idag og igår gikk det ikke lenger. Jeg er for sliten, for dårlig. Jeg har presset meg selv og pushet til det umulige. Jeg har ikke orket å tenke og føle på alt som har kommet snikende, på nedturene som var uunngåelig. Jeg gråter ikke, men jeg har så sterk angst at jeg sitter og rister og hikster. Det er bare ikke greit å være meg, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare reise meg igjen, hvorfor er det forventet at jeg skal reise meg på nytt og på nytt. Jeg vil ikke dette, jeg vil bare være frisk. Er det virkelig så mye å be om?

 

Jul, jul som er så fantastisk. Med familiebesøk og tid sammen med de jeg elsker over alt på jord. Julen som jeg elsket. Hvorfor kan den ikke bare være fin, for en gangs skyld. I fjord var en okei jul, jeg var sliten og jeg ble kjempedårlig i etterkant, men selve julen var fin. Nå er jeg redd, redd det blir en jul der jeg ikke orker stort. Jeg er uttappet, kroppen har fått alt for lite næring den siste tiden. Sist uke prøvde vi oss uten fastvakt etter måltidene, og i en uke kastet jeg opp alt jeg fikk i meg. Nå er vi tilbake til fastvakt ordningen, men jeg får ikke i meg så mye mat likevel. ?Du plukker jo bare i maten? Ja, jeg gjør kanskje det, men jeg føler jeg spiser hele verden og litt til.

 

Det var ikke meningen at jeg skulle få ha en lang god periode, jeg skjønner det nå. Det var så godt når jeg kunne gå en dag uten å konstant ha angst, det var så god å kjenne på små gleder. Jeg er sliten av å være syk, jeg er sliten av å ikke engang kunne være hjemme noen dager. For jeg vil så mye, jeg vil reise, jeg vil oppleve. Jeg vil ikke være innlagt, dette er den 4 jula som inneliggende pasient. 3 år har gått siden jeg ble akuttinnlagt, 3 år, det er lenge. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg blir værende på posten, jeg vet ikke hva behandlere og personal tenker om det. Jeg vil ut, samtidig som jeg ser at, nei det går ikke så bra ute. Så jeg håper de fortsetter å gi meg tid. Jeg ønsker så sterkt å være friskere når jeg blir utskreven, at jeg reiser til leiligheten min med et friskere hode og verktøy til å takle det vonde. 

vondtbra

Jeg vet ikke helt om det er lov å si det, at det ikke går kjempebra. Jeg vet ikke om jeg får lov til å bli dårlig igjen når jeg har hatt det bedre. Jeg vet ikke om det er sant at jeg er alvorlig deprimert selv om tester og alt tilsier det, for det er ikke lov. Jeg får ikke lov, jeg må bare si det går bra. Og det har gått fint i det siste, det har jo det. Bare at fint og bra hos meg, er ikke som om friske mennesker skulle hatt det bra, de hadde hatt det forferdelig om de hadde hatt min versjon av bra. Så jeg vet ikke, er det egentlig lov å si at nå har jeg det veldig vondt?

 

Angsten er lammende, jeg er kvalm og skjelven og vil helst trekke meg tilbake for meg selv. Stemmene roper at jeg må spise mindre, så jeg planlegger å spise mindre, selv om det ikke er bra, selv om jeg egentlig vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Men uansett hvor lyst jeg har klarer jeg ikke snu tankene og handlingene, de er der alltid, uansett. Depresjonene har klørne sine godt grabbet rundt meg, og jeg er trist, selv om jeg smiler og kan glede meg over noe er jeg trist. Alt dette og enda mer er der hele tiden, og det drar meg ned ned ned. Jeg vil ignorere selvmordstankene, jeg vil ikke at de skal være der. Men likevel lyser de opp og tiltrekker meg med løsningen som skal ordne alt. I morgen er jeg en måned skadefri, det også føles feil, jeg må jo ødelegge kroppen min, de sier det, og jeg føler det.

 

Jeg har det bedre, jeg er mer glad, jeg orker litt mer, jeg føler for å være sosial i stede for å bare sitte for meg selv. Men det syke ligger og ulmer, og spyr ut ideer og tanker. Jeg vil jo egentlig ikke dø, ikke nå, men jeg er så sliten, så umåtelig sliten, og jeg vil så gjerne bare få litt fred. Fred fra vonde tanker, fred fra stemmene jeg hører. For hva er egentlig poenget, jeg føler jeg lider meg gjennom noe som ikke bli bedre. Eller det blir bedre, men det blir ikke bra. Og jeg trenger ha det bra, bra som i at jeg ikke begynner å planlegge hvordan jeg skal ta livet mitt bare jeg har vært sosial en dag og er sliten. Bra som i at jeg slipper kaste opp all mat jeg får sjansen til å kaste opp. Bra som i at jeg ikke daglig kjemper en kamp om å holde fasaden. På gode dager ser jeg lyset i enden av tunnelen, jeg tenker at det kanskje kan bli bra, mens andre dager er alt bekmørkt og jeg vil bare ligge under dyna til det går over. jeg trenger flere gode dager. Jeg trenger lyset i enden av tunnelen. Kan jeg få bli frisk snart?

Tomt rundt og fullt på innsiden

Et tomt rom. Tømt for alt som var Maria. Det eneste jeg har igjen er tegningene mine, jeg kan jo ikke skade meg med dem, med mindre de er redde for papirkutt. Jeg er redd. Er det tilbake hit jeg har komt. Til fastvakt og strippet rom? Jeg lovde meg selv at sist gang var siste gang det skulle skje. Jeg skulle ikke falle så dypt igjen, og jeg skulle hvertfall ikke vise det. men nå er jeg her, midt i mitt eget helvete. Midt i et rom fullt av ingenting.

 

Det har vært vanskelig lenge, som i vanskeligere en jeg kan takle. Men jeg har håndtert det med å gjøre ting, med å ikke ta meg tid til å tenke på hvordan jeg har det. Men så plutselig sa det stopp, jeg sluttet å spise og drikke, jeg viste ikke hvordan jeg ellers skulle takle det. Så skadet jeg meg, for første gang på nesten to år. Jeg gråt og gråt etterpå, for jeg følte og føler meg totalt mislykket som gjorde det. To dager på rad, ned for å sy sammen huden. Så ble det enda verre, når du var overbevist om at ingen kunne overleve noe som var verre en det som var. Fastvakt, noen som sitter og ser på meg og passer på meg. Så tok de rommet mitt, tok bort alt som var knuselig, alt som kunne lages løkke med, alt som på en eller annen kreativ måte kunne ført til at jeg skadet meg. Og jeg hater det, rommet mitt, som var fint, som var mitt. Nå er det ikke mitt lenger, nå er det fremmed.

 

Nå kjenner jeg at jeg ikke klarer tanken på å spise igjen. For jeg har ingenting å fysisk skade huden med, ingenting å gjøre kroppen min noe med. Og det gjør så vondt at for å overleve må jeg gjøre meg noe. Jeg er så redd. De passer på meg, men da skriker stemmene at de skal drepe meg. Da skal de ta over og torturere. Det er ikke ok å hele døgnet bli truet, skreket til, og alt alle kan respondere med er at det ikke er ekte. For meg er det ekte, mer en ekte. De står jo foran meg og roper, jeg skjønner jo ikke hvordan de andre ikke kan høre det? Hvordan jeg skal overleve dette helvete, det skjønner jeg ikke. Nå har jeg ikke noe valg, så jeg velger den eneste løsningen jeg har igjen, med å slutte å spise og drikke. 

Kan jeg?

Jeg husker ikke helt hva som har skjedd de siste ukene. Jeg vet de har vært tøffe og jeg vet jeg har vært dårlig, men jeg har dissosiert en del og visket bort resten. Stemmene er sinte, jeg gjør for mye og for lite. Jeg er for ærlig og for lite på deres side. Jeg skader meg ikke og jeg har ikke en gang prøvd å ta livet mitt på en stund. Jeg våknet opp en dag av at jeg hadde et tau rundt halsen, jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, men jeg våknet av det tidlig en morgen. Mest sannsynlig har jeg drømt det og videre tenkt det var en god ide. Jeg drømmer ofte om at jeg må dø eller at jeg skader meg, og det skremmer meg, at det er der når jeg sover også. Maten går rett vest, jeg har nevnt det, de har sagt det. Det vises ikke så godt for de rundt for jeg skjuler både at jeg ikke spiser nok og at jeg kaster opp. Og at jeg trener er jo normalt. Men det går ikke bra. Vi må jobbe med det sa jeg. Å reise et annet sted ble nevnt, å få hjelp fra noen som er spesialister. Men tørr jeg det, å få hjelp for det som holder meg i live, å fjerne livbøyen min. Jeg vet ikke. Og å få hjelp et annet sted vil si at jeg ikke får hjelp til resten av problemene mine. Men jeg tror jeg må få hjelp til det som kom først, først. Jeg er bare redd.

 

Kan jeg egentlig bli frisk? Kan jeg? For jeg har vært syk så lenge, og det er så mange som har sagt jeg ikke kan bli det, og bare jeg er så redd. For hva om jeg kjemper for ingenting? Hva om jeg kjemper for en fremtid så svart at jeg ikke vil være i stand til å leve den? Jeg tok en tatovering for håp i dag, for jeg leter alltid etter det håpet. Alle sier jeg må holde fast i det, sannheten er at jeg må finne det. Men jeg leter og jeg gir ikke opp. Selv om jeg vil, selv om alt i meg vil, så gir jeg ikke opp. For jeg vet hva de rundt meg betyr for meg, så om jeg bare betyr en liten brøkdel av det for de, så kan jeg ikke forsvinne. 

Et lite lys i mørket

"Kanskje kan antidepresivaen du står på ha helt feil effekt og gjøre at hodet ditt aktiveres og du blir mer psykotisk"

Jeg tenkte at ja, kanskje, men jeg trodde jo bare at ting var virkelig ille og at det ikke fantes noen god forklaring. De siste månedene har vært så styrt av stemmer at det har vært veldig vanskelig å være meg, mye mer en vanlig. For når du går hele dagen og får høre at du må dø, for så å få det pøst inn i deg hele natten gjennom mareritt, så blir du ganske sliten, av å kjempe imot og av å late som for alle andre. Katastrofetankene som kommer av det de sier til deg, det du tror de kan gjøre mot de du er glad i. Jeg har vært så redd, og jeg har ønsket så sterkt å forsvinne. Det er vondere en noen fysisk smerte noen gang kan bli. Følelsen av at alt det vonde i verden holder på å skje sammtidig. Men så begynte jeg å trappe ned på antidepresivaen sist uke, og de siste dagene har vært overraskende stille. Liksom, stemmene sier hva jeg skal gjøre å si, og de kommenterer hva jeg skal gjøre, men det er ikke et evig mas om alt det fæle som kommer til å skje pga meg. De er roligere. Jeg våger ikke feire, jeg våger ikke rope hurra enda, men jeg prøver nyte det så mye jeg kan.

Nå har jeg vært hjemme noen dager, tilbragt mye kvalitetstid med bestevenn som er hjemme å snur, og skal fortsette å være med fine folk de neste dagene. Jeg planlegger masse gode ting som skal skje de neste ukene og månedene, jeg gjør alt for å finne lyspunkt, for å holde ut og for å ikke falle tilbake til et kritisk punkt der jeg er nær døden igjen. Jeg har vært der alt for mange ganger de årene jeg har vært syk, og nå håper jeg det er slutt. Jeg kjenner at det er mye som er veldig vanskelig, men jeg håndterer ting på en helt annen måte, og jeg kjemper. Sammen med Valen skal jeg kjempe meg ut av dette, det må jeg!

Jeg har vært veldig oppgitt og lei, spesielt av det å være syk. Det å se ting forsvinne, mennesker forsvinne og alt du en gang var forsvinne, gjør noe med deg. Jeg skulle ønske det bare var å bestemme seg for å bli frisk så ble du det, at det ikke tok så forferdelig lang tid. For jeg har vært syk halve livet mitt, og nå trenger jeg se at ting går på frem, ikke bare forsvinner i dårlige dager og perioder. For selv om jeg vet at de vonde dagene vil bli bedre, så vet jeg at det som er bedre fortsatt ikke er bra, og det føles ikke bra å leve i et mellomstadiet der du bare venter på noe. For jeg venter bare på å bli frisk, å ta fatt på livet igjen. Selv om jeg prøver nå, å leve, så blir det litt begrenset og det er trist. Jeg er sliten og jeg bærer på mye vondt selv når det lyser litt der lenger fremme. Men det er mye bedre en bare mørke. Nå er det mørke med et lite lys, og det gir håp.

Levende skrekkfilm

Dette kom til en fortvilet kveld der jeg ikke viste hvordan jeg kunne få sagt at nå er det for vanskelig for meg, igjen. Det har dessverre vært mange av de, ting går ikke akkurat som jeg vil de skal gå. Ordene mine er alt jeg har, og når jeg ikke finner de til å forklare blir håpløsheten enda større. I tillegg har jeg ikke snakket med behandler på snart to måneder pga ferie, så psykoseverden har fått lov til å utvikle seg og formere seg uforstyrret. Sannheten er brutal, min virkelighet er brutal, dette er brutalt. For det er sannheten, og sannheten har jeg ikke turt å si på veldig veldig lenge.

 

Hvor ærlig skal du være om følelsene dine? Hvor ærlig skal du være når angsten river deg i filler og du bare vil dø, virkelig vil dø. Skal du si det? At nå dør jeg, tror jeg. At om jeg ikke får det bedre snart, tar jeg det tauet og gjør meg noe. Jeg kan jo ikke si det? Ikke når det er andre som virkelig har det vanskelig. For hvem er jeg? Jeg vil jo bare dø, det er jo ikke så ille, for jeg vil jo alltid dø, sant? Eller ikke sant? Jeg vet ikke, stemmene sier jeg ikke er viktig, at de må fokusere på de andre. Og jeg er enig, ikke fokuser på meg, men jo se meg. Ser du at jeg gråter på innsiden, selv når solen skinner og jeg skinner? Jeg vil ikke vise det, jeg kan ikke si det, for det er ikke viktig. Men jeg er så ensom om det, det er så tomt og svart i brystet mitt, for jeg klarer ikke sette de rette ordene på det. På det svarte, det som gnager hull i meg. Er jeg viktig?

 

«Hvordan går det? Hvordan har det gått?»  «Fint, okei, kanskje ikke helt greit. Men fint, for alt i verden, husk at det har vært fint.» Så kommer det kanskje frem, at det var vanskeligere en jeg sa, men ikke hvor vanskelig, jeg sier aldri hvor vanskelig. Du skjønner det kanskje, at det var veldig vanskelig når jeg ville dø, men igjen, jeg vil alltid dø, jeg er jo kronisk suicidal. For hvordan forklare en følelse det ikke finnes ord for. Hvordan forklare lammende angst, hvordan forklare de største katastrofetanker som finnes, hvordan forklare at et univers du ikke kan se, driver å forteller deg at alt det verste du kan tenke deg vil skje, hvordan forklare en depresjon som har vært der i et tiår, hvordan forklare dette??? Jeg har ikke ordene, jeg jobber med å finne de, men jeg har ikke ordene. For det er for mørkt, for stort. Ingen skjønner omfanget av å ville dø hver dag om du ikke har vært der selv, for ingen vil jo dø, vi skal frykte døden, ikke se frem til den.

 

Jeg kan ikke si de ordene her høyt, for da tar jeg for mye plass, da krever jeg at noen hører. At noen tenker mer en bare ingenting, kanskje? For hvem er jeg til å kreve at noen skal høre på meg, jeg er jo ingen. Ingen skal måtte prøve å forstå mitt kaos. Selv om jeg skulle ønske det, at jeg ikke var så alene, for ingen kan forstå, hvertfall ikke når jeg ikke kan forstå det selv. ?Du lever i en skrekkfilm, som hverken stoppen når du skal sove eller hvile? Det er det jeg gjør, jeg lever i ditt verste mareritt. Et mareritt som bare fortsetter selv om du våkner, og når du endelig sovner igjen, da fortsetter det.