Følelser

Å se tilbake gjør noe med meg. Å tenke rundt og forholde seg til det siste tiåret er vanskelig. For det er så mye smerte, så mye fortvilelse, og kaos, masse kaos. Jeg kjenner en stor svart klump i magen og brystet, følelsen av alt som er og har vært så vanskelig. Jeg gråter ikke, har ikke grått på et halvt år. Men jeg ligger ofte i fosterstilling med indre psykiske smerter og kjenner at nå er ikke akkurat livet verdt å leve. Følelsene mine er kapslet inn, ingen får se. Det er ikke bevist, det er vel heller en måte å overleve på. For jeg klarer ikke at noen skal se det, det er for vondt, for ekte. Fysisk smerte gjemmer jeg enormt godt, selv om jeg knapt klarer gå, smiler jeg. Psykisk smerte gjemmer jeg også, er jeg veldig langt nede så klarer jeg kanskje ikke smile hele tiden, men utenom det, viser jeg ingenting. På timene med behandleren min klarer jeg ikke forholde meg til alle følelsene mine. Og når vi snakker om skikkelig tøffe ting, faller jeg heller ut en å forholde meg til det. Ikke at jeg velger å falle ut, men jeg tror det er kroppens måte å skjerme meg fra følelsene mine på. Jeg flykter til en indre verden, der jeg kan bare være, uten å si noe. Der ingen dømmer. Jeg er ekspert på at ingen får vite at jeg vandrer inn der, jeg svarer og nikker på spørsmål, selv om jeg ikke har den fjerneste anelse om hva vi prater om. Og etter timene er jeg totalt utslitt, for jeg har prøvd så iherdig å holde meg til stede, og hele kroppen verker av anstrengelsen.

”Traumelidelse med dissosiasjon og hallusinasjoner” sa behandler i går på timen vår. Diagnoser er, som vi egentlig ble enige om, ikke noen indikasjon på hvordan jeg har det, men det er det hun mener passer best som diagnose på meg. Ja, og med resten av problemene mine stappet inn under der en plass. Jeg er ikke så glad i diagnoser, selv om det kan være greit å bruke som en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Men jeg vil ikke at noen skal tenke at jeg er diagnosene mine, for jeg er jo Maria, jeg er ingen diagnose. I hele min tid som psykisk syk har jeg aldri klart å forholde meg til diagnoser. Jeg husker når jeg fikk diagnosen anoreksi, min aller første psykiske lidelse. Jeg var så redd, og jeg var så uenig. Jeg slet kanskje litt, men jeg var hvertfall ikke så syk, og slik syk. Og så ramlet det bare på, med den ene diagnosen etter den andre. Jeg ble for syk, så syk at spesialisthelsetjenesten ga meg opp. Og hva skal du føle da? Da hater du hvertfall diagnoser.

Når jeg ble innlagt på Valen husker jeg en av de som jobbet på akuttposten lurte på om jeg hadde fått diagnosen schizofreni. Jeg tror jeg stoppet og puste, for jeg viste ikke hvilken diagnose de hadde satt på meg, og jeg ble livredd det var den, den mest myteomtale diagnosen av de alle. Heldigvis var det ikke den, men det var likevel en psykoselidelse, og det var skummelt nok i seg selv. Jeg følte meg jo på ingen måte psykotisk. Men så var jeg jo det, og nå er jeg bare veldig takknemlig for at noen så det og hjalp meg med det.

Oppi alt dette, og nå mange år senere, føler jeg fortsatt på redselen overfor diagnosene mine. Ikke fordi jeg ikke er enig, men fordi jeg er så redd de skal følge meg resten av livet. Jeg vet jeg kan bli frisk, men jeg vet også at jeg ikke nødvendigvis blir det. Og det er vondt. Livet mitt ble så veldig annerledes en det jeg hadde planlagt det skulle bli, men jeg jobber meg fremover. Dag for dag. Jeg har lært at du kan leve godt med diagnoser, jeg har medisiner som funger (og selv om jeg hater de pga bivirkninger og vektøkning, så tar de bort mye støy) og jeg er ikke lenger så syk at verdenen min består av tvang. Jeg sliter fortsatt veldig, men jeg klarer stort sett håndtere det. Heldigvis.

Å leve med symptomer

Å leve med symptomer. Jeg ville kvele den første personen som sa jeg kanskje måtte innstille meg på det. For når du står oppi et mørke, som er større en alt, så klarer du ikke se for deg at du kan leve godt med symptomer. Du ser for deg at hver dag, resten av livet vil være et helvete. Du ser for deg at du aldri mer kan se solen. Når behandler etter behandler sier at ja, du kommer til å bli bedre, men ikke kan gi deg en garanti på at du vil bli frisk, hvor motivert blir du til å jobbe da? Jeg ville ikke leve, jeg ville ikke være en del av dette. Jeg klarte ikke forstå at det kunne være fint å leve, selv med symptomer og sykdom i sekken på ryggen.

Jeg smiler, jeg ler, jeg lever. Nå er det gode dager, og vonde dager. Inni mellom faller jeg, ned i det mørkeste mørke og lurer på om jeg noen gang vil komme meg opp. Det er slitsomt, det er vanskelig å forholde seg til at det svinger slik. Det er vanskelig å ikke vite om det alltid vil svinge slik. Men jeg lever med det, og stort sett går det fint. For ja, jeg kjenner depresjonen veldig godt, og den legger en demper på de gode stundene. Men jeg er ikke nede i det mørkeste mørke hele tiden, så det er så mye bedre en når jeg kun var der. Jeg er glad for at jeg faktisk kan føle glede, at jeg kan si at jeg har hatt det fint. Det er ingen selvfølge når depresjonen din blir kalt kronisk, og du har vært deprimert i et tiår. Det er ingen selvfølge når du har følt deg mer død en levende i så veldig mange år.

Jeg kjemper, jeg kjemper veldig hardt. Jeg prøver snakke om det som er vanskelig, og bruker ord i stede for handling. Jeg står opp for meg selv, sier hva jeg trenger. Jeg har kommet så langt, og jeg har lært så mye om meg selv. En tidligere behandler sa jeg var på stadiet til en livredd 3 åring med monster under senga. For jeg var livredd, for verden, for hallusinasjonene og for alt jeg ikke forsto. Nå lar jeg ikke stemmene styre livet mitt, jeg sier imot de, jeg lærer meg hvordan jeg skal leve med de best mulig. Det er ikke lett, og jeg har dager der jeg ikke klarer skille virkelighet fra det hodet mitt produserer. Men det er bedre, det er mye bedre en slik det var.

Jeg har innsett at det å leve med symptomer ikke bare trenger være kjipt. Jeg har lært at jeg kan ha det fint selv om jeg er syk. Dagene svinger, og jeg er ofte veldig sliten. Men jeg lærer skritt etter skritt hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Jeg finner teknikker for å få bort det som er vondt og vanskelig. Jeg lever, på en måte jeg aldri trodde jeg kunne. For 6 år siden sa en overleve at jeg kom til å dø ung. Jeg fikk beskjed om at jeg aldri kom til å bli bedre. Spiseforstyrrelsen var kronisk, det var ikke håp om at jeg kunne bli kvitt den. Men nå sier de at jeg kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen, jeg trenger ikke måtte bli gammel med den. Ingen kan gi meg garantier, men det er håp og de tror i sammen med meg. Og blir jeg aldri frisk, så vil det gå fint det også. For jeg har et støtteapparat som står bak meg, som gir meg trygghet, og som hjelper meg med å finne ut hvordan jeg kan leve best mulig. Det er godt.

Det jeg aldri sier

Nye mennesker skaper alltid mye uro i meg, spesielt når vi skal være sammen over tid, og er samlet på grunn av sykdom. Det blir naturlig å spørre og snakke litt om hvorfor vi er her. Fortiden. Jeg er åpen om sykdom, det har jeg vært siden den dagen for 6 år siden når jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Da jeg bestemte meg for å begynne å dele hvordan det var å leve i min kropp. Men det er ikke alt som er like lett å snakke om, og veldig mye er nok veldig vanskelig for andre å forstå. Jeg kan lett ta kortversjonen, der jeg forteller at jeg ble påkjørt, utviklet CRPS, og fikk psykiske problemer. Jeg drar ikke inn hvor mye jeg har vært gjennom på grunn av smertene, jeg snakker ikke om at jeg har hatt og fortsatt har flere psykiatriske diagnoser som går under kategorien alvorlig. Alvorlig psykisk syk.

Det jeg aldri snakker om er psykoselidelsen min. Det er noe med den som gjør at jeg vil grave meg ned i et hull og bli der. Det er noe jeg ikke snakker med noen andre en behandleren min om. Jeg tror ikke det er det at jeg skammer meg, men det er så lite belyst tema at det er vanskelig å si noe om det høyt. For det du leser om psykose er at folk har drept, eller at de er schizofrene og bor helt i sin egen verden. For det er jo ikke slik det er for meg. Jeg er ikke det minste farlig for noen andre en meg selv. Jeg lever, er ute i verden og fungerer. Psykosen min er ikke der på grunn av gener, men fordi jeg var under et helt vanvittig press over veldig lang tid. Jeg fikk beskjed av behandleren min når jeg var 17 at slike som meg kunne ikke bli psykotiske. Da hadde jeg i over 1 år hørt stemmer, og hatt flere synshallusinasjoner. Men behandleren min, som jeg delte litt av dette helvete med, bare snakket det bort og sa at jeg var en sånn type som ikke kunne utvikle psykose. Så jeg trodde på det. Selv om jeg etterhvert hadde syns og hørsels hallusinasjoner nesten hele tiden. Men siden hun ikke tok det på alvor, så sluttet jeg å snakke om det. Det var bare der.

Men hvordan forholder du deg til at den verden du alltid har kjent, har forandret utseende. Hvordan forholder du deg til at du blir usikker på hvem du er. Hva gjør du når du glemmer hvordan du skal puste og snakke, for alt har sluttet å gi mening. Og selv om det snør ute vet du ikke om det er sommer eller vinter. Du vet ikke hvem eller hva du skal høre på, for du får beskjeder fra så mange kanter. Jeg valgte å stenge meg inne på rommet, jeg gråt og jeg klarte ikke si noe. Jeg satt å gynget frem og tilbake og viste ikke hvordan jeg noen gang skulle klare å gå ut igjen.

Når jeg til slutt endte på Valen, fikk jeg endelig høre at det skulle ikke være slik. At jeg var psykotisk, men at de skulle hjelpe. Jeg brukte flere år på å forholde meg til at de kalte det psykose. For meg var det hverdag, for meg var det slik det hadde vært de siste årene. Nå, fire år senere, er jeg ikke lenger kategorisert som psykotisk. For selv om jeg hører stemmer stort sett hele tiden, og inni mellom ser skikkelser som ingen andre ser, så er jeg ganske realitetsorientert. Jeg skjønner stort sett at det ikke er sant, og jeg sier og jobber imot. Behandlere kaller det psykotiske symptomer, og ingen vet om jeg må leve med det resten av livet eller om det vil forsvinne. Men med medisiner og samtaleterapi holder jeg meg flytende. Det går an å få det bedre!

Innimellom deler jeg litt av dette, fordi jeg vil at andre skal kunne forstå. Jeg deler, selv om det er veldig tøft. Jeg synest det er viktig at andre kan se og lese at det kan bli bedre. For selv om jeg ikke snakker så mye om dette, så er det jo der hele tiden. Men selv om det går bedre, så er det en av hovedgrunnen til at det er så vanskelig for meg å komme meg bort fra spiseforstyrrelsen og selvskadingen. Fordi jeg hele tiden har et kor av mennesker som sier hva jeg kan gjøre og hva jeg må gjøre for at andre skal være trygge. Og det går mye på akkurat det. Heldigvis klarer jeg stort sett skrike tilbake og si at jeg skal være snill mot meg selv. At jeg fortjener det. Jeg tror ikke på det, men det viktigste er at jeg gjør det, og det klarer jeg.

Nedover, oppover, nedover, oppogver

Noen ganger synker du, nedover, nedover, nedover. Og så må du bygge deg opp igjen, bit for bit, trappetrinn etter trappetrinn. Jeg prøver holde meg noe lunde stabil, prøver holde hodet akkurat over vannoverflaten så jeg får litt luft. For noen dager er så vonde at det er tøft å puste, noen dager kjenner jeg i hele kroppen hvor syk jeg egentlig er. Jeg bruker alt av energi på å ikke føle så mye mens jeg er her. Jeg snakker ikke om det som er vanskeligst. Jeg sier ikke til noen de tankene og stemmene jeg synes er mest fryktelige og vonde. For jeg kan ikke bli så dårlig som jeg kan bli, så for å holde meg flytende skyver jeg det bort. Skyver det bort og later som det ikke finnes. Regner med det blir tøft når jeg kommer hjem, men da står støtteapparatet mitt klart til å hjelpe, håper jeg.

Gårsdagen var vondt, vondere en på lenge. Jeg fikk angstanfall etter angstanfall, og hele dagen var preget av en redsel jeg ikke klarer sette ord på. Redsel for livet, for stemmene, for alt det som gjør vondt. At det alltid skal gjøre vondt. Det er det som skremmer meg mest, at jeg fortsatt er syk, at jeg sliter så mye som jeg gjør etter alle disse årene. Ingen kan si om jeg noen gang får det bedre, ingen kan vite om jeg må leve resten av livet mitt med alle stemmene og all angsten. Ingen vet hvor lenge jeg kommer til å være deprimert og ha en spiseforstyrrelse, men begge de to har navnelappen kronisk foran seg.

Jeg skammer meg over at jeg er 22 år, og ikke helt vet hvordan jeg skal takle livet. Jeg skammer meg over å trenge så mye hjelp og bekreftelse. Jeg synes det er vanskelig å innrømme hvor lenge jeg har vært syk , for jeg føler jeg burde ha klart å komme meg ut av det til nå. Men innerst inne vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for å komme meg ut av det. Jeg har jobbet og kjempet som en helt de siste årene. Bare det at jeg har kommet så langt som jeg har, og det faktum at jeg faktisk er i live, er stort. Det er ingen selvfølge.

Det er få som faktisk kjenner til hele historien min. De fleste kjenner en redigert og rosemalt versjon. For det er ikke på facebook jeg skriver at nå går de til helvete, nå orker jeg ikke mer. Alle kveldene der jeg ikke får puste, det er ikke mange som kjenner til de. Bloggen var kanskje brutalt ærlig i startet, der jeg ofte skrev i dyp desperasjon. Det er ting der ikke alle trengte å vite, men der og da var det godt å kunne skrive. Det var godt at jeg kunne fjerne baksnakking og sladder med å fortelle min historie, akkurat som den var. Nå er bloggen ærlig, den er jo det, men det er redigert og litt rosemalt, for jeg vil ikke at alle skal vite alt av helvete jeg står i, det er ikke noe poeng i det. Alle trenger ikke vite alt. Behandler vet mye, mamma og pappa vet mye, noen av vennene mine vet mye. Og der stopper det, resten kan heller få et innblikk i hvordan det er å leve som syk, uten å måtte forholde deg til fullstendig desperasjon og intense smerter. Jeg er ærlig, det er jeg alltid, men det er lov å gi en sannhet der ikke alle krinkelkroker er med.

2019 du liksom

2019, O du nye år.

Jeg gleder meg aldri til nytt år, nytt år for meg betyr den verste måneden i året, januar. Da blir flashbackene litt sterkere, angsten litt tøffere, og marerittene litt flere. 19 januar er det 9 år siden jeg ble påkjørt og hele dette marerittet tok vending i veldig feil vei. Mye vondt knytter seg opp mot dette, og selv om det er lettere å takle nå en for noen år siden, er det fortsatt tøft.

2019 startet tøffere en forventet. Julen i år var fin, veldig fin. Så nedturen var kanskje ekstra hard. Jeg er så takknemlig for de gode minnene fra julen, alle samtaler og gode stunder sammen, men jeg må innrømme at det er vondt å alltid måtte betale så mye i ettertid. Første kvelden i det nye året hang jeg over toalettet, med oppkast, tårer og enda flere tårer. Det var da 8 måneder siden sist jeg fremprovoserte oppkast. Jeg følte at nå betyr det ingenting lenger, nå gir jeg f i hele tilfriskningen, nå bryr jeg meg ikke om å få en frisk og sterk kropp. Det var altså så vondt at jeg har ikke ord. Heldigvis var jeg mer fornuftig dagen etter, og klarte tenke at, nei, jeg vil ikke tilbake til det helvete. Så året startet med en skikkelig smell til spiseforstyrrelsen sin glede, men heldigvis var det bare et skritt tilbake, og jeg tok muligheten til å gå to frem dagen etterpå.

Jeg strever med å smile, med å vise hvor bra det går, når det er ganske mørkt inni meg. Men mer en det strever jeg med å si hvordan det faktisk er, jeg slipper ikke noen inn i mørket. Det var lettere på Valen, for der kjente personalet meg så godt at de så det på meg, og jeg klarte også si det til de. De som jobber i boligen er litt mer ukjente, og jeg klarer ikke si at det ikke går bra, da må de komme inn til meg mens jeg sitter å gråter, da klarer jeg kanskje si litt. Skal til behandler i morgen, og håper bare det vil bli godt, og at jeg klarer si noe.

Jeg gir meg ikke da, jeg kjemper på. Denne kampen virker så meningsløs, og den trekker ut i det uendelige, men jeg må bare holde oppe motet. Jeg skal ikke la noe som hodet mitt lager, få meg til å stoppe. Jeg skal vinne!

03.12.2018

Når du synker til det absolutte laveste du føler du kunne gjøre. Når uroen i kroppen, angsten, smerten og kaoset blir for mye for deg å takle. Når du befinner deg i den sitasjonen du bestemte deg for 8 måneder siden å ALDRI komme i igjen. Når du føler verden raser rundt deg, at alt arbeidet har vært forgjeves. Du føler ingenting har noe å si lenger, for nå er alt ødelagt.

 

Endte opp på legevakten i går, etter litt for mange steintøffe dager der jeg ikke så noen utvei på noe. Blod, sting og skam. Mye, mye skam. Jeg skulle jo ikke tilbake til dette, jeg nærmet meg et helt år uten å skade meg. Det er vondt, og det er så skamfullt at å sende den meldingen, der jeg må skrive inn de ordene jeg hater over alt på jord. Jeg har skadet meg Jeg ble møtt veldig fint på legevakten, og det er jeg så vanvittig takknemlig for. For stord sjukehus er ikke akkurat den plassen jeg assosierer spesielt gode ting med. Legevakten der forbinder jeg med avvising, beskjeder om at jeg har lav smerteterskel, at smertene mine ikke er reelle. «Det sitter i hodet ditt» sa noen, og det å skulle gå tilbake dit, selv om dette er mange år siden, og dette er en annerledes situasjon, er vanskelig.

 

Det gjør vondt, dette livet som alle snakker om. Det gjør vondt og hver dag våkne til at stemmene herjer og du er lammet av angst. Ikke blir det bedre av at jeg sliter med å få i meg mat og at kroppen sliter med å holde følge med hodet mitt. Jeg er sliten, sliten på en måte jeg ikke klarer forstå selv. Sov lite i natt, selv med ekstra beroligende og sovetablett. Hodet mitt går i 500 km/t selv når jeg sover. Hodet mitt utspiller det ene scenarioet etter det andre når jeg egentlig skal sove, jeg går i forsvarsmodus og er bare redd.

 

Hvordan holde motet oppe? Hvordan fortsette når hver fiber i kroppen skriker du skal gi opp. Jeg vet ikke, jeg har ikke svarene. «Ta en dag av gangen, og når ikke det går, ta en time om gangen» Men når ikke en gang det går, når en time virker umulig, når du sitter fastfrosset og bare vil gi opp. Jeg orker ikke forholde meg til verden, til forventninger, til det friske. Og så gjør jeg det like vel, jeg er med på ting, jeg går ut, jeg er med venner og familie. Men jeg knuses, hele livet mitt er som et knust speil. Og jeg sliter, jeg sliter skikkelig. Jeg håper bare jeg snart kan se det ørlille lyset i enden av tunnelen. Jeg håper jeg kan få en jul som gir meg noe godt tilbake. Jeg håper dette blir bedre snart

Kjemper min livs kamp

Jeg våknet med angst, panikkangst. Igjen. Dagen i dag ligger i en tåke, der jeg har vekslet mellom total håpløshet, og panikkangst. Der jeg har vært så nære å ødelegge 8 måneder skadefri. For når ting er så vondt, vil jeg bare bort, og jeg bryr meg ikke om konsekvensene om jeg skader meg. Jeg klarer ikke tenke at noen ville savnet meg om jeg forsvant, selv om jeg vet at mange er glad i meg. Det er vondt, det er vondere en noen annen smerte i hele verden. Jeg krøller meg bare sammen til en ball og får ikke puste. Angst er ikke farlig sier andre, men jo, for det fører til tanker, som fører til planer som potensielt kan være livsfarlige.

Jeg kjemper min livs kamp. Denne kampen er ulik tidligere kamper, selv om mye er likt. For denne gangen fikk jeg oppleve å ha det bedre over en lang periode før jeg falt. Jeg var begynt å planlegge fremtiden min igjen, og denne smellen er det vondeste som har skjedd på mange år. Jeg var ikke forberedt, og jeg har mistet alt håp i verden om at jeg noen gang kan bli frisk. Og det gjør så sykt vondt.

Jeg er sliten, utmattet, der jeg føler jeg ikke orker noe. Jeg jobber i mot, jeg trener, jeg baker, jeg går tur. Men det er så tungt, og en avtale i løpet av dagen gjør meg utmatta til jeg får hentet meg inn igjen. Og det er vanskelig når du har behandling og andre avtaler nesten hver dag hele uka, og ikke sover godt på nettene på toppen av det.

Jeg vil veldig gjerne være en motivasjon for andre, jeg vil kunne si det blir bedre. Og jeg har jo tro på det, at alle kan bli bedre. Men når jeg ikke klarer tenke det for meg selv, så føler jeg meg falsk når jeg sier det til andre. Selv om jeg mener det av hele mitt hjerte, at de kan bli friske.

Jeg tror ikke noen kan forstå hvor vondt det gjør, det å være kronisk syk. Å vite at du må leve med smerter resten av livet, og ikke vite om du noen gang vil bli frisk fra det psykiske kaoset. Nå har livet mitt bestått av å holde ut i 11 år, av leger, sykehus og speisalister i 9 år, av å være inn og ut av psykiatriske avdelinger og til behandling hos psykolog i 6,5 år. Det er tøft, og det er vanskelig å kalle det et liv. Det er å holde ut, det er å vente, det er å leve et liv der livet er satt på pause, men verden utenfor raser forbi. Jeg er sliten.

drukner

Det gjør vondt. Langt langt inn i sjela vondt. Jeg sier til alle at det går, for det gjør jo det. Det går. Men det betyr ikke at det går fint, det betyr at jeg kommer meg gjennom dagene, at jeg kan føle på små glimt av glede, men stort sett, stort sett vil jeg helst ligge under dyna i fosterstilling og gråte. Jeg jobber hardt, jeg står opp hver dag og fortsetter. Jeg er med folk, planlegger ting og prøver snakke om kaoset. Men jeg føler meg så uendelig alene. Jeg står oppi en suppe av vonde følelser, av kaos og av stemmer som skriker, og jeg slipper ingen inn til det, det vondeste som binder meg fast under jorden. Jeg klarer ikke slippe noen inn, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne sette ord på noe som er så fælt og som gjør at jeg føler meg så fanget. Jeg klarer ikke sprekke hull på byllen av smerte, jeg bare drukner i den helt alene.

 

Det er ikke gøy å føle at du drukner, at du drukner og ikke får ropt etter hjelp. Jeg er så redd, jeg er livredd. Livredd for at det stemmene skriker skal bli realitet, livredd for kaoset som tvinger meg til å ikke snakke høyt. Det føles ut som det vonde inni meg har tatt bort ordene mine. Jeg kan si at ting er kaotisk, for det er de. Men å finne ordene som kan si hva som er galt, eller hvorfor det er vondt, det kan jeg ikke. Jeg kan sitte en hel behandlingstime og nikke og svare, uten å få med meg hva vi snakket om en gang. Men jeg har blitt en mester på å svare de rette svarene, uten å egentlig få med meg hva som er blitt sagt. For med en gang noe vanskelig blir tatt opp, forsvinner jeg inn i meg selv, og blir der.

 

Jeg er redd det er dette som er fremtiden. Alle sier at det går fint an å leve med symptomer, å leve med en viss grad av psykisk sykdom. At jeg kanskje må forberede meg på det. Men jeg vil ikke forberede meg på det, jeg vil leve, og ikke så begrenset som nå. For slik det er nå er jeg dødssliten når dagen nærmer seg slutten, uten at jeg egentlig har gjort noe særlig. For å stå i en kamp mot deg selv hver dag, sliter deg ut på en måte ingen kan forstå. Jeg prøver tenke at ting kan bli bra igjen, jeg prøver tenke at jeg kanskje skal få et bedre liv en det jeg klarer se for meg. Men å vite at det er en sjanse for at jeg aldri blir frisk, er så uendelig vond. Å vite at dette kanskje er livet mitt. Jeg skjønner at jeg flykter til tanken om å forsvinne. Jeg er bare sliten, kjære gud la det bli bedre.

Fighter

Tårene presser på, angsten din er skyhøy. Stemmene roper, roper at du må dø. Du vet ikke hvordan du skal reagere, for nå har det jo vært fint så lenge. Du har levd, levd på en måte som har vært umulig i 10 år. Du har flyttet for deg selv, du har latt demoner være demoner, og nytt at ikke alt var svart. Du har laget planer, du har skapt nye drømmer. Og så kommer det som tynget deg ned i 10 år og skyver bort gleden, skyver bort det fargelagte bilde. Du krymper, legger deg i fosterstilling. Du er ikke deg selv, og du ser at det bilde du har malt for alle andre, det slår sprekker.

Hvem er jeg?

Jeg står foran speilet og seg ansiktet med smilerynkene, forsvinne mellom tårene. Jeg begynner å tvile, tvile på alt jeg har planlagt, alt jeg skulle få til. For hvordan kan jeg få til noe når demonene herjer. Når stemmene styrer tankene, og de psykotiske tegnene er på full vei tilbake. Jeg vil ikke være en del av dette, vil ikke ha det så vondt. Jeg lyver til alle, sier det går bedre idag, og til de som ikke vet jeg sliter litt ekstra nå, sier jeg at det går fortsatt veldig bra. Men det er ikke sant, det er skikkelig tøft nå. Skikkelig. Jeg sliter med å finne krefter til å stå opp, etter atter en natt med mareritt. Jeg sliter med å smile, med å finne de musklene i ansikter som skal forme et smil. Jeg vil være hjemme, i sengen, under dynen, alene. Helt helt alene. Ligge der og forsvinne bort, la stemmene bestemme, og ikke smile. Jeg er sliten av å smile.

Men så kan jeg ikke det, jeg kan ikke gi opp. Selv om nesten hver natt er så vond at jeg gruer meg til å sove. Selv om stemmene skriker at jeg ikke kan spise. Selv om jeg er så sliten at hver muskel i kroppen verker. Så kan jeg ikke gi opp. Jeg fortsetter, setter en fot foran den andre. Jeg pusler sammen alle bitene, som en gang skal bli livet mitt. Jeg planlegger ting fremover, sammen med mennesker. Slik at jeg må fortsette, slik at jeg ikke kan la depresjonen ta fullstendig kontroll. Men det er tøft, det er beintøft. Jeg har slitt mye de siste ukene, og det skremmer meg noe vanvittig. For jeg er så redd for å bli like syk som jeg har vært, livredd for en fremtid like svart som fortiden. Jeg føler meg svak, så jeg hører på alle som sier jeg er sterk. For jeg skal vinne denne kampen, jeg skal fortsette fremover.

Jeg føler jeg skuffer alle når jeg deler dette. For alle er så glade for at det går fint med meg. Jeg har møtt så vanvittig mange som sier de er stolte av meg, som er så glade for meg. Og det har vært så fint. Men sannheten er at recovery er opp og ned. Det er ikke rett frem og rett opp. Det er svinger og bratte utforbakker, det er tornebusker og skarpe kanter. Jeg håper at folk skjønner at jeg ikke har gitt opp, selv om det inni mellom er det som frister. For jeg kjemper, jeg kjemper så vanvittig hardt. Men det har vært tøft, med både dødsfall, utskriving, forandringer og erstatningssak som har stått på, og ikke minst mange uker uten behandling. Men jeg står foran speilet og sier til meg selv at jeg er god nok, at jeg skal klare dette, at folk får mene det de vil, men at de som virkelig bryr seg forstår. Livet er ikke bare svart hvitt, det er nyanser, farger, både lyse og mørke. Det er ikke bare lett, eller bare vanskelig. Nå er livet tungt, men jeg håper og ber om at det skal bli bra igjen. Og jeg tror det, jeg tror det skal bli bra igjen. Jeg er en fighter, jeg skal vinne over det som gjør vondt!

Floke på følesene

Er det lov å si at jeg har det vondt, selv om jeg har det bra? For det er litt slik det er. Jeg føler jeg gaper over noe som er for stort, dette livet er så ekstremt stort. Jeg går rundt med en evig angst, en angst som spiser meg opp. Jeg har ikke angst for noe spesielt, det er bare angst og panikkangst for alt, alt og ingenting. Og så er jeg trist, selv om jeg også er veldig glad. Jeg skjønner det ikke helt, det er komplisert. Det var mye lettere å forstå det når jeg kun hadde det vondt, når alt var vondt. Nå er jeg liksom i en gråsone, midt i mellom bra og dårlig.

Jeg er redd for fremtiden, jeg er redd det er dette de mener jeg må lære meg å leve med. Og må jeg, så skal jeg klare det, for det er så mye bedre en slik det var. Men jeg skulle jo virkelig ønske jeg kunne få leve som helt frisk, ikke bare bedre. Jeg jobber og jobber for å klare håndtere angsten på best mulig måte, jeg jobber for å takle spiseforstyrrelsen best mulig, jeg jobber så vanvittig hardt for å lære meg å leve igjen. Men det er tøfferene en jeg har sagt, og det er vanskeligere en jeg klarer forstå selv. Når du går rundt og konstant har en stort svart klump i magen som verker, er det ikke så lett å alltid smile med. Det er ikke så lett å skulle leve og være med, når du ikke er helt med selv.

Jeg har sagt til alle at jeg skal starte på skole til neste år, og det er jo det jeg vil, mer en noe. Men jeg har jo skjønt de siste ukene at det er ikke mulig om jeg har det slik som nå, og om dette er bare en periode eller ikke, det vet jeg jo ikke, så kan jeg unsett ikke gå på skole. For slike perioder vil komme, og da har jeg ikke mulighet til å fokusere på noe annet en å komme meg gjennom det, da trenger jeg frihet til å kunne bare være. For jeg har mer en nok med å holde ut, med å kjempe for å få best mulige dager. Jeg er redd dette vil vare og vare og at jeg ikke får begynt på skole, for jeg har så fryktelig lyst å gå på skole og jobbe. Jeg vet ikke om jeg klarer godta at jeg ikke kan klare det, det blir for sårt. Men jeg gir ikke opp, jeg skal kjempe på for å ha det, og få det best mulig. Og kanskje får jeg det helt bra en dag, så bra at jeg har overskudd til andre ting en å puste.

Nå er jeg i Spania sammen med besteforeldrene mine, og det er fint, det er skikkelig fint. Men den svarte skyggen som henger over meg er med, og jeg skulle så sårt ønske den ikke var her, at jeg bare kunne ha det fint. Jeg trenger mye tid til å hente meg inn igjen når vi har gjort noe, for jeg blir så sliten av angsten og de mørke tankene. Jeg synest dette er skikkelig vanskelig, for jeg klarer ikke godta at det er slik. Jeg føler egentlig ikke jeg ber om så alt for mye når jeg vil ha deg godt. Jeg er klar over at ingen bare har det fint, men jeg skulle så ønske jeg kunne slippe å være mer syk, at jeg kunne ha normale opp og nedturer. Ikke nedturer der tanken automatisk blir at dette orker jeg ikke mer, for det er ikke normalt.

Det er vondt å ha det vondt, men jeg har det heldigvis godt også. Dette skal ikke få knekke meg, uansett om denne perioden varer en uke til eller to år. Jeg har jo erfart at som regel blir det bedre. Jeg skulle bare ønske jeg kunne bli helt frisk, og forhåpentligvis kommer den dagen snart.