Hvem sa at alle helter bærer kappe?

Livet er så uforutsigbart. Rart. Fint. Vondt. Jeg har opplevd ting som på noen områder setter meg langt langt tilbake. Jeg har også på mange måter kjempet meg seirene gjennom. Man kan si jeg er uheldig? Jeg vet ikke jeg, men jeg føler jeg tiltrekker meg en del kjipe ting, ja. Jeg skal ikke gå mer innpå det en det, kanskje skriver jeg noe om det om en stund, når det er jobbet med og ikke lenger så åpent og sårt. Kanskje ikke.

Uansett. Midt i denne korona krisa så har jeg operert. Jeg tok brystreduksjon i starten av mars. Dette var før vi hadde sett så mye til krisen i Norge, men jeg har virkelig fått kjent på det i ettertid. For jeg fikk en infeksjon, som spredte seg til blodet mitt, og som måtte behandles på sykehus. Der var jeg i karantene, etter Mexico turen, og ble behandlet med fullt smittevernutstyr. Fikk isolasjonsrom og hele pakken. De måtte åpne brystet og tømme for puss, noe som resulterte i en ganske stor sårlomme som jeg nå må til lege for å skylle og fikse i, hver 3 dag. Var innlagt frem til de fant ut at jeg var for utstyrs krevende i disse korona tider, så selv om jeg normalt sett ville vært innlagt ganske mye lenger, befant nå all behandling seg hjemme på badegulvet. Takk gud for en mamma som er sykepleier. Der var det skylling med kateter inn i dren i brystet. Æsj og nesten besvimelser sier jeg bare. Jeg er bedre nå, etter 15 dager på en hestedose med antibiotika. Håper bare på at ting stabiliserer seg, også etter antibiotika slutt. Og selv om jeg mest sannsynlig har flere måneder med sårbehandling foran meg, så slipper vi gjøre det i karantene tilstand hjemme på badegulvet, men jeg kan reise til fastlegen å gjøre det. Takknemlig for helsevesenet i Norge, tross at de sliter litt med hvordan de skal gjøre det nå. Forståelig nok.

I natt kjenner jeg veldig på kaoset hodet mitt til tider klarer produsere. Det er vanskelig å skulle bare smile seg gjennom. Jeg gruer meg til huset våkner til, vanligvis er jeg tidlig oppe, i natt får jeg ikke sove. Og med 9 åring i hus, pluss over gjennomsnittet morgenglade foreldre, så regner jeg ikke med at de lar meg sove til 12. Det er også rart, å være hjemme og ikke i leiligheten min. Men jeg makter ikke stillhet og tomme rom, jeg klarer ikke sitte der og ikke få lov å ha besøk fordi kommunen har bestemt det. Vanligvis har jeg fulle uker, med både behandling, besøk, avtaler og reising. Jeg savner det. Og selv om det er godt med snorking fra naborommet og småsøsken som kommer og går, så blir det litt tett, når du er vant til å bo alene.

Jeg både gråter meg i søvn alene, og søker trøst hos de rundt meg. Mye er det bare jeg som ser, av tanker og storm. Noe deler jeg med behandler, noe deler jeg med venner. Jeg skulle nok vært flinkere til å sette ord på alt, jeg skulle nok det. Men, og det er et stort men også. Det går på et vis bra med meg. Jeg snubler meg fremover, og tross alt, så står jeg her enda. Jeg kunne lett falt, jeg kunne veldig lett bare gitt faen og ikke orket stå i det som jeg gjør. Jeg velger å være stolt av det selv, at jeg kjemper. Jeg er nesten et halvt år oppkastfri, noe jeg ikke har vært på sikkert 5? år. Jeg har ikke skada meg på veldig lenge. Og det, det er for meg som har slitt med de her tingene så innmari lenge, en enorm seier. Maten har ikke gått så bra som dette siden jeg var 11 år, vil jeg tro. Jeg er ganske langt fra frisk, men fra veldig syk til dette, det er seier det. At maten har gått bra samtidig som jeg ikke har skada meg, over en så lang periode, har ikke skjedd så lenge jeg har vært syk. Så det skjer fremskritt, hver dag jeg kommer meg gjennom og bruker konstruktive metoder til å klare det, er en seier. Og til slutt, da skal jeg vinne!

Hadde jeg bare vært 14 igjen…

Dette innlegget kan kanskje være vondt, skummelt og muligens triggende for andre å lese. Men det er viktig, jeg må få ut stemmen min her, jeg må få fortalt hvor viktig det er at andre, ja eller kanskje du, får hjelp. Hjelp til å snu, hjelp så tidlig som mulig.

Jeg begynte å skade kroppen min på ulike måter som 14 åring, fysisk skade. I tillegg til å nekte meg mat, som jeg hadde gjort de siste 3 årene. Jeg vil jo si at det virkelig er en måte å skade seg på det også, å nekte seg mat. En vanskelig måte å oppdage og hjelpe, det også. Hos meg startet det som en desperat metode etter å holde ut noe uutholdelig, noe ingen viste noe om. Jeg gråt ikke, og alt jeg viste om å ha det slik jeg hadde det, hadde jeg lært på internett. Tumblr, som da var det store, og ofte ”mørke” nettverket, var plassen jeg henvende meg. Der fikk jeg ”venner” fra over hele verden, som sammen med meg satte seg mål om å gå mer ned i vekt. Vi delte på bilder av avmagra kropper, våre egne, og andre som dukket opp i feeden vår. Det var sitater som rett frem sa du var mislykka om du veide over en vis vekt, eller ikke klarte holde deg borte fra mat. Det var avtaler om å gå så og så lenge uten mat.

Så begynte bildene av sår å dukke opp, blant bildene av alle kroppene og etterhvert andre dystre bilder som fks av kirkegårder, mennesker som vurderte selvmord og sto med utstyret klart. Sykdom glorifisert og gjort om til noe positivt, noe fint. Alt dette fortalte meg var at jeg betydde ingenting før jeg var tynn nok, og nå også, ikke før jeg kuttet meg dypt nok. Så jeg begynte skade meg. Jeg holdt det skjult i godt over et år, før fastlegen min fortalte det til mamma og pappa når de ble kallet inn til møte for å få meg henvist til BUP. Før dette viste de ingenting. Ikke om anoreksien, ikke om selvskadingen. Ingenting.

Frem til jeg var 18 skadet jeg meg i skjul, selv om sommerene og diverse omstendigheter avslørte det, og gjorde det litt synlig. For meg handlet det aldri om å få oppmerksomhet, det handlet om å kontrollere noe jeg ikke kunne kontrollere, både den fysiske og psykiske smerten. Jeg skulle ønske noen av de som var rundt og skulle hjelpe hadde tatt tak i det da, i stede for å fortelle meg at ”det var da ikke så ille” når det var nettopp det, ille. Ille i alle andre en kanskje de som jobber med å sy sår daglig så på som ille, men for andre sine øyne var ille. For meg ble det en bekreftelse på at jeg måtte skade meg mer alvorlig, at jeg ikke en gang klarte mestre dette. For det er her det ofte svikter, ikke mål et menneske sin smerte i dybde og lengde på sår. En person som har et lite kutt som bare trenger et plaster kan ha det akkurat like vondt som en som må få kirurg til å sy det sammen. Smerte kan ikke måles i antall sting, smerte måles i hvordan DU har det inni deg.

Ikke for å skremme noen, men kanskje egentlig akkurat for å skremme noen, så sitter jeg her i dag med nerveskader i hele venstre fot. For det som var risping, ble kutting som ble verre og verre, styggere og styggere. Aldri godt nok. Aldri dypt nok. Jeg har vært millimeter fra å kutte over hoved nerven (tibialis), i leggen min, som hadde ført til at jeg hadde hatt null følelse og rørlighet i foten. Jeg har skadet den, og siden det ”bare” er en skade, så kan nervetrådene vokse tilbake på plass. Men dette har medført at jeg ikke har noe særlig kraft i foten, ikke klarer gå rett, og mister balansen bare jeg skal gå rett frem. Jeg satt i senga mi og begynte nesten gråte når legen snakket med meg, og jeg og en sykepleier reflekterte rundt det etterpå. ”For du vil vel ha to føtter” alle vil jo det. Men fortsetter jeg, risikerer jeg å miste både funksjon og få enda mere nervesmerter. Jeg har kuttet over så mange nerveceller at jeg har et stort område helt uten følelse jeg aldri vil få tilbake.

Så kjære kjære deg som skader deg, du vil ikke vikle deg så langt inn i det. Du ønsker ikke miste bevegelighet og følelse, du ønsker ikke gamble med livet ditt. Bare for noen minutter med en følelse av ro. Er det verdt det? Svaret er, og vil alltid være: NEI. Har du tanker om å skade deg, eller sliter med det, snakk med noen, oppsøk hjelp om du ikke allerede får det. For å sitte å vite at rusen, rusen etter å ødelegge meg selv til tider kan være større en lysten til å beholde funksjon i foten min, DET er skremmende det. Du skal komme ut på andre siden av tunnelen, (og det skal jeg også) og da er det best å ha kroppen på laget.

Skummelt å puste

Jeg har vært her mer eller mindre i snart 7 uker. Bare med to små opphold, som ikke gikk bra, der jeg var mer på legevakten en hjemme. Der alle gikk på tåhev rundt meg, livredde, både de og jeg. Jeg har vært veldig redd for hvordan ting ble denne innleggelsen, det har jo ikke akkurat bare vært rosenrødt disse 7 ukene. Så jeg forventet egentlig utskrivelse i dag, tross fastvakt og alt. For behandleren min her skal ut i overlegepermisjon, og jeg krisemaksimerer jo som alltid. I stede ble vi enige om at jeg skal være her til hun kommer tilbake om 3 uker, og se hvordan ting er da. For slik ting er nå, slik ting har vært de siste månedene, det klarer ingen alene. Og heldigvis, heldigvis ser de det nå. De ser jeg trenger mer.

Kveldene denne helga har virkelig tatt kaka over hvor ille ting kan bli. Jeg har vært så urolig og redd. Angstanfall på angstanfall. Samtale med vaktlege, og to tilkallinger av både han og bakvakt. Krisedose med seroquel, som faktisk fungerte, som nå ble satt fast som kveldsmedisin, den også. Jeg har ikke ord, den smerten på innsiden i hele kroppen som jeg følte (og stort sett føler) på er så enorm at du klarer ikke stå i den. Men jeg har faktisk bare fastvakt på kveldstid nå, jeg klarer være alene på dagtid. De ser til meg ofte, men fra at de sitter i døra og ser på meg hele tiden til å faktisk ha litt fri fra folk oppi deg hele tiden er godt.

Brevet til fylkesmannen er sendt, og jeg er fryktelig spent på hva utfallet blir. Redd, urolig og håper litt. For tenk om jeg faktisk får skikkelig oppfølging, og kan slippe å bli sendt til valen annenhver dag.  At noen er med meg og kan hjelpe meg til å fungere i den ”virkelige” verden. At jeg kan slippe å tilbringe så mange timer på legevakten. At kroppen min og hodet mitt kan få litt fred, og at jeg kan være hjemme uten å være redd for å ikke få kontakt med noen.

Jeg som var nede i 3 ulike medisinpreparater er nå oppi 7. Og i store doser i flere av de. Jeg er litt nedsløvet til tider, parkinsonisme er tydeligvis en veldig interessant bivirkning som gjør at jeg hverken klarer gå beint eller unngå å gå på dører. Heldigvis fikk jeg flyttet den medisinen med mest slike bivirkninger til kvelden etter å ha sovet 7 timer på dagen etter å ha tatt den på morgenen.  De gjør alt for at jeg skal ta minst mulig medisiner, så det jeg tar nå er bare helt nødvendig. Noe som jeg synes er vanskelig, for jeg vil jo helst klare meg uten. Jeg vil helst være frisk også. Jeg vil ikke være syk og i tillegg gå på medisiner… men så vet jeg at jeg får en betraktelig bedre livskvalitet om medisinene får virke, og jeg godtar at jeg trenger de.

Uvirkelighet?

Fastvakt dag 9. Like lenge som jeg har vært her. Oppstart av antipsykotika igjen. ”Psykotisk” ”Fare for deg selv”. Ville skrive meg ut nesten før jeg var kommet inn, men fikk nei til svar. Og beskjed om at det var fullt grunnlag til å holde igjen på tvang. Frivillig innlagt, eller som det som fint egentlig heter, frivillig tvang. Jeg satt i 7 dager og kun stirret i veggen. Klarte absolutt ingenting, ikke engang åpne mobilen og svare på en melding. De siste to har jeg vekslet mellom å klare litt stimuli, og ha det så vondt at jeg bare har sittet som en ball, i panikk, og lurt på hvordan et menneske skal kunne tåle dette. I går ble bakvakt tilkalt, selv med fastvakt var de så bekymra at de ikke viste helt hva de skulle gjøre. Og jeg, jeg sitter bare her, prøver forsvare min side av saken, den som de sier er vrangforestillinger.

Var hjemme 2 dager. Det gikk mildt sagt veldig veldig dårlig. Skulle operere den 6 november egentlig, få satt inn ryggmargstimulator. Men jeg satt her jeg, på valen, med fastvakt i stede. Jeg skjønner det egentlig ikke, hvordan jeg blir dårligere og dårligere. Hvorfor? Hvorfor forsvinner jeg lenger og lenger bort, hvorfor får jeg nye befalinger og ordre, ting som gjør meg livredd, for jeg kunne aldri gjort det. ALDRI. De rundt sier det er fælt å høre det jeg forteller, for meg er det så vondt at jeg bare ligger her stort sett. At rommet rundt meg beveger seg og jeg ser ting andre ikke ser, det er greit det. Men beskjedene jeg får, stemmene de sier ikke er virkelige, de er så virkelige for meg at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre som de sier, selv om jeg kjemper med nebb og klør imot noe av det de befaler. Samtidig som den lille delen i meg som vil leve, virkelig vil kjempe, kjemper imot, trenger jeg folk her for å klare det. Jeg har ikke kontroll, så de tar kontrollen. Noe som gir meg enda mer og enda mer panikk.  Jeg er livredd.

Det er sendt brev direkte til fylkesmannen. Angående min sak, angående meg. De vil jeg skal få ha en person tilgjengelig hele døgnet, og vi vet Stord kommune ikke kommer til å gi meg det. Så de hadde diskutert det, og funnet ut de måtte søke høyere opp. ”Ta en dag om gangen” sier alle rundt meg. Men selv om jeg tar minutt for minutt virker det umulig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå i dette, selv med folk rundt. Nå vet jeg heller ikke hvordan ting blir frem til jeg får et svar fra fylkesmannen, og utfallet av svaret vil ha alt å si for hvordan ting vil gå fremover. For øyeblikket er jeg fanget i det de kaller psykose, det gjør tvers gjennom vondt når de sier det, jeg trodde aldri jeg skulle havne her igjen. Det er det vondeste som finnes. Å være overbevist om at virkeligheten min er virkelig, selv når alle andre sier det motsatte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her, jeg vet ikke hvordan det blir frem til svaret kommer. Vi skal diskutere det på mandag, før behandler går ut i overlegepermisjon. Det passet jo godt, at hun skal bort nå, sant?

De venter på at medisinene skal begynne å virke, jeg håper at de kanskje vil det. Selv om jeg da må innse at min virkelighet ikke var fult så virkelig. Samtidig er det en kamp å få de i meg, jeg bruker en evighet på å klare ta de, det er full krig på innsiden. Det er jo ikke akkurat slik at stemmene ønsker å bli dempet. Jeg er urolig hele døgnet, har lyst å knuse, rasere og kaste ting rundt meg. Jeg gjør det ikke, jeg gjør jo ikke det. Ikke at jeg har noe å knuse heller. Men uroen, kaoset, det gjør uendelig vondt. Kan det ikke bli bra på ekte snart?

Noen ganger lurer jeg på om jeg er verdt noe..

Livet mitt har bestått av sykehus, legevakt, psykiatrisk, poliklinikker og rehabilitering de siste 10 årene. Jeg har kjempet, slåss og alltid vært samarbeidsvillig. Jeg har nesten alltid ønsket hjelp, og når jeg begynte motsette meg innleggelser var det bare på bakgrunn av alt som hadde skjedd under tidligere innleggelser. All svikt, all tvang. Nå vil jeg bare gråte, jeg har det så tøft at hele kroppen streiker. Jeg er redd jeg er på vei til å bli like ekstremt utmattet som jeg var for fem uker siden. Bare nå fordi de psykiske belastningene er så enorme. Jeg har hatt utallige angstanfall de siste to månedene, og jeg har konstant angst, tross valium tre ganger til dagen. Og oppi dette så ønsker jeg hjelp, jeg vil ikke være innlagt, men jeg vet jeg trenger hjelp. De lovde også denne gangen tid når jeg kom inn, vi skulle komme oss gjennom stormen før jeg ble utskreven. I stede blir jeg utskreven innenfor den neste uken, med akkurat det samme symptomtrykkene jeg kom inn med. Begge gangene disse ukene, utskrivelse med akkurat like mye kaos. Om de mener i underkant av to uker er tid, så vet jeg ikke. Da kan de hvertfall si det, at du får ikke tid til å komme deg før vi skriver deg ut. Ikke si jeg skal få bli bedre først, vær så snill, slutt å gi lovnader dere ikke kan holde. Jeg ba om mer tid, og fikk beskjed om at ”Du er velkommen tilbake når det ikke går lenger hjemme” ikke om det ikke går hjemme, men når det ikke går hjemme. De vet jeg er for syk, de vet de ikke kan gi meg god nok oppfølging hjemme, og likevel, likevel skal jeg ut.

Jeg får beskjeder om at jeg har vært gjennom tragisk mye. At medisinlista mi, med alle medisinene jeg har prøvd ut er et trist og fælt syn. At jeg er alvorlig syk. Men hvordan kan de si alt dette, og likevel ikke gi meg mer hjelp. Jeg blir lei meg, sint og oppgitt, for dette er ikke bare min hverdag. Dette er hverdagen til mange, det er mange som ikke får hjelp. Som kommer inn akutt med en psykose, blir medisinert og sendt hjem igjen to dager etterpå. Det er mennesker som har vært i systemet nesten hele livet sitt, som har så mange tunge og dystre diagnoser, og som ikke blir blir sett. Det er en kamp for å få hjelp. Er det slik det skal være?

I hele verden øker selvmordstallene, og i stede for å styrke psykiatrien, så legges avdeling etter avdeling ned i Norge. Omtrent alle sykehus og institusjoner som har tilbudt langtidsbehandling avvikles. Alt skal effektiviseres, kostnadene skal ned. Ja for guds skyld, kutt kostnadene der du spiller på mennesker sine liv. Mennesker som kunne fått hjelp, hadde de bare fått tid, forblir like syke. Det er trist, tvers igjennom trist. De som styrer landet vårt er mer opptatt av materialisme en mennesker. For bak alle tallene, bak alle pengene de sparer på å legge ned og avvikle behandlingsplasser, sitter det mennesker. Unge og gamle, kanskje en 13 åring som har det så vanskelig at livet virker meningsløst, og alt som blir gjort om hun får komme til en akuttavdeling, er at to dager senere skal hun ut. Jeg sier ikke at det alltid er slik, heldigvis finnes det fortsatt kloke overleger som jobber imot systemet som skal effektivisere alt. Men ofte, alt for ofte, ender det slik. Jeg har mistet gode, tvers gjennom gode mennesker til selvmord, det er ikke bare tall. Det er fysiske mennesker, mennesker som skulle levd og blitt gamle. Men som ikke klarte mer, som ikke fikk den hjelpen de trengte.

Jeg skulle ønske jeg kunne rope høyere, at mine erfaringer kunne forandret noe. For å sitte å vite at ting må bli gjort annerledes om folk skal få hjelp, er vondt. Jeg ønsker å hjelpe, jeg ønsker at ikke enda flere skal miste motet når hjelpen svikter gang på gang, vi kan ikke miste flere.

«Du er trygg nå»

Misforståelser, kontrabeskjeder. En legevaktslege som ikke ville høre. En redd meg, og fortvila og redde personal. De siste dagene har vært kaos, smerte og en enorm redsel. Hvem er jeg oppi alt dette. Jeg føler meg som en pakke som blir sendt i retur, og så retur igjen. Og så liten, jeg føler meg bitteliten, opp mot et system som er så stort og komplekst. Tilbake på Valen, jeg var 5 dager hjemme, med to legevaktsbesøk, to dager på rad. Søndag ville vaktlegen tvangsinnlegge meg, mandag var vaktlegen sin mening at jeg hadde vært syk og hatt symptomer i så mange år, at en innleggelse ikke var nødvendig. Personal fra boligen var med meg på mandag, og sa de ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenge. Og med nød og neppe sendte vaktlegen meg til Valen. Er det rart jeg blir forvirra og redd, når to ulike leger, som møter meg dag etter dag, har så forskjellige meninger om hva jeg trenger. Jeg var fortvila og ville ikke inn igjen, men jeg vet jeg ikke kunne være hjemme heller, så jeg valgte å reise. Valgte å høre på de rundt, de som kjenner meg.

Så kom jeg inn, og også her ble det kontrabeskjeder. To forskjellige overleger, dag etter dag. Ei som ville sette meg på antipsykotika og skrive meg ut. Ei som vet jeg ikke har noe særlig effekt av antipsykotika og vet hvilken kamp jeg har vært gjennom for å slutte, og som igjen lovde tid. Som beklagde sist, som var lei seg for at det ble misforståelser som førte til at jeg skreiv meg ut. Som sa vi skulle kjempe sammen, at jeg skal få hjelp til å komme meg ut igjen, trygt over denne svarte sumpen.

Så jeg sitter her, igjen, og ser ut et låst vindu. Jeg er så sliten og utmatta at jeg bare vil ligge her, ligge, ligge, ligge. I stede tvinger jeg meg ut litt, i dag var jeg bortom arbeidstua. Og det var koselig, det var det! Klemmer og kjente folk, en liten heiagjeng der også. Men det tar på, nå har jeg ingen krefter igjen, jeg er så sliten at å skrive på tastaturet gjør bokstavelig talt vondt i hendene. Angsten herjer i kroppen, tross store mengder beroligende. Jeg får ikke sove skikkelig, tross store mengder sovemedisiner. Vi skal øke og forandre litt på sovemedisinene, så jeg forhåpentligvis kan få litt sårt tiltrengt søvn. Jeg vil helst gråte, jeg er fortvila over hvor vondt og vanskelig alt er nå. Hvor tøft det er å skulle snakke og åpne opp, etter å ha lukka igjen så lenge. Å snakke om selvskadingen, snakke om følelser, de jeg ikke tørr føle på.

Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd det selv, kan forstå og sette seg inn i smerten det er å være og ha vært så syk i så mange år. Jeg har brukt 8 år av livet mitt på kun behandling. På å kjempe for å få hjelp, og for å prøve å stole på de som faktisk ville hjelpe. Jeg har så vidt holdt hodet over vannet, og mange ganger har jeg falt under. Jeg har vært så syk at jeg har tilbragt måneder til sammen på skjerming. Jeg har brukt uker og måneder og år på sykehus, rehabilitering og psykiatrisk. Nå kjemper jeg kampen for å finne igjen stemmen min. Jeg har fortalt alle et glansbilde siden utskrivelsen for litt over et år siden, og nå, nå må jeg begynne ta hensyn til meg og hva jeg trenger, uansett hvor vanskelig det måtte være. Hvor vondt det en er, så må jeg få si at nå er faktisk en innleggelse det jeg trenger. Til og med jeg ser det nå. Jeg liker det ikke, men som ei her sa ”det modigste du kan gjøre er å be om hjelp i tide”. Nå står jeg i ei stor krise, men med god hjelp skal jeg jobbe meg ut av den. Jeg ser ikke lyset, klarer ikke finnet håpet, men de håper for meg.

195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

Fortsett å svømme

”Det er mye sorg i gleden din, i tilfriskningen. Sorg over alt du har gått glipp av, av alle årene som forsvant til sykdom. Det er ikke rart du krasjet, det er lov å være sliten”

-Behandler

Jeg er sliten, sliten på en måte jeg aldri har opplevd før. Og det sier litt, for jeg har virkelig vært mye sliten de siste årene. Når jeg sitter oppreist verker hodet mitt, veldig. Så jeg vil helst ligge. Hele kroppen verker, jeg svimler og er kvalm. Og jeg er uendelig sliten. Ble trumfet av gårde til fastlegen min i dag, men som sagt: alt ser fint ut. Jeg har ikke kreft eller hjernesvulst som jeg har gått å bekymret meg for, hun klarte hvertfall berolige meg på det. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av nedtrapping på mange medisiner, ettervirkninger av det, kaos i kroppen og utmattelse som følge av mye aktivitet, både oppi topplokket og generelt. Men vi vet ikke. Jeg skulle egentlig ønske det var noe som var galt, at det var en quick fix. At jeg kunne ta noen tabletter og så ble jeg bedre.

I stede ligger jeg her, ligger her og klarer ingenting. Ting har vært og er litt tøft, tankene mine og følelsene mine jobber på. Jeg gråter en del, krangler litt fordi jeg er så sliten, prøver jobbe meg ut av det alene, for jeg vil egentlig ikke at noen skal se det mørke. Jeg var jo ferdig med det mørke. Og selv om alle sier det er naturlig, at jeg har lov å være sliten og ha det vondt, så gjør det vondere en noen gang å føle på de tingene. For jeg er så ferdig med det, jeg vil ikke at det skal gjøre vondt lenger, jeg vil bare være frisk. Så når jeg fikk tanker om at det var best at jeg var død, ble jeg så lei meg at jeg gråt litt mer. Ikke fordi jeg hadde den minste plan om å gjøre meg noe, men fordi det er den vondeste følelsen som finnes. Den der du føler deg uten verdi, der du ikke klarer tenke at det vil gå over. For jeg vet jeg har høy verdi, og jeg vet det vil gå over. Men jeg føler på det likevel, det såre med følelsen, og det gjør fortsatt vondt.

Jeg jobber med å ikke falle ned. Og jeg jobber med det mest alene. For som sagt så klarer jeg ikke helt åpne opp om det som er vanskelig nå. Jeg skriver det ned for meg selv, og sletter det igjen. Vil ikke en gang at jeg skal kunne lese det senere. Men jeg tenker egentlig at det er ikke så rart at ting blir tøft, ikke egentlig. For jeg ligger her, og mens jeg ligger her får jeg veldig god tid til å tenke. I tillegg er jeg utslitt av alt jeg har gjort, både fysisk men også som venn. Ikke misforstå meg, for å kunne være der for de jeg er glade i er noe jeg gjør med glede, og som jeg aldri hadde valgt bort. Men det er vondt å bekymre seg, og det er vondt å se de du bryr deg om ha det vondt. Så ærlig må jeg få lov til å være. I tillegg kommer det også mye frem i lyset mens jeg ligger her. Både av ting som har skjedd og som skjer nå. Jeg opplever hvordan det er å skulle finne tilbake til livet, finne tilbake til meg selv og min hverdag. Jeg skal jobbe meg gjennom å ha gått glipp av de siste 10 årene, sånn virkelig. Jeg skal prosessere at jeg kommer til å ha smerter resten av livet, noe som har vært vanskelig å godta når ingenting i meg har føltes rett. Jeg skal jobbe meg gjennom ensomhet, ikke som følge at jeg ikke har noen venner, men som følge av at jeg har mistet veldig veldig mange.

Jeg kjenner på mange følelser, mange tanker. Jeg drømmer om fremtiden, samtidig som den har blitt satt på vent enda en gang. Jeg tror det vondeste med denne utmattelsen og alt den fører med seg, er at jeg ikke vet noe. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare og vi vet egentlig ikke hvorfor den kom. Jeg har to viktige operasjoner fremfor meg, mest sannsynlig et rehabiliteringsopphold etter den ene for å virkelig trene opp foten/kroppen, med (forhåpentligvis) mindre smerter. Jeg skal flytte inn i min egen leilighet på nyåret, og jeg ligger bare her og vet at jeg har ikke tid til å ligge her. Jeg skal så mye viktig, og jeg er så redd jeg må utsette noe av det. Men kanskje er jeg bedre allerede i morgen, jeg vet ikke, så jeg må bare holde hodet over vannet. Fortsette å svømme. Så skal dette også gå bra, jeg må bare tørre åpne opp, la noen få komme litt under huden, og så vil jeg komme meg gjennom.