195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

Fortsett å svømme

”Det er mye sorg i gleden din, i tilfriskningen. Sorg over alt du har gått glipp av, av alle årene som forsvant til sykdom. Det er ikke rart du krasjet, det er lov å være sliten”

-Behandler

Jeg er sliten, sliten på en måte jeg aldri har opplevd før. Og det sier litt, for jeg har virkelig vært mye sliten de siste årene. Når jeg sitter oppreist verker hodet mitt, veldig. Så jeg vil helst ligge. Hele kroppen verker, jeg svimler og er kvalm. Og jeg er uendelig sliten. Ble trumfet av gårde til fastlegen min i dag, men som sagt: alt ser fint ut. Jeg har ikke kreft eller hjernesvulst som jeg har gått å bekymret meg for, hun klarte hvertfall berolige meg på det. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av nedtrapping på mange medisiner, ettervirkninger av det, kaos i kroppen og utmattelse som følge av mye aktivitet, både oppi topplokket og generelt. Men vi vet ikke. Jeg skulle egentlig ønske det var noe som var galt, at det var en quick fix. At jeg kunne ta noen tabletter og så ble jeg bedre.

I stede ligger jeg her, ligger her og klarer ingenting. Ting har vært og er litt tøft, tankene mine og følelsene mine jobber på. Jeg gråter en del, krangler litt fordi jeg er så sliten, prøver jobbe meg ut av det alene, for jeg vil egentlig ikke at noen skal se det mørke. Jeg var jo ferdig med det mørke. Og selv om alle sier det er naturlig, at jeg har lov å være sliten og ha det vondt, så gjør det vondere en noen gang å føle på de tingene. For jeg er så ferdig med det, jeg vil ikke at det skal gjøre vondt lenger, jeg vil bare være frisk. Så når jeg fikk tanker om at det var best at jeg var død, ble jeg så lei meg at jeg gråt litt mer. Ikke fordi jeg hadde den minste plan om å gjøre meg noe, men fordi det er den vondeste følelsen som finnes. Den der du føler deg uten verdi, der du ikke klarer tenke at det vil gå over. For jeg vet jeg har høy verdi, og jeg vet det vil gå over. Men jeg føler på det likevel, det såre med følelsen, og det gjør fortsatt vondt.

Jeg jobber med å ikke falle ned. Og jeg jobber med det mest alene. For som sagt så klarer jeg ikke helt åpne opp om det som er vanskelig nå. Jeg skriver det ned for meg selv, og sletter det igjen. Vil ikke en gang at jeg skal kunne lese det senere. Men jeg tenker egentlig at det er ikke så rart at ting blir tøft, ikke egentlig. For jeg ligger her, og mens jeg ligger her får jeg veldig god tid til å tenke. I tillegg er jeg utslitt av alt jeg har gjort, både fysisk men også som venn. Ikke misforstå meg, for å kunne være der for de jeg er glade i er noe jeg gjør med glede, og som jeg aldri hadde valgt bort. Men det er vondt å bekymre seg, og det er vondt å se de du bryr deg om ha det vondt. Så ærlig må jeg få lov til å være. I tillegg kommer det også mye frem i lyset mens jeg ligger her. Både av ting som har skjedd og som skjer nå. Jeg opplever hvordan det er å skulle finne tilbake til livet, finne tilbake til meg selv og min hverdag. Jeg skal jobbe meg gjennom å ha gått glipp av de siste 10 årene, sånn virkelig. Jeg skal prosessere at jeg kommer til å ha smerter resten av livet, noe som har vært vanskelig å godta når ingenting i meg har føltes rett. Jeg skal jobbe meg gjennom ensomhet, ikke som følge at jeg ikke har noen venner, men som følge av at jeg har mistet veldig veldig mange.

Jeg kjenner på mange følelser, mange tanker. Jeg drømmer om fremtiden, samtidig som den har blitt satt på vent enda en gang. Jeg tror det vondeste med denne utmattelsen og alt den fører med seg, er at jeg ikke vet noe. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare og vi vet egentlig ikke hvorfor den kom. Jeg har to viktige operasjoner fremfor meg, mest sannsynlig et rehabiliteringsopphold etter den ene for å virkelig trene opp foten/kroppen, med (forhåpentligvis) mindre smerter. Jeg skal flytte inn i min egen leilighet på nyåret, og jeg ligger bare her og vet at jeg har ikke tid til å ligge her. Jeg skal så mye viktig, og jeg er så redd jeg må utsette noe av det. Men kanskje er jeg bedre allerede i morgen, jeg vet ikke, så jeg må bare holde hodet over vannet. Fortsette å svømme. Så skal dette også gå bra, jeg må bare tørre åpne opp, la noen få komme litt under huden, og så vil jeg komme meg gjennom.

Redsel

Du ser ut i luften, lurer på hvem du prøver lure, eller om den du prøver lure, egentlig er deg selv. Det er tungt, tunge mørke tanker, tanker som ikke bare er tanker. Men som er både følelser og stemmer. Kaos. Fullstendig kaos. Jeg gråter meg i søvn, vrir kroppen rundt, mens den indre smerten er så sterk at jeg ikke får puste. Tårer, salte varme tårer som renner nedover kinnet og ned i hodeputen. Klarer ikke sette ord på det, det nærmeste blir at jeg er sliten, så grusomt ufattelig utmatta og sliten.

Jeg gisper etter luft, angsten forteller meg at jeg er i livsfare. Hvert minutt jeg er våken er jeg i livsfare. Og i de uendelige marerittene på natta. Jeg snur meg etter lyder ingen andre hører, lurer på hvorfor ingen reagerer. Har angst for å spise, for å snakke, for å være. Alt skremmer meg. Så da faller jeg ut, eller dissosierer. Jeg kobler ut alt rundt meg og i meg, forsvinner ubevist inn i en tåke der jeg verken er eller ikke er.

Denne veien har jeg gått mange ganger før. Den veien der dette går i en nedgående spiral, der jeg ender opp så dårlig at jeg ikke klarer ta vare på meg selv. Så dårlig at jeg ikke vet om den som snakker til meg er ekte eller synshallusinasjoner skapt av hodet mitt. Så det er kanskje ikke så rart jeg blir redd når utmattelsen kommer til det punktet den har kommet til nå. Det er kanskje ikke så rart at jeg frykter mørket, når jeg har holdt på å drukne i det så mange ganger.

Så jeg sitter her, med en kropp som prøver slappe av. Men som jeg ikke lar slappe av, for jeg er så redd at om jeg gir slipp på kontrollen, så faller jeg. Jeg tørr ikke legge hodet på puta, for jeg vet ikke hvordan jeg våkner opp i morgen. Om dagen da er som i dag, tung med overlevbar. Eller om jeg våkner opp til et kaos jeg ikke kan håndtere. Jeg er redd for de endeløse marerittene som gjør at jeg våkner opp gjennomsvett 10 ganger i løpet av natten. Jeg er redd for det marerittet som jeg har vært igjennom så mange ganger.

Jeg tror ingen forstår omfanget av ordet sliten. Hva det ordet innebærer for meg. For ja, jeg er fysisk sliten, det er tungt å bevege seg og vondt å holde seg våken. Men det er hodet mitt som er mest slitent. Det er det som gjør at jeg ikke har krefter til å takle det jeg vanligvis takler. Og det er det som er så skummelt, når du er syk og vanligvis går igjennom vonde og skikkelig vanskelige ting hver dag, men så har du ikke lenger forsvarsmuren til å klare det. Jeg er redd. Jeg trenger at jeg får en pause nå og klarer komme meg på beina igjen, uten fallet. Vær så snill, la meg slippe det fallet.

Håp, meg mot verden

Jeg vander rundt i en forvirrelsestilstand.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle. Noen dager er gode, der jeg har litt energi og føler at dette skal jeg klare. Noen dager er jeg bare borte, helt inni tankekaos og fortvilelse. Jeg er sliten, det er nok det verste. Sliten av å kjempe en kamp som ingen andre ser. Sliten av at det jeg elsker (og de jeg elsker) sliter meg ut. Ikke fordi de gjør noe galt, tvert imot bare støtter de, men fordi jeg nesten ikke tåler noen inntrykk før hodet blir til grøt og jeg faller ut. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg drømmer om, absolutt ALT, men så vet jeg at det går ikke. Jeg kan ikke reise på krevende turer nå, jeg kan ikke gå på skole nå, jeg kan ikke jobbe nå, jeg kan ikke være med folk hver dag slik som det er nå. Jeg må prioritere, jeg må vite at jeg mentalt er sterk nok til å gjennomføre. Det blir til at jeg prioriterer familien og de nærmeste vennene mine. Og det er kjipt, for det er mange flere mennesker jeg vil være med, møte og oppleve ting med. Men så går det ikke.

Jeg synes det er vanskelig å si nei til ting. For er det noe jeg vil her i verden, så er det å være med. Jeg elsker felleskap, jeg elsker mennesker, og jeg er egentlig skikkelig sosial. Da blir det ekstra krevende når du har behov for hvertfall 2 timer søvn midt på dagen. I går var jeg ute hele dagen, slalåm kjøring og felleskap. Og jeg la meg klokka 20 når jeg kom hjem, som vil si egentlig klokka 19 da, ettersom vi stilte klokka i helgen. For selv om jeg har det kjempegøy, så tapper det ut absolutt alt av krefter. På slutten av en dag er jeg ofte så sliten at jeg får fysisk vondt. Det er som om du har influensa, hele kroppen verker. Og å ha det slik hver dag er kjipt. Jeg ønsker jo bare å kunne fungere, er det så mye å be om?

”du er både bra nok, sterk nok, og god nok” spilles det fra høyttalerne. Ingebjørg Bratland synger ”ingen som du”. Jeg prøver bygge meg opp, høre på gode tekster, sier til meg selv at jeg er bra nok, uansett. For jeg føler meg ofte liten, liten og ubrukelig. Det er vondt å ikke kunne være den støtten jeg ønsker å være. Men så gjør jeg jo så godt jeg kan. I dårlige perioder må jeg bare bite tenna sammen, og kjempe videre. Jeg vet jeg vil få hodet opp fra vannet snart. Jeg må lete frem håp fra den innerste mørke kroken i hjernen, fortelle meg selv at jeg er verdt det, at det blir verdt det. At en dag skal jeg ha overskudd til å være den jeg vil være.

Jeg lar ikke sykdom definere meg. Jeg er på ingen måte sykdommen min. Men jeg velger å være ærlig om hvor tøft det er når det står på. For det er tøft å kjempe hver dag for å ikke falle i sammen. Det er tøft å stå i alle følelsene som dukker opp når jeg tar friske valg. Det er vanskelig å takle skammen jeg får av spiseforstyrrelsen og stemmene. Men det er så viktig å klare tenke at det skal bli bedre, for det skal det bli. Det har jeg bestemt.

Jeg

Skal

Vinne

Følelser

Å se tilbake gjør noe med meg. Å tenke rundt og forholde seg til det siste tiåret er vanskelig. For det er så mye smerte, så mye fortvilelse, og kaos, masse kaos. Jeg kjenner en stor svart klump i magen og brystet, følelsen av alt som er og har vært så vanskelig. Jeg gråter ikke, har ikke grått på et halvt år. Men jeg ligger ofte i fosterstilling med indre psykiske smerter og kjenner at nå er ikke akkurat livet verdt å leve. Følelsene mine er kapslet inn, ingen får se. Det er ikke bevist, det er vel heller en måte å overleve på. For jeg klarer ikke at noen skal se det, det er for vondt, for ekte. Fysisk smerte gjemmer jeg enormt godt, selv om jeg knapt klarer gå, smiler jeg. Psykisk smerte gjemmer jeg også, er jeg veldig langt nede så klarer jeg kanskje ikke smile hele tiden, men utenom det, viser jeg ingenting. På timene med behandleren min klarer jeg ikke forholde meg til alle følelsene mine. Og når vi snakker om skikkelig tøffe ting, faller jeg heller ut en å forholde meg til det. Ikke at jeg velger å falle ut, men jeg tror det er kroppens måte å skjerme meg fra følelsene mine på. Jeg flykter til en indre verden, der jeg kan bare være, uten å si noe. Der ingen dømmer. Jeg er ekspert på at ingen får vite at jeg vandrer inn der, jeg svarer og nikker på spørsmål, selv om jeg ikke har den fjerneste anelse om hva vi prater om. Og etter timene er jeg totalt utslitt, for jeg har prøvd så iherdig å holde meg til stede, og hele kroppen verker av anstrengelsen.

”Traumelidelse med dissosiasjon og hallusinasjoner” sa behandler i går på timen vår. Diagnoser er, som vi egentlig ble enige om, ikke noen indikasjon på hvordan jeg har det, men det er det hun mener passer best som diagnose på meg. Ja, og med resten av problemene mine stappet inn under der en plass. Jeg er ikke så glad i diagnoser, selv om det kan være greit å bruke som en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Men jeg vil ikke at noen skal tenke at jeg er diagnosene mine, for jeg er jo Maria, jeg er ingen diagnose. I hele min tid som psykisk syk har jeg aldri klart å forholde meg til diagnoser. Jeg husker når jeg fikk diagnosen anoreksi, min aller første psykiske lidelse. Jeg var så redd, og jeg var så uenig. Jeg slet kanskje litt, men jeg var hvertfall ikke så syk, og slik syk. Og så ramlet det bare på, med den ene diagnosen etter den andre. Jeg ble for syk, så syk at spesialisthelsetjenesten ga meg opp. Og hva skal du føle da? Da hater du hvertfall diagnoser.

Når jeg ble innlagt på Valen husker jeg en av de som jobbet på akuttposten lurte på om jeg hadde fått diagnosen schizofreni. Jeg tror jeg stoppet og puste, for jeg viste ikke hvilken diagnose de hadde satt på meg, og jeg ble livredd det var den, den mest myteomtale diagnosen av de alle. Heldigvis var det ikke den, men det var likevel en psykoselidelse, og det var skummelt nok i seg selv. Jeg følte meg jo på ingen måte psykotisk. Men så var jeg jo det, og nå er jeg bare veldig takknemlig for at noen så det og hjalp meg med det.

Oppi alt dette, og nå mange år senere, føler jeg fortsatt på redselen overfor diagnosene mine. Ikke fordi jeg ikke er enig, men fordi jeg er så redd de skal følge meg resten av livet. Jeg vet jeg kan bli frisk, men jeg vet også at jeg ikke nødvendigvis blir det. Og det er vondt. Livet mitt ble så veldig annerledes en det jeg hadde planlagt det skulle bli, men jeg jobber meg fremover. Dag for dag. Jeg har lært at du kan leve godt med diagnoser, jeg har medisiner som funger (og selv om jeg hater de pga bivirkninger og vektøkning, så tar de bort mye støy) og jeg er ikke lenger så syk at verdenen min består av tvang. Jeg sliter fortsatt veldig, men jeg klarer stort sett håndtere det. Heldigvis.

Å leve med symptomer

Å leve med symptomer. Jeg ville kvele den første personen som sa jeg kanskje måtte innstille meg på det. For når du står oppi et mørke, som er større en alt, så klarer du ikke se for deg at du kan leve godt med symptomer. Du ser for deg at hver dag, resten av livet vil være et helvete. Du ser for deg at du aldri mer kan se solen. Når behandler etter behandler sier at ja, du kommer til å bli bedre, men ikke kan gi deg en garanti på at du vil bli frisk, hvor motivert blir du til å jobbe da? Jeg ville ikke leve, jeg ville ikke være en del av dette. Jeg klarte ikke forstå at det kunne være fint å leve, selv med symptomer og sykdom i sekken på ryggen.

Jeg smiler, jeg ler, jeg lever. Nå er det gode dager, og vonde dager. Inni mellom faller jeg, ned i det mørkeste mørke og lurer på om jeg noen gang vil komme meg opp. Det er slitsomt, det er vanskelig å forholde seg til at det svinger slik. Det er vanskelig å ikke vite om det alltid vil svinge slik. Men jeg lever med det, og stort sett går det fint. For ja, jeg kjenner depresjonen veldig godt, og den legger en demper på de gode stundene. Men jeg er ikke nede i det mørkeste mørke hele tiden, så det er så mye bedre en når jeg kun var der. Jeg er glad for at jeg faktisk kan føle glede, at jeg kan si at jeg har hatt det fint. Det er ingen selvfølge når depresjonen din blir kalt kronisk, og du har vært deprimert i et tiår. Det er ingen selvfølge når du har følt deg mer død en levende i så veldig mange år.

Jeg kjemper, jeg kjemper veldig hardt. Jeg prøver snakke om det som er vanskelig, og bruker ord i stede for handling. Jeg står opp for meg selv, sier hva jeg trenger. Jeg har kommet så langt, og jeg har lært så mye om meg selv. En tidligere behandler sa jeg var på stadiet til en livredd 3 åring med monster under senga. For jeg var livredd, for verden, for hallusinasjonene og for alt jeg ikke forsto. Nå lar jeg ikke stemmene styre livet mitt, jeg sier imot de, jeg lærer meg hvordan jeg skal leve med de best mulig. Det er ikke lett, og jeg har dager der jeg ikke klarer skille virkelighet fra det hodet mitt produserer. Men det er bedre, det er mye bedre en slik det var.

Jeg har innsett at det å leve med symptomer ikke bare trenger være kjipt. Jeg har lært at jeg kan ha det fint selv om jeg er syk. Dagene svinger, og jeg er ofte veldig sliten. Men jeg lærer skritt etter skritt hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Jeg finner teknikker for å få bort det som er vondt og vanskelig. Jeg lever, på en måte jeg aldri trodde jeg kunne. For 6 år siden sa en overleve at jeg kom til å dø ung. Jeg fikk beskjed om at jeg aldri kom til å bli bedre. Spiseforstyrrelsen var kronisk, det var ikke håp om at jeg kunne bli kvitt den. Men nå sier de at jeg kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen, jeg trenger ikke måtte bli gammel med den. Ingen kan gi meg garantier, men det er håp og de tror i sammen med meg. Og blir jeg aldri frisk, så vil det gå fint det også. For jeg har et støtteapparat som står bak meg, som gir meg trygghet, og som hjelper meg med å finne ut hvordan jeg kan leve best mulig. Det er godt.

Det jeg aldri sier

Nye mennesker skaper alltid mye uro i meg, spesielt når vi skal være sammen over tid, og er samlet på grunn av sykdom. Det blir naturlig å spørre og snakke litt om hvorfor vi er her. Fortiden. Jeg er åpen om sykdom, det har jeg vært siden den dagen for 6 år siden når jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Da jeg bestemte meg for å begynne å dele hvordan det var å leve i min kropp. Men det er ikke alt som er like lett å snakke om, og veldig mye er nok veldig vanskelig for andre å forstå. Jeg kan lett ta kortversjonen, der jeg forteller at jeg ble påkjørt, utviklet CRPS, og fikk psykiske problemer. Jeg drar ikke inn hvor mye jeg har vært gjennom på grunn av smertene, jeg snakker ikke om at jeg har hatt og fortsatt har flere psykiatriske diagnoser som går under kategorien alvorlig. Alvorlig psykisk syk.

Det jeg aldri snakker om er psykoselidelsen min. Det er noe med den som gjør at jeg vil grave meg ned i et hull og bli der. Det er noe jeg ikke snakker med noen andre en behandleren min om. Jeg tror ikke det er det at jeg skammer meg, men det er så lite belyst tema at det er vanskelig å si noe om det høyt. For det du leser om psykose er at folk har drept, eller at de er schizofrene og bor helt i sin egen verden. For det er jo ikke slik det er for meg. Jeg er ikke det minste farlig for noen andre en meg selv. Jeg lever, er ute i verden og fungerer. Psykosen min er ikke der på grunn av gener, men fordi jeg var under et helt vanvittig press over veldig lang tid. Jeg fikk beskjed av behandleren min når jeg var 17 at slike som meg kunne ikke bli psykotiske. Da hadde jeg i over 1 år hørt stemmer, og hatt flere synshallusinasjoner. Men behandleren min, som jeg delte litt av dette helvete med, bare snakket det bort og sa at jeg var en sånn type som ikke kunne utvikle psykose. Så jeg trodde på det. Selv om jeg etterhvert hadde syns og hørsels hallusinasjoner nesten hele tiden. Men siden hun ikke tok det på alvor, så sluttet jeg å snakke om det. Det var bare der.

Men hvordan forholder du deg til at den verden du alltid har kjent, har forandret utseende. Hvordan forholder du deg til at du blir usikker på hvem du er. Hva gjør du når du glemmer hvordan du skal puste og snakke, for alt har sluttet å gi mening. Og selv om det snør ute vet du ikke om det er sommer eller vinter. Du vet ikke hvem eller hva du skal høre på, for du får beskjeder fra så mange kanter. Jeg valgte å stenge meg inne på rommet, jeg gråt og jeg klarte ikke si noe. Jeg satt å gynget frem og tilbake og viste ikke hvordan jeg noen gang skulle klare å gå ut igjen.

Når jeg til slutt endte på Valen, fikk jeg endelig høre at det skulle ikke være slik. At jeg var psykotisk, men at de skulle hjelpe. Jeg brukte flere år på å forholde meg til at de kalte det psykose. For meg var det hverdag, for meg var det slik det hadde vært de siste årene. Nå, fire år senere, er jeg ikke lenger kategorisert som psykotisk. For selv om jeg hører stemmer stort sett hele tiden, og inni mellom ser skikkelser som ingen andre ser, så er jeg ganske realitetsorientert. Jeg skjønner stort sett at det ikke er sant, og jeg sier og jobber imot. Behandlere kaller det psykotiske symptomer, og ingen vet om jeg må leve med det resten av livet eller om det vil forsvinne. Men med medisiner og samtaleterapi holder jeg meg flytende. Det går an å få det bedre!

Innimellom deler jeg litt av dette, fordi jeg vil at andre skal kunne forstå. Jeg deler, selv om det er veldig tøft. Jeg synest det er viktig at andre kan se og lese at det kan bli bedre. For selv om jeg ikke snakker så mye om dette, så er det jo der hele tiden. Men selv om det går bedre, så er det en av hovedgrunnen til at det er så vanskelig for meg å komme meg bort fra spiseforstyrrelsen og selvskadingen. Fordi jeg hele tiden har et kor av mennesker som sier hva jeg kan gjøre og hva jeg må gjøre for at andre skal være trygge. Og det går mye på akkurat det. Heldigvis klarer jeg stort sett skrike tilbake og si at jeg skal være snill mot meg selv. At jeg fortjener det. Jeg tror ikke på det, men det viktigste er at jeg gjør det, og det klarer jeg.

Nedover, oppover, nedover, oppogver

Noen ganger synker du, nedover, nedover, nedover. Og så må du bygge deg opp igjen, bit for bit, trappetrinn etter trappetrinn. Jeg prøver holde meg noe lunde stabil, prøver holde hodet akkurat over vannoverflaten så jeg får litt luft. For noen dager er så vonde at det er tøft å puste, noen dager kjenner jeg i hele kroppen hvor syk jeg egentlig er. Jeg bruker alt av energi på å ikke føle så mye mens jeg er her. Jeg snakker ikke om det som er vanskeligst. Jeg sier ikke til noen de tankene og stemmene jeg synes er mest fryktelige og vonde. For jeg kan ikke bli så dårlig som jeg kan bli, så for å holde meg flytende skyver jeg det bort. Skyver det bort og later som det ikke finnes. Regner med det blir tøft når jeg kommer hjem, men da står støtteapparatet mitt klart til å hjelpe, håper jeg.

Gårsdagen var vondt, vondere en på lenge. Jeg fikk angstanfall etter angstanfall, og hele dagen var preget av en redsel jeg ikke klarer sette ord på. Redsel for livet, for stemmene, for alt det som gjør vondt. At det alltid skal gjøre vondt. Det er det som skremmer meg mest, at jeg fortsatt er syk, at jeg sliter så mye som jeg gjør etter alle disse årene. Ingen kan si om jeg noen gang får det bedre, ingen kan vite om jeg må leve resten av livet mitt med alle stemmene og all angsten. Ingen vet hvor lenge jeg kommer til å være deprimert og ha en spiseforstyrrelse, men begge de to har navnelappen kronisk foran seg.

Jeg skammer meg over at jeg er 22 år, og ikke helt vet hvordan jeg skal takle livet. Jeg skammer meg over å trenge så mye hjelp og bekreftelse. Jeg synes det er vanskelig å innrømme hvor lenge jeg har vært syk , for jeg føler jeg burde ha klart å komme meg ut av det til nå. Men innerst inne vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for å komme meg ut av det. Jeg har jobbet og kjempet som en helt de siste årene. Bare det at jeg har kommet så langt som jeg har, og det faktum at jeg faktisk er i live, er stort. Det er ingen selvfølge.

Det er få som faktisk kjenner til hele historien min. De fleste kjenner en redigert og rosemalt versjon. For det er ikke på facebook jeg skriver at nå går de til helvete, nå orker jeg ikke mer. Alle kveldene der jeg ikke får puste, det er ikke mange som kjenner til de. Bloggen var kanskje brutalt ærlig i startet, der jeg ofte skrev i dyp desperasjon. Det er ting der ikke alle trengte å vite, men der og da var det godt å kunne skrive. Det var godt at jeg kunne fjerne baksnakking og sladder med å fortelle min historie, akkurat som den var. Nå er bloggen ærlig, den er jo det, men det er redigert og litt rosemalt, for jeg vil ikke at alle skal vite alt av helvete jeg står i, det er ikke noe poeng i det. Alle trenger ikke vite alt. Behandler vet mye, mamma og pappa vet mye, noen av vennene mine vet mye. Og der stopper det, resten kan heller få et innblikk i hvordan det er å leve som syk, uten å måtte forholde deg til fullstendig desperasjon og intense smerter. Jeg er ærlig, det er jeg alltid, men det er lov å gi en sannhet der ikke alle krinkelkroker er med.