Who am I

Who am I, that the lord of all the earth
Would care to know my name
Would care to feel my hurt?
Who am I, that the bright and morning star
Would choose to light the way
For my ever wandering heart?

Jeg er kristen. Jeg tror på en gud som skapte verden, mennesker og livet vi har rundt oss. Jeg tror på et liv etter det livet vi lever på jorden. Jeg er vokst opp med å nesten ha bedehuset som min andre hjem, og det felleskapet der har betydd veldig mye for meg. Når jeg begynte på skolen begynte jeg også å reise på leir, og der var jeg deltaker (og leder) til jeg var godt inn i ungdomsårene mine. Jeg lærte oppover mye om Gud, om hvem han var, om hva han har gjort. Det var godt å ha en slik person å tro på, som også ga meg, som et litt usikkert barn, en trygghet. Det jeg derimot lærte lite om, var tvil, tvil og usikkerheten rundt livet, døden og sykdom. Sykdom som etterhvert tok over hele livet mitt.

”Det er en synd å kutte opp kroppen sin” ”Du kommer ikke til himmelen om du tar livet av deg” Hvordan skal du som 16 åring ta innover deg de ordene. Når du både kutter opp kroppen din og har prøvd å forsvinne fra alt. Når du har trodd på en god Gud fra du kunne tenke selv, til nå, nå som livet ikke ga deg noe lenger. For grunnen til at jeg skadet meg og ikke ville leve lenger, var at alt var så kaotisk og vondt. Det var en smerte jeg ikke klarte stå i. Og å så få beskjed om at dette var synd, gjorde at jeg ikke viste om jeg ville være kristen lenger. Jeg begynte å tvile, begynte å stille spørsmål rundt det som hadde vært grunnmuren min. For hvordan kunne det finnes en god gud, når jeg levde med ekstreme smerter hele døgnet, var blitt så syk psykisk at jeg var inn og ut psykiatrisk, og så satt Gud satt der med all makt i verden og ville ikke hjelpe meg. Jeg følte meg sviktet, jeg følte meg lurt.

 Jeg møtte etter hvert mennesker som sa jeg måtte tro mer, be mer, da ville jeg bli frisk. Jeg fikk vite at det var bønnegrupper rundt om i hele landet som ba for meg. Alt jeg klarte tenke var at da tror jeg ikke sterkt nok, for når alle ber for meg, og jeg ikke blir bedre, da må det jo være noe galt med min tro. For alt jeg hørte var at jeg måtte legge livet mitt til Gud, da ville alt bli bra. Så jeg begynte å tvile mer, for jeg ble ikke bedre, jeg ble sykere. Og til slutt trodde jeg nesten ikke mer. For hvordan kan det finnes en gud når det er så mye smerte og krig i verden?

Jeg sluttet å høre på lovsang, sluttet å be. Jeg vet ikke om jeg sluttet helt å tro, men jeg tvilte, og jeg ville ikke forholde meg til Gud. Det var noe jeg ikke snakket med noen om, jeg turte ikke. Jeg var redd folk skulle dømme meg. Troen min var en del av identiten min, og jeg følte jeg mistet en viktig bit av meg selv. For hvem var jeg, i det store og hele, hvem er jeg?

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still you hear me when I’m calling
Lord, you catch me when I’m falling
And you’ve told me who I am
I am yours

Jeg fant mye trøst i disse ordene. Og etter hvert, etter turbulente år med mye tvil og mye skam, begynte jeg å høre på lovsang igjen. Jeg klarte til og med å be en liten bønn. Jeg tvilte fortsatt, men etter en kapellsamling på sykehuset, skjønte jeg at jeg tror egentlig det er en som har båret meg gjennom den verste stormen. For at jeg var i livet etter alt jeg har utsatt meg for, alle forsøkene på å ende alt, alle tankene som førte til handling, var et lite mirakel i seg selv. At jeg nå sto med føttene plantet i bakken, og hadde kontroll på hodet mitt, var noe jeg ikke hadde klart alene. Jeg vet det kanskje er vanskelig å forstå om en ikke er religiøs, men jeg følte for første gang på flere år en ro, endelig en ro i kroppen. Religion var fortsatt et sårt og vondt tema, men nå kunne jeg si jeg tror jeg tror.

Jeg husker jeg snakket med mamma, og så sa jeg at jeg lurte på om jeg kom til å komme til himmelen, og hvordan jeg kunne vite at jeg trodde. Det var og er fortsatt vanskelig, jeg er fortsatt litt redd for at jeg ikke tror nok. Men jeg prøver å finne trøst i det at så lenge jeg kan si at jeg tror på gud, så tror jeg nok. At det ikke handlet om å tro sterkt nok, eller rett. At selv om jeg tviler inni mellom er det greit, at det bare er et bevis på at jeg tror. For uten tro finnes det ikke tvil.

Kjære Maria

Du er så alene, selv med hundre mennesker som står å støtter rundt. For selv om du slipper de inn, åpner skallet, så skjønner de ikke hvordan det kan gjøre så vondt at du vil dø. Du vil leve, du vil virkelig leve. Og så vil du ikke, for det er så tøft å stå i vonde følelser dag ut og dag inn. Det er vondt å puste når angsten har tatt over kroppen din. Og du er sliten, du er sliten av å kjempe en kamp, større en noen kamp folk kan forstå. Verden viste seg å være tøff for deg lille venn, men du kan ikke gi opp, ikke enda. Verden skal bli god, en dag skal verden bli god for deg også.

 

Du drukner i kjærlighet. Det er så mange som er glad i deg, som støtter deg og bærer håpet ditt. Det er så enormt mange som bærer håpet ditt. Og du er takknemlig, du er evig takknemlig. Men så tenker du, tenk om du var alene, og du ikke hadde alle som bar håpet for deg, da hadde det ikke gjort noe om du stille forsvant. Og så blir du trist, for du tenker på alle det er tilfellet for, de som ikke har en støttende og god familie, som ikke har unike venner som støtter mer en noen. Og så blir du enda mer takknemlig. Menneskene som støtter opp mot det som er vanskelig, som kjører deg til mc donalds, for det eneste du kanskje kan klare å spise i dag er litt is. Som støtter deg når du kjemper deg igjennom den isen, den du og spiseforstyrrelsen hadde blitt enige om å ikke spise. Men så drukner du i kjærlighet, så du legger livet ditt litt i hendene til alle rundt, og tørr å spise den isen, og stoler på at familien din lever i morgen også. Du våger og tenke at stemmene kanskje ikke har rett.

 

Du er så elsket. Men tørr du stole på det? Tørr du tro på ordene de rundt skriver, de som inneholder hvor verdifull du er, hvor elsket du er? For du føler deg ikke verdig å bli elsket, du tenker det hadde vært bedre om de kunne elsket noen andre, noen som ikke var som deg. For du føler deg ikke verdifull, du føler deg ikke elsket. Du føler deg bare i veien, som et ugress.

 

Men Maria, våg å tro. Våg å slipp mennesker inn. Du føler deg ikke elsket, du føler ikke du fortjener all kjærligheten. Men du gjør det, du fortjener det. Du skader ingen når du spiser, du får det heller ikke bedre. Våg å ta imot tilbudet om å få litt hjelp, våg å spis så du kan vokse og blomstre igjen. Livet ble ikke som noen så for seg at livet ditt skulle bli. Ingen ville at du skulle bli syk, ingen ville at du skulle bli påkjørt. Men alle ser et lys for deg der fremme. Våg å se det lyset, våg å håpe. For du skal ikke ha det slik for alltid. Du er god nok, står det på speilet ditt. Og husk det, at du ER god nok. Kjemp denne kampen, stå i all grusomheten som blir sendt din vei, og det bli bedre. Jeg lover deg, det blir bedre.

 

Klem fra den lille parten av hjernen din som fortsatt har troen på deg, menneskeheten og alle de gode tingene de rundt deg sier. 

Lille trille

Mange setter spørsmålstegn med medisineringen i psykiatrien. Jeg er en av dem, etter å ha prøvd ut mye, og blitt til tider helt neddopet. Noen mener nok det var nødvendig, med tanke på hvor syk jeg var, men å ikke klare formulere setninger og nesten ikke klare prate, det er jo ikke menneskelig. Igår fikk jeg en ny opplevelse med medisiner, eller rettere sagt medisinblandinger. Jeg økte opp den ene av antipsykotikaene mine på formiddagen og fikk en ny antidepressiva på kvelden. En time etter jeg hadde tatt medisinene mine skulle jeg inn på kontoret for å ta resten av medisinene mine. Jeg syntes kroppen var veldig tung og rar, men jeg reagerte ikke før jeg var komt inn på kontoret og følte jeg skulle besvime. Jeg satte meg ned, og hodet mitt bare falt til siden. Jeg småbesvimte (tror jeg) gjentatte ganger, jeg falt hvertfall inn og ut av bevissthet, og noen satt og holdt meg oppe. Vakthavende lege ble tilkalt, og blodtrykk og puls ble målt. Blodtrykket var noen å 50 over 30, altså fryktelig lavt, og pulsen var også lav. Legen kom, og selv om jeg nesten ikke klarte snakke og ikke var helt til stede, så snakket han og sa det var nok pga medisinendringer. Tre stk støttet meg inn på rommet, og jeg falt i søvn.

 

Mamma sier gift, at det ikke er bra at jeg står på så mange medisiner. Legene sier antidepressiva og antipsykotika, at kroppen min trenger det. Jeg vet ikke, hva er riktig? Skal jeg slutte med medisiner og bli sykere, bare fordi jeg får bivirkninger. Jeg har vært enig i å ikke stå på antidepressiva, for det har aldri hjulpet meg. Men når depresjonen har vært så intens så lenge er jeg villig til å prøve alt. For jeg orker bare ikke ha det slik. Jeg har stått på tosifrede tall med medisiner, fått i meg så mye at jeg ikke lenger var Maria. Det var helt fryktelig, men jeg viste ikke hva de puttet i meg, og helt ærlig så brydde jeg meg ikke for verden var svart og grå og jeg viste ikke forskjell på opp og ned. Nå står jeg på 3 antipsykotika + antidepressiva og smertestillende (og 4-5 behovsmedisiner). Ja og pluss en hel haug med vitaminer og andre ting som kropper tydeligvis trenger. Fem, fem medisiner. Fem kunstig fremstilt bedring i tablettform, som jeg inntar hver dag for å ikke være så syk som jeg egentlig er. Og så kommer spørsmålet, er det bra for meg? Jeg mener ja, fordi jeg vet hva det gjør med meg å være uten de. Men jeg vet også at smertestillende gjør meg så kvalm at det er vanskelig å spise, på toppen av en spiseforstyrrelse. Jeg vet at antipsykotika gir meg en haug med bivirkninger. Jeg vet at i går ble en skremmende opplevelse pga medisiner. Jeg vet at for ca en måned siden var jeg virkelig kjempesyk fordi jeg sluttet på en medisin. Og når jeg sluttet på den medisinen gikk jeg gjennom en slags avrusning, for kroppen min var så vandt til medisinen at den klarte seg ikke uten. Jeg har hatt skremmende opplevelser med ulike smertestillende og antidepressiva jeg har prøvd tidligere, med ulike skumle bivirkninger. Så ja, en må være obs på hva en putter i seg, og ALLTID gjøre ting i samsvar med lege. For både å starte å slutte på medisiner kan være farlig for kroppen om det ikke gjøres riktig. Det både vet jeg og har jeg erfart. 

Birthday girl

Idag er jeg 21 år. Jeg har bursdag, BURSDAG. Det er rart, rart at tiden går videre, at livet går videre. Selv om jeg står så fast i det. Jeg hadde en veldig fin bursdag i fjor, og jeg håper virkelig at den i år også kan bli fin. Jeg som aldri skulle bli hverken 15,16,17 eller 18 blir nå 21. Jeg som har vært så syk at systemet sa jeg bare kom til å forbli syk eller dø, blir ett år eldre. Jeg blir litt sint og tenker at jeg søren meg skal vise de, vise at jeg kommer meg fremover, for jeg gjør jo det. Selv om det går sakte, og selv om jeg har det virkelig vondt, så har jeg dager som gjør det verdt å leve. Og jeg lever enda, og jeg skal leve mye lengre. Jeg er inni en veldig tung periode, en periode som har vært preget av ting jeg ikke klarer tenke på en gang for det gjør så vondt. Men i går danset jeg rundt på kjøkkenet hjemme, bakte, nynnet og feiret bursdagen min sammen med besteforeldre, kjernefamilien og Serina. Og selv om jeg falt sammen når jeg kom tilbake til Valen på kvelden fordi jeg var så utslitt, så hadde jeg jo en fin dag før det.

 

Det er rart å tenke tilbake på bursdager. Jeg har feiret på sykehus, jeg har feiret hjemme og jeg har hatt bursdager jeg har latet som ikke var bursdager fordi jeg har vært så syk at jeg ikke har orket tanken på en merkedag. 18 års dagen min feiret jeg ikke, for jeg hadde nesten ingen venner, jeg hadde ikke vært russ, jeg var ikke nettopp ferdig med videregående, og jeg ville virkelig ikke feire at jeg var blitt voksen, for det var bare vondt. Jeg har egentlig gruet meg til denne dagen lenge, men i går kjente jeg at jeg så litt frem til den også. Jeg skal ha på meg gull krone i dag, finkjole og noen andre skal faktisk bake til meg! Jeg er trist og jeg er litt glad. Jeg håper idag blir en glad dag, en dag der jeg smiler mer en jeg gråter. Gratulerer med dagen til meg. Jeg overlevde ett år til, og det er grunn til å feire!

Tilbakeblikk

Jeg ser meg tilbake, tenker på alt jeg har gjort, alt som har skjedd. Hvordan jeg er blitt den jeg har blitt, hvordan livet mitt utformet seg. Jeg tenker tilbake på barneårene, da jeg som 5 åring slo meg så hardt i hodet at tårene samlet seg i øyenkroken, men jeg ikke ville gråte, for jeg ville ikke være til bry. Jeg husker jeg alltid passet på å gjøre alt jeg skulle, riktig, og i tide. Jeg var livredd for å få kjeft, for å ikke være god nok. Når jeg begynte på skolen fant jeg meg aldri til rette, det var for mye mennesker som ville bestemme over meg, som viste meg og sa til meg at jeg ikke var god nok.

 

Når jeg ble eldre fant jeg meg overlevelsesstrategier. Jeg leste, jeg leste og leste og leste. Jeg leste ut alle barnebøkene de hadde på biblioteket, og så ungdomsbøkene og så tunge lange bøker om krigen. Det ble mitt univers, et univers jeg kunne leve meg inn i, der jeg kunne ha det fint sammen med, eller dele sorgen med noen. Men jeg ble eldre, og jeg fant min plass i klassen. Men usikkerheten ble med meg, og jeg var så redd for å miste de vennen jeg hadde fått at jeg ville gjøre alt for å beholde de. Hodet mitt og meg konkluderte med at om jeg bare hadde blitt litt tynnere ville de like meg bedre. Så jeg slanket meg, sultet meg, og trente og trente og trente. Når jeg var 11 år var jeg så fanget i slankingen og treningen at det var blitt noe sykt, en spiseforstyrrelse. Selv om jeg aldri tenkte på det som noe sykt, for uansett hvor ille det var, så var det bare en del av hverdagen min.

 

Det var ikke før jeg var 15, og hadde levd de siste to årene i et smertehelvete etter påkjørselen at jeg skjønte at ikke alt var helt som det skulle. Jeg planla å dø, jeg skadet meg og mest av alt, jeg var så svekket fysisk av spiseforstyrrelsen at jeg hadde vondt i kropp og bryst, svimlet og besvimte. Jeg husker jeg tenkte at vanlige folk vil ikke dø, friske mennesker kuttet seg ikke opp så blodet rant. Etter hvert når jeg innrømte at noe var galt, og mennesker og fastlegen og BUP ble koblet inn, ble ting verre. For jeg satte ord på alt det vonde som hadde bygget seg opp fra jeg var liten. Jeg fortalte lite, og uttrykket meg mest igjennom handlinger, men likevel, likevel gjorde det så vondt at jeg ble glad når de ville gjemme vekk følelsene mine med antidepressiva.

 

Når jeg tenker tilbake på de 5/6 årene mine i psykiatrien blir jeg trist. For jeg ser en jente som kjempet, som virkelig prøvde alt behandlere sa, som åpnet seg på nytt og på nytt og som ville bli frisk. Men som i stede ble gitt opp og gitt opp, som fikk beskjed om å ta seg i sammen og ikke vise følelser. Jeg skjønner hvorfor jeg sluttet å åpne meg opp, jeg skjønner hvorfor jeg ga opp livet så mange ganger og prøvde å avslutte det. Og jeg skjønner hvorfor jeg fortsatt tviler, hvorfor jeg fortsatt er redd for å bli for knyttet og fortsatt er redd for å bli gitt opp. For å få høre at du aldri kan bli frisk, allerede som 16 åring gjør forferdelig vondt. Jeg har møtt så mye motgang, jeg har fått så mye slengt i tryne som jeg egentlig ikke fortjente. Og det er ikke før nå jeg har fått igjen troa på at helsevesenet kan være en bra ting. Jeg prøver skape tilitt, jeg prøver stole på. Men fordi det er så ødelagt fra før av, er det veldig vanskelig. 

Fasade

"Men barndommen din var jo så fin Maria, du var jo så glad"

Hvordan forklare at jeg i alle år har satt på meg en maske for å skjule for andre hvordan jeg har det. Hvordan si at jeg faktisk ikke hadde det fint på skolen. Hvordan fortelle at fra jeg var bitte liten har vært livredd for å gjøre eller si noe feil, fordi jeg da var redd for at mamma og pappa skulle slutte å være glad i meg. Hvordan skal andre skjønne at hun som alltid har vært så glad, ikke husker hvordan det er å være glad.

Jeg utviklet anoreksi fordi jeg ville bli likt, og ikke ville bli utestengt slik som på barneskolen. Jeg tenkte at bare jeg gikk ned i vekt ville andre like meg bedre, og jeg ville få flere venner. Jeg måtte være perfekt på alle plan. Få de bedte karakterene, smile mest, bake flottest. Jeg skjøv bort depresjon som holdt meg våken til klokken fire på nettene, smilte hele tiden mens noe råtnet inni meg.

Når legene sa at jeg ikke fikk lov å snakke med noen om smertene etter påkjørselen, nikket jeg og bet i meg smertene. Når den ekstremt smertefulle fysioterapien holdt på, sa jeg ikke et ord om hvordan det egentlig var. Når flashbackene gjorde dagene uutholdelige sa jeg ingenting.

Jeg har jobbet mye med å sette ord på ting det siste året. Jeg har måttet gå til bunns i hvorfor jeg har reagert på ting som jeg har gjort. Jeg har fått mye hjelp til å forstå hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg utviklet så mye psykiske problem etter ulykken. Jeg vet ikke hvorfor jeg for noen år siden begynte å bli psykotisk, men det er nok en bivirkning av alt jeg har vært gjennom. For jeg har vært gjennom mye, mer en mye.

Kjære dere som drepte håpet mitt

Kjære dere som ga meg opp

Kjære du som sa jeg aldri skulle bli frisk

Kjære alle som sa jeg måtte ta meg sammen fordi problemene mine var så små at de måtte jeg takle selv

Kjære dere som bestemte at jeg var kronsik suicidal, og dermed ikke kunne hjelpes

Jeg skulle ønske dere hadde vist hvor mye dere har ødlagt meg. Hvordan det dro bort håpet og erstattet det med håpløshet. Hvordan det gjorde meg kjempeusikker på om jeg i det hele tatt trengte behanling. Det gjorde hvertfall slik at jeg prøvde ta livet mitt, mange ganger fordi om problemene mine bare var småproblem, da orket jeg hvettfall ikke leve.

Å få beskjed om at jeg aldri skulle bli frisk, gjor meg så dårlig at jeg knustes innvendig. Å bli gitt opp av behandlingsted etter behandlingsted, psykolog etter psykolog, tok bort alt håpet jeg en gang hadde for å bli frisk. Nå sto jeg plutselig der, uten noen som helst trygg oppfølging.

Håpløsheten, den kraftigste og vondeste følelsen av alle følelser. Dere skapte den hos meg. Når jeg fikk beskjed om at jeg var kronisk suicidal, kronisk deprimert og kronisk spiseforstyrret, skjønte jeg jo at det ikke var noe å jobbe for. Dere sa jo det, det sto svart på hvitt at slik det var nå skulle det alltid være.

Jeg skulle ønske dere så meg nå, så alt dere ødela. Og så skulle jeg ønske dere så de jeg har rundt meg nå. De som sier det skal gå bra, de som bygger opp igjen alt dere rev ned. For det gjør så godt å endelig bli tatt på alvor, at noen endelig tørr håpe for og med meg.

Reprise av livet

«Men Maria du er jo bare 18 år, hele livet ligger foran deg»

Alt jeg husker er sykdom, livet som var før jeg ble påkjørt er som i et annet univers. Et evig mareritt startet for 5 år siden, et mareritt jeg aldri klarer våkne opp fra. Det jeg husker fra det andre kaller livet, er sykehusinnleggelder, legetimer, fysioterapi, spesialister, bup.

Jeg husker da jeg var på legevakten mange ganger daglig fordi smertene var så sterke, og at jeg ble sendt hjem hver gang med beskjed om at jeg ikke tålte noe. Jeg husker de som har ledd av meg og alle venterommene jeg har stirret på gulvet i. Jeg husker da jeg nesten ble innlagt, fordi jeg var så hoven i foten at de mistenkte blodpropp på sykehuset. Jeg husker legen sitt ansiktsuttrykk da jeg endelig ble tatt mer på alvor, og han så MR bildene av foten min. Jeg husker øynene til legen på haukeland da han sa jeg hadde CRPS. Husker mamma som prøvde å skjule reaksjonen sin for meg.

Jeg husker alle de tusen fysioterapi timene jeg har hatt. Opptreningen som var så brutal at jeg egentlig ikke husker noe mer en smerter. Jeg husker alle legetimene, legekontorene, de alvorlige stemmene. Jeg husker årene med medisinutprøving, alle nettene i stivede sykehus sengesett. Jeg husker den første natta jeg forskremt sov på et sykehus.

Jeg husker min første time på BUP, og min første legetimene da jeg plutselig skulle prøve ut antidepresiva. Jeg husker alle de sjokkerte blikkene i starten, da jeg fortsatt klarte snakke litt om vanskelige ting. Jeg husker da alle sluttet å bry seg fordi jeg var for vanskelig å behandle. Jeg husker da BUP Stord sa jeg måtte til BUP i Haugesund fordi de ikke kunne hjelpe meg.

Jeg husker de 24 behandlerene jeg har hatt på BUP og DPS. Jeg husker da den 10ende smertelegen sa han ikke kunne gjøre noe. Når spesialisten på CRPS i norden sa jeg bare måtte lære meg å leve med dette, og at han sa dette til meg på 16 års dagen min. Jeg husker da jeg feiret 17.mai på rehabilitering

Jeg husker alle årene jeg har brukt på å nekte kroppen mat. Jeg husker alle skadene jeg har påført kroppen min, og så brukt evig med energi på å skjule de så ingen skulle bli redde. Jeg husker da jeg stjal glass og knuste det på ungdomspsykriatisk, fordi jeg var så fanget i et mønster av selvskading.

Jeg husker da spiseforstyrrelsen min ble ubetydelig for behandlerene mine fordi jeg nådde en ok vekt. Jeg husker da depresjonen ikke lenger var et tema, fordi det var så mye mer som måtte snakkest om. Jeg husker første gang jeg hørte setningen «utgang med følge» Jeg husker redselen da jeg satt i baksetet til to helt ukjente damer, på vei til min flrste innleggelse i stavanger. Jeg husker da jeg ble holdt mot min vilje på akuttpsyk i haugesund, uten at det egentlig var tvang, og uten at noen snakket med meg de 4 dagene jeg var der. Jeg har vært innlagt nesten et år tilsammen, og likevel klarer ingen hjelpe. Likevel blir jeg ikke bedre, friskere, glad

Jeg tror ikke noen skjønner hvor vanskelig tanken på «hele» livet er, når hver dag er en kamp. Jeg tror ingen skjønner hvor vond den setningen kan være, nettopp fordi jeg ikke ser at livet ligger åpent foran meg, men heller stengt og svart, like vondt som de siste årene har vært.

(dritt) lei

Jeg trodde at ved å ta imot behandling skulle jeg klare kjempe meg tilbake til livet.

Jeg trodde hjelpen faktisk skulle hjelpe meg, at de ikke bare skulle stå på sidelinjen for å se på meg drukne, for så skape sine egne, nye problem for meg.

 Jeg lurer egentlig bare på når jeg skal få hjelp jeg. Når skal det skje en endring, når skal jeg få leve?

 

 

 

 

Kjære kroppen min..

Har du gitt opp nå?

Er det derfor jeg bare blir dårligere og dårligere, er det derfor jeg ikke klarer få med meg noen ting? Fordi hodet har koblet ut, og du bare venter på at jeg skal forsvinne. Du bare ser på, og mener jeg har tapt. Har smertene endelig tatt knekken på deg, slik de har prøvd i 4,5 år? For det er ikke greit, samtidig som jeg ikke orker kjempe imot. Du har allerede tatt alle kreftene jeg hadde, jeg har ingenting å stille opp mot, når du prøver dra meg lenger ned.

 

For tiden er ting vanskeligere en før. Det er, helt ærlig, jævlig. Uansett hvor mye jeg har prøvd for å være snill med deg, så gjør du smertene verre. Smertehelvete jeg lever i, er så langt fra et liv du kan komme. Jeg drømmer om å få slippe, bare fordi det er så vondt å leve, bare fordi du tar fra meg alt. Jeg har ikke lenger noe som kan kalles glede igjen, for gleden er byttet ut med smerter og håpløshet. Det er vondt å stå oppi dette, og se at for hver måned som går, så blir jeg dårligere. Jeg ser de dårlige periodene blir mer intense og varer lengre. Det blir kortere tid mellom de bedre periodene, og smertene sprer seg bare mer og mer.

 

 

Men betyr dette at nå er det slutt? For jeg er så sliten at det er greit, jeg er så trøtt at det virker befriende. Det er ikke greit å bli frarøvet alt når du bare er 13 år, det er ikke okei å stå å se at alt går nedover. Men jeg skjønner det om du gir opp nå, for en kropp skal ikke måtte kjenne på så store smerter over så lang tid. Jeg skjønner det, kroppen min, om du bare sier at nå er det over.