Å leve, å våge, å håpe!

Jeg lever igjen, jeg kommer meg ut, er med. Livet er ikke bare svart og uutholdbart, livet er også fint, fint og fargerikt. Jeg er veldig mye sliten, det er det vondeste. Men så lenge jeg får hvilt meg og sovet litt, så fungerer jeg også på et nivå jeg ikke har vært på, på over et halvt år. Jeg har, sammen med to andre jenter jeg har møtt på facebook, bestilt tur til Mexico. Altså, at jeg som for tre måneder siden ikke fikk være alene i et strippet rom på akuttpsykiatrisk, nå skal reise ut i verden med to stykker jeg har møtt på nettet, er litt rart, men for meg veldig stort. Det viser at det er mulig, det viser at kampene og kampen jeg nå har stått i, var verdt det! Jeg kjenner på en følelse av lykke, av at ikke hver dag bare var enda en dag jeg måtte gjennom. Noen dager er tøffere en andre, men det er bare slik det er, og det får, inntil videre, være greit. Men jeg gleder meg til å reise, til å oppleve, til å gjøre noe som er normalt for folk på min alder. Ikke bare sitte gjemt hjemme eller på en avdeling, der det er diagnosene mine som har stått i fokus. Jeg vil at jeg, MARIA, skal være fokus. Jeg er meg, jeg er ikke diagnosene mine.

De fleste tørr ikke ta sjansen på å bli kjent med meg når jeg åpner opp og faktisk snakker om alle problemene mine, jeg tror ikke det er fordi de ikke vil, men rett og slett fordi det er ting man ikke snakker om. Ting som blir skremmende, ting som ikke er vanlig. Det er ikke slik at jeg går rundt og kun snakker om det jeg sliter med, og de som faktisk kjenner meg, sier at hadde de ikke vist det, hadde det vært umulig å gjette. For jeg er jo egentlig helt normal. Altså, rar da, men det sier de rundt meg at er en fin ting.

,På onsdag, altså for 4 dager siden, opererte jeg inn SCS, eller ryggmargstimulator i Oslo. En operasjon jeg har ventet på i flere år, og som vi dessverre måtte utsette i høst når jeg var så dårlig. Det er ”siste” ledd i behandlingen av CRPS, de sier jo egentlig at etter dette har de ikke mer å tilby. Det er skremmende, samtidig som jeg føler vi har vært der i mange år. For det er ikke mer å prøve ut. Det eneste utenom ryggmargstimulator er medisiner, og der føler jeg jo vi har funnet det som fungerer best. Håpet nå er at etter hvert som elektrodene som er festet inni ryggen min begynner å forstyrre nervesignaler, vil smertene dempes og jeg kan klare mer. Og så kan jeg forhåpentligvis slutte på noen medisiner etter hvert. *håper*

Jeg har mye jeg kunne sagt om livet mitt. Men nå håper jeg at livet fremover vil gi mer en det tar. Jeg håper Mexico vil bli en fantastisk opplevelse. Jeg håper generelt at ting vil gli litt mer fremover, ikke såå mye bare bakover. Men jeg føler, endelig, for første gang på lenge, at ting er bedre. Det er godt, fint, GODT. Jeg nyter å være hele meg!

Hjelp?

2/1-20

”De tok fra meg det eneste trygge, det eneste jeg klarte i løpet av dagen. Snakke, litt. Få noe annet å fokusere på, en det de som fint kallet både psykose og vrangforestillinger. Men de skulle ikke komme inn til meg, på rommet. De skulle sitte i gangen, se på meg, observere. Ikke snakke. Kroppen min vrengte seg i det ene angstanfallet etter det andre, og de bare satt der. Så på. De mente det var negativt at jeg snakket med de som satt fastvakt på meg, det fikk meg til å ville ha det, og til å virke gøy. Fikk beskjeder fra mange av personalet at dette ikke var bra for meg, jeg burde ikke ha fastvakt. Som om jeg ville det? Som om jeg hadde bestemt det? De kunne ikke en gang følge meg inn på ”det rolige rommet”, jeg måtte være alene der. Jeg som var livredd, forsto de ikke at jeg også er et menneske? Skjønte de ikke at jeg også trenger mennesker når ting er tøft. At du ikke blir frisk av å sitte å se i veggen, og av at andre ikke får snakke til deg?

Jeg kjenner det velter seg i meg. Alle disse ukene, månedene. Alt det vonde som skjedde, alle svik, alle løgner. Ja, det finnes noen var engler, men nei, ikke alle er det. Den harde sannheten, det faktum at jeg skrev meg ut, før tiden, fordi jeg ikke maktet alle minnene fra de veggene. Klarte ikke alle som jobbet der, for alle utsagn som var kommet gjorde bare at det bikka over. 2 uker med fastvakt, der de vridde det om til at det hørtes ut som jeg likte det. Det er ikke en sjel som liker å være på et skjermingsrom med fastvakt.  

Løgner om hjelp som aldri kom. Utskrivelser, bare fordi. Følte jeg var rett tilbake i barne og ungdomspsykiatrien igjen. For syk, for frisk. Kronisk. Noen prøvde hjelpe, for så å gi opp. Jeg burde vel være vant til det..

Nå sitter jeg å gråter og kjenner angsten rive og slite i hele kroppen min. Det går egentlig ikke så bra. Jeg er redd. Timen med behandler i dag dro frem så mye. Vonde vonde minner, traumer. Bare kaos, et kaos av alt som har skjedd de siste 10 årene. Jeg tror ikke noen kan forstå omfanget av en PTSD diagnose, uten å ha opplevd det selv. For det som var de opprinnelige traumene har bare fått nye og nye traumer å fore seg opp på. Til det er så fullt at du ikke kan hverken kan lukke øynene uten at et bilde utspiller seg, eller sove, uten at marerittene vekker deg, gjennomsvett. ”

4/2

Jeg er hjemme igjen, og etter forholdene går det bra. Jeg skreiv meg vel offisielt ut 27 desember. Da makta jeg ikke mer, jeg orket ikke forholde meg til de, hverken bygningen, folkene eller minnene. Nå veksler jeg mellom å ha veldig mye energi, og absolutt ingen. Sover i timevis på dagen, eller rydder og vasker 5 timer i strekk. Tror jeg må klare finne en middelvei. Behandler gjør alt for at jeg skal ha det best mulig hjemme, og de i bofelleskapet gjør akkurat det samme. Det er godt. Jeg har Albert hos meg, og han vil helst kose hele dagen. Kommer og trøster når jeg har angstanfall. Jeg velger kanskje litt for ofte å være alene, men det må være folk jeg stoler veldig på her, før jeg klarer sette ord på noe. Jeg hadde egentlig bygget meg veldig opp på det området, med jeg kjenner at etter de her månedene, så er jeg satt ganske langt tilbake.

Tiden på Valen de siste tre månedene har vært veldig vonde. Jeg lyver om jeg sier at jeg har fått skikkelig hjelp. Noen krampetrekk for å redde seg selv kanskje? Men å høre på meg, det var vistnok veldig vanskelig.  Jeg har grått, jeg har i full panikk gjort ting mot meg selv, jeg fikk beskjed om at om jeg ville dø fikk jeg ta å skrive meg ut. Jeg har fått høre at jeg måtte slutte å ”tulle”, være voksen.

Ironien i at de som skal hjelpe deg skaper nye traumer.

Jeg har fått høre fra de som kjenner meg best i hjelpesystemet, at det omtrent bare er et under at jeg har klart meg så langt. At uten min enorme vilje til å klare og ønske om å få hjelp, så kunne det endt så annerledes. Det er trist at det som nå går innunder hjelpen jeg skal få i kriser, er hjelp jeg ikke egentlig ønsker. Fordi de har sviktet en, eller egentlig tjue ganger for mye. Men jeg håper at jeg nå i samarbeid med de rundt meg hjemme kan utarbeide strategier for å få meg gjennom. Aller mest håper jeg at søknaden om mer oppfølging hjemme kan gå igjennom, selv om jeg har mine tvil. Jeg har så lyst å få hjelpen jeg trenger til å klare spise gjennom dagen, klare meg uten alvorlig selvskading, ja selvskading generelt. Jeg trenger at noen er tilgjengelige, NÅR de værste byene av angst og flashbacks setter inn. At jeg ikke går over til å dissosiere, noe jeg gjør mye for tiden.

Jeg ønsker meg bare en litt mer okei og normal hverdag. Med den hjelpen det måtte medføre. Jeg våger ikke håpe, men jeg håper likevel.

Skummelt å puste

Jeg har vært her mer eller mindre i snart 7 uker. Bare med to små opphold, som ikke gikk bra, der jeg var mer på legevakten en hjemme. Der alle gikk på tåhev rundt meg, livredde, både de og jeg. Jeg har vært veldig redd for hvordan ting ble denne innleggelsen, det har jo ikke akkurat bare vært rosenrødt disse 7 ukene. Så jeg forventet egentlig utskrivelse i dag, tross fastvakt og alt. For behandleren min her skal ut i overlegepermisjon, og jeg krisemaksimerer jo som alltid. I stede ble vi enige om at jeg skal være her til hun kommer tilbake om 3 uker, og se hvordan ting er da. For slik ting er nå, slik ting har vært de siste månedene, det klarer ingen alene. Og heldigvis, heldigvis ser de det nå. De ser jeg trenger mer.

Kveldene denne helga har virkelig tatt kaka over hvor ille ting kan bli. Jeg har vært så urolig og redd. Angstanfall på angstanfall. Samtale med vaktlege, og to tilkallinger av både han og bakvakt. Krisedose med seroquel, som faktisk fungerte, som nå ble satt fast som kveldsmedisin, den også. Jeg har ikke ord, den smerten på innsiden i hele kroppen som jeg følte (og stort sett føler) på er så enorm at du klarer ikke stå i den. Men jeg har faktisk bare fastvakt på kveldstid nå, jeg klarer være alene på dagtid. De ser til meg ofte, men fra at de sitter i døra og ser på meg hele tiden til å faktisk ha litt fri fra folk oppi deg hele tiden er godt.

Brevet til fylkesmannen er sendt, og jeg er fryktelig spent på hva utfallet blir. Redd, urolig og håper litt. For tenk om jeg faktisk får skikkelig oppfølging, og kan slippe å bli sendt til valen annenhver dag.  At noen er med meg og kan hjelpe meg til å fungere i den ”virkelige” verden. At jeg kan slippe å tilbringe så mange timer på legevakten. At kroppen min og hodet mitt kan få litt fred, og at jeg kan være hjemme uten å være redd for å ikke få kontakt med noen.

Jeg som var nede i 3 ulike medisinpreparater er nå oppi 7. Og i store doser i flere av de. Jeg er litt nedsløvet til tider, parkinsonisme er tydeligvis en veldig interessant bivirkning som gjør at jeg hverken klarer gå beint eller unngå å gå på dører. Heldigvis fikk jeg flyttet den medisinen med mest slike bivirkninger til kvelden etter å ha sovet 7 timer på dagen etter å ha tatt den på morgenen.  De gjør alt for at jeg skal ta minst mulig medisiner, så det jeg tar nå er bare helt nødvendig. Noe som jeg synes er vanskelig, for jeg vil jo helst klare meg uten. Jeg vil helst være frisk også. Jeg vil ikke være syk og i tillegg gå på medisiner… men så vet jeg at jeg får en betraktelig bedre livskvalitet om medisinene får virke, og jeg godtar at jeg trenger de.

Uvirkelighet?

Fastvakt dag 9. Like lenge som jeg har vært her. Oppstart av antipsykotika igjen. ”Psykotisk” ”Fare for deg selv”. Ville skrive meg ut nesten før jeg var kommet inn, men fikk nei til svar. Og beskjed om at det var fullt grunnlag til å holde igjen på tvang. Frivillig innlagt, eller som det som fint egentlig heter, frivillig tvang. Jeg satt i 7 dager og kun stirret i veggen. Klarte absolutt ingenting, ikke engang åpne mobilen og svare på en melding. De siste to har jeg vekslet mellom å klare litt stimuli, og ha det så vondt at jeg bare har sittet som en ball, i panikk, og lurt på hvordan et menneske skal kunne tåle dette. I går ble bakvakt tilkalt, selv med fastvakt var de så bekymra at de ikke viste helt hva de skulle gjøre. Og jeg, jeg sitter bare her, prøver forsvare min side av saken, den som de sier er vrangforestillinger.

Var hjemme 2 dager. Det gikk mildt sagt veldig veldig dårlig. Skulle operere den 6 november egentlig, få satt inn ryggmargstimulator. Men jeg satt her jeg, på valen, med fastvakt i stede. Jeg skjønner det egentlig ikke, hvordan jeg blir dårligere og dårligere. Hvorfor? Hvorfor forsvinner jeg lenger og lenger bort, hvorfor får jeg nye befalinger og ordre, ting som gjør meg livredd, for jeg kunne aldri gjort det. ALDRI. De rundt sier det er fælt å høre det jeg forteller, for meg er det så vondt at jeg bare ligger her stort sett. At rommet rundt meg beveger seg og jeg ser ting andre ikke ser, det er greit det. Men beskjedene jeg får, stemmene de sier ikke er virkelige, de er så virkelige for meg at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre som de sier, selv om jeg kjemper med nebb og klør imot noe av det de befaler. Samtidig som den lille delen i meg som vil leve, virkelig vil kjempe, kjemper imot, trenger jeg folk her for å klare det. Jeg har ikke kontroll, så de tar kontrollen. Noe som gir meg enda mer og enda mer panikk.  Jeg er livredd.

Det er sendt brev direkte til fylkesmannen. Angående min sak, angående meg. De vil jeg skal få ha en person tilgjengelig hele døgnet, og vi vet Stord kommune ikke kommer til å gi meg det. Så de hadde diskutert det, og funnet ut de måtte søke høyere opp. ”Ta en dag om gangen” sier alle rundt meg. Men selv om jeg tar minutt for minutt virker det umulig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå i dette, selv med folk rundt. Nå vet jeg heller ikke hvordan ting blir frem til jeg får et svar fra fylkesmannen, og utfallet av svaret vil ha alt å si for hvordan ting vil gå fremover. For øyeblikket er jeg fanget i det de kaller psykose, det gjør tvers gjennom vondt når de sier det, jeg trodde aldri jeg skulle havne her igjen. Det er det vondeste som finnes. Å være overbevist om at virkeligheten min er virkelig, selv når alle andre sier det motsatte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her, jeg vet ikke hvordan det blir frem til svaret kommer. Vi skal diskutere det på mandag, før behandler går ut i overlegepermisjon. Det passet jo godt, at hun skal bort nå, sant?

De venter på at medisinene skal begynne å virke, jeg håper at de kanskje vil det. Selv om jeg da må innse at min virkelighet ikke var fult så virkelig. Samtidig er det en kamp å få de i meg, jeg bruker en evighet på å klare ta de, det er full krig på innsiden. Det er jo ikke akkurat slik at stemmene ønsker å bli dempet. Jeg er urolig hele døgnet, har lyst å knuse, rasere og kaste ting rundt meg. Jeg gjør det ikke, jeg gjør jo ikke det. Ikke at jeg har noe å knuse heller. Men uroen, kaoset, det gjør uendelig vondt. Kan det ikke bli bra på ekte snart?

Noen ganger lurer jeg på om jeg er verdt noe..

Livet mitt har bestått av sykehus, legevakt, psykiatrisk, poliklinikker og rehabilitering de siste 10 årene. Jeg har kjempet, slåss og alltid vært samarbeidsvillig. Jeg har nesten alltid ønsket hjelp, og når jeg begynte motsette meg innleggelser var det bare på bakgrunn av alt som hadde skjedd under tidligere innleggelser. All svikt, all tvang. Nå vil jeg bare gråte, jeg har det så tøft at hele kroppen streiker. Jeg er redd jeg er på vei til å bli like ekstremt utmattet som jeg var for fem uker siden. Bare nå fordi de psykiske belastningene er så enorme. Jeg har hatt utallige angstanfall de siste to månedene, og jeg har konstant angst, tross valium tre ganger til dagen. Og oppi dette så ønsker jeg hjelp, jeg vil ikke være innlagt, men jeg vet jeg trenger hjelp. De lovde også denne gangen tid når jeg kom inn, vi skulle komme oss gjennom stormen før jeg ble utskreven. I stede blir jeg utskreven innenfor den neste uken, med akkurat det samme symptomtrykkene jeg kom inn med. Begge gangene disse ukene, utskrivelse med akkurat like mye kaos. Om de mener i underkant av to uker er tid, så vet jeg ikke. Da kan de hvertfall si det, at du får ikke tid til å komme deg før vi skriver deg ut. Ikke si jeg skal få bli bedre først, vær så snill, slutt å gi lovnader dere ikke kan holde. Jeg ba om mer tid, og fikk beskjed om at ”Du er velkommen tilbake når det ikke går lenger hjemme” ikke om det ikke går hjemme, men når det ikke går hjemme. De vet jeg er for syk, de vet de ikke kan gi meg god nok oppfølging hjemme, og likevel, likevel skal jeg ut.

Jeg får beskjeder om at jeg har vært gjennom tragisk mye. At medisinlista mi, med alle medisinene jeg har prøvd ut er et trist og fælt syn. At jeg er alvorlig syk. Men hvordan kan de si alt dette, og likevel ikke gi meg mer hjelp. Jeg blir lei meg, sint og oppgitt, for dette er ikke bare min hverdag. Dette er hverdagen til mange, det er mange som ikke får hjelp. Som kommer inn akutt med en psykose, blir medisinert og sendt hjem igjen to dager etterpå. Det er mennesker som har vært i systemet nesten hele livet sitt, som har så mange tunge og dystre diagnoser, og som ikke blir blir sett. Det er en kamp for å få hjelp. Er det slik det skal være?

I hele verden øker selvmordstallene, og i stede for å styrke psykiatrien, så legges avdeling etter avdeling ned i Norge. Omtrent alle sykehus og institusjoner som har tilbudt langtidsbehandling avvikles. Alt skal effektiviseres, kostnadene skal ned. Ja for guds skyld, kutt kostnadene der du spiller på mennesker sine liv. Mennesker som kunne fått hjelp, hadde de bare fått tid, forblir like syke. Det er trist, tvers igjennom trist. De som styrer landet vårt er mer opptatt av materialisme en mennesker. For bak alle tallene, bak alle pengene de sparer på å legge ned og avvikle behandlingsplasser, sitter det mennesker. Unge og gamle, kanskje en 13 åring som har det så vanskelig at livet virker meningsløst, og alt som blir gjort om hun får komme til en akuttavdeling, er at to dager senere skal hun ut. Jeg sier ikke at det alltid er slik, heldigvis finnes det fortsatt kloke overleger som jobber imot systemet som skal effektivisere alt. Men ofte, alt for ofte, ender det slik. Jeg har mistet gode, tvers gjennom gode mennesker til selvmord, det er ikke bare tall. Det er fysiske mennesker, mennesker som skulle levd og blitt gamle. Men som ikke klarte mer, som ikke fikk den hjelpen de trengte.

Jeg skulle ønske jeg kunne rope høyere, at mine erfaringer kunne forandret noe. For å sitte å vite at ting må bli gjort annerledes om folk skal få hjelp, er vondt. Jeg ønsker å hjelpe, jeg ønsker at ikke enda flere skal miste motet når hjelpen svikter gang på gang, vi kan ikke miste flere.

«Du er trygg nå»

Misforståelser, kontrabeskjeder. En legevaktslege som ikke ville høre. En redd meg, og fortvila og redde personal. De siste dagene har vært kaos, smerte og en enorm redsel. Hvem er jeg oppi alt dette. Jeg føler meg som en pakke som blir sendt i retur, og så retur igjen. Og så liten, jeg føler meg bitteliten, opp mot et system som er så stort og komplekst. Tilbake på Valen, jeg var 5 dager hjemme, med to legevaktsbesøk, to dager på rad. Søndag ville vaktlegen tvangsinnlegge meg, mandag var vaktlegen sin mening at jeg hadde vært syk og hatt symptomer i så mange år, at en innleggelse ikke var nødvendig. Personal fra boligen var med meg på mandag, og sa de ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenge. Og med nød og neppe sendte vaktlegen meg til Valen. Er det rart jeg blir forvirra og redd, når to ulike leger, som møter meg dag etter dag, har så forskjellige meninger om hva jeg trenger. Jeg var fortvila og ville ikke inn igjen, men jeg vet jeg ikke kunne være hjemme heller, så jeg valgte å reise. Valgte å høre på de rundt, de som kjenner meg.

Så kom jeg inn, og også her ble det kontrabeskjeder. To forskjellige overleger, dag etter dag. Ei som ville sette meg på antipsykotika og skrive meg ut. Ei som vet jeg ikke har noe særlig effekt av antipsykotika og vet hvilken kamp jeg har vært gjennom for å slutte, og som igjen lovde tid. Som beklagde sist, som var lei seg for at det ble misforståelser som førte til at jeg skreiv meg ut. Som sa vi skulle kjempe sammen, at jeg skal få hjelp til å komme meg ut igjen, trygt over denne svarte sumpen.

Så jeg sitter her, igjen, og ser ut et låst vindu. Jeg er så sliten og utmatta at jeg bare vil ligge her, ligge, ligge, ligge. I stede tvinger jeg meg ut litt, i dag var jeg bortom arbeidstua. Og det var koselig, det var det! Klemmer og kjente folk, en liten heiagjeng der også. Men det tar på, nå har jeg ingen krefter igjen, jeg er så sliten at å skrive på tastaturet gjør bokstavelig talt vondt i hendene. Angsten herjer i kroppen, tross store mengder beroligende. Jeg får ikke sove skikkelig, tross store mengder sovemedisiner. Vi skal øke og forandre litt på sovemedisinene, så jeg forhåpentligvis kan få litt sårt tiltrengt søvn. Jeg vil helst gråte, jeg er fortvila over hvor vondt og vanskelig alt er nå. Hvor tøft det er å skulle snakke og åpne opp, etter å ha lukka igjen så lenge. Å snakke om selvskadingen, snakke om følelser, de jeg ikke tørr føle på.

Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd det selv, kan forstå og sette seg inn i smerten det er å være og ha vært så syk i så mange år. Jeg har brukt 8 år av livet mitt på kun behandling. På å kjempe for å få hjelp, og for å prøve å stole på de som faktisk ville hjelpe. Jeg har så vidt holdt hodet over vannet, og mange ganger har jeg falt under. Jeg har vært så syk at jeg har tilbragt måneder til sammen på skjerming. Jeg har brukt uker og måneder og år på sykehus, rehabilitering og psykiatrisk. Nå kjemper jeg kampen for å finne igjen stemmen min. Jeg har fortalt alle et glansbilde siden utskrivelsen for litt over et år siden, og nå, nå må jeg begynne ta hensyn til meg og hva jeg trenger, uansett hvor vanskelig det måtte være. Hvor vondt det en er, så må jeg få si at nå er faktisk en innleggelse det jeg trenger. Til og med jeg ser det nå. Jeg liker det ikke, men som ei her sa ”det modigste du kan gjøre er å be om hjelp i tide”. Nå står jeg i ei stor krise, men med god hjelp skal jeg jobbe meg ut av den. Jeg ser ikke lyset, klarer ikke finnet håpet, men de håper for meg.

195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Overmedisinering i psykiatrien

Overmedisinering. Et lite omtalt tema, spesielt i psykiatrien. Det skal ikke snakkes om at det er billigere å behandle pasienter med medisiner en å gi døgntilbud. Eller at det får pasientene roligere og neddopet, tvang for å unngå tvang. Unngå den tvangen som krever mer styr. Det er jo lettere om pasientene bare er neddopet, sant?

I det øyeblikket jeg satte føttene mine på BUP ble jeg satt på antidepressiva. Før jeg hadde fått diagnosen depresjon. Det var ikke snakk om å prøve seg frem, denne medisinen måtte jeg love å stå på minst en halvt år, vi måtte opp i full dose før virkningen kunne måles. Bivirkninger snakket ingen om. Så når jeg ble hundre ganger mer suicidal og ikke klarte tenke konsekvenser skruddes bare medisinen opp mer. At jeg prøvde ta livet mitt titt og ofte ble bare sett på som et tegn på oppmerksomhet. Ingen sa til oss at det kunne skyldes medisinen. Så ble jeg sykere, jeg skiftet antidepresiva, igjen og igjen, det var det de hadde å tilby. Flere timer i uken var umulig, det var ikke kapasitet. Medisiner foran behandling.

I det øyeblikket jeg begynte å åpne opp om stemmehøring fikk jeg beskjed om at jeg kunne eller ja, burde ta imot antipsykotika. Samtidig sa de at jeg ikke var psykotisk. Så selvfølgelig tok jeg ikke imot, jeg har da aldri villet ta mer medisiner en jeg må. De kalte meg da ”ikke samarbeidsvillig”

Så kom jeg til Valen. Jeg var så dårlig at jeg ikke orket eller klarte bry meg om hva de putta i meg. Jeg nikket, tok tablettene. ”Psykotisk, ikke realitetsorienter, suicidal, fare for seg selv” de tok alt jeg hadde på rommet, satt fastvakt på meg. Ga meg mer og mer beroligende, større og større doser med antipsykotika og antidepresiva. Sovetabletter, betablokkere for bivirkningen ekstremt høy puls. Jeg klarte ikke snakke sammenhengende, klarte ikke skrive, sovnet over alt. Det ble bedre når jeg skriftet avdeling og fikk ny behandler, når noen så at jeg faktisk ikke var meg selv med alt dette i kroppen, Men jeg tok vel rundt 3-4 ulike antipsykotika mesteparten av tiden jeg var innlagt der. Og i løpet av de nesten fire årene tror jeg at jeg fikk tilbudet om beroligende nesten hver dag, det behøvde ikke være noe galt en gang, noen brukte det bare så jeg ikke skulle vurdere å skade meg.

Og nå ligger jeg strak ut i sengen min på dag 7. Jeg opplever ekstrem utmattelse, og klarer knapt stå eller sitte oppreist uten å ville besvime eller kaste opp. Ingen vet helt hvorfor, men saken er den at jeg har sluttet på mange sterke medisiner, og nå lurer behandler på om det kan være bivirkninger som trer frem som har vært skult på grunn av alle medisinene mine. Jeg driver med en rask nedtrapping av den medisinen vi tror skylder det verste, men jeg vet at da kommer nok 6-7 uker med abstinenssymptom, som alltid når jeg slutter på medisiner jeg har stått på lenge og med store doser. Og selv om ingen vet så tenker en at det kan være jeg blir liggende her en god stund. Det er vondt, det er vondt å kjenne på alle ettervirkningne. Alle de kroppslige endringene. Det er vondt å være så fysisk dårlig som jeg er nå, mest sannsynlig på grunn av år etter år med medisiner. Det er ingen som forteller om dette, det er ingen som sier at hele kroppen din stritter i mot når du prøver få ut alle kjemikalene. Du blir avhengig av medisiner som andre mener du trenger, og som du egentlig ikke har noe du skulle ha sagt noe om. Fordi ”de vet best”. Bare det faktum at jeg slutter å ha hallusinasjoner når jeg fjernet antipsykotikaen sier jo sitt.

Det vonde med medisiner er at de kurerer ikke, de demper. Og de demper ikke bare symptomer, de demper den du er. Store deler av psykiatrien pøser ut med medisiner, skriver en resept og tenker de har gjort en god jobb. Når jeg ble satt på antipsykotika sa de det var fordi de ville snakke med den ekte meg. Men jeg var jo der, jeg var jo Maria selv om jeg var psykotisk. I dag skulle jeg ønske jeg ble behandlet uten medisiner, at de kunne jobbet med de underliggende problemene som utløste psykosen min. Fordi penger skulle spares, og jeg skulle dempes, så ble de neste 5 årene fylt med psykose og psykosesymptom. Psykose som bivirkning. Medisiner som skulle dempe noe som var der naturlig etter 4 år nesten uten søvn. For alle kan bli psykotiske under de omstendighetene. Det er de jævligeste årene i livet mitt.

Jeg tenker ikke noe stygt om Valen, de aller fleste som jobber der er fantastiske mennesker, som hjalp meg gjennom en veldig krise. Jeg er sint på helsevesenet som jobber på denne måten, som lærer opp på denne måten. Jeg er sint på regjeringen som kutter og kutter i tilbud, som ikke tenker på personer, men penger. Alltid penger. Medisiner er godt å ha, og det hjelper mange, og mye har også hjulpet meg. Men en må se personen, personen bak medisinene. Det er så viktig å ikke gi medisiner for å slippe å håndtere noe, ikke demp ned alle følelser med beroligende, det er ikke rett. Se mennesket, alltid

Pusteproblem

Jeg satt på skjermingsrommet mitt på valen og tenkte, når ble det så alvorlig? Når ble det så alvorlig at jeg måtte legges inn igjen. Når ble det så alvorlig at jeg ikke kunne være alene i et helt strippet rom for en natt. Jeg prøvde puste, men fant ikke igjen pusten mitt. Jeg satt i sikker 15 timer på et kaldt gulv og prøvde skjønne hva som skjedde, hvorfor ting var så ille.

 

De turte ikke gå i fra meg natt til torsdag. Personalet i bofelleskapet. Jeg var så dårlig at jeg ikke så opp eller ned på meg selv, stemmene tok helt over, og jeg var bare livredd. De var sammen med meg nesten hele tiden fra jeg kom hjem på tirsdag, til jeg ble kjørt til legevakten på onsdags kveld. Alle rundt meg hadde snakke om innleggelse, men jeg ville ikke. Jeg skulle jo klare dette, jeg skulle ikke tilbake til valen. Ble heldigvis møtt utrolig godt på legevakten, av en lege som hørte, trøsta og sa at jeg måtte ta imot en innleggelse nå, bare så jeg kunne være trygg. Jeg ville ikke være trygg. Men jeg sa ja, jeg så hvor redd kontakten min var for meg. Kontakten min kjørte meg ned til ambulansebåten, og jeg kom til Valen i halv 10 tiden på kvelden. Ble møtt av mennesker jeg kjenner, de satt å passet på meg hele natten. En lang natt med nesten ingenting søvn.

 

I går, etter fastvaken opphørte, satt jeg bare der. På gulvet, og prøvde puste. Jeg hadde angstanfall etter angstanfall, og under et kom to inn, sa det var mat og gikk igjen. Og jeg følte meg så liten, så alene, og jeg viste at så lenge jeg klarer ha kontroll (med litt hjelp) hjemme, så er det bedre en å sitte der å stirre i hvite vegger. Det er bedre å være en plass med mennesker som etter hvert begynner å kjenne meg, og som bare vil meg godt. Jeg skrev meg ut, selv om jeg kunne få bli til tirsdag. Det ble bare for vondt å sitte der alene, uten noe til å avlede med.

 

Jeg har slitt mye med å spise de siste dagene. Når jeg var på akuttposten hverken spiste eller drakk jeg. Jeg klarte det ikke. Nå prøver jeg hvertfall, jeg kjemper. Jeg tror ingen skjønner hvor hardt jeg kjemper. For når du daglig må sloss mot stemmer som forteller deg helt grusomme ting, når du må kjempe deg gjennom hvert eneste måltid og du drukner i angst og en depresjon som virker uendelig. Da er det tøft å kjempe, da er det mye lettere å gi opp. Jeg er sliten, jeg er helt vanvittig sliten. Denne nedturen har tært på meg, mer en jeg trodde var mulig. Det er lenge siden jeg har vært så dårlig som nå, jeg tror vi snakker år. Hvertfall ett år. Jeg kunne satt meg ned å blitt sittende, bokstavelig har jeg kanskje gjort akkurat det, men jeg presser meg til å få til sånne små ting, som å sette på motiverende musikk, gre håret, idag orket jeg til og med å sette inn linsene. Jeg vet det er småting, men når du knapt klarer komme deg fra senga og inn i stuen, må du tenke at de små tingene faktisk er store ting. For meg er det store ting. Jeg håper det begynner å gå på opp nå, for nå har jeg virkelig nådd bunn. Jeg klarer ikke håpe, så jeg er så takknemlig for alle rundt som bærer håpet for meg. Som sier det skal bli verdt det, bli bedre.