Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

Fortsett å svømme

”Det er mye sorg i gleden din, i tilfriskningen. Sorg over alt du har gått glipp av, av alle årene som forsvant til sykdom. Det er ikke rart du krasjet, det er lov å være sliten”

-Behandler

Jeg er sliten, sliten på en måte jeg aldri har opplevd før. Og det sier litt, for jeg har virkelig vært mye sliten de siste årene. Når jeg sitter oppreist verker hodet mitt, veldig. Så jeg vil helst ligge. Hele kroppen verker, jeg svimler og er kvalm. Og jeg er uendelig sliten. Ble trumfet av gårde til fastlegen min i dag, men som sagt: alt ser fint ut. Jeg har ikke kreft eller hjernesvulst som jeg har gått å bekymret meg for, hun klarte hvertfall berolige meg på det. Det er mest sannsynlig en kombinasjon av nedtrapping på mange medisiner, ettervirkninger av det, kaos i kroppen og utmattelse som følge av mye aktivitet, både oppi topplokket og generelt. Men vi vet ikke. Jeg skulle egentlig ønske det var noe som var galt, at det var en quick fix. At jeg kunne ta noen tabletter og så ble jeg bedre.

I stede ligger jeg her, ligger her og klarer ingenting. Ting har vært og er litt tøft, tankene mine og følelsene mine jobber på. Jeg gråter en del, krangler litt fordi jeg er så sliten, prøver jobbe meg ut av det alene, for jeg vil egentlig ikke at noen skal se det mørke. Jeg var jo ferdig med det mørke. Og selv om alle sier det er naturlig, at jeg har lov å være sliten og ha det vondt, så gjør det vondere en noen gang å føle på de tingene. For jeg er så ferdig med det, jeg vil ikke at det skal gjøre vondt lenger, jeg vil bare være frisk. Så når jeg fikk tanker om at det var best at jeg var død, ble jeg så lei meg at jeg gråt litt mer. Ikke fordi jeg hadde den minste plan om å gjøre meg noe, men fordi det er den vondeste følelsen som finnes. Den der du føler deg uten verdi, der du ikke klarer tenke at det vil gå over. For jeg vet jeg har høy verdi, og jeg vet det vil gå over. Men jeg føler på det likevel, det såre med følelsen, og det gjør fortsatt vondt.

Jeg jobber med å ikke falle ned. Og jeg jobber med det mest alene. For som sagt så klarer jeg ikke helt åpne opp om det som er vanskelig nå. Jeg skriver det ned for meg selv, og sletter det igjen. Vil ikke en gang at jeg skal kunne lese det senere. Men jeg tenker egentlig at det er ikke så rart at ting blir tøft, ikke egentlig. For jeg ligger her, og mens jeg ligger her får jeg veldig god tid til å tenke. I tillegg er jeg utslitt av alt jeg har gjort, både fysisk men også som venn. Ikke misforstå meg, for å kunne være der for de jeg er glade i er noe jeg gjør med glede, og som jeg aldri hadde valgt bort. Men det er vondt å bekymre seg, og det er vondt å se de du bryr deg om ha det vondt. Så ærlig må jeg få lov til å være. I tillegg kommer det også mye frem i lyset mens jeg ligger her. Både av ting som har skjedd og som skjer nå. Jeg opplever hvordan det er å skulle finne tilbake til livet, finne tilbake til meg selv og min hverdag. Jeg skal jobbe meg gjennom å ha gått glipp av de siste 10 årene, sånn virkelig. Jeg skal prosessere at jeg kommer til å ha smerter resten av livet, noe som har vært vanskelig å godta når ingenting i meg har føltes rett. Jeg skal jobbe meg gjennom ensomhet, ikke som følge at jeg ikke har noen venner, men som følge av at jeg har mistet veldig veldig mange.

Jeg kjenner på mange følelser, mange tanker. Jeg drømmer om fremtiden, samtidig som den har blitt satt på vent enda en gang. Jeg tror det vondeste med denne utmattelsen og alt den fører med seg, er at jeg ikke vet noe. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare og vi vet egentlig ikke hvorfor den kom. Jeg har to viktige operasjoner fremfor meg, mest sannsynlig et rehabiliteringsopphold etter den ene for å virkelig trene opp foten/kroppen, med (forhåpentligvis) mindre smerter. Jeg skal flytte inn i min egen leilighet på nyåret, og jeg ligger bare her og vet at jeg har ikke tid til å ligge her. Jeg skal så mye viktig, og jeg er så redd jeg må utsette noe av det. Men kanskje er jeg bedre allerede i morgen, jeg vet ikke, så jeg må bare holde hodet over vannet. Fortsette å svømme. Så skal dette også gå bra, jeg må bare tørre åpne opp, la noen få komme litt under huden, og så vil jeg komme meg gjennom.

Drømme, leve, nyte

Jeg drømte lenge om det, å kunne smile på ekte. Jeg så på alle rundt meg og lurte på om det gikk å være så glade som de så ut som de var. Jeg fant til slutt ut at det ikke kunne være mulig. For det skal heller ikke være mulig å være så deprimert som jeg var, så lenge. Eller ja, alvorlig deprimert i 9 år, en depresjon som kaltes kronisk, en depresjon jeg aldri trodde jeg skulle komme meg ut fra. Som psykiatrien ga opp å prøve bedre etter utprøving av elektrosjokkbehandling og samtlige antidepressiva som var på markedet, flere ganger.

Når ting begynte lette litt i fjor fikk jeg endelig kjenne på ekte glede, jeg fikk kjenne at depresjonen slapp taket litt, og jeg fikk oppleve å smile på ekte. Og selv om det siste året har vært veldig opp og ned, og jeg til tider har vært langt langt inne i depresjonen, så har jeg kjent på glede. Denne sommeren har jeg hatt det så bra at jeg nesten eksploderer av lykke. For jeg setter sånn pris på det, at jeg kan smile på ekte gjør meg så glad at jeg inni mellom gråter noen tårer for det. Ingen kan forstå hvor mye det betyr for meg. Jeg trodde ikke og psykiatrien trodde ikke at jeg kunne bli frisk. Vi trodde depresjonen skulle måtte følge meg hele livet. Ikke alle, heldigvis var det noen som trodde, som ga meg håp, men stort sett ble den bare kategorisert som alvorlig og kronisk. Det bare var sånn.

Så når jeg nå sitter på flyplassen, etter Danmarks-tur med en av mine beste venner, så sitter jeg her å smiler. Sommeren i år har vært tid med familie, tid med venner, ferie, glede, latter og smil. Og jeg ser ikke på det som en selvfølge, for jeg vet det ikke er det. 12 år, av mitt 23 år lange liv har jeg vært syk. Jeg er ferdig nedtrappa på 1 av 2 antipsykotika, og for første gang på hvertfall 5 eller 6 år så hører jeg ikke stemmer. Og det er sykt å tenke på. ”Du må nok lære deg å leve med de” har behandlerene mine sagt de siste årene. For ingen medisin tok de, og jeg var inni en verden med hallusinasjoner og kaos som ingen klarte hjelpe meg ut av. Men psykosen min kom som et resultat av ekstremt press uten å få hjelp i så mange år, og på toppen av det nesten ingen søvn over flere år. Og når jeg da ble lagt inn på grunn av at jeg var psykotisk, så ble jeg satt på ekstremt mye medisiner for å dempe kaoset. Og de medisinene har opprettholdt symptomene. For det er det som er med medisiner, de har av og til bivirkninger som er akkurat det du skal få til å forsvinne. Litt som at ibux kan gi hodeverk. Og da har jeg stått på veldig høye doser med antipsykotika i 4,5 år, og når jeg nå da begynte nedtrappingen forsvant også stemmene og skikkelsene mer og mer.

Og ja, nå har jeg hatt flere uker uten stemmer. Og jeg har hatt flere måneder der jeg har hatt det BRA. Jeg er ikke frisk, og jeg har mine ting å deale med, men det er så mye bedre. Å oppleve at å leve og bare være, kan være godt, det trodde ikke jeg at jeg skulle få lov til igjen. I stede for å gråte sammen med meg fordi ting har vært så grusomt vondt, har jeg nå opplevd at støtteapparatet gråter sammen med meg, fordi jeg er bedre.

Livet altså, takk for at du viste meg at ting ikke bare er mørke.

Glede

Jeg sitter igjen med en følelse av at ting går bra. At livet er på vei en plass jeg kan leve i, at smilet jeg bærer er ekte. De siste 12 årene er et kapittel jeg vil og kan klare legge bak meg. Jeg skriver mest når jeg er langt nede, både blogg og dagbok bærer preg av at ting har være veldig veldig tøft. Og ja, det har det virkelig vært. Men jeg vet også at det siste året har vært bra, virkelig bra. Det har vært tøffe, ja skikkelig tøffe nedturer. Men jeg har kommet meg ut av de, fortere og fortere for hver gang. Og selv om jeg ikke har skrevet så alt for mye om det gode, så vet jeg at dette året har vært bedre en noe jeg kan huske. Jeg er ikke frisk, og jeg vet at det ganske sikkert vil komme vonde nedturer. Nedturer som vil ta fra meg alt håp og livsglede. Men jeg er ikke lenger livredd for de nedturene, for jeg vet de går over.

Jeg er ikke den jenta jeg var, som satt livredd inntil veggen og ikke forsto hvordan dette noen gang kunne gå over. Jeg skulle ønske jeg kunne holde rundt meg selv og si at du, det går over. Jeg skulle ønske jeg kunne nå inn til andre og fortelle at det faktisk blir bedre. I følge mange i psykiatrien skulle jeg vært død. Eller fortsatt veldig syk. Og det er jeg ikke. Jeg er friskere, og jeg lever. Jeg maser kanskje om dette, men det er så viktig for meg å få sagt det, å gi andre håp. For jeg vet hvor mye det betydde for meg med de som bar håpet for meg når jeg ikke klarte det selv. Jeg vet hvor vondt det er når andre mener du ikke er samtykkekompetent, når du får tvangsvedtak etter vedtak. Jeg vet hvor vondt det er å være så syk at du går glipp av livet. Jeg vet det, jeg vet det veldig godt. Men jeg kom meg ut.

Jeg har og jeg vil velge livet, jeg vil ta det imot med åpne armer, og leve. Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg tenker med glede på å flytte inn i min helt egne leilighet. Å bo alene skremmer meg heller ikke, når det var det  som skremte meg mest før jeg fikk bolig i bofelleskap. Livet kan være så bra, så godt, og jeg vet at det er mulig å få det godt igjen!

Heldig

Å være heldig handler ikke bare om hva man har og hva livet har gitt deg. Det handler om menneskene man har rundt seg, om verdiene du har lært deg å ha, om glede. Jeg tror mye i livene våre handler om å se på hva som er viktig. Å ikke sette seg fast i negative spor, og å jobbe frem det friske, det positive og det gode. Jeg vet at en med mye sykdom kan finne gode ting i hverdagen, mens en frisk person kanskje ikke klarer det. For det handler om hva man legger vekt på, hva man bruker tankene sine og tiden sin på.

Jeg kunne lett satt meg ned og bare synts synd på meg selv. Jeg kunne druknet meg selv i selvmedlidenhet over å ha vært så mye syk, av å vite det kan vare for alltid. Jeg har svelget unna noen kameler for å jobbe meg frem til å klare se det på den måten. For så klart har jeg vært trist over å ha det så tøft, selvfølgelig har jeg hatt både timer, dager og måneder der jeg ikke har sett poenget i noe, der jeg har vært tvers gjennom sint på både Gud og skjebnen og alle som ikke har kunnet hjelpe. Jeg våknet ikke en dag å følte meg heldig med livet mitt. Det å være takknemlig for alt det gode og føle seg heldig for det en har, det var en utfordring å komme frem til. Men jeg har klart det, jeg har klart å se at jeg har så veldig mye som er godt. Jeg har klart å finne gode ting med hver dag, jeg har lært meg å være takknemlig over de jeg har i livet mitt, og ikke sørge for mye over alle jeg har mistet. Nå føler jeg meg heldig som er der jeg er, som får den hjelpen jeg får, og som har de egenskapene og de verdiene som jeg har.

Når jeg ser tilbake på de siste ti årene føler jeg meg enormt heldig. Jeg er i live, noe som ikke er en selvfølge. Jeg har kommet meg ut av en merkelapp de trodde ville ende livet mitt. ”kronisk suicidal”. Ungdomspsykiatrien ga meg opp, jeg var for syk. For syk til å hjelpes. Nå er jeg friskere en på lenge. Jeg har mine ting, ting er fortsatt uutholdelig tøft innimellom. Men med å fokusere på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, så kommer jeg meg gjennom det.

I dag føler jeg meg heldig som har både en fastlege og en behandler som virkelig bryr seg, som jobber sammen med meg for at jeg skal ha det best mulig. Som ikke lover og lyver, men som er realistiske og som jobber mot de samme målene som jeg har. Som gir meg en trygghet på at jeg ikke er alene i denne kampen. Jeg har en familie som støtter, jeg har fantastiske venner som støtter og jeg vet at selv om jeg kanskje alltid vil være syk, så er jeg aldri alene. Jeg ER heldig!

Håp, meg mot verden

Jeg vander rundt i en forvirrelsestilstand.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle. Noen dager er gode, der jeg har litt energi og føler at dette skal jeg klare. Noen dager er jeg bare borte, helt inni tankekaos og fortvilelse. Jeg er sliten, det er nok det verste. Sliten av å kjempe en kamp som ingen andre ser. Sliten av at det jeg elsker (og de jeg elsker) sliter meg ut. Ikke fordi de gjør noe galt, tvert imot bare støtter de, men fordi jeg nesten ikke tåler noen inntrykk før hodet blir til grøt og jeg faller ut. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg drømmer om, absolutt ALT, men så vet jeg at det går ikke. Jeg kan ikke reise på krevende turer nå, jeg kan ikke gå på skole nå, jeg kan ikke jobbe nå, jeg kan ikke være med folk hver dag slik som det er nå. Jeg må prioritere, jeg må vite at jeg mentalt er sterk nok til å gjennomføre. Det blir til at jeg prioriterer familien og de nærmeste vennene mine. Og det er kjipt, for det er mange flere mennesker jeg vil være med, møte og oppleve ting med. Men så går det ikke.

Jeg synes det er vanskelig å si nei til ting. For er det noe jeg vil her i verden, så er det å være med. Jeg elsker felleskap, jeg elsker mennesker, og jeg er egentlig skikkelig sosial. Da blir det ekstra krevende når du har behov for hvertfall 2 timer søvn midt på dagen. I går var jeg ute hele dagen, slalåm kjøring og felleskap. Og jeg la meg klokka 20 når jeg kom hjem, som vil si egentlig klokka 19 da, ettersom vi stilte klokka i helgen. For selv om jeg har det kjempegøy, så tapper det ut absolutt alt av krefter. På slutten av en dag er jeg ofte så sliten at jeg får fysisk vondt. Det er som om du har influensa, hele kroppen verker. Og å ha det slik hver dag er kjipt. Jeg ønsker jo bare å kunne fungere, er det så mye å be om?

”du er både bra nok, sterk nok, og god nok” spilles det fra høyttalerne. Ingebjørg Bratland synger ”ingen som du”. Jeg prøver bygge meg opp, høre på gode tekster, sier til meg selv at jeg er bra nok, uansett. For jeg føler meg ofte liten, liten og ubrukelig. Det er vondt å ikke kunne være den støtten jeg ønsker å være. Men så gjør jeg jo så godt jeg kan. I dårlige perioder må jeg bare bite tenna sammen, og kjempe videre. Jeg vet jeg vil få hodet opp fra vannet snart. Jeg må lete frem håp fra den innerste mørke kroken i hjernen, fortelle meg selv at jeg er verdt det, at det blir verdt det. At en dag skal jeg ha overskudd til å være den jeg vil være.

Jeg lar ikke sykdom definere meg. Jeg er på ingen måte sykdommen min. Men jeg velger å være ærlig om hvor tøft det er når det står på. For det er tøft å kjempe hver dag for å ikke falle i sammen. Det er tøft å stå i alle følelsene som dukker opp når jeg tar friske valg. Det er vanskelig å takle skammen jeg får av spiseforstyrrelsen og stemmene. Men det er så viktig å klare tenke at det skal bli bedre, for det skal det bli. Det har jeg bestemt.

Jeg

Skal

Vinne

Å leve med symptomer

Å leve med symptomer. Jeg ville kvele den første personen som sa jeg kanskje måtte innstille meg på det. For når du står oppi et mørke, som er større en alt, så klarer du ikke se for deg at du kan leve godt med symptomer. Du ser for deg at hver dag, resten av livet vil være et helvete. Du ser for deg at du aldri mer kan se solen. Når behandler etter behandler sier at ja, du kommer til å bli bedre, men ikke kan gi deg en garanti på at du vil bli frisk, hvor motivert blir du til å jobbe da? Jeg ville ikke leve, jeg ville ikke være en del av dette. Jeg klarte ikke forstå at det kunne være fint å leve, selv med symptomer og sykdom i sekken på ryggen.

Jeg smiler, jeg ler, jeg lever. Nå er det gode dager, og vonde dager. Inni mellom faller jeg, ned i det mørkeste mørke og lurer på om jeg noen gang vil komme meg opp. Det er slitsomt, det er vanskelig å forholde seg til at det svinger slik. Det er vanskelig å ikke vite om det alltid vil svinge slik. Men jeg lever med det, og stort sett går det fint. For ja, jeg kjenner depresjonen veldig godt, og den legger en demper på de gode stundene. Men jeg er ikke nede i det mørkeste mørke hele tiden, så det er så mye bedre en når jeg kun var der. Jeg er glad for at jeg faktisk kan føle glede, at jeg kan si at jeg har hatt det fint. Det er ingen selvfølge når depresjonen din blir kalt kronisk, og du har vært deprimert i et tiår. Det er ingen selvfølge når du har følt deg mer død en levende i så veldig mange år.

Jeg kjemper, jeg kjemper veldig hardt. Jeg prøver snakke om det som er vanskelig, og bruker ord i stede for handling. Jeg står opp for meg selv, sier hva jeg trenger. Jeg har kommet så langt, og jeg har lært så mye om meg selv. En tidligere behandler sa jeg var på stadiet til en livredd 3 åring med monster under senga. For jeg var livredd, for verden, for hallusinasjonene og for alt jeg ikke forsto. Nå lar jeg ikke stemmene styre livet mitt, jeg sier imot de, jeg lærer meg hvordan jeg skal leve med de best mulig. Det er ikke lett, og jeg har dager der jeg ikke klarer skille virkelighet fra det hodet mitt produserer. Men det er bedre, det er mye bedre en slik det var.

Jeg har innsett at det å leve med symptomer ikke bare trenger være kjipt. Jeg har lært at jeg kan ha det fint selv om jeg er syk. Dagene svinger, og jeg er ofte veldig sliten. Men jeg lærer skritt etter skritt hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Jeg finner teknikker for å få bort det som er vondt og vanskelig. Jeg lever, på en måte jeg aldri trodde jeg kunne. For 6 år siden sa en overleve at jeg kom til å dø ung. Jeg fikk beskjed om at jeg aldri kom til å bli bedre. Spiseforstyrrelsen var kronisk, det var ikke håp om at jeg kunne bli kvitt den. Men nå sier de at jeg kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen, jeg trenger ikke måtte bli gammel med den. Ingen kan gi meg garantier, men det er håp og de tror i sammen med meg. Og blir jeg aldri frisk, så vil det gå fint det også. For jeg har et støtteapparat som står bak meg, som gir meg trygghet, og som hjelper meg med å finne ut hvordan jeg kan leve best mulig. Det er godt.

Kjære nyttår, måtte du bli godt

Dette året har rast forbi, på godt og vondt. Jeg har hatt noen av de beste øyeblikkene på det jeg kan huske, og jeg har vært skamdårlig. Jeg har reist mye, 7 turer til utlandet, og 4 til østlandet. Noen var skikkelig fine, noen var skikkelig vonde. Slik det egentlig har vært de siste årene, der jeg egentlig ikke vet hva jeg reiser til.

Jeg vet aldri hvordan jeg kommer til å reagere på det. Om jeg får det fint, og så vondt etterpå, om jeg har det bra hele tiden, eller om jeg får det vanskelig på tur. Men jeg har hvertfall klart å reise, og det er godt. Jeg besto teorien på billappen i februar, og kjørte opp og besto i mars! Noe som har vært umulig tidligere, fordi jeg har vært for dårlig de siste årene. Men nå klarte jeg det, og det var den største seieren i livet mitt på veldig veldig lenge.

I mars holdt jeg foredrag på biblioteket på Husnes, foran 70 stk, og startet som erfaringsformidler. Dette var veldig spesielt for meg å oppleve, jeg var et nervevrak i flere uker på forveien, for jeg følte meg ikke flink nok til å snakke foran så mange. Men så gikk det kjempefint, jeg fikk så mye skryt, og jeg skjønte at det var dette jeg ville gjøre fremover. Jeg hadde ikke trodd jeg faktisk skulle få drive med det, men det ene førte til det andre, og i høst/vinter har jeg vært med som erfaringsmormidler 5 ganger, pluss at til neste år skal jeg mest sansynlig være med i brukerrådet til stord DPS i tilegg. Det gir meg såå mye glede og jeg føler jeg får brukt meg selv til noe positivt! Det er gøy.

Våren 2018 var egentlig veldig opp og ned. Jeg strevde lenge med selvskading, og spiseforstyrrelsen var ganske sterk. Jeg slet med å tro at noen i det hele kunne være glade i meg, for stemmene ropte og sa at alle hatet meg, og spiseforstyrrelsen sa jeg ikke var tynn nok til at noen kunne like meg. Det var tøft å stå i, egentlig.

Sommeren begynte med at jeg bestemte meg for å jobbe imot spiseforstyrrelsen. Noe som var et enormt skritt etter å ha vært syk i over 10 år. Jeg hadde prøvd å bli frisk tidligere, men dette var første gang jeg prøvde på mange år, og nå hadde oppkast og sulting vært en del av vær dag de siste 4 årene. Jeg farget håret tilbake til normalen, etter en vår med regnbuehår. Jeg fikk det bra, altså skikkelig bra. Jeg hadde 4-5 måneder der livet virkelig smilte. Der jeg fikk kjenne på hvordan det kunne vær å leve. Det varte dessverre ikke evig, men det ga en ny motivasjon til å jobbe, jobbe for å få det best mulig. Jeg skjønte at jeg kanskje må lære meg å leve med symptomer, noe som var tøft, for jeg vil jo helst være frisk, gå på skole og jobbe. Men jeg har jobbet med de tankene, og prøvd å tenke at det ikke er det viktigste. Selv om det gjør vondt. Jeg begynte også endelig å bli skikkelig kjent med personalet i bofelleskapet, og jeg brukte mye tid der, for å bli kjent.

Høsten var kanskje det størte og viktigste kapittelet av dette året. Jeg ble utskriven etter nesten 4 år på Valen! Jeg var veldig forberedt på det, og var veldig glad for det. Det var skikkelig tøft å si hade til alle de fantastiske menneskene der, men jeg gledet meg egentlig mest til å bli utskriven. Så gikk det ikke slik jeg håpte det skulle gå. Jeg reiste til Spania nesten rett etterpå, og ble skikkelig dårlig når jeg var det. Jeg endte opp med å bli innlagt to dager etter jeg kom hjem, og det var bare skikkelig tøft. Jeg ville ikke være på Valen, og skrev meg ut et døgn etter jeg kom, men nedturen av å ikke klare alt slik jeg hadde sett det for meg, var stor. Hele høsten har forsvunnet i en mørk tåke. Heldigvis har det vært lysglimt, og det er de jeg prøvder holde fast i. Men at jeg skulle bli så dårlig igjen var ikke godt.

Nå gjør jeg meg klar til et nytt år. Jeg håper virkelig at 2019 vil bli et bedre år, der jeg får gjennomført drømmer, levd og besøkt folk jeg er glade i, og plasser jeg liker. Men det skal sies, 2018 har gitt meg mye. Jeg føler det er det året jeg kanskje har utviklet meg mest på. Alt det positive som har skjedd, alle menneskene jeg har fått blitt bedre kjent med, og alle minner jeg har skapt. Jeg er mye bedre rustet til å stå imot stemmer og tanker, jeg klarer stort sett å ta friske og gode valg. Det har ikke vært lett, det har krevd mye, men jeg velger å se tilbake på dette året og være stolt av meg selv. Livet mitt ble ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli, men jeg jobber med å forme det slik at det blir sp godt som mulig. Godt nyttår alle sammen, måtte det nye året behandle deg og dine godt. Skap nye minner sammer, lev og pust.

Livbøyer

Det er ikke til å legge skjul på at de siste ukene/månedene har vært tøffe. Veldig tøffe. Jeg falt ned i et mørke jeg trodde jeg hadde kommet meg ut av. Jeg fikk igjen kjenne på hvor ubeskrivelig vondt det er å være fanget i en verden med en depresjon som lammet og stemmer som skriker inni hodet. Å forsøke å holde seg oppreist når alt inni deg rakner, er veldig tøft. Det som kanskje var mest skremmende var hvor fort det gikk på ned. Fra å ha det bra, til å ligge i fosterstilling, totalt lammet og i full panikk, på bare noen dager. Jeg føler meg naiv som faktisk trodde det verste faktisk var over, men samtidig må jeg bevare håpet (evt la noen andre bære det) og tro at jeg en dag kan bli helt frisk. Jeg måtte nyte det når jeg hadde det bedre, og jeg kunne få tro at det skulle være slik, selv om det ikke stemte. Jeg var kanskje ikke naiv, kanskje klare jeg faktisk tenke at det går over, slik det forhåpentligvis skal.

 

Oppi dette har lysglimtene blitt enda viktigere. Det som har klart å lyse sterkere en depresjonen har vært livbøyer å holde seg fast i. Og det har vært en del av de, heldigvis. Jeg har fått være med som erfaringsformidler flere ganger, og det gir meg så sykt med pågangsmot. Det gjør at jeg tenker at kanskje ikke de siste ti årene har vært bortkasta, kanskje kan jeg gjøre en forskjell for noen andre som blir syke. For er det noe jeg har kompetanse på, så er det hvordan det er å være syk. Hvordan det er når systemet svikter og du blir en kasteball, hvordan det er å faktisk få hjelp, og ikke minst å vite hva som hjelper. Så når jeg sitter i en gruppe og bidrar, eller står foran mange mennesker og snakker om mine erfaringer, så kjenner jeg at jeg blir takknemlig. Kanskje ikke takknemlig for at jeg har vært så syk og fortsatt er ganske syk, men takknemlig for at jeg får muligheten til å fortelle, til å forandre. I tillegg har jeg fylt dagene mine med mye egenpleie, jeg har farget håret rosa fordi da føler jeg med bedre. Jeg har tatt meg tid til å hente meg inn, til å bare slappe av når jeg har kjent at ting har vært for mye. Og jeg har snakket, skrevet og formidlet mye.

 

Jeg har også brukt mye tid på behandling, på å jobbe med dette kaoset som egentlig er livet mitt. Det har blitt fulle dager, fulle uker, med alt fra fysioterapi til lege og psykologtimer. Jeg har ikke gitt opp, selv om det kanskje har vært det som har fristet mest. Jeg jobber beintøft hver eneste dag med å ta kloke, friske valg. Med å bearbeide og finne grunnen til at ting er som de er. For det er virkelig en påkjenning å være så syk som jeg er og har vært. Det å fylle opp livet sitt med timer der du skal motta behandling, der du skal åpne deg til nye mennesker som skal hjelpe, det er vanskelig, og det krever mye. Jeg håper jo jeg en dag kan si jeg er frisk, at jeg skal komme meg helt ut av dette. Og om jeg ikke kan bli frisk, at jeg kan ha det bra, fungere og få delta på ting som gir mening. Jeg håper jeg klarer å se meg selv som en resurs og ikke bare en som får og tar imot. Jeg tenker at en dag, en dag skal jeg føle meg brukbar. Jeg håper bare den dagen kommer raskt.

23 oktober

08:54

Snøhvite fjell og en nydelig soloppgang, skyer over byer og lysene fra mange tusen hus. Jeg flyr hjemmover og teller ned på timer til psykologtime, 25 timer igjen. Hold ut, hold ut. Pust. Jeg har snakket mye med de hjemme de siste dagene, i går snakket jeg med primær i bofelleskapet, og alle gjør sitt absolutt beste for at dette skal gå bra, for at jeg skal få hjelp når jeg kommer hjem. «Trenger du en innleggelse» spør noen, jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil så gjerne klare dette på egenhånd, egentlig helt på egenhånd. Men jeg har sluppet inn noen, og skal la de få hjelpe. For jeg vil virkelig ikke bli innlagt igjen, og da må jeg ta imot hjelp fra de rundt. Jeg håper bofelleskapet klarer hjelpe, at de kan støtte meg gjennom dette. For dette er tungt og jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut med disse følelsene i mer eller mindre 11 år. Jeg skjønner ikke hvordan de rundt meg har klart å bære håpet for meg så lenge. «Det er lys der fremme, du skal ha det godt» «vi er så glade i deg, du er den sterkeste jeg kjenner» alle sier så mye fint og godt, men hvordan kan de håpe når jeg faller gang på gang?

«Vær så snill, slutt å stresse med fremtid og skole, det er ikke det viktigste» har veldig mange sagt til meg. Men det er vanskelig, vanskelig å akseptere at jeg er syk, for syk til å fungere slik samfunnet ser som normalt. Vi lever i et samfunn der det ikke er sosialt akseptert å ikke gå på skole eller jobbe, der folk uten utdanning ofte blir sett på som late. Det er ikke noe jeg bare føler, folk har sagt det til meg, at jeg er svak og lat som ikke studerer. Hver gang du møter på nye mennesker spør de hva du driver med, og jeg skaper superklein stemning med å si at jo du, jeg er uføretrygdet. Jeg skammer meg ikke, men det er vanskelig å føle seg betydningsfull når du vet folk har de meningene. Det er vanskelig å ikke være «normal» Det er ingenting jeg vil mer en å være normal, å kunne gå på skole, å ha det bra.

Jeg vil skape håp, jeg forteller andre at det er mulig. Så jeg må lære meg å skape håp for meg selv også. Jeg må fortelle meg selv at det er mulig å bli bedre, at jeg også kan få et meningsfullt liv. Nå kjører vi gjennom tåke og tubulens, og det er litt slik livet mitt er. Det er grått og det er vanskelig å finne frem. Det rister så mye at det er vanskelig å få fotfeste. Men midt i det grå finnes det små solglimt, små lysglimt i hverdagen fra folk som betyr så mye for meg. Jeg føler meg ofte svak, men jeg holder ut og jeg kjemper, så kanskje midt opp alt, så er jeg litt sterk. Jeg stopper kanskje opp for å se meg rundt, men jeg fortsetter å gå, fortsetter å lete etter lyset. Jeg falt hardt denne gangen, og fallhøyden var stor for jeg hadde det jo faktisk ganske bra. Jeg klarer ikke helt fortelle noen hvor ille det er, jeg har ikke ordene til det, og jeg vil ikke at noen skal vite. Jeg har fornektet at jeg har fått det vanskelig igjen veldig lenge. Jeg skrev i dagboken min at jeg hadde det bra, jeg løy til og med til meg selv, ubevist. Nå er det ute i verden, og det er både godt og vondt. Vondt fordi jeg vet at andre bekymrer seg og får vondt av meg. Godt fordi så masse mennesker støtter, ber og er der. Småsøskena mine er min største motivasjon til å fortsette å kjempe. De har måttet tåle og vokse opp med en syk storesøster, de har vært vitne til mange vonde kamper hjemme. De har måtte tåle at jeg har krevd mye av både mamma og pappa, med hundrevis av legetimer, innleggelser, sykehus besøk og opphold. Og de er så vanvittig sterke, de er min inspirasjon i livet. De og mine nærmeste venner som sliter. Som går igjennom mange av de samme kampene som meg, og som fortsatt er her, tross alt.

Jeg hater at livet ble slik, det var ikke dette jeg så for meg når jeg var liten og tenkte på fremtiden. Men jeg skal klare skape et best mulig liv, det tar bare litt(veldig mye) mer tid en jeg hadde sett for meg.