Glede

Jeg sitter igjen med en følelse av at ting går bra. At livet er på vei en plass jeg kan leve i, at smilet jeg bærer er ekte. De siste 12 årene er et kapittel jeg vil og kan klare legge bak meg. Jeg skriver mest når jeg er langt nede, både blogg og dagbok bærer preg av at ting har være veldig veldig tøft. Og ja, det har det virkelig vært. Men jeg vet også at det siste året har vært bra, virkelig bra. Det har vært tøffe, ja skikkelig tøffe nedturer. Men jeg har kommet meg ut av de, fortere og fortere for hver gang. Og selv om jeg ikke har skrevet så alt for mye om det gode, så vet jeg at dette året har vært bedre en noe jeg kan huske. Jeg er ikke frisk, og jeg vet at det ganske sikkert vil komme vonde nedturer. Nedturer som vil ta fra meg alt håp og livsglede. Men jeg er ikke lenger livredd for de nedturene, for jeg vet de går over.

Jeg er ikke den jenta jeg var, som satt livredd inntil veggen og ikke forsto hvordan dette noen gang kunne gå over. Jeg skulle ønske jeg kunne holde rundt meg selv og si at du, det går over. Jeg skulle ønske jeg kunne nå inn til andre og fortelle at det faktisk blir bedre. I følge mange i psykiatrien skulle jeg vært død. Eller fortsatt veldig syk. Og det er jeg ikke. Jeg er friskere, og jeg lever. Jeg maser kanskje om dette, men det er så viktig for meg å få sagt det, å gi andre håp. For jeg vet hvor mye det betydde for meg med de som bar håpet for meg når jeg ikke klarte det selv. Jeg vet hvor vondt det er når andre mener du ikke er samtykkekompetent, når du får tvangsvedtak etter vedtak. Jeg vet hvor vondt det er å være så syk at du går glipp av livet. Jeg vet det, jeg vet det veldig godt. Men jeg kom meg ut.

Jeg har og jeg vil velge livet, jeg vil ta det imot med åpne armer, og leve. Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg tenker med glede på å flytte inn i min helt egne leilighet. Å bo alene skremmer meg heller ikke, når det var det  som skremte meg mest før jeg fikk bolig i bofelleskap. Livet kan være så bra, så godt, og jeg vet at det er mulig å få det godt igjen!

Heldig

Å være heldig handler ikke bare om hva man har og hva livet har gitt deg. Det handler om menneskene man har rundt seg, om verdiene du har lært deg å ha, om glede. Jeg tror mye i livene våre handler om å se på hva som er viktig. Å ikke sette seg fast i negative spor, og å jobbe frem det friske, det positive og det gode. Jeg vet at en med mye sykdom kan finne gode ting i hverdagen, mens en frisk person kanskje ikke klarer det. For det handler om hva man legger vekt på, hva man bruker tankene sine og tiden sin på.

Jeg kunne lett satt meg ned og bare synts synd på meg selv. Jeg kunne druknet meg selv i selvmedlidenhet over å ha vært så mye syk, av å vite det kan vare for alltid. Jeg har svelget unna noen kameler for å jobbe meg frem til å klare se det på den måten. For så klart har jeg vært trist over å ha det så tøft, selvfølgelig har jeg hatt både timer, dager og måneder der jeg ikke har sett poenget i noe, der jeg har vært tvers gjennom sint på både Gud og skjebnen og alle som ikke har kunnet hjelpe. Jeg våknet ikke en dag å følte meg heldig med livet mitt. Det å være takknemlig for alt det gode og føle seg heldig for det en har, det var en utfordring å komme frem til. Men jeg har klart det, jeg har klart å se at jeg har så veldig mye som er godt. Jeg har klart å finne gode ting med hver dag, jeg har lært meg å være takknemlig over de jeg har i livet mitt, og ikke sørge for mye over alle jeg har mistet. Nå føler jeg meg heldig som er der jeg er, som får den hjelpen jeg får, og som har de egenskapene og de verdiene som jeg har.

Når jeg ser tilbake på de siste ti årene føler jeg meg enormt heldig. Jeg er i live, noe som ikke er en selvfølge. Jeg har kommet meg ut av en merkelapp de trodde ville ende livet mitt. ”kronisk suicidal”. Ungdomspsykiatrien ga meg opp, jeg var for syk. For syk til å hjelpes. Nå er jeg friskere en på lenge. Jeg har mine ting, ting er fortsatt uutholdelig tøft innimellom. Men med å fokusere på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, så kommer jeg meg gjennom det.

I dag føler jeg meg heldig som har både en fastlege og en behandler som virkelig bryr seg, som jobber sammen med meg for at jeg skal ha det best mulig. Som ikke lover og lyver, men som er realistiske og som jobber mot de samme målene som jeg har. Som gir meg en trygghet på at jeg ikke er alene i denne kampen. Jeg har en familie som støtter, jeg har fantastiske venner som støtter og jeg vet at selv om jeg kanskje alltid vil være syk, så er jeg aldri alene. Jeg ER heldig!

Håp, meg mot verden

Jeg vander rundt i en forvirrelsestilstand.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle. Noen dager er gode, der jeg har litt energi og føler at dette skal jeg klare. Noen dager er jeg bare borte, helt inni tankekaos og fortvilelse. Jeg er sliten, det er nok det verste. Sliten av å kjempe en kamp som ingen andre ser. Sliten av at det jeg elsker (og de jeg elsker) sliter meg ut. Ikke fordi de gjør noe galt, tvert imot bare støtter de, men fordi jeg nesten ikke tåler noen inntrykk før hodet blir til grøt og jeg faller ut. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg drømmer om, absolutt ALT, men så vet jeg at det går ikke. Jeg kan ikke reise på krevende turer nå, jeg kan ikke gå på skole nå, jeg kan ikke jobbe nå, jeg kan ikke være med folk hver dag slik som det er nå. Jeg må prioritere, jeg må vite at jeg mentalt er sterk nok til å gjennomføre. Det blir til at jeg prioriterer familien og de nærmeste vennene mine. Og det er kjipt, for det er mange flere mennesker jeg vil være med, møte og oppleve ting med. Men så går det ikke.

Jeg synes det er vanskelig å si nei til ting. For er det noe jeg vil her i verden, så er det å være med. Jeg elsker felleskap, jeg elsker mennesker, og jeg er egentlig skikkelig sosial. Da blir det ekstra krevende når du har behov for hvertfall 2 timer søvn midt på dagen. I går var jeg ute hele dagen, slalåm kjøring og felleskap. Og jeg la meg klokka 20 når jeg kom hjem, som vil si egentlig klokka 19 da, ettersom vi stilte klokka i helgen. For selv om jeg har det kjempegøy, så tapper det ut absolutt alt av krefter. På slutten av en dag er jeg ofte så sliten at jeg får fysisk vondt. Det er som om du har influensa, hele kroppen verker. Og å ha det slik hver dag er kjipt. Jeg ønsker jo bare å kunne fungere, er det så mye å be om?

”du er både bra nok, sterk nok, og god nok” spilles det fra høyttalerne. Ingebjørg Bratland synger ”ingen som du”. Jeg prøver bygge meg opp, høre på gode tekster, sier til meg selv at jeg er bra nok, uansett. For jeg føler meg ofte liten, liten og ubrukelig. Det er vondt å ikke kunne være den støtten jeg ønsker å være. Men så gjør jeg jo så godt jeg kan. I dårlige perioder må jeg bare bite tenna sammen, og kjempe videre. Jeg vet jeg vil få hodet opp fra vannet snart. Jeg må lete frem håp fra den innerste mørke kroken i hjernen, fortelle meg selv at jeg er verdt det, at det blir verdt det. At en dag skal jeg ha overskudd til å være den jeg vil være.

Jeg lar ikke sykdom definere meg. Jeg er på ingen måte sykdommen min. Men jeg velger å være ærlig om hvor tøft det er når det står på. For det er tøft å kjempe hver dag for å ikke falle i sammen. Det er tøft å stå i alle følelsene som dukker opp når jeg tar friske valg. Det er vanskelig å takle skammen jeg får av spiseforstyrrelsen og stemmene. Men det er så viktig å klare tenke at det skal bli bedre, for det skal det bli. Det har jeg bestemt.

Jeg

Skal

Vinne

Å leve med symptomer

Å leve med symptomer. Jeg ville kvele den første personen som sa jeg kanskje måtte innstille meg på det. For når du står oppi et mørke, som er større en alt, så klarer du ikke se for deg at du kan leve godt med symptomer. Du ser for deg at hver dag, resten av livet vil være et helvete. Du ser for deg at du aldri mer kan se solen. Når behandler etter behandler sier at ja, du kommer til å bli bedre, men ikke kan gi deg en garanti på at du vil bli frisk, hvor motivert blir du til å jobbe da? Jeg ville ikke leve, jeg ville ikke være en del av dette. Jeg klarte ikke forstå at det kunne være fint å leve, selv med symptomer og sykdom i sekken på ryggen.

Jeg smiler, jeg ler, jeg lever. Nå er det gode dager, og vonde dager. Inni mellom faller jeg, ned i det mørkeste mørke og lurer på om jeg noen gang vil komme meg opp. Det er slitsomt, det er vanskelig å forholde seg til at det svinger slik. Det er vanskelig å ikke vite om det alltid vil svinge slik. Men jeg lever med det, og stort sett går det fint. For ja, jeg kjenner depresjonen veldig godt, og den legger en demper på de gode stundene. Men jeg er ikke nede i det mørkeste mørke hele tiden, så det er så mye bedre en når jeg kun var der. Jeg er glad for at jeg faktisk kan føle glede, at jeg kan si at jeg har hatt det fint. Det er ingen selvfølge når depresjonen din blir kalt kronisk, og du har vært deprimert i et tiår. Det er ingen selvfølge når du har følt deg mer død en levende i så veldig mange år.

Jeg kjemper, jeg kjemper veldig hardt. Jeg prøver snakke om det som er vanskelig, og bruker ord i stede for handling. Jeg står opp for meg selv, sier hva jeg trenger. Jeg har kommet så langt, og jeg har lært så mye om meg selv. En tidligere behandler sa jeg var på stadiet til en livredd 3 åring med monster under senga. For jeg var livredd, for verden, for hallusinasjonene og for alt jeg ikke forsto. Nå lar jeg ikke stemmene styre livet mitt, jeg sier imot de, jeg lærer meg hvordan jeg skal leve med de best mulig. Det er ikke lett, og jeg har dager der jeg ikke klarer skille virkelighet fra det hodet mitt produserer. Men det er bedre, det er mye bedre en slik det var.

Jeg har innsett at det å leve med symptomer ikke bare trenger være kjipt. Jeg har lært at jeg kan ha det fint selv om jeg er syk. Dagene svinger, og jeg er ofte veldig sliten. Men jeg lærer skritt etter skritt hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Jeg finner teknikker for å få bort det som er vondt og vanskelig. Jeg lever, på en måte jeg aldri trodde jeg kunne. For 6 år siden sa en overleve at jeg kom til å dø ung. Jeg fikk beskjed om at jeg aldri kom til å bli bedre. Spiseforstyrrelsen var kronisk, det var ikke håp om at jeg kunne bli kvitt den. Men nå sier de at jeg kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen, jeg trenger ikke måtte bli gammel med den. Ingen kan gi meg garantier, men det er håp og de tror i sammen med meg. Og blir jeg aldri frisk, så vil det gå fint det også. For jeg har et støtteapparat som står bak meg, som gir meg trygghet, og som hjelper meg med å finne ut hvordan jeg kan leve best mulig. Det er godt.

Kjære nyttår, måtte du bli godt

Dette året har rast forbi, på godt og vondt. Jeg har hatt noen av de beste øyeblikkene på det jeg kan huske, og jeg har vært skamdårlig. Jeg har reist mye, 7 turer til utlandet, og 4 til østlandet. Noen var skikkelig fine, noen var skikkelig vonde. Slik det egentlig har vært de siste årene, der jeg egentlig ikke vet hva jeg reiser til.

Jeg vet aldri hvordan jeg kommer til å reagere på det. Om jeg får det fint, og så vondt etterpå, om jeg har det bra hele tiden, eller om jeg får det vanskelig på tur. Men jeg har hvertfall klart å reise, og det er godt. Jeg besto teorien på billappen i februar, og kjørte opp og besto i mars! Noe som har vært umulig tidligere, fordi jeg har vært for dårlig de siste årene. Men nå klarte jeg det, og det var den største seieren i livet mitt på veldig veldig lenge.

I mars holdt jeg foredrag på biblioteket på Husnes, foran 70 stk, og startet som erfaringsformidler. Dette var veldig spesielt for meg å oppleve, jeg var et nervevrak i flere uker på forveien, for jeg følte meg ikke flink nok til å snakke foran så mange. Men så gikk det kjempefint, jeg fikk så mye skryt, og jeg skjønte at det var dette jeg ville gjøre fremover. Jeg hadde ikke trodd jeg faktisk skulle få drive med det, men det ene førte til det andre, og i høst/vinter har jeg vært med som erfaringsmormidler 5 ganger, pluss at til neste år skal jeg mest sansynlig være med i brukerrådet til stord DPS i tilegg. Det gir meg såå mye glede og jeg føler jeg får brukt meg selv til noe positivt! Det er gøy.

Våren 2018 var egentlig veldig opp og ned. Jeg strevde lenge med selvskading, og spiseforstyrrelsen var ganske sterk. Jeg slet med å tro at noen i det hele kunne være glade i meg, for stemmene ropte og sa at alle hatet meg, og spiseforstyrrelsen sa jeg ikke var tynn nok til at noen kunne like meg. Det var tøft å stå i, egentlig.

Sommeren begynte med at jeg bestemte meg for å jobbe imot spiseforstyrrelsen. Noe som var et enormt skritt etter å ha vært syk i over 10 år. Jeg hadde prøvd å bli frisk tidligere, men dette var første gang jeg prøvde på mange år, og nå hadde oppkast og sulting vært en del av vær dag de siste 4 årene. Jeg farget håret tilbake til normalen, etter en vår med regnbuehår. Jeg fikk det bra, altså skikkelig bra. Jeg hadde 4-5 måneder der livet virkelig smilte. Der jeg fikk kjenne på hvordan det kunne vær å leve. Det varte dessverre ikke evig, men det ga en ny motivasjon til å jobbe, jobbe for å få det best mulig. Jeg skjønte at jeg kanskje må lære meg å leve med symptomer, noe som var tøft, for jeg vil jo helst være frisk, gå på skole og jobbe. Men jeg har jobbet med de tankene, og prøvd å tenke at det ikke er det viktigste. Selv om det gjør vondt. Jeg begynte også endelig å bli skikkelig kjent med personalet i bofelleskapet, og jeg brukte mye tid der, for å bli kjent.

Høsten var kanskje det størte og viktigste kapittelet av dette året. Jeg ble utskriven etter nesten 4 år på Valen! Jeg var veldig forberedt på det, og var veldig glad for det. Det var skikkelig tøft å si hade til alle de fantastiske menneskene der, men jeg gledet meg egentlig mest til å bli utskriven. Så gikk det ikke slik jeg håpte det skulle gå. Jeg reiste til Spania nesten rett etterpå, og ble skikkelig dårlig når jeg var det. Jeg endte opp med å bli innlagt to dager etter jeg kom hjem, og det var bare skikkelig tøft. Jeg ville ikke være på Valen, og skrev meg ut et døgn etter jeg kom, men nedturen av å ikke klare alt slik jeg hadde sett det for meg, var stor. Hele høsten har forsvunnet i en mørk tåke. Heldigvis har det vært lysglimt, og det er de jeg prøvder holde fast i. Men at jeg skulle bli så dårlig igjen var ikke godt.

Nå gjør jeg meg klar til et nytt år. Jeg håper virkelig at 2019 vil bli et bedre år, der jeg får gjennomført drømmer, levd og besøkt folk jeg er glade i, og plasser jeg liker. Men det skal sies, 2018 har gitt meg mye. Jeg føler det er det året jeg kanskje har utviklet meg mest på. Alt det positive som har skjedd, alle menneskene jeg har fått blitt bedre kjent med, og alle minner jeg har skapt. Jeg er mye bedre rustet til å stå imot stemmer og tanker, jeg klarer stort sett å ta friske og gode valg. Det har ikke vært lett, det har krevd mye, men jeg velger å se tilbake på dette året og være stolt av meg selv. Livet mitt ble ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli, men jeg jobber med å forme det slik at det blir sp godt som mulig. Godt nyttår alle sammen, måtte det nye året behandle deg og dine godt. Skap nye minner sammer, lev og pust.

Livbøyer

Det er ikke til å legge skjul på at de siste ukene/månedene har vært tøffe. Veldig tøffe. Jeg falt ned i et mørke jeg trodde jeg hadde kommet meg ut av. Jeg fikk igjen kjenne på hvor ubeskrivelig vondt det er å være fanget i en verden med en depresjon som lammet og stemmer som skriker inni hodet. Å forsøke å holde seg oppreist når alt inni deg rakner, er veldig tøft. Det som kanskje var mest skremmende var hvor fort det gikk på ned. Fra å ha det bra, til å ligge i fosterstilling, totalt lammet og i full panikk, på bare noen dager. Jeg føler meg naiv som faktisk trodde det verste faktisk var over, men samtidig må jeg bevare håpet (evt la noen andre bære det) og tro at jeg en dag kan bli helt frisk. Jeg måtte nyte det når jeg hadde det bedre, og jeg kunne få tro at det skulle være slik, selv om det ikke stemte. Jeg var kanskje ikke naiv, kanskje klare jeg faktisk tenke at det går over, slik det forhåpentligvis skal.

 

Oppi dette har lysglimtene blitt enda viktigere. Det som har klart å lyse sterkere en depresjonen har vært livbøyer å holde seg fast i. Og det har vært en del av de, heldigvis. Jeg har fått være med som erfaringsformidler flere ganger, og det gir meg så sykt med pågangsmot. Det gjør at jeg tenker at kanskje ikke de siste ti årene har vært bortkasta, kanskje kan jeg gjøre en forskjell for noen andre som blir syke. For er det noe jeg har kompetanse på, så er det hvordan det er å være syk. Hvordan det er når systemet svikter og du blir en kasteball, hvordan det er å faktisk få hjelp, og ikke minst å vite hva som hjelper. Så når jeg sitter i en gruppe og bidrar, eller står foran mange mennesker og snakker om mine erfaringer, så kjenner jeg at jeg blir takknemlig. Kanskje ikke takknemlig for at jeg har vært så syk og fortsatt er ganske syk, men takknemlig for at jeg får muligheten til å fortelle, til å forandre. I tillegg har jeg fylt dagene mine med mye egenpleie, jeg har farget håret rosa fordi da føler jeg med bedre. Jeg har tatt meg tid til å hente meg inn, til å bare slappe av når jeg har kjent at ting har vært for mye. Og jeg har snakket, skrevet og formidlet mye.

 

Jeg har også brukt mye tid på behandling, på å jobbe med dette kaoset som egentlig er livet mitt. Det har blitt fulle dager, fulle uker, med alt fra fysioterapi til lege og psykologtimer. Jeg har ikke gitt opp, selv om det kanskje har vært det som har fristet mest. Jeg jobber beintøft hver eneste dag med å ta kloke, friske valg. Med å bearbeide og finne grunnen til at ting er som de er. For det er virkelig en påkjenning å være så syk som jeg er og har vært. Det å fylle opp livet sitt med timer der du skal motta behandling, der du skal åpne deg til nye mennesker som skal hjelpe, det er vanskelig, og det krever mye. Jeg håper jo jeg en dag kan si jeg er frisk, at jeg skal komme meg helt ut av dette. Og om jeg ikke kan bli frisk, at jeg kan ha det bra, fungere og få delta på ting som gir mening. Jeg håper jeg klarer å se meg selv som en resurs og ikke bare en som får og tar imot. Jeg tenker at en dag, en dag skal jeg føle meg brukbar. Jeg håper bare den dagen kommer raskt.

23 oktober

08:54

Snøhvite fjell og en nydelig soloppgang, skyer over byer og lysene fra mange tusen hus. Jeg flyr hjemmover og teller ned på timer til psykologtime, 25 timer igjen. Hold ut, hold ut. Pust. Jeg har snakket mye med de hjemme de siste dagene, i går snakket jeg med primær i bofelleskapet, og alle gjør sitt absolutt beste for at dette skal gå bra, for at jeg skal få hjelp når jeg kommer hjem. «Trenger du en innleggelse» spør noen, jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil så gjerne klare dette på egenhånd, egentlig helt på egenhånd. Men jeg har sluppet inn noen, og skal la de få hjelpe. For jeg vil virkelig ikke bli innlagt igjen, og da må jeg ta imot hjelp fra de rundt. Jeg håper bofelleskapet klarer hjelpe, at de kan støtte meg gjennom dette. For dette er tungt og jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut med disse følelsene i mer eller mindre 11 år. Jeg skjønner ikke hvordan de rundt meg har klart å bære håpet for meg så lenge. «Det er lys der fremme, du skal ha det godt» «vi er så glade i deg, du er den sterkeste jeg kjenner» alle sier så mye fint og godt, men hvordan kan de håpe når jeg faller gang på gang?

«Vær så snill, slutt å stresse med fremtid og skole, det er ikke det viktigste» har veldig mange sagt til meg. Men det er vanskelig, vanskelig å akseptere at jeg er syk, for syk til å fungere slik samfunnet ser som normalt. Vi lever i et samfunn der det ikke er sosialt akseptert å ikke gå på skole eller jobbe, der folk uten utdanning ofte blir sett på som late. Det er ikke noe jeg bare føler, folk har sagt det til meg, at jeg er svak og lat som ikke studerer. Hver gang du møter på nye mennesker spør de hva du driver med, og jeg skaper superklein stemning med å si at jo du, jeg er uføretrygdet. Jeg skammer meg ikke, men det er vanskelig å føle seg betydningsfull når du vet folk har de meningene. Det er vanskelig å ikke være «normal» Det er ingenting jeg vil mer en å være normal, å kunne gå på skole, å ha det bra.

Jeg vil skape håp, jeg forteller andre at det er mulig. Så jeg må lære meg å skape håp for meg selv også. Jeg må fortelle meg selv at det er mulig å bli bedre, at jeg også kan få et meningsfullt liv. Nå kjører vi gjennom tåke og tubulens, og det er litt slik livet mitt er. Det er grått og det er vanskelig å finne frem. Det rister så mye at det er vanskelig å få fotfeste. Men midt i det grå finnes det små solglimt, små lysglimt i hverdagen fra folk som betyr så mye for meg. Jeg føler meg ofte svak, men jeg holder ut og jeg kjemper, så kanskje midt opp alt, så er jeg litt sterk. Jeg stopper kanskje opp for å se meg rundt, men jeg fortsetter å gå, fortsetter å lete etter lyset. Jeg falt hardt denne gangen, og fallhøyden var stor for jeg hadde det jo faktisk ganske bra. Jeg klarer ikke helt fortelle noen hvor ille det er, jeg har ikke ordene til det, og jeg vil ikke at noen skal vite. Jeg har fornektet at jeg har fått det vanskelig igjen veldig lenge. Jeg skrev i dagboken min at jeg hadde det bra, jeg løy til og med til meg selv, ubevist. Nå er det ute i verden, og det er både godt og vondt. Vondt fordi jeg vet at andre bekymrer seg og får vondt av meg. Godt fordi så masse mennesker støtter, ber og er der. Småsøskena mine er min største motivasjon til å fortsette å kjempe. De har måttet tåle og vokse opp med en syk storesøster, de har vært vitne til mange vonde kamper hjemme. De har måtte tåle at jeg har krevd mye av både mamma og pappa, med hundrevis av legetimer, innleggelser, sykehus besøk og opphold. Og de er så vanvittig sterke, de er min inspirasjon i livet. De og mine nærmeste venner som sliter. Som går igjennom mange av de samme kampene som meg, og som fortsatt er her, tross alt.

Jeg hater at livet ble slik, det var ikke dette jeg så for meg når jeg var liten og tenkte på fremtiden. Men jeg skal klare skape et best mulig liv, det tar bare litt(veldig mye) mer tid en jeg hadde sett for meg.

Tilbake til samfunnet

Jeg har vært så syk at jeg ikke har vært noe særlig med i samfunnet de siste 6 årene. Før dette var jeg aktiv i bedehuset, gikk på skole, var med i ulike ting på fritiden og var mye med venner. Så tok sykdom helt over, og jeg trakk meg tilbake fra alt. Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst å være en del av samfunnet, men den sosiale angsten hindret mye av det, og kreftene til å ta seg sammen rundt andre strakk bare ikke til. Jeg som er verdens mest sosiale menneske slet med det faktum at jeg etter hvert ikke hadde noen å være med, at jeg ikke hadde noe sosialt liv. Det var så ille at jeg ikke klarte gå i familieselskaper og på besøk, jeg var bare hjemme på rommet mitt, i selskap med stemmene mine og vonde vonde tanker.

 

Når jeg ble lagt inn på Valen var den sosiale angsten min så sterk at jeg ikke turte gå ut i stuen, og jeg satt stort sett i senga mi på rommet og så i veggen. Etter et halvt år begynte jeg så smått å gå litt ut, og utfordret angsten. Det ble lettere og letter, og fordi det etter hvert var kjente og trygge folk jeg var rundt, klarte jeg begynne å være sosial igjen. Men dette var bare første steg av mange som måtte tas for at jeg skulle komme tilbake til samfunnet. For inne på Valen var det et samfunn i samfunnet, og jeg måtte jo på et tidspunkt begynne å komme tilbake til samfunnet «der ute». Jeg begynte å reise på permer, ble med i drillen igjen og prøvde å være med pappa på butikken når jeg var hjemme. Selv om det å gå på butikken var noe av det tøffeste jeg gjorde, for der kunne jeg møte mange mennesker jeg virkelig ikke ville snakke med. Det faktum at alle viste jeg var syk og kunne spørre hvordan det gikk med meg skremte vettet av meg. (Det skal sies at jeg fortsatt sliter med å gå på butikken alene på Moster, men nå gjør jeg hverfall det)

 

Når jeg ble skrevet ut nå kom det litt som en bølge over meg, det faktum at jeg nå virkelig må tilbake til samfunnet. Jeg sliter fortsatt med mye angst, og det å gå på butikken, være i sosiale settinger, gå på tilstellinger, det er tøft, virkelig tøft. Jeg vil så gjerne klare alt, men jeg blir skikkelig sliten av å utfordre meg på å være med på ting, så det begrenser seg litt. Men jeg håper at det går seg til. For jeg vil gjerne gå i bedehuset jeg vokste opp i igjen, jeg vil gå på treningssenter å trene og jeg vil klare gå på tilstelinger. Slik som i dag var jeg på åpen dag på skolen på Moster, i forbindelse med tv-aksjonen, sammen med flere hundre mennesker. Og det gikk jo fint, selv om jeg møtte på folk som spør, og det er jo naturlig at de spør, de fleste som gjør det bryr seg jo, og det er jo egentlig veldig fint. Og nå kan jeg endelig svare fint uten å lyve, det er ganske stort.

 

Men det faktum at jeg havnet så ut av hele det normale samfunnet gjør ganske vondt. Det er vanskelig å komme seg tilbake inn, spesielt om du ikke har noen du er trygg på som kan hjelpe. Jeg har heldigvis familien min som drar meg med på og inviterer meg på ting, så jeg kan gå sammen med dem og være trygg. Jeg har venner som presenterer seg for sine venner og tar meg med på ting og turer. Jeg er veldig veldig heldig der. Jeg håper det går seg til, at jeg blir mer og mer trygg på samfunnet rundt meg. For det å være utenfor, det er ganske vondt. 

Frihet

Det er 1,5 år siden sist runde med intravenøst, etter at jeg sluttet å drikke og spise, igjen. Det nærmer seg et halvt år siden sist jeg skada meg. Det er 4 måneder siden jeg begynte å spise mer normalt, sluttet og sulte meg og kaste opp, og virkelig bestemte meg for å jobbe imot spiseforstyrrelsen. Det nærmer seg også et år siden sist jeg var helt fanget i psykose og måtte ha fastvakt og strippet rom lenge, for å forhindre at jeg tok livet av meg. Da var jeg overbevist om at familien min kom til å dø om jeg levde, og det var et helvete å vite at jeg ikke kunne klare dø.

 

Stemmene er svakere en på 6 år. På dårlige dager er de sterkere, og jeg kan se skikkelsene som har torturert meg i alle disse årene, men jevnt over så er de bare i bakgrunnen. Jeg tror ikke lenger på at jeg må dø for å beskytte de jeg er glad i. Jeg tror ikke lenger jeg må skade meg, for at andre ikke skal bli skadet. Hvordan er det med hallusinasjonene? spurte behandler. Jeg vil helst ikke tenke på de som hallusinasjoner selv om jeg kan tro de er ekte når jeg har det veldig tøft. Men jeg må kanskje bare godta at de er der, at de kan kalles hallusinasjoner. Jeg svarte at stemmene er der, og skikkelsene dukker opp inni mellom, men at det stort sett går fint å ignorere de. Jeg står på fire forskjellige antipsykotika, jeg har begynt nedtrappingen på noen av de, slik at bare jeg skal ha to, og jeg håper at stemmene ikke blir verre da, at stemmene er svakere fordi jeg har det bedre.

 

Spiseforstyrrelsen styrer ikke dagene mine lengre. Jeg har endelig klart å komme inn i et mønster der jeg spiser alle måltidene i løpet av en dag. Selv når jeg er alene, noe som jeg før bare kunne drømme om. Jeg kan gå på kafe og kjøpe is, jeg kan spise sjokolade og jeg gruer meg ikke i forkant av besøk, fordi jeg er redd for å bli tilbudt mat. Men selv om det ser veldig friskt ut fra utsiden er nok spiseforstyrrelsen det som henger mest igjen i meg. Jeg strever hver dag med enorm angst hver gang jeg ser meg selv i speilet eller på bilder. Jeg er urolig med hvert eneste måltid, har panikk for at jeg skal legge mer på meg. Det er tøft når jeg har lagt så mye på meg av medisiner, og ikke har normal forbrenning på grunn av antipsykotika. Bare etter jeg startet på den siste gikk jeg opp 10 kg, og da spiste jeg kanskje 20% av et normalt dagsinntak, så det sier jo noe om hvor skadet forbrenningen blir av de medisinene. Men på tross av alt det, så går det veldig mye bedre. Jeg er 109 dager oppkasfri, etter å ha kastet opp daglig i mange år. Jeg lengter ikke lenger tilbake til nummenheten jeg har følt hver gang jeg har sluttet å spise og drikke, jeg trenger ikke den mestringsstrategien når det blir vanskelig. Og det er godt, det er veldig godt.

 

At jeg har gått så lenge som jeg har uten selvskading er nok det tøffeste hinderet. Fra å skade meg ofte, måtte sy utallige sting, og måtte behandles med antibiotika fordi jeg fikk betennelser, bruker jeg nå ord når jeg får trangt til å skade meg. Jeg skal ikke si at jeg ikke har hatt lyst, for fy søren hvor lyst jeg har hatt til å slippe forholde meg til følelsene mine. Til å bruke blod til å numme bort det som gjør vondt. Men jeg har klart å holde meg borte, og det er jeg faktisk ganske stolt over.

 

Alt dette var en del av hver dag før. En spiseforstyrrelse som holdt på å ta livet av meg mange ganger. Selvskading som bare ble mer og mer alvorlig. Stemmer og psykoser som skremte livet av meg, og fikk meg til å gjøre ting jeg ikke ville. Jeg føler på en enorm frihet nå som dette er fortid. Det er fortsatt nært, og sårt, men det er ikke hverdagen lenger. Jeg er fri fra det, jeg er fri til å skape meg et liv uten de. Jeg trodde aldri jeg skulle få det bedre, jeg fikk diagnose etter diagnose de satte kronisk foran, og sa at jeg aldri kom til å bli kvitt. Men jeg har bevist at det ikke er sannheten, jeg har bevist at jeg kunne bli bedre. Jeg har troen på at jeg kan få et godt liv, et meningsfullt liv. Og jeg er takknemlig, takknemlig for at jeg har en familie som har vært der hele veien, som har sagt til meg at dette var mulig, selv når helsevesenet sa det motsatte. Jeg er heldig, tross alt dritt så er jeg heldig. Jeg har fått livet tilbake, jeg har fått livet i gave.

Godt og vondt

Jeg sitter og rydder i gamle papirer og gråter. Så mange vonde minner, så mange vonde settinger. Tvangsvedtak på å gå igjennom tingene mine, strippe meg etter perm. Kostplaner som jeg ikke klarte holde. Vedtak på fastvakt. Det gjør så innmari vondt at det var slik, at det var slik i så mange år. Jeg finner gamle dagbøker, der jeg skriver på nytt og på nytt at jeg må dø, at jeg har prøvd å dø. Hvorfor skulle jeg måtte ha det så vondt?

 

De siste dagene har vært vonde. Mye stemmer, mye kaos. Jeg vet hvorfor, jeg har slitt meg selv totalt ut. Jeg kjenner varselsignalene mine, det er akkurat slik det blir om det blir for mye belastning. Så jeg avlyste dans idag, og skal ta det totalt med ro frem til mandag, da braker det løs igjen, noe jeg håper går bra. Jeg blir automatisk livredd når jeg får vanskelige dager, tenker det er tilbake til slik det var. Men jeg vet, innerst inne at det ikke er sannheten. De kommer dårlige dager, det må jeg forberede meg på. Og så går det bra, for det går over. Jeg vet dette vil snu, som det har gjort hver gang de siste 4 månedene. Jeg roter i tingene mine fordi jeg skal begynne å flytte litt av flyttelasset fra Valen til leiligheten min. Utskrivelse nærmer seg, wheeee. Tror det blir bra da, jeg gleder meg faktisk mest. Selv om det blir grusomt å si hade til alle de fantastiske personene her.

 

Ellers går det i hundre. Jeg har avtaler fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg må roe ned, ellers vil slike vonde dager komme ofte. Så jeg må sette meg selv først og være egoistisk og si ja til bare det som er viktig. Og da mener jeg viktig for meg, slik som dans fks er, kanskje må jeg prioritere dans og sosiale ting foran møter og timer. Men jeg har det stort sett veldig fint, dagene gir meg mye glede og jeg koser meg i leiligheten. Jeg er så takknemlig for at det som har vært, nå er i fortiden.