Glede

Jeg sitter igjen med en følelse av at ting går bra. At livet er på vei en plass jeg kan leve i, at smilet jeg bærer er ekte. De siste 12 årene er et kapittel jeg vil og kan klare legge bak meg. Jeg skriver mest når jeg er langt nede, både blogg og dagbok bærer preg av at ting har være veldig veldig tøft. Og ja, det har det virkelig vært. Men jeg vet også at det siste året har vært bra, virkelig bra. Det har vært tøffe, ja skikkelig tøffe nedturer. Men jeg har kommet meg ut av de, fortere og fortere for hver gang. Og selv om jeg ikke har skrevet så alt for mye om det gode, så vet jeg at dette året har vært bedre en noe jeg kan huske. Jeg er ikke frisk, og jeg vet at det ganske sikkert vil komme vonde nedturer. Nedturer som vil ta fra meg alt håp og livsglede. Men jeg er ikke lenger livredd for de nedturene, for jeg vet de går over.

Jeg er ikke den jenta jeg var, som satt livredd inntil veggen og ikke forsto hvordan dette noen gang kunne gå over. Jeg skulle ønske jeg kunne holde rundt meg selv og si at du, det går over. Jeg skulle ønske jeg kunne nå inn til andre og fortelle at det faktisk blir bedre. I følge mange i psykiatrien skulle jeg vært død. Eller fortsatt veldig syk. Og det er jeg ikke. Jeg er friskere, og jeg lever. Jeg maser kanskje om dette, men det er så viktig for meg å få sagt det, å gi andre håp. For jeg vet hvor mye det betydde for meg med de som bar håpet for meg når jeg ikke klarte det selv. Jeg vet hvor vondt det er når andre mener du ikke er samtykkekompetent, når du får tvangsvedtak etter vedtak. Jeg vet hvor vondt det er å være så syk at du går glipp av livet. Jeg vet det, jeg vet det veldig godt. Men jeg kom meg ut.

Jeg har og jeg vil velge livet, jeg vil ta det imot med åpne armer, og leve. Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg tenker med glede på å flytte inn i min helt egne leilighet. Å bo alene skremmer meg heller ikke, når det var det  som skremte meg mest før jeg fikk bolig i bofelleskap. Livet kan være så bra, så godt, og jeg vet at det er mulig å få det godt igjen!

Heldig

Å være heldig handler ikke bare om hva man har og hva livet har gitt deg. Det handler om menneskene man har rundt seg, om verdiene du har lært deg å ha, om glede. Jeg tror mye i livene våre handler om å se på hva som er viktig. Å ikke sette seg fast i negative spor, og å jobbe frem det friske, det positive og det gode. Jeg vet at en med mye sykdom kan finne gode ting i hverdagen, mens en frisk person kanskje ikke klarer det. For det handler om hva man legger vekt på, hva man bruker tankene sine og tiden sin på.

Jeg kunne lett satt meg ned og bare synts synd på meg selv. Jeg kunne druknet meg selv i selvmedlidenhet over å ha vært så mye syk, av å vite det kan vare for alltid. Jeg har svelget unna noen kameler for å jobbe meg frem til å klare se det på den måten. For så klart har jeg vært trist over å ha det så tøft, selvfølgelig har jeg hatt både timer, dager og måneder der jeg ikke har sett poenget i noe, der jeg har vært tvers gjennom sint på både Gud og skjebnen og alle som ikke har kunnet hjelpe. Jeg våknet ikke en dag å følte meg heldig med livet mitt. Det å være takknemlig for alt det gode og føle seg heldig for det en har, det var en utfordring å komme frem til. Men jeg har klart det, jeg har klart å se at jeg har så veldig mye som er godt. Jeg har klart å finne gode ting med hver dag, jeg har lært meg å være takknemlig over de jeg har i livet mitt, og ikke sørge for mye over alle jeg har mistet. Nå føler jeg meg heldig som er der jeg er, som får den hjelpen jeg får, og som har de egenskapene og de verdiene som jeg har.

Når jeg ser tilbake på de siste ti årene føler jeg meg enormt heldig. Jeg er i live, noe som ikke er en selvfølge. Jeg har kommet meg ut av en merkelapp de trodde ville ende livet mitt. ”kronisk suicidal”. Ungdomspsykiatrien ga meg opp, jeg var for syk. For syk til å hjelpes. Nå er jeg friskere en på lenge. Jeg har mine ting, ting er fortsatt uutholdelig tøft innimellom. Men med å fokusere på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, så kommer jeg meg gjennom det.

I dag føler jeg meg heldig som har både en fastlege og en behandler som virkelig bryr seg, som jobber sammen med meg for at jeg skal ha det best mulig. Som ikke lover og lyver, men som er realistiske og som jobber mot de samme målene som jeg har. Som gir meg en trygghet på at jeg ikke er alene i denne kampen. Jeg har en familie som støtter, jeg har fantastiske venner som støtter og jeg vet at selv om jeg kanskje alltid vil være syk, så er jeg aldri alene. Jeg ER heldig!

Å blomstre

Wow, for en dag. Jeg kom til leiligheten halv 11, og har jobbet med å få inn, pakket ut, og få ut alle de ørten eksene med ting fra Valen siden. Nå er jeg 98% ferdig, og det for være bra nok for idag. Det er sykt rart å tenke på at dette ikke bare er enda en permisjon, men at jeg faktisk er utskreven! Det er himla skummelt, men veldig godt også. Å klemme alle en siste gang og si hade var tøft, spesielt med de som har stått meg nærmest gjennom disse årene. Dette er mennesker jeg ser på som familie, som har sett meg på mitt absolutt sykeste, og som har støttet og grått sammen med meg i nesten 4 år. Det var ikke mange tørre øyne når jeg ga de kort, og jeg vet jeg aldri kommer til å glemme hvor fantastiske de har vært for meg, og hvor gode støttespillere de har vært.

 

Mange har sagt at jeg må bringe videre hvor viktig det er med langtidsinnleggelser i tilfeller der det er nødvendig. For de får mer og mer press på seg om å korte ned behandlingstiden og være mere effektive. Og det skal jeg, jeg skal ta det videre, og si det om igjen og om igjen. Jeg fikk være på Valen til jeg ble så frisk at jeg så for meg en fremtid, det var målet fra jeg kom dit. At jeg skulle få tilbake lysten på å leve. Hadde jeg blitt utskreven etter 1 år, 2 år eller til og med etter 3 år, hadde jeg mest sannsynlig vært død nå. For jeg var så fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, psykose og depresjon at jeg aldri hadde sett en grunn til å fortsette å kjempe. Valen har gitt meg godhet gjennom tvang når det har vært nødvendig, de har passet på at når jeg har vært på mitt dårligste og bare har hatt et ønske om å dø, ikke kunne dø. De har gitt intravenøst når jeg har sluttet å spise og drikke, de har sydd sammen sår som jeg har påført kroppen min. Hele innleggelsen har vært livsviktig og nødvendig, hadde det ikke vært for den hadde jeg ikke sittet her idag. Så det er viktig med langtidsinnleggelser, med stabilisering og med kjærlighet. En lang innleggelse der du ikke blir møtt med kjærlighet er dessverre ikke så nyttig, for du trenger at mennesker bryr seg, skal du blomstre og bli bedre.

 

Så takk Valen, tusen tusen takk. Dere viste meg kjærlighet og jeg fikk blomstre. Dere satset på meg, sa i kor at jeg skulle bli bedre, at dere trodde for meg, håpte for meg. Dere skapte et lys i andre enden av tunellen. Hele veien har dere heiet på meg. «Du har gjort jobben, husk det» Ja, men dere gjorde jobben mulig, dere bar håpet som jeg ikke hadde. Jeg har det bra, for første gang på over 10 år har jeg det bra. Jeg er så takknemlig! Og nå har jeg apalveien, jeg har behandler privat og jeg har behandler på DPS. Jeg har et nettverk rundt meg som skal hjelpe meg å blomstre videre. Og jeg skal blomstre videre, jeg skal springe ut alle knupper og få med meg folk på veien, som skal blomstre med meg.

Å forandre

Jeg har det bra. Jeg skriver lett en side med hva som gjør meg glad, hva jeg setter pris på. Og så ser jeg en kommentar, et bilde, noen som har det vondt. Og jeg får vondt inni hele meg. For jeg vet så godt hvordan det er, hvordan det er å ha det så vondt at du ikke vil mer. Jeg vil helst hjelpe alle, så jeg skriver en kommentar, sier det vil bli bedre. Og så vet jeg, de kommer ikke til å tro på meg. De magiske ordene der, de har ingen betydning for mørket. Jeg vet det for jeg fikk også de kommentarene, at det blir bedre, hold ut. Jeg følte de gjorde narr av meg, de sa jo noe som var komplett umulig. Jeg var sikker på at hele livet kom til å være et helvete, slik det jo hadde vært så lenge jeg kunne huske. Og jeg vet det er slik de ser på det også, som komplett umulig. Men likevel skriver jeg den kommentaren, fordi jeg fra bunnen av hjertet tror det kan bli bedre for de. Det er ikke slik at alt er bra hos meg, men nå vet jeg at det kan bli bedre. At det mørke som holder på å ta livet av folk kan gå over til tåke, og så til solskinn.

For en liten stund siden fikk jeg et spørsmål om jeg ville bli meg som erfaringsmedarbeider i en gruppe, som skal jobbe for å forbedre tilbudet til barn med depresjon. ”Jeg vet du har det travelt og er sliten Maria, så du må ikke føle at du må” Og jeg omtrent ropte ja, for jeg ble så glad for å bli spurt. At jeg kan bruke det vonde jeg har vært igjennom til noe positivt er virkelig det fineste som kan skje i livet mitt. Da kan jeg faktisk bety forskjellen i livet til et barn/ungdom som er blitt deprimert. At jeg kan hjelpe til å forandre det helsevesenet som møtte meg så dårlig til noe som kanskje kan bli litt bedre. Hun som spurte meg sa til hun som leder gruppa at ”Maria har kanskje ikke så mye bra å si om BUP”. ”Bra” sa hun. Noe som gjorde meg glad, for endelig har jeg en plass å si det som var feil, bli hørt, og kanskje få forandret noe.

Jeg har troen på at mange mennesker som sliten kan bli bedre bare de blir møtt rett. Jeg vet hvor viktig det har vært for meg, og at jeg har blitt bedre FORDI jeg ble møtt som et menneske når jeg kom til Valen. Jeg vet at for meg gjorde det hele forskjellen. Jeg har lyst å spre lyset som kom inn i livet mitt når jeg ble friskere, jeg har lyst å fortelle at selv om du kalles for et kronisk, håpløst tilfelle, så kan det bli bedre. Jeg skal utdanne meg til sykepleier så jeg kan hjelpe mennesker som meg selv. Jeg skal fortsette å skrive, og om noen vil ha meg til å holde et foredrag gjør jeg det gjerne, alt som kan gjøre en forskjell. At jeg får være med i denne gruppa gjør så godt, for da får jeg bruke det vonde til noe godt. Det var målet mitt hele tiden, å bli frisk og bruke det syke til noe viktig. Og nå er jeg i gang! Jeg vil bare si, det er mulig.

Solskinn

Bare for noen måneder siden var alt jeg tenkte på døden, døden men med et desperat forsøk på å holde ut. Jeg var redd, jeg var utrolig redd, og jeg følte meg veldig alene. Nå har over to måneder vist meg at livet kan være verdt å leve. Jeg har hatt så vanvittig mange gode dager, dager jeg ikke har sett på nesten 10 år. Jeg har ledd, jeg har smilt, en best av alt, jeg har levd. Det har vært solskinn der det kun har vært regn. Det har vært glede, der det bare har vært angst. Og jeg er så takknelig, jeg er så himla takknelig. Jeg trodde aldri jeg skulle få se disse dagene igjen, jeg trodde resten av livet skulle være i mørket. Jeg er nesten tre måneder skadefri, etter et turbulent halvår der alt som sto i hode på meg var å kutte dypere, dypere og dypere. Der jeg tilbragte time etter time med å sy sammen lange dype sår som jeg pførte meg selv. Jeg har over ti år med spiseforstyrrelser bak meg, det som startet reisen inn i mørket. Jeg var bare et barn når det startet, en redd 11 åring som ikke viste hva hun skulle gjøre for å bekjempe mørket som snek seg innpå. Jeg viste ikke hva som var i det mørke en gang, jeg hadde aldri hørt om depresjon, jeg viste bare at det gjorde vondt, og for å døyve det vonde brukte jeg maten som kampmiddel.

Jeg er 22 år, og jeg har bak meg den mest inntense kampen et menneske kan gå igjennom. Jeg har bak meg mange år med sykdom, med selvskading, med selvmordstanker. Jeg har prøvd å ende livet flere ganger en jeg kan telle. Det er ikke en selvfølge at jeg sitter her idag, det er ikke en selvfølge i det hele tatt. Jeg vet ikke om jeg noen gang klarer si jeg er glad for å ha gått igjennom dette, selv om det har gjort meg til den personen jeg er idag. Jeg er glad jeg er den jeg er, jeg er omsorgsfull og jeg forstår mye av andres smerte. Men jeg skulle ønske jeg kunne blitt den Maria jeg er uten så mye smerte, uten å være syk i over et tiår. Det er vondt å ha mistet hele ungdomstiden min til sykdom, det er vondt å ha mistet så mange venner.

Jeg har begynt å planlegge å gå tilbake til skolebenken. Ikke i år, det blir for intenst, men til neste år. Det er noe jeg gleder meg til, men som også blir rart etter å ha vært 7 år borte fra skole. Det blir rart å gå i klasse med folk som er så mye yngre en meg, men jeg gleder meg likevel, jeg gjør det. Jeg trodde en periode, en lang periode, at jeg aldri kom til å klare hverken skole eller jobb. Jeg trodde uføretrygd skulle bli fremtiden. Og jeg er uføretrygdet, men jeg skal kvitte meg med den og komme meg ut i jobb. Det er planen hvertfall. Jeg håper det går *finger crossed*. Jeg vet nå at det er mulig å bli frisk, selv om helsevesenet har gitt deg opp. Jeg vet at selv kronisk syke mennsker kan bli friske. Jeg er ikke frisk, og jeg er hver dag livredd for å falle tilbake til det jeg var i. Men jeg er mye friskere, og jeg jobber og jobber for å bli helt frisk. Jeg som i så mange år hørte stemmer, så skikkelser og ble kategorisert som psykosisk, er nå nesten helt uten de symtomene. Jeg hører fortsatt stemmer, men i en så my mindre grad en før. Nå er det overlevbart, jeg klarer overse de. Det var så mye som var ille, alvorlig psykisk syk var merkelappen min i så mange år. Det er så godt å se det kan bli bedre. Jeg er så takknemlig for det.

Når livet smiler

Jeg svever litt i en rosa boble for tiden. Jeg svever fordi jeg har det skikkelig bra og føler på og ekte glede. Jeg har det så bra at jeg planlegger fremtid, jeg har det så bra at jeg begynner å tro at jeg har lagt bak meg det verste kapittelet med sykdom. Det er helt rart og uvirkelig for meg å smile på ekte, jeg har ikke klart det på 8-10 år. Det er helt sykt å ikke bare føle på smerte og tristhet, men faktisk glede seg til morgendagen. Jeg har blitt så vant til å være syk at å ha det bra virket og virker umulig. Jeg går rundt og er livredd for at dette bare er en lang god periode, at jeg skal tilbake til mørket. Men samtidig virker dette så ekte at jeg tror egentlig at det er virkelig, at jeg faktisk er bedre. Uansett hva, jeg nyter dette. Jeg nyter å ha gode dager, jeg nyter å smile. Misforstå meg rett, ting er fortsatt ikke tipp topp, og jeg har mange ting som fortsatt er vanskelig. Men i forhold til den graden av sykdom jeg har vært inni er dette ingenting. Jeg har vært vant til å skade meg fordi trykket på innsiden har vært for stort, jeg har vært vant til å daglig tenke tanken at jeg ville dø. Ting har vært så vanvittig vanskelig, det helvete jeg har vært gjennom er så grusomt å tenke tilbake på at jeg har ikke ord. Det føles ut som knappen som har stått på, den som har styrt sykdom, har blitt skrudd av. Og jeg nyter at størsteparten av det som har vært vanskelig er bedre.

 

Den største nyheten av alle er nok at jeg har fått utskrivelsesdato. 1 oktober skal jeg skrives ut, etter nesten 4 år på Valen. Det kribler i magen når jeg tenker på det, jeg gleder og gruer meg til å stå mer på egne ben. Før var tanken på utskrivelse umulig å forholde seg til for jeg hadde det så vanskelig, men nå føler jeg meg klar. Jeg ser frem til å bo i leiligheten og starte på et litt mer normalt liv. Jeg er nok ikke klar for studier enda, men jeg skal finne noe meningsfullt å fylle dagene mine med. Fire år innlagt høres nok vanvittig mye ut for de fleste, og jeg skjønner det, for det er mye. Men uten at jeg hadde fått det hadde jeg aldri vært der jeg er i dag, jeg er usikker på om jeg i det hele tatt hadde vært i live. Jeg er så takknemlig for hjelpen jeg har fått på Valen, de har vært med på å gi meg et liv verdt å leve. De har støtte meg gjennom de tøffeste årene av livet mitt, de har sett meg på mitt absolutt verste, og de har holdt ut, sammen med meg.

 

 

Frihet

Jeg har tatt et stort og sikkert det viktigste valget på mange år. Jeg har bestemt meg for å gå inn med alt jeg er og overvinne spiseforstyrrelsen. Jeg har bestemt meg for at nå er det nok, nå har mat tatt fra meg over 10 år, og det er på tide å gjøre noe med det. Så jeg skal spise, selv om jeg er alene og ikke vil og trenger. Jeg skal ikke kaste opp, selv om jeg har muligheten og er alene. Jeg skal spise til hvert måltid, og jeg skal ikke overtrene for å forbrenne. Jeg vil ikke lenger være livredd for middag og is, for kaker og knekkebrød. Jeg vil kunne kose meg med det som har vært fienden min i så mange år. Det har vært mange tunge kvelder etter dager der jeg har fullført måltider uten å kaste opp, der angsten har gjort meg kjempe dårlig og jeg har hatet kroppen min så vanvittig mye. Men selv om det er vanskelig og til tider virker umulig skal jeg klare det, denne gangen skal jeg vinne! Spiseforstyrrelsen har vært min livbøye i vanskelige tider, og jeg kjenner jo allerede at det er vanskelig og ikke ha maten til å regulere følelsene mine med. Det er tøft og stå i stemmer og depresjon som dreper livslyst når jeg ikke kan sulte vekk følelsene og føle mindre. Men jeg vet det blir verdt det til slutt, jeg håper hvertfall det.

 

Ellers har dagene vært mye bedre en på lenge. Jeg er med på mye, planlegger fine ting, reiser og opplever. Jeg var i London, noe som var veldig fint og ga veldig mye. Jeg hadde en ganske tung dag der nede, der jeg bare hadde lyst å gjemme meg på hotellrommet og sove, men jeg sto i det og dagen etter var det heldigvis bedre. På fredag skal jeg til Gdansk sammen med Mamma, og i slutten av mai skal jeg til Danmark sammen med bofelleskapet. Jeg kjenner jeg er heldig som har hatt Valen gjennom alle disse årene, som har vært med på å gjøre det jeg klarer nå mulig. For 3 år siden hadde ikke disse reisene og alle hevrdagsgjøremålene mine vært mulig. Da lå jeg stort sett i en seng, så i veggen og gråt. Og foresten, JEG HAR KJØPT BIL. Jeg signerte nettopp og sendte fra meg salgskontrakten. Det blir en frihet det, å ha egen bil og kunne kjøre hvor jeg vil. Så glad for alt som ordner seg og for alle fine dager jeg får. Er så takknemlig for at ting ikke bare er vondt lenger.

Gledestur

Helt ærlig, jeg har hatt det virkelig bra. 10 dager med varmere vær, turer med mormor, shopping og soling. Noen dager har vært litt tunge og en var virkelig kjip, men jevnt over har det gått bra. I natt, natten før avreise lå jeg med mye angst for nettopp å komme hjem. Eller ja, tilbake til avdelingen. For stemmene skriker jeg må straffes, straffes for å ha smilt, for å ha følt på andre ting en depresjon, for ikke å ha hørt på de. Jeg er redd, redd det skal ende med alvorlig selvskading eller at jeg slutter å spise. Jeg prøver tenke og prøver motsi stemmene for jeg vil jo ikke at det skal ende sånn. Jeg er 45 dager skadefri, og det er to uker siden sist jeg kastet opp. To uker uten oppkast når jeg vanligvis kaster opp hver dag, 45 dager uten kutt i huden når det til vanlig ikke går så lang tid mellom. Jeg burde være stolt, burde jeg ikke?

Det er mye angst som spiser meg opp innenfra og ut nå. For det pleier ikke gå så bra når jeg reiser, og etter den turbulente høsten jeg har hatt er ikke dette noen selvfølge. Angsten følger stemmene som roper om alle som kommer til å dø og bli skadet bare fordi jeg har hatt det bra og ikke hørt på de. «Du fortjener ha det bra Maria» sa mamma på telefon tidligere idag. Hun vet hva som kommer i ettertid av fine stunder. Jeg håper jeg kan endre det mønsteret med å ikke bli veldig dårlig når jeg kommer hjem, jeg håper virkelig det.

Jeg er takknemlig for disse dagene i Spania. Takknemlig for å ha besteforeldre som tar vare på meg og vil ha meg på besøk. Som sier «kom igjen» og «vi har hatt det skikkelig fint i sammen med deg» Jeg har kommet en lang vei fra der jeg var for 3 år siden. Jeg reiste ikke med barberblad i bagasjen, eller antibiotikakurer og åpne sår. Det var realiteten før, det er det ikke nå. Jeg reiste ikke og var redd for hver smule jeg fikk i meg, jeg besvimte ikke av dehydrering, jeg spiste, spiste akkuratt det jeg ville. Det var ikke lett, ingen av desse tingene var lette, det var ikke litt lett engang. Men jeg klarte det, fy søren, jeg klarte det.

Opptur

Noen ganger må du gjennom helvete før du får oppleve solen igjen. Denne gangen var det slik. Jeg var i min største nedtur på mange mange måneder, kanskje år. Der jeg bare ville bort og ikke var til å stole på for ønske om å forsvinne var større en noe. Nå går det bra. Jeg smiler fordi ting er fint. Jeg reiser til venner og har faktisk overskudd til det. Livet gir mer mening, jeg får lyst å kjempe for å ha det fint i fremtiden, for jeg ser det går an. Jeg tror en fin ny blanding av medisiner står bak, for ny antipsykotika dempet stemmene mine betraktelig. Og enten så fungerer antidepressiva, eller så har jeg det bare bedre, ikke godt å si. Ikke at jeg egentlig bryr meg, jeg er bare så veldig takknemlig for å endelig ha det så bra at jeg kan si det går bra. Jeg har vonde dager, jeg er jo tross alt fortsatt syk. Men de gode dagene veier opp for de vonde, og jeg ser et lys der fremme. Det er ikke bare mørkt og skummelt.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de følelsene jeg føler på nå. Jeg er vant til å gråte meg i søvn eller sitte stille og bare holde pusten. Nå sover jeg godt og har mest lyst til å være sosial. Det er godt, men uvant. Jeg kjenner at det faktisk kan være fint å leve også, fordi det er mer godt en vondt nå. Takknemlig, så takknemlig! Håper bare dette kan vare, at det ikke bare er et lite glimt som vil bli vondt igjen. Å kunne glede seg over ting, å ikke bare ha det vondt, det gjør så godt at jeg har ikke ord. 

Å leve

Noen ganger må du bare leve, på tross av alt. Noen ganger må du bare ikke høre på stemmene som vil ha deg død, og leve selv om folk er bekymra for deg. Jeg trenger å få positive innputt, å møte gode mennesker, å være sammen med de jeg er glad i. Jeg trenger å reise, å oppleve andre ting en institusjonstilværelsen. Jeg reiste på perm på fredag. Behandler var bekymret for meg. Vi har begynt med utredning og jeg scoret veldig høyt på suicidalitet og depresjon. To ting jeg helst ikke vil forholde meg til. Depresjonen har vært der og stort sett vært alvorlig siden jeg begynte å bli deprimert som 13 åring. Og at jeg er suicidal er bare ikke greit. For jeg ønsker jo å ville leve, jeg får det bare ikke til. Behandler var mest bekymret for meg fordi jeg skulle ut å reise alene. Jeg kunne jo besvime på fly, flyplassen eller toget, og hun var bekymret for om jeg kom til å få i meg nok mat/drikke og om jeg kom til å kaste opp. Jeg lovde å være snill mot meg selv, spise nok og ikke kaste opp. Det var og er vanskelig, men jeg jobber med det og det har gått fint så langt. Det er noe med at når jeg vil noen nok, så klarer jeg skyve til siden alle dårlige mestringsstrategier og bare være til. 

 

Nå er jeg i Asker på besøk hos ei venninne. Det er sykt hyggelig, og det var så godt å reise igjen, å få komme seg vekk og ikke minst å få besøke en så fantastisk person. Det gjør godt å vite at noen blir glad fordi jeg er meg og fordi jeg kommer på besøk. Det er så godt å vite at for noen så er jeg god nok som jeg er. For jeg har opplevd så mange ganger å ikke være god nok, å føle at jeg ikke strekker til. Folk kuttet meg ut av livene sine fordi jeg var syk, og jeg var bare ikke god nok som jeg var. Men akkurat nå føler jeg at jeg er det, og det er godt.

 

Å leve ble vanskelig når jeg ble syk. Å leve var ikke lenger førsteprioriteten, det var å overleve. Og å bare overleve er ikke et liv, å gå fra innleggelse til innleggelse, samtale til samtale, uten å gjøre noe som fyller på de positive lagrene, det er ikke godt i lengden. For jeg trenger positive innputt for å bli bedre. Jeg trenger de selv om jeg nesten er for dårlig til å oppleve dem. Derfor er jeg så glad jeg har en behandler som forstår at jeg trenger komme meg ut og frem, at så lenge det er forsvarlig så må jeg få lov. Selv om det noen ganger er på grensa til forsvarlig. Men slik som nå så klarer jeg jo ta ansvar og ta vare på meg selv, slik at jeg skal få oppleve disse positive tingene. Og disse positive tingene, de gir meg energi når jeg nesten ikke har energi til å puste.