Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

Overmedisinering i psykiatrien

Overmedisinering. Et lite omtalt tema, spesielt i psykiatrien. Det skal ikke snakkes om at det er billigere å behandle pasienter med medisiner en å gi døgntilbud. Eller at det får pasientene roligere og neddopet, tvang for å unngå tvang. Unngå den tvangen som krever mer styr. Det er jo lettere om pasientene bare er neddopet, sant?

I det øyeblikket jeg satte føttene mine på BUP ble jeg satt på antidepressiva. Før jeg hadde fått diagnosen depresjon. Det var ikke snakk om å prøve seg frem, denne medisinen måtte jeg love å stå på minst en halvt år, vi måtte opp i full dose før virkningen kunne måles. Bivirkninger snakket ingen om. Så når jeg ble hundre ganger mer suicidal og ikke klarte tenke konsekvenser skruddes bare medisinen opp mer. At jeg prøvde ta livet mitt titt og ofte ble bare sett på som et tegn på oppmerksomhet. Ingen sa til oss at det kunne skyldes medisinen. Så ble jeg sykere, jeg skiftet antidepresiva, igjen og igjen, det var det de hadde å tilby. Flere timer i uken var umulig, det var ikke kapasitet. Medisiner foran behandling.

I det øyeblikket jeg begynte å åpne opp om stemmehøring fikk jeg beskjed om at jeg kunne eller ja, burde ta imot antipsykotika. Samtidig sa de at jeg ikke var psykotisk. Så selvfølgelig tok jeg ikke imot, jeg har da aldri villet ta mer medisiner en jeg må. De kalte meg da ”ikke samarbeidsvillig”

Så kom jeg til Valen. Jeg var så dårlig at jeg ikke orket eller klarte bry meg om hva de putta i meg. Jeg nikket, tok tablettene. ”Psykotisk, ikke realitetsorienter, suicidal, fare for seg selv” de tok alt jeg hadde på rommet, satt fastvakt på meg. Ga meg mer og mer beroligende, større og større doser med antipsykotika og antidepresiva. Sovetabletter, betablokkere for bivirkningen ekstremt høy puls. Jeg klarte ikke snakke sammenhengende, klarte ikke skrive, sovnet over alt. Det ble bedre når jeg skriftet avdeling og fikk ny behandler, når noen så at jeg faktisk ikke var meg selv med alt dette i kroppen, Men jeg tok vel rundt 3-4 ulike antipsykotika mesteparten av tiden jeg var innlagt der. Og i løpet av de nesten fire årene tror jeg at jeg fikk tilbudet om beroligende nesten hver dag, det behøvde ikke være noe galt en gang, noen brukte det bare så jeg ikke skulle vurdere å skade meg.

Og nå ligger jeg strak ut i sengen min på dag 7. Jeg opplever ekstrem utmattelse, og klarer knapt stå eller sitte oppreist uten å ville besvime eller kaste opp. Ingen vet helt hvorfor, men saken er den at jeg har sluttet på mange sterke medisiner, og nå lurer behandler på om det kan være bivirkninger som trer frem som har vært skult på grunn av alle medisinene mine. Jeg driver med en rask nedtrapping av den medisinen vi tror skylder det verste, men jeg vet at da kommer nok 6-7 uker med abstinenssymptom, som alltid når jeg slutter på medisiner jeg har stått på lenge og med store doser. Og selv om ingen vet så tenker en at det kan være jeg blir liggende her en god stund. Det er vondt, det er vondt å kjenne på alle ettervirkningne. Alle de kroppslige endringene. Det er vondt å være så fysisk dårlig som jeg er nå, mest sannsynlig på grunn av år etter år med medisiner. Det er ingen som forteller om dette, det er ingen som sier at hele kroppen din stritter i mot når du prøver få ut alle kjemikalene. Du blir avhengig av medisiner som andre mener du trenger, og som du egentlig ikke har noe du skulle ha sagt noe om. Fordi ”de vet best”. Bare det faktum at jeg slutter å ha hallusinasjoner når jeg fjernet antipsykotikaen sier jo sitt.

Det vonde med medisiner er at de kurerer ikke, de demper. Og de demper ikke bare symptomer, de demper den du er. Store deler av psykiatrien pøser ut med medisiner, skriver en resept og tenker de har gjort en god jobb. Når jeg ble satt på antipsykotika sa de det var fordi de ville snakke med den ekte meg. Men jeg var jo der, jeg var jo Maria selv om jeg var psykotisk. I dag skulle jeg ønske jeg ble behandlet uten medisiner, at de kunne jobbet med de underliggende problemene som utløste psykosen min. Fordi penger skulle spares, og jeg skulle dempes, så ble de neste 5 årene fylt med psykose og psykosesymptom. Psykose som bivirkning. Medisiner som skulle dempe noe som var der naturlig etter 4 år nesten uten søvn. For alle kan bli psykotiske under de omstendighetene. Det er de jævligeste årene i livet mitt.

Jeg tenker ikke noe stygt om Valen, de aller fleste som jobber der er fantastiske mennesker, som hjalp meg gjennom en veldig krise. Jeg er sint på helsevesenet som jobber på denne måten, som lærer opp på denne måten. Jeg er sint på regjeringen som kutter og kutter i tilbud, som ikke tenker på personer, men penger. Alltid penger. Medisiner er godt å ha, og det hjelper mange, og mye har også hjulpet meg. Men en må se personen, personen bak medisinene. Det er så viktig å ikke gi medisiner for å slippe å håndtere noe, ikke demp ned alle følelser med beroligende, det er ikke rett. Se mennesket, alltid

Faller

Faller

fra høyeste høye

nedover

nedover

nedover

Hjelp meg

ta meg i mot

roper jeg

men ingen svarer

Så treffer jeg bunn

hardt som bare det

Men det

jeg ikke så

var alle som hadde lagt ut puter

så fallet

ikke skulle drepe

Og de står rundt

strekker ut en hånd

hjelper meg

å sakte

komme opp igjen

Jeg falt, og jeg falt hardt. Reiste hjem fra rehabilitering for 3 dager siden, selv om jeg egentlig skulle vært der en uke til. Ting er skamtøft nå. Jeg sliter med å fungere, kroppen er blytung, og selv den minste anstrengelse gjør meg så sliten at jeg dissosierer og ikke klarer være til stede. Føler meg så svak som ikke klarer være der, men alle behandlerne mine på steffensrud sa de var stolte, fordi jeg klarte å ta et valg om å gjøre det som var best for meg.

Alle rundt meg har stått klare til å ta meg i mot hjemme. Både behandler, personalet og familien min. De legger puter under meg så jeg ikke skal falle for hardt. De støtter, er sammen med meg og bevarer håpet mitt, når jeg ikke klarer bevare det selv. Og vennene mine, selv om de er litt langt unna, har ringt og sendt meldinger og bare brydd seg❤️ Og jeg er evig takknemlig, for dette hadde aldri gått alene.

Du er kronisk deprimert

Første gang noen kalte meg for kronisk deprimert la jeg ikke så mye i det. Jeg viste jo at det var sant, jeg hadde tross alt slitt med alvorlig depresjon i mange år. Den gangen var det ikke så mye snakk om fremtid, jeg klarte ikke forholde meg til den, og de sa heldigvis ikke til meg at dette kunne vare og vare, dette var kanskje noe jeg måtte lære meg å leve med. Nå, mange år etterpå, er begrepet kronisk mye verre å forholde seg til. For mener de virkelig at jeg alltid vil være deprimert? At jeg aldri vil kunne komme meg helt ut av det? Må jeg lære meg å leve med svingninger, svingninger som kun går på om jeg har det jævlig, eller litt mindre jævlig. Må jeg lære meg å alltid føle meg trist, å nesten aldri klare være glad på ekte?

Svingningene jeg har nå er kraftigere. For jeg har kjempet  og kjempet for å komme meg bort fra depresjonen. Men det betyr også at fallet er kraftigere, at jeg slår meg omtrent ihjel når jeg lander på den harde asfalten. I gode perioder opplever jeg å kunne smile på ekte, og jeg kjenner på glimt av glede. Jeg er fortsatt deprimert, og jeg er fortsatt langt nede, men det er overlevbart, den delen av depresjonen kan jeg kanksje klare lære meg å leve med. Men så har du den delen som har innhentet meg nå. Den veldig alvorlige depresjonen, med ingen livslyst, ingen krefter, der jeg ikke orker å kle av meg når jeg skal sove, der dusjing er et maraton. Der jeg ikke klarer sette i gang med en eneste aktivitet, for kroppen protesterer og jeg gråter med tanken på å gjøre noe som krever krefter. Krefter jeg ikke har.

”Gladjenta vår”

”solstrålen”

”Er så godt å se deg, du stråler”

Dette var meg før, men for de fleste er det fortsatt meg. For jeg viser ikke depresjonen min til noen, jeg smiler, jeg lager liv, jeg finner på ting. Jeg har alltid vært slik, hun som sprer glede, hun som er utadvendt, hun som sprudler. Etter jeg ble utskreven fra valen ble presset på at jeg skulle ha det bra større. Jeg hadde jo vært der i 4 år, jeg måtte jo være kvitt den depresjonen nå. Problemet er bare at den er den enda. Jeg har lært meg flære måter å håndtere det på, men depresjonen er der, den er det. Og det er vondt. Det er vondt å kjenne på at du ikke har lyst å leve. For det er jo noe av det mest grunnleggende hos oss mennesker, at vi vil leve.

Jeg har en veldig kompleks sykdomshistorie, så depresjonen min er ikke så lett å behandle. Jeg har prøvd de aller fleste antidepressivene som finnes, noen opp til flere ganger. På det verste ble jeg sendt til Haugesund for å få ECT (elektrosjokk) behandling. Noe som var traumatisk, vanskelig og som heller ikke hadde noen effekt. Så da står du der, har prøvd alt som er å prøve, og konklusjonen er kronisk alvorlig depresjon. Du knuses litt da, når overlegen sier til deg at vi kan ikke gjøre mer. Du må bare ”deale” med det.

Det skal sies at jeg gir meg ikke her. Akkurat nå må jeg ha mennesker rundt meg som kan tro for meg og kjempe sammen med meg. Men kjempe det skal jeg. Jeg vil vise de som har gitt med alle mine kroniske diagnoser at jeg kan komme meg ut, at jeg skal vinne, og ta tilbake livet!

For alt jeg vil er bare å ha det bra

Depresjonen sluker meg. Jeg puster, i overlevelsesmodus og i full beredskap. Jeg er livredd helt uten grunn, og med all grunn i hele verden. Ingen forstår, og mange forstår, vi har jo sett dette før, det er ikke første gang jeg er dårlig. Avledning, avledning, avledning. Angstanfall, angstanfall, angstanfall. Jeg har bare så lyst å leve. Normalt. Uten psykiske lidelser og smerter som tærer på. Jeg har så lyst å være normal, jobbe, gå på skole, ha overskudd til familien min og vennene mine. Jeg prøver si til meg at dette er en nedtur, og at jeg vil få det bedre en nå. Men det er så vanskelig å tro på. Jeg vet jo av erfaring at dette ikke vil vare i all evighet, men å vite at du går tilbake til å fortsatt ha det vanskelig, bare litt lettere, er vanskelig å takle. Hvordan lære seg å overleve alle de vonde periodene som vil komme? Hvordan lære seg å leve med begrensninger.

 

Jeg hører på julemusikk og drikker julebrus. Jeg prøver så hardt å lage meg positive ting. Som å planlegge fremover, ta en ansiktsmaske, høre på musikk. Men når du ikke en gang har krefter til å gå bort å skru på musikken, hva gjør du da? Dagen i går starter så fint med to angstanfall. Jeg knekker bare helt sammen og får ikke puste. Alt inni meg skriker at det ikke har det bra, både fysisk og psykisk. Så da avleder vi, personalet er mye med meg, og vi avleder. Når jeg er alene prøver jeg avlede, men ofte fryser jeg fast og blir bare sittende å se i veggen, for jeg klarer ikke noe. Jeg sliter med å takle dette uten selvskading, for mine mestringsstrategier har alltid vært å gjøre meg selv noe så jeg får noe konkret å forholde meg til, og ikke bare følelser. Jeg klarer knapt å spise, spiseforstyrrelsen er virkelig veldig sterk nå. Jeg går ned og ned i vekt, og jeg er bare så fortvilet. For jeg var kommet så langt, jeg hadde endelig klart å komme inn i en rutine der jeg spiste regelmessig. Der ikke mat tok opp all plass i hodet. Og nå er det skikkelig tøft igjen.

 

Nettene er fulle av mareritt jeg ikke klarer våkne opp fra. Dagene er så fulle av angst at jeg ikke fungerer. Jeg vil så gjerne så mye, og så bare går det ikke. Ingenting går. Jeg har ikke krefter til noe, alt går med på de små tingene som jeg MÅ gjøre i løpet av en dag. Som å faktisk gre håret, kle på meg, lage meg litt mat. Jeg har ikke krefter til å rydde og vaske, til å sitte med de andre eller kjøre bil. Jeg tørr ikke kjøre bil, for jeg faller så mye ut at jeg vet det ikke er lurt. Og alt dette, summene av alt som er vanskelig, gjør at jeg ikke klarer se noe håp. For jeg har falt så langt, det er så langt opp igjen. Hvordan kommer jeg meg opp igjen dit?

Støvsuger som drar bort gleden

Jeg gjør mye, jeg vil mye, men inni meg der er det fullt kaos. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på dette, dette vonde som drar og sliter i meg, samtidig som jeg prøver ha det bra. Angsten gjør at jeg ikke får puste, angsten for maten som går inn, treningen som jeg ikke alltid får tid til, menneskene jeg må møte. Jeg vil så gjerne ha det bra, jeg gjør alt jeg kan for at det skal være bra, men så blir det ikke bra likevel. Depresjonen er som en støvsuger som drar all gleden bort fra meg. Jeg får høre at jeg ikke fortjener ha det bra, jeg fortjener all dritten som blir lagt til på lasset over vonde ting i livet mitt. Jeg vil gråte, men det er månedsvis siden sist jeg gjorde det. Jeg er tom, tom men full av vonde følelser. Hva er poenget? Egentlig?

 

Hvorfor må jeg kjenne på følelsene av at jeg vil gi opp. Hvorfor kan ikke det gode vedvare. Hvorfor skal jeg måtte høre stemmer som forteller meg hvor ubrukelig og fæl jeg er. Jeg sa aldri at jeg ville dette, jeg ville bare ha et greit liv, være normal. Jeg er lei av å være innlagt, av å være syk. JEG VIL IKKE VÆRE SYK. Jeg fryser så mye at jeg skjelver, men jeg tar ikke et teppe over meg, for jeg fortjener det jo ikke, jeg har jo spist idag. Det er jo måte på hvor mye jeg skal være snill med kroppen. Det er jo ikke sånn det skal være, jeg mener jo at alle andre skal ha det bra, så hvorfor ikke meg? Jeg vet ikke.

 

?Du fortjener alt det beste i verden? sier ei til meg ofte. Men nei, ingen andre får høre grunnen til at jeg ikke fortjener ha det bra, og hadde de hørt de hadde de vært enig med meg, tror jeg. Jeg vil ikke ta plass, og jeg tar plass. Jeg tar opp en seng i psykiatrien som noen andre kunne ha bruk for. Jeg tar opp en plass i bofelleskapet jeg bor i, jeg tar opp en plass i verden, en plass noen andre kunne fått. Jeg vet folk er glade i meg, men hadde jeg forsvunnet så hadde de sluppet å være glade i meg. Det er tøft, vanskelig å kjempe og holde håpet oppe. Håpet forsvant for så lenge siden, og å kjempe virker umulig uten. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger. For finns det egentlig et liv der fremme som det er verdt å kjempe for? Jeg håper jo det, jeg gjør det. Det er bare så vanskelig å se fremover. 

Når ordet bunnløst ulykkelig får ny betydning

Det gjør vondt. Den psykiske smerten er så sterk at den bli fysisk. Angsten river og sliter i meg. Jeg sitter fastfrosset i min egen verden i timevis hver dag.  Jeg teller på vindusruter for å ha noe å få tankene bort med. Hører på kjempehøy musikk, prøver få bort stemmene, men det virker ikke. Ingenting virker. Jeg møtte opp til time med behandler i dag med en lapp i hendene. Jeg var usikker på om jeg turte levere den, fordi det var veldig såre tema og vonde ting jeg egentlig ikke vil snakke om. Og jeg snakket ikke. Jeg var helt i en annen verden hele timen, jeg sa knapt tre ord på en time. Men lappen var nok til å skape bekymring, mye også tydeligvis. For jeg innrømmet å ikke ha impulskontroll, og jeg innrømmet at jeg var veldig suicidal. Så jeg som hadde kjempet så lenge for å komme ut av skjerming, få åpne skap og ledninger på rommet, er tilbake på skjerming.

 

Det er verre nå en jeg kan huske. De tok bort antidepressivaen min for ca en uke siden, og jeg mistenker at det er grunnen til dette massive fallet. Jeg håper det er grunnen, for da kan det bli bedre når jeg er tilbake på medisiner. For å ha det så vondt som det er nå, det er noe jeg ikke ville unt min verste fiende. For det er vondt, det er så inni helvete vondt. Jeg er vant til å ha det vondt, de kaller depresjonen min for alvorlig til vanlig, så dette, dette må være ved veis ende. På den ene eller andre måten. Enten må det gå oppover, eller så må det gå over. For det går ikke å ha det så vondt, det er umulig.

 

Jeg hadde en fantastisk dagskontakt i dag som ikke gikk selv når jeg sa hun skulle gå. Som satt selv om jeg stengte hun ute. Som sa det var greit å gi slipp følelsene når jeg låser meg inn i meg selv og kjenner tårene bygger seg opp, men ikke lar noe slippe ut. Misforstå meg rett, omtrent alle er fantastiske her, men de fleste har ikke tid, eller ser ikke lenger en mitt ?det går bra?. Og de fleste sin løsning på alt er medisiner, beroligende, sobril, truxal, noe. Når jeg trenger noen å snakke med, eller at noen snakker med meg når jeg sitter i en annen verden der skikkelser og stemmer regjerer. Det er når jeg ikke sier noe jeg trenger noen mest. 

Jeg kan ikke si det, for da blir det sant

Hva skal jeg si? Hva kan jeg si? Jeg har det vondt, jeg har det veldig veldig vondt. Det er som alt som har skjedd de siste årene kommer stormende tilbake. Flashbacks, drømmer, tanker og mareritt. Jeg vil gråte, det er som en stor stor klump med gråt sitter fast i brystet. Men jeg kan ikke. Jeg er redd, redd for meg selv. Det gjør vondt at noe kan være så vondt, samtidig som jeg liksom skal ha det så veldig bra. Jul er vanskelig, jul er komplisert. Jeg elsker jul, jul er den fineste tiden på året. Men jeg hater jul også, for det bringer med seg så veldig mye vondt, og nå er alt vondt.

 

Jeg har ikke ordene til å beskrive. Det finnest ikke ord. Jeg vil fungere, jeg vil smile, men jeg har ikke krefter til det. Jeg vil bare at alle rundt meg skal ha det bra. Men hva med meg? Hvordan skal jeg kunne fortsette å være meg om alt er så vondt. Jeg skjønner det ikke, når skal ting bli bedre. Når skal ting kunne være fint igjen.

 

Jeg trenger bli reddet, jeg trenger at noen ser det jeg ikke klarer si. Og jeg trenger få det bra snart. Jeg trenger at noe snart virker for meg. Jeg trener at noe snur. Jeg trenger det. Jeg trenger det om jeg skal fortsette å være Maria. 

Elektrosjokkterapi

Det ble tatt opp for en uke siden. Sendt søknad for to dager siden, og nå, plutselig, får jeg vite at det skal skje allerede på mandag. Jeg skal få elektrosjokk på mandag.

Ect behandling brukest når alle andre metoder er prøvd ut, og når depresjoner er blitt så alvorlige som min er. Det hørest kjempeskummelt ut, for jeg vet så lite om det. Jeg vet jeg blir lagt i narkose, og jeg vet jeg mest sansynlig vil få dårlig kortidshukommelse etterpå. Jeg vet at det hjelper for 80% av de som får behandlingen og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg vet om mennesker som har fått nye liv etterpå, og jeg vet om mennesker som ikke har hatt samme efekt.

Men jeg er så redd. Redd for å måtte være 4-6 uker på en ny avdeling i Haugesund. Redd for at behandlingen ikke skal hjelpe meg. Redd den skal hjelpe, og hva og hvem jeg blir uten depresjonen. Det finnest så utrolig lite informasjon om ect behandling. Og er hav av fordommer mot behandlingen. Men jeg er jo bare meg, jeg forandrer jo ikke personlighet selv om jeg får elektrosjokk. Jeg blir kanskje bare litt friskere. Kanskje det er akkurat dette som skal til.

Så alle, vær så snill, kryss fingrene for meg, det hadde betyd så enormt mye