Faller

Faller

fra høyeste høye

nedover

nedover

nedover

Hjelp meg

ta meg i mot

roper jeg

men ingen svarer

Så treffer jeg bunn

hardt som bare det

Men det

jeg ikke så

var alle som hadde lagt ut puter

så fallet

ikke skulle drepe

Og de står rundt

strekker ut en hånd

hjelper meg

å sakte

komme opp igjen

Jeg falt, og jeg falt hardt. Reiste hjem fra rehabilitering for 3 dager siden, selv om jeg egentlig skulle vært der en uke til. Ting er skamtøft nå. Jeg sliter med å fungere, kroppen er blytung, og selv den minste anstrengelse gjør meg så sliten at jeg dissosierer og ikke klarer være til stede. Føler meg så svak som ikke klarer være der, men alle behandlerne mine på steffensrud sa de var stolte, fordi jeg klarte å ta et valg om å gjøre det som var best for meg.

Alle rundt meg har stått klare til å ta meg i mot hjemme. Både behandler, personalet og familien min. De legger puter under meg så jeg ikke skal falle for hardt. De støtter, er sammen med meg og bevarer håpet mitt, når jeg ikke klarer bevare det selv. Og vennene mine, selv om de er litt langt unna, har ringt og sendt meldinger og bare brydd seg❤️ Og jeg er evig takknemlig, for dette hadde aldri gått alene.

Du er kronisk deprimert

Første gang noen kalte meg for kronisk deprimert la jeg ikke så mye i det. Jeg viste jo at det var sant, jeg hadde tross alt slitt med alvorlig depresjon i mange år. Den gangen var det ikke så mye snakk om fremtid, jeg klarte ikke forholde meg til den, og de sa heldigvis ikke til meg at dette kunne vare og vare, dette var kanskje noe jeg måtte lære meg å leve med. Nå, mange år etterpå, er begrepet kronisk mye verre å forholde seg til. For mener de virkelig at jeg alltid vil være deprimert? At jeg aldri vil kunne komme meg helt ut av det? Må jeg lære meg å leve med svingninger, svingninger som kun går på om jeg har det jævlig, eller litt mindre jævlig. Må jeg lære meg å alltid føle meg trist, å nesten aldri klare være glad på ekte?

Svingningene jeg har nå er kraftigere. For jeg har kjempet  og kjempet for å komme meg bort fra depresjonen. Men det betyr også at fallet er kraftigere, at jeg slår meg omtrent ihjel når jeg lander på den harde asfalten. I gode perioder opplever jeg å kunne smile på ekte, og jeg kjenner på glimt av glede. Jeg er fortsatt deprimert, og jeg er fortsatt langt nede, men det er overlevbart, den delen av depresjonen kan jeg kanksje klare lære meg å leve med. Men så har du den delen som har innhentet meg nå. Den veldig alvorlige depresjonen, med ingen livslyst, ingen krefter, der jeg ikke orker å kle av meg når jeg skal sove, der dusjing er et maraton. Der jeg ikke klarer sette i gang med en eneste aktivitet, for kroppen protesterer og jeg gråter med tanken på å gjøre noe som krever krefter. Krefter jeg ikke har.

”Gladjenta vår”

”solstrålen”

”Er så godt å se deg, du stråler”

Dette var meg før, men for de fleste er det fortsatt meg. For jeg viser ikke depresjonen min til noen, jeg smiler, jeg lager liv, jeg finner på ting. Jeg har alltid vært slik, hun som sprer glede, hun som er utadvendt, hun som sprudler. Etter jeg ble utskreven fra valen ble presset på at jeg skulle ha det bra større. Jeg hadde jo vært der i 4 år, jeg måtte jo være kvitt den depresjonen nå. Problemet er bare at den er den enda. Jeg har lært meg flære måter å håndtere det på, men depresjonen er der, den er det. Og det er vondt. Det er vondt å kjenne på at du ikke har lyst å leve. For det er jo noe av det mest grunnleggende hos oss mennesker, at vi vil leve.

Jeg har en veldig kompleks sykdomshistorie, så depresjonen min er ikke så lett å behandle. Jeg har prøvd de aller fleste antidepressivene som finnes, noen opp til flere ganger. På det verste ble jeg sendt til Haugesund for å få ECT (elektrosjokk) behandling. Noe som var traumatisk, vanskelig og som heller ikke hadde noen effekt. Så da står du der, har prøvd alt som er å prøve, og konklusjonen er kronisk alvorlig depresjon. Du knuses litt da, når overlegen sier til deg at vi kan ikke gjøre mer. Du må bare ”deale” med det.

Det skal sies at jeg gir meg ikke her. Akkurat nå må jeg ha mennesker rundt meg som kan tro for meg og kjempe sammen med meg. Men kjempe det skal jeg. Jeg vil vise de som har gitt med alle mine kroniske diagnoser at jeg kan komme meg ut, at jeg skal vinne, og ta tilbake livet!

For alt jeg vil er bare å ha det bra

Depresjonen sluker meg. Jeg puster, i overlevelsesmodus og i full beredskap. Jeg er livredd helt uten grunn, og med all grunn i hele verden. Ingen forstår, og mange forstår, vi har jo sett dette før, det er ikke første gang jeg er dårlig. Avledning, avledning, avledning. Angstanfall, angstanfall, angstanfall. Jeg har bare så lyst å leve. Normalt. Uten psykiske lidelser og smerter som tærer på. Jeg har så lyst å være normal, jobbe, gå på skole, ha overskudd til familien min og vennene mine. Jeg prøver si til meg at dette er en nedtur, og at jeg vil få det bedre en nå. Men det er så vanskelig å tro på. Jeg vet jo av erfaring at dette ikke vil vare i all evighet, men å vite at du går tilbake til å fortsatt ha det vanskelig, bare litt lettere, er vanskelig å takle. Hvordan lære seg å overleve alle de vonde periodene som vil komme? Hvordan lære seg å leve med begrensninger.

 

Jeg hører på julemusikk og drikker julebrus. Jeg prøver så hardt å lage meg positive ting. Som å planlegge fremover, ta en ansiktsmaske, høre på musikk. Men når du ikke en gang har krefter til å gå bort å skru på musikken, hva gjør du da? Dagen i går starter så fint med to angstanfall. Jeg knekker bare helt sammen og får ikke puste. Alt inni meg skriker at det ikke har det bra, både fysisk og psykisk. Så da avleder vi, personalet er mye med meg, og vi avleder. Når jeg er alene prøver jeg avlede, men ofte fryser jeg fast og blir bare sittende å se i veggen, for jeg klarer ikke noe. Jeg sliter med å takle dette uten selvskading, for mine mestringsstrategier har alltid vært å gjøre meg selv noe så jeg får noe konkret å forholde meg til, og ikke bare følelser. Jeg klarer knapt å spise, spiseforstyrrelsen er virkelig veldig sterk nå. Jeg går ned og ned i vekt, og jeg er bare så fortvilet. For jeg var kommet så langt, jeg hadde endelig klart å komme inn i en rutine der jeg spiste regelmessig. Der ikke mat tok opp all plass i hodet. Og nå er det skikkelig tøft igjen.

 

Nettene er fulle av mareritt jeg ikke klarer våkne opp fra. Dagene er så fulle av angst at jeg ikke fungerer. Jeg vil så gjerne så mye, og så bare går det ikke. Ingenting går. Jeg har ikke krefter til noe, alt går med på de små tingene som jeg MÅ gjøre i løpet av en dag. Som å faktisk gre håret, kle på meg, lage meg litt mat. Jeg har ikke krefter til å rydde og vaske, til å sitte med de andre eller kjøre bil. Jeg tørr ikke kjøre bil, for jeg faller så mye ut at jeg vet det ikke er lurt. Og alt dette, summene av alt som er vanskelig, gjør at jeg ikke klarer se noe håp. For jeg har falt så langt, det er så langt opp igjen. Hvordan kommer jeg meg opp igjen dit?

Støvsuger som drar bort gleden

Jeg gjør mye, jeg vil mye, men inni meg der er det fullt kaos. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på dette, dette vonde som drar og sliter i meg, samtidig som jeg prøver ha det bra. Angsten gjør at jeg ikke får puste, angsten for maten som går inn, treningen som jeg ikke alltid får tid til, menneskene jeg må møte. Jeg vil så gjerne ha det bra, jeg gjør alt jeg kan for at det skal være bra, men så blir det ikke bra likevel. Depresjonen er som en støvsuger som drar all gleden bort fra meg. Jeg får høre at jeg ikke fortjener ha det bra, jeg fortjener all dritten som blir lagt til på lasset over vonde ting i livet mitt. Jeg vil gråte, men det er månedsvis siden sist jeg gjorde det. Jeg er tom, tom men full av vonde følelser. Hva er poenget? Egentlig?

 

Hvorfor må jeg kjenne på følelsene av at jeg vil gi opp. Hvorfor kan ikke det gode vedvare. Hvorfor skal jeg måtte høre stemmer som forteller meg hvor ubrukelig og fæl jeg er. Jeg sa aldri at jeg ville dette, jeg ville bare ha et greit liv, være normal. Jeg er lei av å være innlagt, av å være syk. JEG VIL IKKE VÆRE SYK. Jeg fryser så mye at jeg skjelver, men jeg tar ikke et teppe over meg, for jeg fortjener det jo ikke, jeg har jo spist idag. Det er jo måte på hvor mye jeg skal være snill med kroppen. Det er jo ikke sånn det skal være, jeg mener jo at alle andre skal ha det bra, så hvorfor ikke meg? Jeg vet ikke.

 

?Du fortjener alt det beste i verden? sier ei til meg ofte. Men nei, ingen andre får høre grunnen til at jeg ikke fortjener ha det bra, og hadde de hørt de hadde de vært enig med meg, tror jeg. Jeg vil ikke ta plass, og jeg tar plass. Jeg tar opp en seng i psykiatrien som noen andre kunne ha bruk for. Jeg tar opp en plass i bofelleskapet jeg bor i, jeg tar opp en plass i verden, en plass noen andre kunne fått. Jeg vet folk er glade i meg, men hadde jeg forsvunnet så hadde de sluppet å være glade i meg. Det er tøft, vanskelig å kjempe og holde håpet oppe. Håpet forsvant for så lenge siden, og å kjempe virker umulig uten. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger. For finns det egentlig et liv der fremme som det er verdt å kjempe for? Jeg håper jo det, jeg gjør det. Det er bare så vanskelig å se fremover. 

Når ordet bunnløst ulykkelig får ny betydning

Det gjør vondt. Den psykiske smerten er så sterk at den bli fysisk. Angsten river og sliter i meg. Jeg sitter fastfrosset i min egen verden i timevis hver dag.  Jeg teller på vindusruter for å ha noe å få tankene bort med. Hører på kjempehøy musikk, prøver få bort stemmene, men det virker ikke. Ingenting virker. Jeg møtte opp til time med behandler i dag med en lapp i hendene. Jeg var usikker på om jeg turte levere den, fordi det var veldig såre tema og vonde ting jeg egentlig ikke vil snakke om. Og jeg snakket ikke. Jeg var helt i en annen verden hele timen, jeg sa knapt tre ord på en time. Men lappen var nok til å skape bekymring, mye også tydeligvis. For jeg innrømmet å ikke ha impulskontroll, og jeg innrømmet at jeg var veldig suicidal. Så jeg som hadde kjempet så lenge for å komme ut av skjerming, få åpne skap og ledninger på rommet, er tilbake på skjerming.

 

Det er verre nå en jeg kan huske. De tok bort antidepressivaen min for ca en uke siden, og jeg mistenker at det er grunnen til dette massive fallet. Jeg håper det er grunnen, for da kan det bli bedre når jeg er tilbake på medisiner. For å ha det så vondt som det er nå, det er noe jeg ikke ville unt min verste fiende. For det er vondt, det er så inni helvete vondt. Jeg er vant til å ha det vondt, de kaller depresjonen min for alvorlig til vanlig, så dette, dette må være ved veis ende. På den ene eller andre måten. Enten må det gå oppover, eller så må det gå over. For det går ikke å ha det så vondt, det er umulig.

 

Jeg hadde en fantastisk dagskontakt i dag som ikke gikk selv når jeg sa hun skulle gå. Som satt selv om jeg stengte hun ute. Som sa det var greit å gi slipp følelsene når jeg låser meg inn i meg selv og kjenner tårene bygger seg opp, men ikke lar noe slippe ut. Misforstå meg rett, omtrent alle er fantastiske her, men de fleste har ikke tid, eller ser ikke lenger en mitt ?det går bra?. Og de fleste sin løsning på alt er medisiner, beroligende, sobril, truxal, noe. Når jeg trenger noen å snakke med, eller at noen snakker med meg når jeg sitter i en annen verden der skikkelser og stemmer regjerer. Det er når jeg ikke sier noe jeg trenger noen mest. 

Jeg kan ikke si det, for da blir det sant

Hva skal jeg si? Hva kan jeg si? Jeg har det vondt, jeg har det veldig veldig vondt. Det er som alt som har skjedd de siste årene kommer stormende tilbake. Flashbacks, drømmer, tanker og mareritt. Jeg vil gråte, det er som en stor stor klump med gråt sitter fast i brystet. Men jeg kan ikke. Jeg er redd, redd for meg selv. Det gjør vondt at noe kan være så vondt, samtidig som jeg liksom skal ha det så veldig bra. Jul er vanskelig, jul er komplisert. Jeg elsker jul, jul er den fineste tiden på året. Men jeg hater jul også, for det bringer med seg så veldig mye vondt, og nå er alt vondt.

 

Jeg har ikke ordene til å beskrive. Det finnest ikke ord. Jeg vil fungere, jeg vil smile, men jeg har ikke krefter til det. Jeg vil bare at alle rundt meg skal ha det bra. Men hva med meg? Hvordan skal jeg kunne fortsette å være meg om alt er så vondt. Jeg skjønner det ikke, når skal ting bli bedre. Når skal ting kunne være fint igjen.

 

Jeg trenger bli reddet, jeg trenger at noen ser det jeg ikke klarer si. Og jeg trenger få det bra snart. Jeg trenger at noe snart virker for meg. Jeg trener at noe snur. Jeg trenger det. Jeg trenger det om jeg skal fortsette å være Maria. 

Elektrosjokkterapi

Det ble tatt opp for en uke siden. Sendt søknad for to dager siden, og nå, plutselig, får jeg vite at det skal skje allerede på mandag. Jeg skal få elektrosjokk på mandag.

Ect behandling brukest når alle andre metoder er prøvd ut, og når depresjoner er blitt så alvorlige som min er. Det hørest kjempeskummelt ut, for jeg vet så lite om det. Jeg vet jeg blir lagt i narkose, og jeg vet jeg mest sansynlig vil få dårlig kortidshukommelse etterpå. Jeg vet at det hjelper for 80% av de som får behandlingen og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg vet om mennesker som har fått nye liv etterpå, og jeg vet om mennesker som ikke har hatt samme efekt.

Men jeg er så redd. Redd for å måtte være 4-6 uker på en ny avdeling i Haugesund. Redd for at behandlingen ikke skal hjelpe meg. Redd den skal hjelpe, og hva og hvem jeg blir uten depresjonen. Det finnest så utrolig lite informasjon om ect behandling. Og er hav av fordommer mot behandlingen. Men jeg er jo bare meg, jeg forandrer jo ikke personlighet selv om jeg får elektrosjokk. Jeg blir kanskje bare litt friskere. Kanskje det er akkurat dette som skal til.

Så alle, vær så snill, kryss fingrene for meg, det hadde betyd så enormt mye

Mistet livet i kaoset

Det vondeste av alt er at jeg ikke husker hvordan det var å være glad, hvordan livet var før jeg ble syk

Alle snakker om at jeg har hele livet foran meg, men når jeg nesten har brukt halve livet på å være syk, da er jeg så inni sykdom at jeg ikke klarer se at det finnest et liv uten. Ingen kan forstå hvor vondt det er å se tilbake på ungdomsårene som bare har bestått av sykehus, leger, innleggelser og psykologsamtaler. Ingen skjønner at å si jeg har hele livet foran meg bare gjør alt verre, for jeg ser for meg at det bare vil fortsette slik som det er nå, og det orker jeg ikke

Jeg gråter over alt jeg har mistet, jeg er 18 år og har aldri vært på en eneste fest. Jeg feiret ikke min egen 18års dag fordi det for meg bare ble en merkering på en vond fortid. Jeg har mistet gode venner for jeg har vært for syk til å holde på dem, jeg føler jeg har mistet alt til sykdom. Og det gjør vondt, veldig vondt..

Ekte

Det er som en stor stor kasse blir kastet over deg. Så brutalt at du slutter å puste, så vondt at du ikke klarer gjøre noe annet en å se på. Se din egen kropp forfalle, se kreften forsvinne. Det er det depresjonen gjør med meg, den gjør meg helt tom, helt uten krefter, og helt usynlig. Jeg blir plutselig ingenting. Og alt følest veldig tungt og veldig unødvendig. Å se på mobilen blir plutselig en anstrengelse. Å gå på badet blir vanskelig fordi du ser ikke poenget.

Å bevege seg, spesielt dans og drill gjør meg til den personen jeg vil være. Og når depresjoen er på sitt verste, så klarer jeg ikke gjøre noe som er meg, som er mitt. For alt blir depresjonen sitt, og ingenting hører til meg lenger. Så når jeg bestemte meg for å strekke ut, bare en liten halvtime, men likevel mer en på en måned, så føltes det rart. For noe med den ekte Maria kom til overflaten. Og selv om jeg har sitter i ro den siste månden, kom jeg ned i spagat. Og bare det at jeg gjorde det, det følest så ekte, skummlelt, men ekte. For dette er meg, den jeg vil være, og det er noe igjen enda

01:42 La meg sove

Ligger å ser ut i ingenting, svart svart natt helt uten stjerner, helt uten lys. Bytter på å gråte og hate at jeg gråter for helt feil grunner, og å hate at jeg aldri klarer gråte når jeg virkelig trenger det. Jeg er bare så sliten, alt er liksom så; svart? Meningsløst?

Jeg vil bare sove, få en pause, er det egentlig for mye å spørre om. Å få noen sårt tiltrengte timer som ikke er medisin (og dermed mareritt fylte) fremkallet. Jeg er lei av å se på klokka og telle på hvor lenge det er til jeg må stå opp, bare for å rekke neste time med en eller annen som får betalt for å ha en avtale med meg. Jeg er sliten av å stå opp til en ny dag der jeg skal møte noen som skal være med på å gjøre meg frisk, men egentlig ikke har peiling. Jeg er bare så sliten, så forferdelig sliten. Alt jeg er for tiden er sliten.

Maria er så langt borte at jeg er livredd for at jeg aldri vil få et glimt av hun igjen. Jeg bruker alle krefter på å prøve å huske hvor jeg er og hva jeg heter. Noe som er helt absurd for alle andre, for hvordan kan det egentlig være vanskelig? Men jeg vet det ikke selv engang. Jeg vet bare at akkurat nå er ikke virkeligheten, verden og jeg bestevenner