Catosenteret 6/5 – 1/6

Jeg ble motatt med åpne armer, av koselige folk og et okei rom. Jeg fikk et inntrykk av at dette var noe som kunne bli bra, at de kanskje kunne hjelpe litt.

Jeg ble fort kjent med tre andre som kom samme dag som meg, tre fantastiske jenter som jeg alltid vil ha et nært forhold til, og som jeg gleder meg til å treffe igjen. Igennom 4 uker var de min motivasjon til å stå opp, til å ikke bare reise hjem og gi opp før jeg hadde prøvd opplegget fullt ut.

Etter bare en uke merket jeg at ting begynte å gå feil vei. Rykninger i hele kroppen, vondt i hendene og merkelig smertespredning meldte sin ankomst. Men jeg sa ingenting, som vanlig, og prøvde å tenke på at andre har måttet bli verre før det gikk opp igjen.

Etter 2 og en halv uke fikk jeg første time med paykriatisk sykepleier, to dager etterpå fikk jeg ny time og to timer senere satt mamma på fly til Oslo. Leevakt, hjemmreise eller at mamma eller pappa kom var valgene jeg ble stilt overfor. Og det bare fordi jeg sa bittelitt om hvordan jeg hadde det…

I uke tre fikk jeg første samtale med ernæringsfysiolog. Jeg snakket med hun to ganger, og hun ble egentlig veldig bekymret. Og jeg som hatet å gjøre folk bekymret!!

Avreise og beskjed om at jeg burde gitt meg før. Avreise med store smerter i hele kroppen. Jeg måtte bruke krykker idag, bare etter å ha gått litt! Jeg er livredd, tenk om det forblir slik! Det har ikke vært så ille på 2-3 år. Jeg er redd, og jeg er lei.

Det sosiale var bra for meg, men det og kun det. Dessverre fungerte ikke opplegget for meg. kanskje har lite mat i kroppen og mye syke tanker i hodet noe med det å gjøre, men jeg tviler egenlig veldig..

Jeg er redd, dessverre. Og jeg er sliten, og lei og trøtt. Jeg er redd det er min feil, tenk om det er min feil!!

Jeg kjemper

Jeg knekker sammen før jeg får satt foten innenfor mitt eget rom. Alt er supervanskelig, og å holde meg selv gående slik at jeg får fullført oppholdet er kjempe vanskelig. Jeg sover lite/ingenting, og plutselig sover jeg ganske mye. Jeg prøver, men feiler. Jeg låser meg inne, både bokstavlig og psykisk. Jeg orker ikke folk, orker ikke flere impulser. 

 

Håpet om å en dag bli frisk fra smertene er blitt helt borte i løpet av oppholdet. Det som skulle få vokse fra nesten ingenting, har bare blitt grabbet bort og er nå ikke eksisterende. Håpløsheten med tanken på et liv så fullt av smerter, så fullt av ikkegodnokidetheletatt, angst, matdritt, ingentingergøy og angst er enorm. For hvordan kan jeg holde ut, når hvert eneste minutt er en kamp, et levende helvete? 

 

Jeg skulle ønske jeg hadde orket og tatt i bruk den gamle mobilen til mamma slik at jeg hvertfall kunne lagt ut bilder av det koselige vi finner på. Men jeg orker ikke forholde meg til en mobil før jeg må, og når jeg bare skal skrive om det koselige blir det fargelagt helt svart.

 

Unnskyld for fraver, for alt for mye negativitet og for at jeg er så håpløs. Unnskyld for at det virker som jeg ikke kjemper, men jeg gjør det altså, jeg lover!

23.05.2013

Jeg vil så gjere at det skal gå, men så kjemper jeg så i mot meg selv. Jeg stoler ikke på noen, aller minst på meg selv. Og jeg er så redd, redd men ikke redd. De hjelper meg ikke, dagen er ikke bedre. Og programmet mitt vil jeg skyve bort. 

 

Jeg blir ikke dårligere av å vere her, men det faktum at dette var det siste håpet jeg hadde er ganske nedslående. Det siste de kunne henvise til av nye tilbud, og jeg stilte opp klar til å kjempe. 

 

Men hva skjer nå? Ny runde med ny psykolog, nye smertestillende, som jeg kanskje har prøvd før. Hørest det ikke supergøy og supermotiverende ut?? 

 

Unnskyld for negativiteten, men det går ikke noe bra med meg

 

 

 

 

Cato boble oppdatering

I dag har vi vært på tur, ridd på hest (okei, ikke jeg) og laget taco. Ute i småkaldt vær = smerter for meg, noe de ikke forstår her. I tilegg er det ingen som forstå at når jeg sier 8 på en skala fra en til ti, så er det FORFERDELIG vondt. Åja, bra det ikke er enda verre da, har de sagt. Jeg merker jeg er lei av å vere her, når ikke en gang de som jeg trodde kunne dette klarer å se litt lenger en de fleste. Jeg klarer ikke helt å tro at de har hatt så mange som er så «friske» som meg her, for opptrening til å lære å bruke en kroppsdel med crps er en helt annen ting en å få bort/ lære å leve med enorme smerter. 

 

Du må pushe deg litt, når jeg omtrent kaster opp, er ikke en spesielt kjekk beskjed å få…

 

Ellers har jeg det fint med de andre jeg er her med. I dag har vi farget håret til Christine (igjen) og jeg og Ellen farget tuppene rosa med konditorfarge (fritidsproblem). Vi koser oss i lag og ser på filmer, når vi ikke dør av utslitthet, og vi sitter å snakker på gangen om alt å ingenting. (beklager for lite bilder, men har ikke telefon)

 

grusomt dårlig bilde

 

Jeg vil hjem, men jeg vil ikke hjem. Jeg har det fint med de andre, men jeg har bare mer vondt, og har ikke fått noe hjelp til å takle det.

Postmann Pat

 

Jeg kikket inn i posthyllen i dag, og til min store overaskelse lå det 2 nye brev der. Populer? 

Nja, det ene var fra Mamma, med bok og kort ❤ Det var kjempekoselig, og jeg ble kjempeglad! 

Det andre var fra skolen, det ble jeg ikke sååå glad for.. 

 

Dama i resepsjonen var glad for å bli kvitt det da, og de andre må bli misynlige for jeg er omtrent den eneste som får noe der nede.

Både brev og lapper fra forskjelige som vil snakke med meg. Hihihi

 

16 mai

Ting går i ett, og selv om det er flere og flere timer jeg ikke får deltatt på, er jeg opptatt hele tiden. I går sovnet jeg etter en time jeg måtte gå frå, ettersom jeg fikk så vondt. Plutselig bråvåkna jeg og innså at det var middagstid, og at jeg hadde sovet bort en del timer. Smertene mine er ekkelt store, og jeg har gått fra og ha vondt i hendene max 2-3 ganger i måneden til hver dag… Jeg er lei og sliten, men jeg har det også fint. Det er deilig og være litt vekke, og få litt pause fra hverdagen hjemme. Folkene her er som sagt fantastiske, og jeg er blitt superglad i mange av de!! 

 

I dag kommer Allis til meg. Hun skal være her hele pinsehelgen, og er min 17.mai presang:) Jeg gleder meg kjempe mye, da blir ikke 17.mai så «ensomt» og ikke sååå langt hjemmeifra. 

 

Nå påstår armene at jeg har skrevet nok, selv om jeg kunne ha skrevet en roman om de siste dagene.. Smerter er noe dritt altså!

 

Ingen forstår

Ingen forstår at når jeg faktisk sier i fra, da er de veldig vont! Ingen forstår at selv om jeg fortsatt smiler og ler, så er smertene så ille at jeg nesten kaster opp. Ikke her en gang klarer de å forstå, såklart må de presse, men det går en grense. Og når jeg sier i fra, synest jeg de blir så feil at jeg skal få dårlig samvittighet for å ha gitt meg for tidlig. For nå føler jeg meg lat, utilstrekkelig og svak. 

 

Smertene stråler ut i hele kroppen. Smertene gjør at jeg har mange ufrivillige rykninger når jeg slapper av. Dette dreper meg. Smertene dreper meg, for det er så vondt, og så uforståelig for alle andre. Jeg er så lei av å ha vondt, vondt, vondt, vondt. I foten, i andre foten og i hendene. 

 

Prøver å finne noe som kan beskrive, et bilde, en tekst. Men ingenting stemmer, alt er feil. Smertene hater meg, jeg hater smertene. Vi kjemper mot hverandre, hvet eneste minutt. 

 

Gi meg en smertefri dag, en time, eller bare et minutt? 

 

 

13.05.2013

Jeg stoler ikke på leger når de sier noe, jeg klarer det ikke. Selv om legen blir kalla Norges beste, selv om legen er det vi kaller «flink». Jeg har snakka med legen her, og ja, alt han sa hørtes fornuftig ut. Men hvordan skal jeg klare å stole på han når jeg har hørt det motsatte av en, to, ti andre. Hvordan kan jeg stole på at det han sier er sannere en det de andre sier?

 

«Hyper forbrenner» fortalte blodprøvesvarene i dag. Forklaringen på hvorfor ingen smertestillende har gitt effekt til meg. Jeg forbrenner all medisin mye fortere en alle andre, og må ha skyhøye doser for at medisiner kan gi effekt. Det kjipe er at da blir også bivirkningene større og sjansen for å få dem blir større. Nå vet jeg ikke om jeg bør gå på medisinen min med bivirkninger og uten annen effekt til jeg kommer hjem, eller bare slutte. 

Sjokolademedalje



Idag fikk jeg brev!!

Fine ord, OG medalje fordi jeg måtte ta solarium, thihi. 

Tusen takk Stine mi, du er fantastisk god! 

 

Så har mye av dagen gått til avslapping, brukt litt tid på dans, i tilegg til å ha vært sosial. 

Jeg og Christine så på håndball finale, superspennende, til tross for at vi ikke så hvem som skåra fordi tven er så liten. 

 

Utsikten fra rommet mitt er også inne i bildene en plass. 

🙂