vondt vondt vondt

Jeg vrir meg i senga, kroppen min går i høygir. Jeg spises opp av smerte, psykisk smerte, smerte som ingen smertestillende kan ta. Jeg gråter, hikster ned i puta mi, slår rundt meg. det gjør så hinsides vondt at jeg ikke kan beskrive det. Det er som om noe verker noe helt intenst, og ingenting hjelper. De siste ukene har det vært slik hele døgnet. Jeg får ikke puste, hikster etter luft, og lurer på når det skal ta slutt. Vil det noen gang ta slutt? Jeg får flashbacks etter flashbacks. Et angstanfall avløser det neste. Det er nå jeg skjønner diagnosen komplekst post traumatisk stress syndrom. Selv om den er høyst virkelig hver dag, er det når den virkelig blomstrer jeg skjønner sammenhengen den har med alt jeg sliter med. For PTSDen blomstrer, den blomstrer virkelig. Alt jeg har vært igjennom av behandling, alle ting som har blitt traumatiske, ulykken, sykehus, tvang, alt henter meg inn igjen. Alt hjemsøker meg, og gjør at jeg sitter her, helt utmatta, uten krefter til noe.

Og da passer det jo supert at jeg er på rehabilitering, 8 timer hjemmefra. At jeg ikke har behandlerne mine, at jeg ikke bare kan ringe vakttelefonen og så kommer det personal opp for å sitte med meg. Jeg har trygge folk her også, men de er ikke alltid her og de er ikke alltid tilgjengelige, og jeg blir sittende alene hele dager. Med altoppslukende angstanfall og kaos som jeg tvinger til å bli inni meg. Jeg får ikke puste.

Virkeligheten min er så langt i fra den virkeligheten som jeg viser de andre her at jeg har. For når jeg er med andre så smiler jeg, jeg ler, jeg snakker og jeg er med. Jeg viser ingen denne siden av meg, jeg hverken vil eller tørr. Jeg holder meg for meg selv når jeg kjenner jeg ikke klarer smile mer, for jeg vil ikke at noen skal vite, at noen her skal være bekymret også. Men jeg vet at om jeg hadde snakke med en sykepleier, og jeg hadde sagt rett ut alt som er ille nå, så hadde de lagt meg inn. Jeg makter ikke forholde meg til at folk rundt meg nå også har begynt å snakke om innleggelse. At andre er bekymra, og at de sier at ting jeg tar opp og sier er alvorlige. Veldig alvorlige. Jeg dissosierer, i dag ble det nesten farlig. Og jeg blir skremt, men samtidig ikke. For jeg er så sliten, at hva er poenget i dette?

Jeg er så utmatta at jeg har døgn der jeg sover 17 timer. Jeg har nesten ikke gjort en ting etter jeg kom hit, og likevel er kroppen tung som bly. Likevel er alt jeg vil å sove. Det går ikke bra. Når jeg er så langt nede som nå, så er det ikke noe liv. Det er smerte, ren og skjer smerte. Men det vil ikke være slik for alltid, jeg må huske det, Maria, det blir bedre.

Fin,vond,fin,vond

Idag har vært fin, vond, fin, vond. Jeg har kjempet som en tulling for å klare spise både nok og ikke bare sunt. Det har resultert i angstanfall og panikk, men jeg klarte det. Hele familien var i Bergen, og bestevenn var med oss hele tiden. Det var fantastisk fint. Nå er jeg vanvittig sliten, stirrer inn i veggen og prøver å ikke falle ut. Prøver å få kontroll på det jeg ikke kan kontrollere.

Jeg har lyst å gråte, salte, triste, bitre tårer. Jeg har lyst å få ut alt det vonde inni meg. Sette ord på det, sprekke ballongen. Jeg vil kjenne den salte smaken av tårer. Jeg vil bare klarer føle på følelsene uten å dissosiere bort fra de. Jeg vil klare gråte, for så å bli ferdig med det som gjør vondt. Ikke bare pakke problemene inn i silkepapir, slik at det bare kommer ramlende oppå hverandre, større og flere for hver gang.

Ingenting

Det følest ut som jeg drukner, jeg puster inn luft tykt som vann. Jeg klarer ikke kontrolere kroppen min, jeg skjelver som om jeg skulle vært begravd ute i snøen. Hjertet mitt hamrer i brystet, og alt rundt meg går i sakte film.

Det er vondt når det følest ut som en skal både kaste opp og besvime, hele tiden, fordi angsten er så sterk. Og størsteparten av tiden klarer jeg ikke skjønne hvorfor det er slik en gang.

Jeg skulle egentlig ønske jeg viste hvorfor. Skulle ønske det var anerledes. Skulle ønske alt var annerledes, alltid.

Worldbaton 2014

I april satt jeg og Serina og lekte me tanken på å reise til England for å se på world championship i drill. Plutselig hadde vi bestilt, og nå er vi her! Vi var i London frå søndag til igår, og selv med krykker og hender som etterhvert ble grusomt såre og fulle i vannblemmet, var det kjempefint!

Nå er vi i Nottingham og imorgen starter konkuransen, og vi skal å se på de beste drillerene i hele verden!!!!!!! Fyyy så jeg gleder meg! Selv om jeg er kjempesliten så er dette fantastisk, og et sånt avbrekk frå hverdagen hjemme, er noe som virkelig var bra nå.

Ha en fin sommer, og et godt nytt år.

Siden angsten overtok meg helt i natt og når jeg sto opp, så klarte jeg ikke å komme meg i praksis.. Det er egentlig kjempe kjipt, fordi jeg stortrives der, men det går ikke når jeg ikke takler å gå ut. Barna kan se at det er noe anerledes med meg en vanlig, og da blir jeg heller hjemme, rett og slett.

Så nå er jeg midt i bakng av cupcakes, noe produktivt måtte jeg jo gjøre, og det får meg til å slappe litt mer av. Frostingen ser ut til å bli total katastrofe, om det er fordi noen har kjøpt phiadelfia light, eller fordi det er en ny oppskrift vet jeg ikke enda. Men om resultatet bli noen lunde ok, kommer det sikkert bilde senere.

Okei, overskrifta var bare tull, du vet, jeg er god til slikt.

Angst for noe så ufarlig.

Jeg tør ikke se opp når jeg går ute på kvelden i syden, må undersøke bakken. Når jeg går i skyggen er det ganske det samme, også inne. Hver krok undersøkest av blikket før jeg slår meg litt mer til ro. Armer og ben må for alt i verden ikke berøre bakken, det tiltrekker dem jo!! Kler kan ikke ligge på gulvet, og om de mot formodning gjør det må de ristest godt og undersøkest nøye før jeg tar dem på. Jeg ser de små krypene overalt, i blader, stener, kvister og skygger.

Å gå ute er smertefult. Hjertet galoperer, pulsen er kjempe høy, kvalm, skjelven og livredd. Redd for noe så ufarlig, angst for noe som er så lite. Det begynte etter sist sydentur. Da satt jeg på ryggen til pappa, pga smertene i foten, oghendene mine var såre av all krykkegåingen. Uansett han slapp meg ned, jeg sto i ro noen sekunder. Undersøkte etter kakerlakker (syntest jo de var ekle da også) så en RETT atmed foten min. Hylte, skrek og sprang til en godt opplyst plass. Turte nesten ikke å gå videre, hele meg skalv og jeg var livredd for å møte på flere.

Nå har jeg det slik som jeg hadde det i det øyeblikket jeg så kakerlakken hele tiden når jeg er ute, og i en litt mildere grad inne..

Det river og sliter i meg

Angsten griper tak i meg. Tankene river og sliter i meg på innsiden. Fornuften bli gjemt bort i en fjern krok av hodet, tankene styrer alt jeg gjør. Ikke kontroll, bare tanker. Tanker som kommer på nytt og på nytt, tanker som ikke slipper deg fri..
Jeg er lei av desse episodene, episoder der jeg blir helt fjern for meg selv. Episoder der smerten/kvalmen i kroppen er så ekstremt sterk at jeg ikke klarer å tenke på noe annent. Episoder der jeg ikke har kontroll over hva jeg gjør, der tankene står for handlingen. Anger, sinne, håpløshet, fortvilelse og dårlig selvilde er vel det som beskriver grunnen til de fleste utbruddene.
Jeg er så sliten av dette…

Datoen jeg frykter

Gruer meg til i morgen, ny uke og en ekstremt vanskelig dato. Lørdag den 19 januar er det tre år siden jeg ble påkjørt, tre år siden helvette brøt løs. Jeg får mer og mer flash back til nærmere vi kommer datoen. Jeg gruer meg helt ekstremt, den datoen blir bare vanskeligere og vanskeligere til lenger tid som går. Jeg kommer lenger og lenger vekk fra håpet om å bli kvitt smertene. For sjansene til å bli kvitt smertene minker til lenger tid du har hatt sykdommen.

Håper natten i natt ikke blir alt for preget av angst. Angsten for en ny uke, skole, mat og redselen for å aldri bli frisk…