«Du er trygg nå»

Misforståelser, kontrabeskjeder. En legevaktslege som ikke ville høre. En redd meg, og fortvila og redde personal. De siste dagene har vært kaos, smerte og en enorm redsel. Hvem er jeg oppi alt dette. Jeg føler meg som en pakke som blir sendt i retur, og så retur igjen. Og så liten, jeg føler meg bitteliten, opp mot et system som er så stort og komplekst. Tilbake på Valen, jeg var 5 dager hjemme, med to legevaktsbesøk, to dager på rad. Søndag ville vaktlegen tvangsinnlegge meg, mandag var vaktlegen sin mening at jeg hadde vært syk og hatt symptomer i så mange år, at en innleggelse ikke var nødvendig. Personal fra boligen var med meg på mandag, og sa de ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenge. Og med nød og neppe sendte vaktlegen meg til Valen. Er det rart jeg blir forvirra og redd, når to ulike leger, som møter meg dag etter dag, har så forskjellige meninger om hva jeg trenger. Jeg var fortvila og ville ikke inn igjen, men jeg vet jeg ikke kunne være hjemme heller, så jeg valgte å reise. Valgte å høre på de rundt, de som kjenner meg.

Så kom jeg inn, og også her ble det kontrabeskjeder. To forskjellige overleger, dag etter dag. Ei som ville sette meg på antipsykotika og skrive meg ut. Ei som vet jeg ikke har noe særlig effekt av antipsykotika og vet hvilken kamp jeg har vært gjennom for å slutte, og som igjen lovde tid. Som beklagde sist, som var lei seg for at det ble misforståelser som førte til at jeg skreiv meg ut. Som sa vi skulle kjempe sammen, at jeg skal få hjelp til å komme meg ut igjen, trygt over denne svarte sumpen.

Så jeg sitter her, igjen, og ser ut et låst vindu. Jeg er så sliten og utmatta at jeg bare vil ligge her, ligge, ligge, ligge. I stede tvinger jeg meg ut litt, i dag var jeg bortom arbeidstua. Og det var koselig, det var det! Klemmer og kjente folk, en liten heiagjeng der også. Men det tar på, nå har jeg ingen krefter igjen, jeg er så sliten at å skrive på tastaturet gjør bokstavelig talt vondt i hendene. Angsten herjer i kroppen, tross store mengder beroligende. Jeg får ikke sove skikkelig, tross store mengder sovemedisiner. Vi skal øke og forandre litt på sovemedisinene, så jeg forhåpentligvis kan få litt sårt tiltrengt søvn. Jeg vil helst gråte, jeg er fortvila over hvor vondt og vanskelig alt er nå. Hvor tøft det er å skulle snakke og åpne opp, etter å ha lukka igjen så lenge. Å snakke om selvskadingen, snakke om følelser, de jeg ikke tørr føle på.

Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd det selv, kan forstå og sette seg inn i smerten det er å være og ha vært så syk i så mange år. Jeg har brukt 8 år av livet mitt på kun behandling. På å kjempe for å få hjelp, og for å prøve å stole på de som faktisk ville hjelpe. Jeg har så vidt holdt hodet over vannet, og mange ganger har jeg falt under. Jeg har vært så syk at jeg har tilbragt måneder til sammen på skjerming. Jeg har brukt uker og måneder og år på sykehus, rehabilitering og psykiatrisk. Nå kjemper jeg kampen for å finne igjen stemmen min. Jeg har fortalt alle et glansbilde siden utskrivelsen for litt over et år siden, og nå, nå må jeg begynne ta hensyn til meg og hva jeg trenger, uansett hvor vanskelig det måtte være. Hvor vondt det en er, så må jeg få si at nå er faktisk en innleggelse det jeg trenger. Til og med jeg ser det nå. Jeg liker det ikke, men som ei her sa ”det modigste du kan gjøre er å be om hjelp i tide”. Nå står jeg i ei stor krise, men med god hjelp skal jeg jobbe meg ut av den. Jeg ser ikke lyset, klarer ikke finnet håpet, men de håper for meg.

195 liggestillinger i ei hard sykehusseng

Jeg har lyst å rope, skrike, slå, springe ut. La meg springe ut! Jeg gråter, jeg sitter i et hjørne og gjemmer meg, og jeg har panikk. Å se solnedgangen gjennom et låst vindu gjør meg kvalm. Jeg vil ikke være innelåst. Jeg vil være ute, gå tur i skogen med høy musikk på ørene. Jeg vil leke med Albert, se film og spise lørdagspizza hjemme. Jeg klarer ikke forstå ordene alvorlig og syk. Tungpsykiatri. Altså, stemmer det, kan det virkelig stemme?

Når de kommer springende inn døren din, tre stykker, fordi de hører lyder fra rommet. Og jeg trygler, trygler om å få beholde glass. Bare få lov til å skade meg så jeg får litt fred. Jeg har vært omtrent hysterisk ”Slipp meg ut” men de har bare ristet på hodet. Hører ikke på det. Sier de vil hjelpe. Og jeg vet jo det, at de vil hjelpe. De drar meg ut av rommet, på tur, på kjøkkenet for å spise litt, ut i stuen. Men jeg vil bare springe bort, langt bort. ”Jeg blir gal” sier jeg. ”det er du allerede” får jeg til svar. Og så ler vi litt. Og så gråter jeg. Hvordan holde ut?

Alle forventer at jeg snart er ute herfra, sannheten er at vi nå snakker om en lang innleggelse. Hvor lang vet jeg ikke, jeg aner ikke. Men måneder blir det hvertfall. Traumeterapi. Vi skal grave i alt jeg ikke orker forholde meg til, vi skal forstå oss på reaksjonene mine. Og jeg skal stå i dette. Jeg vingler, men personalet tar meg i mot hver gang jeg faller. Men redd, herlighet hvor redd jeg er. Stemmer som kommer, bare fordi jeg er så innmari preget av alt. Konstant angst. Og følelser, vonde, intense, grusomme følelser. Jeg må jo bare holde de ut.

Sannheten bak livet mitt nå er bare vond. Jeg sliter med relasjoner, er så glade i alle at jeg ikke vil dra noen med og er så sliten at jeg ikke klarer være der for noen. Alt som kroppen trenger kommer sist, jeg har ikke krefter til å gi den det. Jeg ligger i senga mi eller sitter på det kalde gulvet i time etter time. Orker nesten ikke innputt, musikk går til nøds.

”Det er på tide du får hjelp, riktig hjelp til å bli frisk nå” sa ei til meg. Og uansett hvor uendelig vondt det er å være her, så er jeg takknemlig. Jeg får hjelp, de vil hjelpe meg. De har ikke tenkt å gi meg opp. Jeg skal komme meg opp igjen, og denne gangen bli der. Jeg lover å kjempe, jeg lover å prøve. Bare støtt meg når jeg vakler.

Tilbake til start?

Angst, angst du tror skal ta livet av deg, som har vært så nær å ta livet av meg nå. Jeg drukner i den, kveles av alt som forer den. En samtale med behandler hjemme utløste et 15 timers langt angstanfall, som endte i selvskading og to turer til legevakten. Jeg gråt i fanget til sykepleieren på legevakten, klokka 3 på natta, natt til torsdag. De på legevakten trøstet, ambulansefolkene trygget meg på vei til Valen, de sa det skulle gå bra. Alt jeg tenkte var at nå feilet jeg. Innleggelse, igjen, jeg ville jo ikke legges inn.

Jeg har vært i en knute siden jeg kom hit. Med hendene rundt føttene, i en krok på gulvet på akuttposten. Livredd, full av det de kaller stemmer, det som jeg var fint ferdig med. Med konstant angst, og med en så stor frykt for å sove og spise at å få kroppen til å fungere er mildt sagt litt vanskelig. Jeg er redd, livredd. Er jeg tilbake til start nå? Jeg vet at svaret er nei, men at det på en måte er det, en annen start bare. For nå er det en ny kamp som skal kjempes. Alle følelser som har blitt fortrengt det siste året, alle minner, traumer og vonde ting fra livet mitt skal opp og frem. Jeg har jobbet så hardt for å prestere, for å fortelle alle at jeg har hatt det bra. For å klare det livet som jeg ikke har taklet så bra. Jeg har skyvd til side alt som heter følelser, og det var eneste måten jeg kunne overleve på. Men nå, nå brast det, virkelig.

I dag hadde jeg og overlegen en 2 timers lang samtale. Det var så tøft at jeg tryglet personalet om å la meg få dø etterpå. Å hente frem igjen ting, å skulle bearbeide og snakke, det tror jeg kommer til å bli noe av det tøffeste, om ikke det tøffeste jeg noen gang har gjort. Vi snakker om ting jeg ikke har snakket med noen om før, og hun konkluderer med ting ingen har konkludert med før heller. Så jeg tror denne innleggelsen blir viktig, men så tøff at jeg har lyst å gi opp ca 678 ganger til dagen. Uflaks for meg at jeg er innelåst og ikke bare kan vandre ut.

Så nei, jeg har ikke bare hatt det bra. Jeg har hatt gode stunder det siste året, og jeg har smilt, men det har vært en enorm kamp på innsiden som ingen har vist om. Jeg har ikke turt å dele, selv med de nærmeste, fordi jeg har vært så redd for å knekke sammen. Jeg synes det er vondt at jeg er her, at det ikke gikk. Men det virker ikke som om de kommer til å gi meg opp denne gangen heller. Overlegen sa hun ville gi meg tid til å jobbe med ting og til å få det bedre. Jeg må vel bare gjennom dette, håper bare ikke det tar evigheter.

Drukner og bestiger fjell

Jeg sitter oppreist, klarer det uten å bli alt for dårlig. Energien kommer litt og litt mer tilbake. Jeg gjør litt ting igjen, det er godt, og veldig veldig nødvendig. Jeg har vært skikkelig dårlig de siste to ukene. Jeg har igjen kjent på dyp depresjon, den snek seg på og ble kraftigere og kraftigere. Det har vært så mye angst og kaos, tårer og enorm fortvilelse. Jeg har hikstet ned i puta og i armene til mamma, ikke orket tanken på en time til. Jeg endte opp på legevakten sent på fredags kveld/natt. Det ble noen sting, noe jeg skammer meg over og ikke klarer godta. For hvorfor kan ikke det bli lettere? Hvorfor skal jeg få en så enorm trang til å ødelegge meg selv, når ting blir tøft?

Gårsdagen startet skikkelig ille, men så ble den ganske god utover dagen. Familietid og harry potter på tv´en gjorde det litt lettere å håndtere mørket. Jeg er hjemme på Moster, og blir her nok en stund. Det er lettere å være i et hus med liv og med mennesker jeg er så glad i, en å sitte alene og bare tenke. Dagen i dag har vært ganske bra, tross enda en trøblete natt, og det er så godt at jeg har ikke ord. For når jeg har gode timer og dager, så klarer jeg finne nye krefter til å kjempe, nytt mot til å holde ut.

Jeg blir skremt av hvordan kroppen min reagerte på å slutte på medisiner. Jeg blir skremt av hvor ekstremt dårlig jeg ble fysisk, og hvordan jeg ble dypt deprimert på bare dager. Jeg vet hvor mange år det har holdt på før, hvor hardt depresjonen har sittet i meg, og det er nok derfor jeg blir så skremt. For skal det være slik i 10 år til? Skal jeg måtte kjempe mot mørket enda lenger? Jeg velger å tro at dette kommer til å gå over, at dette er midlertidig. Jeg finner styrke og håp i at ting har blitt bedre før. Recovery er en humpete vei og gå, og som Michelle så fint sa, så går jeg fremover selv om det er 3 skritt frem og 1 tilbake. Men jeg tror ikke bare dette er naturlige følelser og en naturlig nedtur, jeg tror det kommer av medisinnedtrapping også. At jeg er sliten, ja, det er og var jeg. Men kroppen min, hormonene mine og hele hodet mitt må omstille seg fra massevis av medisiner som før dro i meg, i tusen retninger. Som gjorde meg sykere.

Jeg kjemper, og de rundt meg kjemper sammen med meg. Jeg klarer kanskje ikke alltid å tenke at ting vil fikse seg, for mørket er flink til å dra det bort. Men så vet jeg at depresjon ikke varer evig. Jeg vet at angst kan forsvinne. Jeg vet at livet ikke må være svart. Jeg blir skremt når jeg blir så dårlig, men jeg er mindre skremt i dag en for noen dager siden. Det skal gå fint dette også!

vondt vondt vondt

Jeg vrir meg i senga, kroppen min går i høygir. Jeg spises opp av smerte, psykisk smerte, smerte som ingen smertestillende kan ta. Jeg gråter, hikster ned i puta mi, slår rundt meg. det gjør så hinsides vondt at jeg ikke kan beskrive det. Det er som om noe verker noe helt intenst, og ingenting hjelper. De siste ukene har det vært slik hele døgnet. Jeg får ikke puste, hikster etter luft, og lurer på når det skal ta slutt. Vil det noen gang ta slutt? Jeg får flashbacks etter flashbacks. Et angstanfall avløser det neste. Det er nå jeg skjønner diagnosen komplekst post traumatisk stress syndrom. Selv om den er høyst virkelig hver dag, er det når den virkelig blomstrer jeg skjønner sammenhengen den har med alt jeg sliter med. For PTSDen blomstrer, den blomstrer virkelig. Alt jeg har vært igjennom av behandling, alle ting som har blitt traumatiske, ulykken, sykehus, tvang, alt henter meg inn igjen. Alt hjemsøker meg, og gjør at jeg sitter her, helt utmatta, uten krefter til noe.

Og da passer det jo supert at jeg er på rehabilitering, 8 timer hjemmefra. At jeg ikke har behandlerne mine, at jeg ikke bare kan ringe vakttelefonen og så kommer det personal opp for å sitte med meg. Jeg har trygge folk her også, men de er ikke alltid her og de er ikke alltid tilgjengelige, og jeg blir sittende alene hele dager. Med altoppslukende angstanfall og kaos som jeg tvinger til å bli inni meg. Jeg får ikke puste.

Virkeligheten min er så langt i fra den virkeligheten som jeg viser de andre her at jeg har. For når jeg er med andre så smiler jeg, jeg ler, jeg snakker og jeg er med. Jeg viser ingen denne siden av meg, jeg hverken vil eller tørr. Jeg holder meg for meg selv når jeg kjenner jeg ikke klarer smile mer, for jeg vil ikke at noen skal vite, at noen her skal være bekymret også. Men jeg vet at om jeg hadde snakke med en sykepleier, og jeg hadde sagt rett ut alt som er ille nå, så hadde de lagt meg inn. Jeg makter ikke forholde meg til at folk rundt meg nå også har begynt å snakke om innleggelse. At andre er bekymra, og at de sier at ting jeg tar opp og sier er alvorlige. Veldig alvorlige. Jeg dissosierer, i dag ble det nesten farlig. Og jeg blir skremt, men samtidig ikke. For jeg er så sliten, at hva er poenget i dette?

Jeg er så utmatta at jeg har døgn der jeg sover 17 timer. Jeg har nesten ikke gjort en ting etter jeg kom hit, og likevel er kroppen tung som bly. Likevel er alt jeg vil å sove. Det går ikke bra. Når jeg er så langt nede som nå, så er det ikke noe liv. Det er smerte, ren og skjer smerte. Men det vil ikke være slik for alltid, jeg må huske det, Maria, det blir bedre.

Fin,vond,fin,vond

Idag har vært fin, vond, fin, vond. Jeg har kjempet som en tulling for å klare spise både nok og ikke bare sunt. Det har resultert i angstanfall og panikk, men jeg klarte det. Hele familien var i Bergen, og bestevenn var med oss hele tiden. Det var fantastisk fint. Nå er jeg vanvittig sliten, stirrer inn i veggen og prøver å ikke falle ut. Prøver å få kontroll på det jeg ikke kan kontrollere.

Jeg har lyst å gråte, salte, triste, bitre tårer. Jeg har lyst å få ut alt det vonde inni meg. Sette ord på det, sprekke ballongen. Jeg vil kjenne den salte smaken av tårer. Jeg vil bare klarer føle på følelsene uten å dissosiere bort fra de. Jeg vil klare gråte, for så å bli ferdig med det som gjør vondt. Ikke bare pakke problemene inn i silkepapir, slik at det bare kommer ramlende oppå hverandre, større og flere for hver gang.

Ingenting

Det følest ut som jeg drukner, jeg puster inn luft tykt som vann. Jeg klarer ikke kontrolere kroppen min, jeg skjelver som om jeg skulle vært begravd ute i snøen. Hjertet mitt hamrer i brystet, og alt rundt meg går i sakte film.

Det er vondt når det følest ut som en skal både kaste opp og besvime, hele tiden, fordi angsten er så sterk. Og størsteparten av tiden klarer jeg ikke skjønne hvorfor det er slik en gang.

Jeg skulle egentlig ønske jeg viste hvorfor. Skulle ønske det var anerledes. Skulle ønske alt var annerledes, alltid.

Worldbaton 2014

I april satt jeg og Serina og lekte me tanken på å reise til England for å se på world championship i drill. Plutselig hadde vi bestilt, og nå er vi her! Vi var i London frå søndag til igår, og selv med krykker og hender som etterhvert ble grusomt såre og fulle i vannblemmet, var det kjempefint!

Nå er vi i Nottingham og imorgen starter konkuransen, og vi skal å se på de beste drillerene i hele verden!!!!!!! Fyyy så jeg gleder meg! Selv om jeg er kjempesliten så er dette fantastisk, og et sånt avbrekk frå hverdagen hjemme, er noe som virkelig var bra nå.

Ha en fin sommer, og et godt nytt år.

Siden angsten overtok meg helt i natt og når jeg sto opp, så klarte jeg ikke å komme meg i praksis.. Det er egentlig kjempe kjipt, fordi jeg stortrives der, men det går ikke når jeg ikke takler å gå ut. Barna kan se at det er noe anerledes med meg en vanlig, og da blir jeg heller hjemme, rett og slett.

Så nå er jeg midt i bakng av cupcakes, noe produktivt måtte jeg jo gjøre, og det får meg til å slappe litt mer av. Frostingen ser ut til å bli total katastrofe, om det er fordi noen har kjøpt phiadelfia light, eller fordi det er en ny oppskrift vet jeg ikke enda. Men om resultatet bli noen lunde ok, kommer det sikkert bilde senere.

Okei, overskrifta var bare tull, du vet, jeg er god til slikt.