Overmedisinering i psykiatrien

Overmedisinering. Et lite omtalt tema, spesielt i psykiatrien. Det skal ikke snakkes om at det er billigere å behandle pasienter med medisiner en å gi døgntilbud. Eller at det får pasientene roligere og neddopet, tvang for å unngå tvang. Unngå den tvangen som krever mer styr. Det er jo lettere om pasientene bare er neddopet, sant?

I det øyeblikket jeg satte føttene mine på BUP ble jeg satt på antidepressiva. Før jeg hadde fått diagnosen depresjon. Det var ikke snakk om å prøve seg frem, denne medisinen måtte jeg love å stå på minst en halvt år, vi måtte opp i full dose før virkningen kunne måles. Bivirkninger snakket ingen om. Så når jeg ble hundre ganger mer suicidal og ikke klarte tenke konsekvenser skruddes bare medisinen opp mer. At jeg prøvde ta livet mitt titt og ofte ble bare sett på som et tegn på oppmerksomhet. Ingen sa til oss at det kunne skyldes medisinen. Så ble jeg sykere, jeg skiftet antidepresiva, igjen og igjen, det var det de hadde å tilby. Flere timer i uken var umulig, det var ikke kapasitet. Medisiner foran behandling.

I det øyeblikket jeg begynte å åpne opp om stemmehøring fikk jeg beskjed om at jeg kunne eller ja, burde ta imot antipsykotika. Samtidig sa de at jeg ikke var psykotisk. Så selvfølgelig tok jeg ikke imot, jeg har da aldri villet ta mer medisiner en jeg må. De kalte meg da ”ikke samarbeidsvillig”

Så kom jeg til Valen. Jeg var så dårlig at jeg ikke orket eller klarte bry meg om hva de putta i meg. Jeg nikket, tok tablettene. ”Psykotisk, ikke realitetsorienter, suicidal, fare for seg selv” de tok alt jeg hadde på rommet, satt fastvakt på meg. Ga meg mer og mer beroligende, større og større doser med antipsykotika og antidepresiva. Sovetabletter, betablokkere for bivirkningen ekstremt høy puls. Jeg klarte ikke snakke sammenhengende, klarte ikke skrive, sovnet over alt. Det ble bedre når jeg skriftet avdeling og fikk ny behandler, når noen så at jeg faktisk ikke var meg selv med alt dette i kroppen, Men jeg tok vel rundt 3-4 ulike antipsykotika mesteparten av tiden jeg var innlagt der. Og i løpet av de nesten fire årene tror jeg at jeg fikk tilbudet om beroligende nesten hver dag, det behøvde ikke være noe galt en gang, noen brukte det bare så jeg ikke skulle vurdere å skade meg.

Og nå ligger jeg strak ut i sengen min på dag 7. Jeg opplever ekstrem utmattelse, og klarer knapt stå eller sitte oppreist uten å ville besvime eller kaste opp. Ingen vet helt hvorfor, men saken er den at jeg har sluttet på mange sterke medisiner, og nå lurer behandler på om det kan være bivirkninger som trer frem som har vært skult på grunn av alle medisinene mine. Jeg driver med en rask nedtrapping av den medisinen vi tror skylder det verste, men jeg vet at da kommer nok 6-7 uker med abstinenssymptom, som alltid når jeg slutter på medisiner jeg har stått på lenge og med store doser. Og selv om ingen vet så tenker en at det kan være jeg blir liggende her en god stund. Det er vondt, det er vondt å kjenne på alle ettervirkningne. Alle de kroppslige endringene. Det er vondt å være så fysisk dårlig som jeg er nå, mest sannsynlig på grunn av år etter år med medisiner. Det er ingen som forteller om dette, det er ingen som sier at hele kroppen din stritter i mot når du prøver få ut alle kjemikalene. Du blir avhengig av medisiner som andre mener du trenger, og som du egentlig ikke har noe du skulle ha sagt noe om. Fordi ”de vet best”. Bare det faktum at jeg slutter å ha hallusinasjoner når jeg fjernet antipsykotikaen sier jo sitt.

Det vonde med medisiner er at de kurerer ikke, de demper. Og de demper ikke bare symptomer, de demper den du er. Store deler av psykiatrien pøser ut med medisiner, skriver en resept og tenker de har gjort en god jobb. Når jeg ble satt på antipsykotika sa de det var fordi de ville snakke med den ekte meg. Men jeg var jo der, jeg var jo Maria selv om jeg var psykotisk. I dag skulle jeg ønske jeg ble behandlet uten medisiner, at de kunne jobbet med de underliggende problemene som utløste psykosen min. Fordi penger skulle spares, og jeg skulle dempes, så ble de neste 5 årene fylt med psykose og psykosesymptom. Psykose som bivirkning. Medisiner som skulle dempe noe som var der naturlig etter 4 år nesten uten søvn. For alle kan bli psykotiske under de omstendighetene. Det er de jævligeste årene i livet mitt.

Jeg tenker ikke noe stygt om Valen, de aller fleste som jobber der er fantastiske mennesker, som hjalp meg gjennom en veldig krise. Jeg er sint på helsevesenet som jobber på denne måten, som lærer opp på denne måten. Jeg er sint på regjeringen som kutter og kutter i tilbud, som ikke tenker på personer, men penger. Alltid penger. Medisiner er godt å ha, og det hjelper mange, og mye har også hjulpet meg. Men en må se personen, personen bak medisinene. Det er så viktig å ikke gi medisiner for å slippe å håndtere noe, ikke demp ned alle følelser med beroligende, det er ikke rett. Se mennesket, alltid

Drømme, leve, nyte

Jeg drømte lenge om det, å kunne smile på ekte. Jeg så på alle rundt meg og lurte på om det gikk å være så glade som de så ut som de var. Jeg fant til slutt ut at det ikke kunne være mulig. For det skal heller ikke være mulig å være så deprimert som jeg var, så lenge. Eller ja, alvorlig deprimert i 9 år, en depresjon som kaltes kronisk, en depresjon jeg aldri trodde jeg skulle komme meg ut fra. Som psykiatrien ga opp å prøve bedre etter utprøving av elektrosjokkbehandling og samtlige antidepressiva som var på markedet, flere ganger.

Når ting begynte lette litt i fjor fikk jeg endelig kjenne på ekte glede, jeg fikk kjenne at depresjonen slapp taket litt, og jeg fikk oppleve å smile på ekte. Og selv om det siste året har vært veldig opp og ned, og jeg til tider har vært langt langt inne i depresjonen, så har jeg kjent på glede. Denne sommeren har jeg hatt det så bra at jeg nesten eksploderer av lykke. For jeg setter sånn pris på det, at jeg kan smile på ekte gjør meg så glad at jeg inni mellom gråter noen tårer for det. Ingen kan forstå hvor mye det betyr for meg. Jeg trodde ikke og psykiatrien trodde ikke at jeg kunne bli frisk. Vi trodde depresjonen skulle måtte følge meg hele livet. Ikke alle, heldigvis var det noen som trodde, som ga meg håp, men stort sett ble den bare kategorisert som alvorlig og kronisk. Det bare var sånn.

Så når jeg nå sitter på flyplassen, etter Danmarks-tur med en av mine beste venner, så sitter jeg her å smiler. Sommeren i år har vært tid med familie, tid med venner, ferie, glede, latter og smil. Og jeg ser ikke på det som en selvfølge, for jeg vet det ikke er det. 12 år, av mitt 23 år lange liv har jeg vært syk. Jeg er ferdig nedtrappa på 1 av 2 antipsykotika, og for første gang på hvertfall 5 eller 6 år så hører jeg ikke stemmer. Og det er sykt å tenke på. ”Du må nok lære deg å leve med de” har behandlerene mine sagt de siste årene. For ingen medisin tok de, og jeg var inni en verden med hallusinasjoner og kaos som ingen klarte hjelpe meg ut av. Men psykosen min kom som et resultat av ekstremt press uten å få hjelp i så mange år, og på toppen av det nesten ingen søvn over flere år. Og når jeg da ble lagt inn på grunn av at jeg var psykotisk, så ble jeg satt på ekstremt mye medisiner for å dempe kaoset. Og de medisinene har opprettholdt symptomene. For det er det som er med medisiner, de har av og til bivirkninger som er akkurat det du skal få til å forsvinne. Litt som at ibux kan gi hodeverk. Og da har jeg stått på veldig høye doser med antipsykotika i 4,5 år, og når jeg nå da begynte nedtrappingen forsvant også stemmene og skikkelsene mer og mer.

Og ja, nå har jeg hatt flere uker uten stemmer. Og jeg har hatt flere måneder der jeg har hatt det BRA. Jeg er ikke frisk, og jeg har mine ting å deale med, men det er så mye bedre. Å oppleve at å leve og bare være, kan være godt, det trodde ikke jeg at jeg skulle få lov til igjen. I stede for å gråte sammen med meg fordi ting har vært så grusomt vondt, har jeg nå opplevd at støtteapparatet gråter sammen med meg, fordi jeg er bedre.

Livet altså, takk for at du viste meg at ting ikke bare er mørke.

Glede

Jeg sitter igjen med en følelse av at ting går bra. At livet er på vei en plass jeg kan leve i, at smilet jeg bærer er ekte. De siste 12 årene er et kapittel jeg vil og kan klare legge bak meg. Jeg skriver mest når jeg er langt nede, både blogg og dagbok bærer preg av at ting har være veldig veldig tøft. Og ja, det har det virkelig vært. Men jeg vet også at det siste året har vært bra, virkelig bra. Det har vært tøffe, ja skikkelig tøffe nedturer. Men jeg har kommet meg ut av de, fortere og fortere for hver gang. Og selv om jeg ikke har skrevet så alt for mye om det gode, så vet jeg at dette året har vært bedre en noe jeg kan huske. Jeg er ikke frisk, og jeg vet at det ganske sikkert vil komme vonde nedturer. Nedturer som vil ta fra meg alt håp og livsglede. Men jeg er ikke lenger livredd for de nedturene, for jeg vet de går over.

Jeg er ikke den jenta jeg var, som satt livredd inntil veggen og ikke forsto hvordan dette noen gang kunne gå over. Jeg skulle ønske jeg kunne holde rundt meg selv og si at du, det går over. Jeg skulle ønske jeg kunne nå inn til andre og fortelle at det faktisk blir bedre. I følge mange i psykiatrien skulle jeg vært død. Eller fortsatt veldig syk. Og det er jeg ikke. Jeg er friskere, og jeg lever. Jeg maser kanskje om dette, men det er så viktig for meg å få sagt det, å gi andre håp. For jeg vet hvor mye det betydde for meg med de som bar håpet for meg når jeg ikke klarte det selv. Jeg vet hvor vondt det er når andre mener du ikke er samtykkekompetent, når du får tvangsvedtak etter vedtak. Jeg vet hvor vondt det er å være så syk at du går glipp av livet. Jeg vet det, jeg vet det veldig godt. Men jeg kom meg ut.

Jeg har og jeg vil velge livet, jeg vil ta det imot med åpne armer, og leve. Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg tenker med glede på å flytte inn i min helt egne leilighet. Å bo alene skremmer meg heller ikke, når det var det  som skremte meg mest før jeg fikk bolig i bofelleskap. Livet kan være så bra, så godt, og jeg vet at det er mulig å få det godt igjen!

«Jeg lover, at jeg vet det går over»

Jeg er ikke supermann. Jeg har ikke superkrefter til å bekjempe det som kommer som et hardt slag i magen. Jeg følte lenge jeg ikke kunne komme meg forbi det, over det. Det var bare vondt, og jeg sto der, barbeint, uten noen verktøy til å kjempe meg opp med. Jeg har vært frustrert på behandlere som har sagt jeg må finne sunne mestringsstrategier, men ikke har hatt et eneste forslag til hva det kunne være. Jeg har vært oppgitt over å prøve og prøve, uten å føle jeg kom noen som helst vei.

Nå sitter jeg på flyet på vei til Spania. Og jeg gleder meg. Det siste året har behandlet meg mye bedre en de siste 10, selv om det har vært noen skikkelige kamper inni her. Jeg har hatt uker med så totalt mørke at jeg har vært livredd. Jeg har hatt tøffe behandlingstimer, tøffe nattetimer, tøffe dager. Men jeg har lært at jeg kommer faktisk ut på andre siden. Jeg har funnet mestringsstrategier som gjør at jeg klarer fullføre flere dager med normale måltidsrutiner. Jeg skader meg sjeldnere og sjeldnere, tror jeg har hatt fire sprekker i år, og det, det er jeg faktisk stolt over, at det ikke har blitt mer når jeg har vært fanget av mørket.

Jeg gråt meg i søvn i mange år for jeg gruet meg så fælt til neste dag. Til å fortsette kampen som føltes endeløs. Uten andre mestringsstrategier en selvskading og sult. Jeg vil bare si det er mulig, det er det. Jeg føler, etter år som kasteball og det de mente var et håpløst prosjekt, at jeg har lov å si at «du, det blir bedre» eller som Trygve Skaug synger, «jeg lover, at jeg vet det går over» For uansett hvor liten du føler deg og hvor vondt du har det på innsiden, så skal det gå over. Jeg har troen på deg!

Legger med en liste over mestringsstrategier som fungerer for meg, føl deg fri til å bruke de!

Når du føler deg trist:

-selvpleie! Lakk negler, ta et bad, ta ansiktsmaske

-hør på god, oppløftende musikk. Anbefaler spillelisten Smil! på spotify, den er fin til å få opp humøret

-vær kreativ: mal, tegn, broder. Det trenger ikke bli perfekt, men er en fin måte å få tiden til å gå

-gå en tur, legg merke til det du ser. Og om du liker å ta bilder kan du jo det også

Når du synest det er vanskelig å spise/beholde mat:

-planlegg på forhånd, skriv ned hva du skal spise

-ha en liste over hva du kan gjøre etter du har spist, distraher deg

-ikke gi opp selv om det ikke funket en eller fem ganger, du har en ny sjanse med neste måltid

Heldig

Å være heldig handler ikke bare om hva man har og hva livet har gitt deg. Det handler om menneskene man har rundt seg, om verdiene du har lært deg å ha, om glede. Jeg tror mye i livene våre handler om å se på hva som er viktig. Å ikke sette seg fast i negative spor, og å jobbe frem det friske, det positive og det gode. Jeg vet at en med mye sykdom kan finne gode ting i hverdagen, mens en frisk person kanskje ikke klarer det. For det handler om hva man legger vekt på, hva man bruker tankene sine og tiden sin på.

Jeg kunne lett satt meg ned og bare synts synd på meg selv. Jeg kunne druknet meg selv i selvmedlidenhet over å ha vært så mye syk, av å vite det kan vare for alltid. Jeg har svelget unna noen kameler for å jobbe meg frem til å klare se det på den måten. For så klart har jeg vært trist over å ha det så tøft, selvfølgelig har jeg hatt både timer, dager og måneder der jeg ikke har sett poenget i noe, der jeg har vært tvers gjennom sint på både Gud og skjebnen og alle som ikke har kunnet hjelpe. Jeg våknet ikke en dag å følte meg heldig med livet mitt. Det å være takknemlig for alt det gode og føle seg heldig for det en har, det var en utfordring å komme frem til. Men jeg har klart det, jeg har klart å se at jeg har så veldig mye som er godt. Jeg har klart å finne gode ting med hver dag, jeg har lært meg å være takknemlig over de jeg har i livet mitt, og ikke sørge for mye over alle jeg har mistet. Nå føler jeg meg heldig som er der jeg er, som får den hjelpen jeg får, og som har de egenskapene og de verdiene som jeg har.

Når jeg ser tilbake på de siste ti årene føler jeg meg enormt heldig. Jeg er i live, noe som ikke er en selvfølge. Jeg har kommet meg ut av en merkelapp de trodde ville ende livet mitt. ”kronisk suicidal”. Ungdomspsykiatrien ga meg opp, jeg var for syk. For syk til å hjelpes. Nå er jeg friskere en på lenge. Jeg har mine ting, ting er fortsatt uutholdelig tøft innimellom. Men med å fokusere på det jeg har, og det jeg er takknemlig for, så kommer jeg meg gjennom det.

I dag føler jeg meg heldig som har både en fastlege og en behandler som virkelig bryr seg, som jobber sammen med meg for at jeg skal ha det best mulig. Som ikke lover og lyver, men som er realistiske og som jobber mot de samme målene som jeg har. Som gir meg en trygghet på at jeg ikke er alene i denne kampen. Jeg har en familie som støtter, jeg har fantastiske venner som støtter og jeg vet at selv om jeg kanskje alltid vil være syk, så er jeg aldri alene. Jeg ER heldig!

For alltid borte

Når jeg har det skikkelig vanskelig pleier ord være den måten jeg formidler på. Ord på papir. Ord skrevet i nattens mulm og mørke på mobilen. Ord fra enda en side i dagboken min.

Denne gangen er jeg tom for ord, denne gangen er ord for små, for meningsløse. Jeg klarer ikke beskrive det, det er smerte jeg ikke har følt på før, ikke på denne måten. Sorg. Vanvittig vond sorg. Mine problemer ble plutselig veldig små og ubetydelige, det er ikke plass til de. Jeg fikk en melding på 17.mai, en melding INGEN noen gang skulle måtte få. Midt i en feiring med is, pølser og korpsmusikk, kom ordene «han er død, han tok livet sitt» Hjertet mitt hoppet over noen slag, jeg kjente en intens smerte og ville bare synke sammen. Klarte ikke snakke. Viste meldingen til mamma, hun til pappa. De klemte meg, holdt meg til stede, hjalp meg å puste. For jeg ville bare krølle meg sammen til en ball og gråte. Men, midt blant alle menneskene kunne jeg ikke det. Så jeg svelget kvalmen, klistret på et smil, og holdt ut en time til før jeg dro hjem og knakk sammen.

Han, en av mine største støttespillere, som jeg så på som en storebror, var borte. For alltid. Jeg gråt, jeg hikstet, og jeg klarte ikke, klarer ikke, forstå det. For hvordan kan et menneske, som var tvers igjennom godt, forsvinne. Det var han som sammen med meg isbadet hver uke i flere år, som jeg lærte å lage kaker og julebakst, som dro meg med på tur. Vi sto på slalom, han for første gang, og vi lo, lo så det gjorde vondt mens han falt gang på gang. Men han reiste seg, og prøvde videre. For hver gang vi reiste på tur ble han bedre, og etter noen år kjørte han fortere en meg. Han ga aldri opp. Han var også en av de som så meg, som virkelig så meg. Når jeg satt nedbrutt i en stol og ikke hadde klart å spise på lenge, ga han meg en klem og sa det skulle gå bra, at han var der. Han heiet, å hvordan han heiet på meg. Og nå, nå er han ikke her lenger. Jeg skal aldri få en klem til. Og det knuser meg, det knuser hjertet mitt i hundretusen biter.

Jeg håper du har det bra nå. Jeg vil savne deg for alltid, du gjorde meg til et bedre menneske. Hvil i fred❤️

Faller

Faller

fra høyeste høye

nedover

nedover

nedover

Hjelp meg

ta meg i mot

roper jeg

men ingen svarer

Så treffer jeg bunn

hardt som bare det

Men det

jeg ikke så

var alle som hadde lagt ut puter

så fallet

ikke skulle drepe

Og de står rundt

strekker ut en hånd

hjelper meg

å sakte

komme opp igjen

Jeg falt, og jeg falt hardt. Reiste hjem fra rehabilitering for 3 dager siden, selv om jeg egentlig skulle vært der en uke til. Ting er skamtøft nå. Jeg sliter med å fungere, kroppen er blytung, og selv den minste anstrengelse gjør meg så sliten at jeg dissosierer og ikke klarer være til stede. Føler meg så svak som ikke klarer være der, men alle behandlerne mine på steffensrud sa de var stolte, fordi jeg klarte å ta et valg om å gjøre det som var best for meg.

Alle rundt meg har stått klare til å ta meg i mot hjemme. Både behandler, personalet og familien min. De legger puter under meg så jeg ikke skal falle for hardt. De støtter, er sammen med meg og bevarer håpet mitt, når jeg ikke klarer bevare det selv. Og vennene mine, selv om de er litt langt unna, har ringt og sendt meldinger og bare brydd seg❤️ Og jeg er evig takknemlig, for dette hadde aldri gått alene.

Du er kronisk deprimert

Første gang noen kalte meg for kronisk deprimert la jeg ikke så mye i det. Jeg viste jo at det var sant, jeg hadde tross alt slitt med alvorlig depresjon i mange år. Den gangen var det ikke så mye snakk om fremtid, jeg klarte ikke forholde meg til den, og de sa heldigvis ikke til meg at dette kunne vare og vare, dette var kanskje noe jeg måtte lære meg å leve med. Nå, mange år etterpå, er begrepet kronisk mye verre å forholde seg til. For mener de virkelig at jeg alltid vil være deprimert? At jeg aldri vil kunne komme meg helt ut av det? Må jeg lære meg å leve med svingninger, svingninger som kun går på om jeg har det jævlig, eller litt mindre jævlig. Må jeg lære meg å alltid føle meg trist, å nesten aldri klare være glad på ekte?

Svingningene jeg har nå er kraftigere. For jeg har kjempet  og kjempet for å komme meg bort fra depresjonen. Men det betyr også at fallet er kraftigere, at jeg slår meg omtrent ihjel når jeg lander på den harde asfalten. I gode perioder opplever jeg å kunne smile på ekte, og jeg kjenner på glimt av glede. Jeg er fortsatt deprimert, og jeg er fortsatt langt nede, men det er overlevbart, den delen av depresjonen kan jeg kanksje klare lære meg å leve med. Men så har du den delen som har innhentet meg nå. Den veldig alvorlige depresjonen, med ingen livslyst, ingen krefter, der jeg ikke orker å kle av meg når jeg skal sove, der dusjing er et maraton. Der jeg ikke klarer sette i gang med en eneste aktivitet, for kroppen protesterer og jeg gråter med tanken på å gjøre noe som krever krefter. Krefter jeg ikke har.

”Gladjenta vår”

”solstrålen”

”Er så godt å se deg, du stråler”

Dette var meg før, men for de fleste er det fortsatt meg. For jeg viser ikke depresjonen min til noen, jeg smiler, jeg lager liv, jeg finner på ting. Jeg har alltid vært slik, hun som sprer glede, hun som er utadvendt, hun som sprudler. Etter jeg ble utskreven fra valen ble presset på at jeg skulle ha det bra større. Jeg hadde jo vært der i 4 år, jeg måtte jo være kvitt den depresjonen nå. Problemet er bare at den er den enda. Jeg har lært meg flære måter å håndtere det på, men depresjonen er der, den er det. Og det er vondt. Det er vondt å kjenne på at du ikke har lyst å leve. For det er jo noe av det mest grunnleggende hos oss mennesker, at vi vil leve.

Jeg har en veldig kompleks sykdomshistorie, så depresjonen min er ikke så lett å behandle. Jeg har prøvd de aller fleste antidepressivene som finnes, noen opp til flere ganger. På det verste ble jeg sendt til Haugesund for å få ECT (elektrosjokk) behandling. Noe som var traumatisk, vanskelig og som heller ikke hadde noen effekt. Så da står du der, har prøvd alt som er å prøve, og konklusjonen er kronisk alvorlig depresjon. Du knuses litt da, når overlegen sier til deg at vi kan ikke gjøre mer. Du må bare ”deale” med det.

Det skal sies at jeg gir meg ikke her. Akkurat nå må jeg ha mennesker rundt meg som kan tro for meg og kjempe sammen med meg. Men kjempe det skal jeg. Jeg vil vise de som har gitt med alle mine kroniske diagnoser at jeg kan komme meg ut, at jeg skal vinne, og ta tilbake livet!

vondt vondt vondt

Jeg vrir meg i senga, kroppen min går i høygir. Jeg spises opp av smerte, psykisk smerte, smerte som ingen smertestillende kan ta. Jeg gråter, hikster ned i puta mi, slår rundt meg. det gjør så hinsides vondt at jeg ikke kan beskrive det. Det er som om noe verker noe helt intenst, og ingenting hjelper. De siste ukene har det vært slik hele døgnet. Jeg får ikke puste, hikster etter luft, og lurer på når det skal ta slutt. Vil det noen gang ta slutt? Jeg får flashbacks etter flashbacks. Et angstanfall avløser det neste. Det er nå jeg skjønner diagnosen komplekst post traumatisk stress syndrom. Selv om den er høyst virkelig hver dag, er det når den virkelig blomstrer jeg skjønner sammenhengen den har med alt jeg sliter med. For PTSDen blomstrer, den blomstrer virkelig. Alt jeg har vært igjennom av behandling, alle ting som har blitt traumatiske, ulykken, sykehus, tvang, alt henter meg inn igjen. Alt hjemsøker meg, og gjør at jeg sitter her, helt utmatta, uten krefter til noe.

Og da passer det jo supert at jeg er på rehabilitering, 8 timer hjemmefra. At jeg ikke har behandlerne mine, at jeg ikke bare kan ringe vakttelefonen og så kommer det personal opp for å sitte med meg. Jeg har trygge folk her også, men de er ikke alltid her og de er ikke alltid tilgjengelige, og jeg blir sittende alene hele dager. Med altoppslukende angstanfall og kaos som jeg tvinger til å bli inni meg. Jeg får ikke puste.

Virkeligheten min er så langt i fra den virkeligheten som jeg viser de andre her at jeg har. For når jeg er med andre så smiler jeg, jeg ler, jeg snakker og jeg er med. Jeg viser ingen denne siden av meg, jeg hverken vil eller tørr. Jeg holder meg for meg selv når jeg kjenner jeg ikke klarer smile mer, for jeg vil ikke at noen skal vite, at noen her skal være bekymret også. Men jeg vet at om jeg hadde snakke med en sykepleier, og jeg hadde sagt rett ut alt som er ille nå, så hadde de lagt meg inn. Jeg makter ikke forholde meg til at folk rundt meg nå også har begynt å snakke om innleggelse. At andre er bekymra, og at de sier at ting jeg tar opp og sier er alvorlige. Veldig alvorlige. Jeg dissosierer, i dag ble det nesten farlig. Og jeg blir skremt, men samtidig ikke. For jeg er så sliten, at hva er poenget i dette?

Jeg er så utmatta at jeg har døgn der jeg sover 17 timer. Jeg har nesten ikke gjort en ting etter jeg kom hit, og likevel er kroppen tung som bly. Likevel er alt jeg vil å sove. Det går ikke bra. Når jeg er så langt nede som nå, så er det ikke noe liv. Det er smerte, ren og skjer smerte. Men det vil ikke være slik for alltid, jeg må huske det, Maria, det blir bedre.

Redsel

Du ser ut i luften, lurer på hvem du prøver lure, eller om den du prøver lure, egentlig er deg selv. Det er tungt, tunge mørke tanker, tanker som ikke bare er tanker. Men som er både følelser og stemmer. Kaos. Fullstendig kaos. Jeg gråter meg i søvn, vrir kroppen rundt, mens den indre smerten er så sterk at jeg ikke får puste. Tårer, salte varme tårer som renner nedover kinnet og ned i hodeputen. Klarer ikke sette ord på det, det nærmeste blir at jeg er sliten, så grusomt ufattelig utmatta og sliten.

Jeg gisper etter luft, angsten forteller meg at jeg er i livsfare. Hvert minutt jeg er våken er jeg i livsfare. Og i de uendelige marerittene på natta. Jeg snur meg etter lyder ingen andre hører, lurer på hvorfor ingen reagerer. Har angst for å spise, for å snakke, for å være. Alt skremmer meg. Så da faller jeg ut, eller dissosierer. Jeg kobler ut alt rundt meg og i meg, forsvinner ubevist inn i en tåke der jeg verken er eller ikke er.

Denne veien har jeg gått mange ganger før. Den veien der dette går i en nedgående spiral, der jeg ender opp så dårlig at jeg ikke klarer ta vare på meg selv. Så dårlig at jeg ikke vet om den som snakker til meg er ekte eller synshallusinasjoner skapt av hodet mitt. Så det er kanskje ikke så rart jeg blir redd når utmattelsen kommer til det punktet den har kommet til nå. Det er kanskje ikke så rart at jeg frykter mørket, når jeg har holdt på å drukne i det så mange ganger.

Så jeg sitter her, med en kropp som prøver slappe av. Men som jeg ikke lar slappe av, for jeg er så redd at om jeg gir slipp på kontrollen, så faller jeg. Jeg tørr ikke legge hodet på puta, for jeg vet ikke hvordan jeg våkner opp i morgen. Om dagen da er som i dag, tung med overlevbar. Eller om jeg våkner opp til et kaos jeg ikke kan håndtere. Jeg er redd for de endeløse marerittene som gjør at jeg våkner opp gjennomsvett 10 ganger i løpet av natten. Jeg er redd for det marerittet som jeg har vært igjennom så mange ganger.

Jeg tror ingen forstår omfanget av ordet sliten. Hva det ordet innebærer for meg. For ja, jeg er fysisk sliten, det er tungt å bevege seg og vondt å holde seg våken. Men det er hodet mitt som er mest slitent. Det er det som gjør at jeg ikke har krefter til å takle det jeg vanligvis takler. Og det er det som er så skummelt, når du er syk og vanligvis går igjennom vonde og skikkelig vanskelige ting hver dag, men så har du ikke lenger forsvarsmuren til å klare det. Jeg er redd. Jeg trenger at jeg får en pause nå og klarer komme meg på beina igjen, uten fallet. Vær så snill, la meg slippe det fallet.