Følelser

Å se tilbake gjør noe med meg. Å tenke rundt og forholde seg til det siste tiåret er vanskelig. For det er så mye smerte, så mye fortvilelse, og kaos, masse kaos. Jeg kjenner en stor svart klump i magen og brystet, følelsen av alt som er og har vært så vanskelig. Jeg gråter ikke, har ikke grått på et halvt år. Men jeg ligger ofte i fosterstilling med indre psykiske smerter og kjenner at nå er ikke akkurat livet verdt å leve. Følelsene mine er kapslet inn, ingen får se. Det er ikke bevist, det er vel heller en måte å overleve på. For jeg klarer ikke at noen skal se det, det er for vondt, for ekte. Fysisk smerte gjemmer jeg enormt godt, selv om jeg knapt klarer gå, smiler jeg. Psykisk smerte gjemmer jeg også, er jeg veldig langt nede så klarer jeg kanskje ikke smile hele tiden, men utenom det, viser jeg ingenting. På timene med behandleren min klarer jeg ikke forholde meg til alle følelsene mine. Og når vi snakker om skikkelig tøffe ting, faller jeg heller ut en å forholde meg til det. Ikke at jeg velger å falle ut, men jeg tror det er kroppens måte å skjerme meg fra følelsene mine på. Jeg flykter til en indre verden, der jeg kan bare være, uten å si noe. Der ingen dømmer. Jeg er ekspert på at ingen får vite at jeg vandrer inn der, jeg svarer og nikker på spørsmål, selv om jeg ikke har den fjerneste anelse om hva vi prater om. Og etter timene er jeg totalt utslitt, for jeg har prøvd så iherdig å holde meg til stede, og hele kroppen verker av anstrengelsen.

”Traumelidelse med dissosiasjon og hallusinasjoner” sa behandler i går på timen vår. Diagnoser er, som vi egentlig ble enige om, ikke noen indikasjon på hvordan jeg har det, men det er det hun mener passer best som diagnose på meg. Ja, og med resten av problemene mine stappet inn under der en plass. Jeg er ikke så glad i diagnoser, selv om det kan være greit å bruke som en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Men jeg vil ikke at noen skal tenke at jeg er diagnosene mine, for jeg er jo Maria, jeg er ingen diagnose. I hele min tid som psykisk syk har jeg aldri klart å forholde meg til diagnoser. Jeg husker når jeg fikk diagnosen anoreksi, min aller første psykiske lidelse. Jeg var så redd, og jeg var så uenig. Jeg slet kanskje litt, men jeg var hvertfall ikke så syk, og slik syk. Og så ramlet det bare på, med den ene diagnosen etter den andre. Jeg ble for syk, så syk at spesialisthelsetjenesten ga meg opp. Og hva skal du føle da? Da hater du hvertfall diagnoser.

Når jeg ble innlagt på Valen husker jeg en av de som jobbet på akuttposten lurte på om jeg hadde fått diagnosen schizofreni. Jeg tror jeg stoppet og puste, for jeg viste ikke hvilken diagnose de hadde satt på meg, og jeg ble livredd det var den, den mest myteomtale diagnosen av de alle. Heldigvis var det ikke den, men det var likevel en psykoselidelse, og det var skummelt nok i seg selv. Jeg følte meg jo på ingen måte psykotisk. Men så var jeg jo det, og nå er jeg bare veldig takknemlig for at noen så det og hjalp meg med det.

Oppi alt dette, og nå mange år senere, føler jeg fortsatt på redselen overfor diagnosene mine. Ikke fordi jeg ikke er enig, men fordi jeg er så redd de skal følge meg resten av livet. Jeg vet jeg kan bli frisk, men jeg vet også at jeg ikke nødvendigvis blir det. Og det er vondt. Livet mitt ble så veldig annerledes en det jeg hadde planlagt det skulle bli, men jeg jobber meg fremover. Dag for dag. Jeg har lært at du kan leve godt med diagnoser, jeg har medisiner som funger (og selv om jeg hater de pga bivirkninger og vektøkning, så tar de bort mye støy) og jeg er ikke lenger så syk at verdenen min består av tvang. Jeg sliter fortsatt veldig, men jeg klarer stort sett håndtere det. Heldigvis.

Svart

(14/03-19)

Lyset forandrer seg, solen kommer frem og det blir nesten automatisk forventet at du skal ha det bra. For det er jo sol, og jeg elsker sol og varme. Men i stede sitter jeg her med en stor svart klump i brystet, som hindrer meg i å klare puste skikkelig. Som fargelegger den blå himmelen grå. Som drar deg bort fra det fine, og inn i et tåkeland der ingenting er som det skal. Kronisk depresjon. Ikke vinterdepresjon nei, men en evigvarende depresjon som er der hele året. I år etter år etter år. Kan jeg få si at jeg er sliten, helt ekstremt sliten? For jeg er det, det føles ut som all luft er tapet ut av meg. Jeg har ikke krefter til å fullføre det jeg startet på.

Det er heldigvis ikke hver dag som er slik, heldigvis. Men å leve med at det er slik, at jeg havner ned i det mørkeste mørke med jevne mellomrom, er tøft. At jeg da ikke blir tatt på alvor av helsevesenet, som sier jeg er så reflektert og oppegående at jeg ikke trenger hjelp, er enda tøffere. At jeg omtrent blir stempler som frisk, fordi jeg fungerer og ikke sitter å gråter i en stol på DPS. Jeg fungerer fordi jeg har vært syk i 11 år, jeg vet hvordan jeg skal ta meg sammen og fungerer ute blant andre. Jeg viser ikke tydelige symptom, for jeg gjemmer de. Jeg har en kronisk depresjon, men det betyr ikke at jeg ikke smiler. Blir sint på hele opplegget, på helsevesenet, på at jeg har blitt lovet det skulle være bedre nå. I stede er det som det alltid har vært, jeg blir stemplet ut fra hvordan jeg ser ut, og ikke etter det jeg sier. For handling foran ord, alltid.

Jeg synker nedover i min egen fortvilelse. Jeg sitter i sofaen og kjenner tårene presser på mens jeg prøver roe ned stemmehelvete som vil ha meg til å skade meg. Tenker at bare jeg gir etter litt, så får jeg kanskje litt, bittelitt ro. Og litt ro er bedre en den tornadoen av følelser jeg føler på. Men jeg gjør ikke det, ikke denne gangen. Jeg puster, prøver snakke og kjemper meg gjennom og ut på andre siden. Bare at det er ikke noe bedre på andre siden, og jeg sitter igjen som en grå masse som ikke klarer fungere. Hvorfor skal det være så tungt?

Å leve med symptomer

Å leve med symptomer. Jeg ville kvele den første personen som sa jeg kanskje måtte innstille meg på det. For når du står oppi et mørke, som er større en alt, så klarer du ikke se for deg at du kan leve godt med symptomer. Du ser for deg at hver dag, resten av livet vil være et helvete. Du ser for deg at du aldri mer kan se solen. Når behandler etter behandler sier at ja, du kommer til å bli bedre, men ikke kan gi deg en garanti på at du vil bli frisk, hvor motivert blir du til å jobbe da? Jeg ville ikke leve, jeg ville ikke være en del av dette. Jeg klarte ikke forstå at det kunne være fint å leve, selv med symptomer og sykdom i sekken på ryggen.

Jeg smiler, jeg ler, jeg lever. Nå er det gode dager, og vonde dager. Inni mellom faller jeg, ned i det mørkeste mørke og lurer på om jeg noen gang vil komme meg opp. Det er slitsomt, det er vanskelig å forholde seg til at det svinger slik. Det er vanskelig å ikke vite om det alltid vil svinge slik. Men jeg lever med det, og stort sett går det fint. For ja, jeg kjenner depresjonen veldig godt, og den legger en demper på de gode stundene. Men jeg er ikke nede i det mørkeste mørke hele tiden, så det er så mye bedre en når jeg kun var der. Jeg er glad for at jeg faktisk kan føle glede, at jeg kan si at jeg har hatt det fint. Det er ingen selvfølge når depresjonen din blir kalt kronisk, og du har vært deprimert i et tiår. Det er ingen selvfølge når du har følt deg mer død en levende i så veldig mange år.

Jeg kjemper, jeg kjemper veldig hardt. Jeg prøver snakke om det som er vanskelig, og bruker ord i stede for handling. Jeg står opp for meg selv, sier hva jeg trenger. Jeg har kommet så langt, og jeg har lært så mye om meg selv. En tidligere behandler sa jeg var på stadiet til en livredd 3 åring med monster under senga. For jeg var livredd, for verden, for hallusinasjonene og for alt jeg ikke forsto. Nå lar jeg ikke stemmene styre livet mitt, jeg sier imot de, jeg lærer meg hvordan jeg skal leve med de best mulig. Det er ikke lett, og jeg har dager der jeg ikke klarer skille virkelighet fra det hodet mitt produserer. Men det er bedre, det er mye bedre en slik det var.

Jeg har innsett at det å leve med symptomer ikke bare trenger være kjipt. Jeg har lært at jeg kan ha det fint selv om jeg er syk. Dagene svinger, og jeg er ofte veldig sliten. Men jeg lærer skritt etter skritt hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Jeg finner teknikker for å få bort det som er vondt og vanskelig. Jeg lever, på en måte jeg aldri trodde jeg kunne. For 6 år siden sa en overleve at jeg kom til å dø ung. Jeg fikk beskjed om at jeg aldri kom til å bli bedre. Spiseforstyrrelsen var kronisk, det var ikke håp om at jeg kunne bli kvitt den. Men nå sier de at jeg kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen, jeg trenger ikke måtte bli gammel med den. Ingen kan gi meg garantier, men det er håp og de tror i sammen med meg. Og blir jeg aldri frisk, så vil det gå fint det også. For jeg har et støtteapparat som står bak meg, som gir meg trygghet, og som hjelper meg med å finne ut hvordan jeg kan leve best mulig. Det er godt.

Who am I

Who am I, that the lord of all the earth
Would care to know my name
Would care to feel my hurt?
Who am I, that the bright and morning star
Would choose to light the way
For my ever wandering heart?

Jeg er kristen. Jeg tror på en gud som skapte verden, mennesker og livet vi har rundt oss. Jeg tror på et liv etter det livet vi lever på jorden. Jeg er vokst opp med å nesten ha bedehuset som min andre hjem, og det felleskapet der har betydd veldig mye for meg. Når jeg begynte på skolen begynte jeg også å reise på leir, og der var jeg deltaker (og leder) til jeg var godt inn i ungdomsårene mine. Jeg lærte oppover mye om Gud, om hvem han var, om hva han har gjort. Det var godt å ha en slik person å tro på, som også ga meg, som et litt usikkert barn, en trygghet. Det jeg derimot lærte lite om, var tvil, tvil og usikkerheten rundt livet, døden og sykdom. Sykdom som etterhvert tok over hele livet mitt.

”Det er en synd å kutte opp kroppen sin” ”Du kommer ikke til himmelen om du tar livet av deg” Hvordan skal du som 16 åring ta innover deg de ordene. Når du både kutter opp kroppen din og har prøvd å forsvinne fra alt. Når du har trodd på en god Gud fra du kunne tenke selv, til nå, nå som livet ikke ga deg noe lenger. For grunnen til at jeg skadet meg og ikke ville leve lenger, var at alt var så kaotisk og vondt. Det var en smerte jeg ikke klarte stå i. Og å så få beskjed om at dette var synd, gjorde at jeg ikke viste om jeg ville være kristen lenger. Jeg begynte å tvile, begynte å stille spørsmål rundt det som hadde vært grunnmuren min. For hvordan kunne det finnes en god gud, når jeg levde med ekstreme smerter hele døgnet, var blitt så syk psykisk at jeg var inn og ut psykiatrisk, og så satt Gud satt der med all makt i verden og ville ikke hjelpe meg. Jeg følte meg sviktet, jeg følte meg lurt.

 Jeg møtte etter hvert mennesker som sa jeg måtte tro mer, be mer, da ville jeg bli frisk. Jeg fikk vite at det var bønnegrupper rundt om i hele landet som ba for meg. Alt jeg klarte tenke var at da tror jeg ikke sterkt nok, for når alle ber for meg, og jeg ikke blir bedre, da må det jo være noe galt med min tro. For alt jeg hørte var at jeg måtte legge livet mitt til Gud, da ville alt bli bra. Så jeg begynte å tvile mer, for jeg ble ikke bedre, jeg ble sykere. Og til slutt trodde jeg nesten ikke mer. For hvordan kan det finnes en gud når det er så mye smerte og krig i verden?

Jeg sluttet å høre på lovsang, sluttet å be. Jeg vet ikke om jeg sluttet helt å tro, men jeg tvilte, og jeg ville ikke forholde meg til Gud. Det var noe jeg ikke snakket med noen om, jeg turte ikke. Jeg var redd folk skulle dømme meg. Troen min var en del av identiten min, og jeg følte jeg mistet en viktig bit av meg selv. For hvem var jeg, i det store og hele, hvem er jeg?

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still you hear me when I’m calling
Lord, you catch me when I’m falling
And you’ve told me who I am
I am yours

Jeg fant mye trøst i disse ordene. Og etter hvert, etter turbulente år med mye tvil og mye skam, begynte jeg å høre på lovsang igjen. Jeg klarte til og med å be en liten bønn. Jeg tvilte fortsatt, men etter en kapellsamling på sykehuset, skjønte jeg at jeg tror egentlig det er en som har båret meg gjennom den verste stormen. For at jeg var i livet etter alt jeg har utsatt meg for, alle forsøkene på å ende alt, alle tankene som førte til handling, var et lite mirakel i seg selv. At jeg nå sto med føttene plantet i bakken, og hadde kontroll på hodet mitt, var noe jeg ikke hadde klart alene. Jeg vet det kanskje er vanskelig å forstå om en ikke er religiøs, men jeg følte for første gang på flere år en ro, endelig en ro i kroppen. Religion var fortsatt et sårt og vondt tema, men nå kunne jeg si jeg tror jeg tror.

Jeg husker jeg snakket med mamma, og så sa jeg at jeg lurte på om jeg kom til å komme til himmelen, og hvordan jeg kunne vite at jeg trodde. Det var og er fortsatt vanskelig, jeg er fortsatt litt redd for at jeg ikke tror nok. Men jeg prøver å finne trøst i det at så lenge jeg kan si at jeg tror på gud, så tror jeg nok. At det ikke handlet om å tro sterkt nok, eller rett. At selv om jeg tviler inni mellom er det greit, at det bare er et bevis på at jeg tror. For uten tro finnes det ikke tvil.

Det jeg aldri sier

Nye mennesker skaper alltid mye uro i meg, spesielt når vi skal være sammen over tid, og er samlet på grunn av sykdom. Det blir naturlig å spørre og snakke litt om hvorfor vi er her. Fortiden. Jeg er åpen om sykdom, det har jeg vært siden den dagen for 6 år siden når jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Da jeg bestemte meg for å begynne å dele hvordan det var å leve i min kropp. Men det er ikke alt som er like lett å snakke om, og veldig mye er nok veldig vanskelig for andre å forstå. Jeg kan lett ta kortversjonen, der jeg forteller at jeg ble påkjørt, utviklet CRPS, og fikk psykiske problemer. Jeg drar ikke inn hvor mye jeg har vært gjennom på grunn av smertene, jeg snakker ikke om at jeg har hatt og fortsatt har flere psykiatriske diagnoser som går under kategorien alvorlig. Alvorlig psykisk syk.

Det jeg aldri snakker om er psykoselidelsen min. Det er noe med den som gjør at jeg vil grave meg ned i et hull og bli der. Det er noe jeg ikke snakker med noen andre en behandleren min om. Jeg tror ikke det er det at jeg skammer meg, men det er så lite belyst tema at det er vanskelig å si noe om det høyt. For det du leser om psykose er at folk har drept, eller at de er schizofrene og bor helt i sin egen verden. For det er jo ikke slik det er for meg. Jeg er ikke det minste farlig for noen andre en meg selv. Jeg lever, er ute i verden og fungerer. Psykosen min er ikke der på grunn av gener, men fordi jeg var under et helt vanvittig press over veldig lang tid. Jeg fikk beskjed av behandleren min når jeg var 17 at slike som meg kunne ikke bli psykotiske. Da hadde jeg i over 1 år hørt stemmer, og hatt flere synshallusinasjoner. Men behandleren min, som jeg delte litt av dette helvete med, bare snakket det bort og sa at jeg var en sånn type som ikke kunne utvikle psykose. Så jeg trodde på det. Selv om jeg etterhvert hadde syns og hørsels hallusinasjoner nesten hele tiden. Men siden hun ikke tok det på alvor, så sluttet jeg å snakke om det. Det var bare der.

Men hvordan forholder du deg til at den verden du alltid har kjent, har forandret utseende. Hvordan forholder du deg til at du blir usikker på hvem du er. Hva gjør du når du glemmer hvordan du skal puste og snakke, for alt har sluttet å gi mening. Og selv om det snør ute vet du ikke om det er sommer eller vinter. Du vet ikke hvem eller hva du skal høre på, for du får beskjeder fra så mange kanter. Jeg valgte å stenge meg inne på rommet, jeg gråt og jeg klarte ikke si noe. Jeg satt å gynget frem og tilbake og viste ikke hvordan jeg noen gang skulle klare å gå ut igjen.

Når jeg til slutt endte på Valen, fikk jeg endelig høre at det skulle ikke være slik. At jeg var psykotisk, men at de skulle hjelpe. Jeg brukte flere år på å forholde meg til at de kalte det psykose. For meg var det hverdag, for meg var det slik det hadde vært de siste årene. Nå, fire år senere, er jeg ikke lenger kategorisert som psykotisk. For selv om jeg hører stemmer stort sett hele tiden, og inni mellom ser skikkelser som ingen andre ser, så er jeg ganske realitetsorientert. Jeg skjønner stort sett at det ikke er sant, og jeg sier og jobber imot. Behandlere kaller det psykotiske symptomer, og ingen vet om jeg må leve med det resten av livet eller om det vil forsvinne. Men med medisiner og samtaleterapi holder jeg meg flytende. Det går an å få det bedre!

Innimellom deler jeg litt av dette, fordi jeg vil at andre skal kunne forstå. Jeg deler, selv om det er veldig tøft. Jeg synest det er viktig at andre kan se og lese at det kan bli bedre. For selv om jeg ikke snakker så mye om dette, så er det jo der hele tiden. Men selv om det går bedre, så er det en av hovedgrunnen til at det er så vanskelig for meg å komme meg bort fra spiseforstyrrelsen og selvskadingen. Fordi jeg hele tiden har et kor av mennesker som sier hva jeg kan gjøre og hva jeg må gjøre for at andre skal være trygge. Og det går mye på akkurat det. Heldigvis klarer jeg stort sett skrike tilbake og si at jeg skal være snill mot meg selv. At jeg fortjener det. Jeg tror ikke på det, men det viktigste er at jeg gjør det, og det klarer jeg.

Nedover, oppover, nedover, oppogver

Noen ganger synker du, nedover, nedover, nedover. Og så må du bygge deg opp igjen, bit for bit, trappetrinn etter trappetrinn. Jeg prøver holde meg noe lunde stabil, prøver holde hodet akkurat over vannoverflaten så jeg får litt luft. For noen dager er så vonde at det er tøft å puste, noen dager kjenner jeg i hele kroppen hvor syk jeg egentlig er. Jeg bruker alt av energi på å ikke føle så mye mens jeg er her. Jeg snakker ikke om det som er vanskeligst. Jeg sier ikke til noen de tankene og stemmene jeg synes er mest fryktelige og vonde. For jeg kan ikke bli så dårlig som jeg kan bli, så for å holde meg flytende skyver jeg det bort. Skyver det bort og later som det ikke finnes. Regner med det blir tøft når jeg kommer hjem, men da står støtteapparatet mitt klart til å hjelpe, håper jeg.

Gårsdagen var vondt, vondere en på lenge. Jeg fikk angstanfall etter angstanfall, og hele dagen var preget av en redsel jeg ikke klarer sette ord på. Redsel for livet, for stemmene, for alt det som gjør vondt. At det alltid skal gjøre vondt. Det er det som skremmer meg mest, at jeg fortsatt er syk, at jeg sliter så mye som jeg gjør etter alle disse årene. Ingen kan si om jeg noen gang får det bedre, ingen kan vite om jeg må leve resten av livet mitt med alle stemmene og all angsten. Ingen vet hvor lenge jeg kommer til å være deprimert og ha en spiseforstyrrelse, men begge de to har navnelappen kronisk foran seg.

Jeg skammer meg over at jeg er 22 år, og ikke helt vet hvordan jeg skal takle livet. Jeg skammer meg over å trenge så mye hjelp og bekreftelse. Jeg synes det er vanskelig å innrømme hvor lenge jeg har vært syk , for jeg føler jeg burde ha klart å komme meg ut av det til nå. Men innerst inne vet jeg at jeg har gjort alt jeg kan for å komme meg ut av det. Jeg har jobbet og kjempet som en helt de siste årene. Bare det at jeg har kommet så langt som jeg har, og det faktum at jeg faktisk er i live, er stort. Det er ingen selvfølge.

Det er få som faktisk kjenner til hele historien min. De fleste kjenner en redigert og rosemalt versjon. For det er ikke på facebook jeg skriver at nå går de til helvete, nå orker jeg ikke mer. Alle kveldene der jeg ikke får puste, det er ikke mange som kjenner til de. Bloggen var kanskje brutalt ærlig i startet, der jeg ofte skrev i dyp desperasjon. Det er ting der ikke alle trengte å vite, men der og da var det godt å kunne skrive. Det var godt at jeg kunne fjerne baksnakking og sladder med å fortelle min historie, akkurat som den var. Nå er bloggen ærlig, den er jo det, men det er redigert og litt rosemalt, for jeg vil ikke at alle skal vite alt av helvete jeg står i, det er ikke noe poeng i det. Alle trenger ikke vite alt. Behandler vet mye, mamma og pappa vet mye, noen av vennene mine vet mye. Og der stopper det, resten kan heller få et innblikk i hvordan det er å leve som syk, uten å måtte forholde deg til fullstendig desperasjon og intense smerter. Jeg er ærlig, det er jeg alltid, men det er lov å gi en sannhet der ikke alle krinkelkroker er med.

Jeg er meg

Jeg puster, inn ut inn ut. Avspenning, meditasjon, mindfullness. Jeg prøver slappe av, i en kropp som alltid er i forsvarsmodus, i en kropp der angsten gjør skuldrene skyhøye og pulsen raser. PTSD, kompleks post traumatisk stress syndrom. En sykdom som gjør at det er vanskelig å håndtere alt som har vært, som gir marerittmaraton, som gjør at angsten alltid er der. Jeg tror jeg har hatt den letteste januar siden ulykken, med tanke på PTSDen. Det betyr ikke at den har vært lett, men marerittene har ikke vært like grusomme, flashbackene ikke like mange. Og det er godt, det er godt å se det går den veien.

Jeg var syk i veldig mange år før jeg fikk diagnosen kompleks PTSD. Det ble ikke snakket om, traumene skulle forsvinne om vi ikke snakket om dem. Men når diagnosen først kom, mener behandlere at alt utenom spiseforstyrrelsen kan legges under den diagnosen, som bi diagnoser.  I starten trodde jeg det kun var ulykken som skapte trøbbel, for det var den som ble til flashbacks. Men etter hvert innså jeg at det var mye mer bak den diagnosen. Det var hvordan jeg var blitt behandlet i systemet, der jeg ble prøvekanin og et innteresant objekt. Der jeg ikke var Maria, men CRPS. Det var alle timene i ensomhet mens smertene herjet. Det var hvordan jeg mister person etter person som hadde vært en del av livet mitt. Det var alle de små tingene, som til sammen ble noe stort.

Jeg snakker ikke så mye om det som har vært. Det er vondt, for jeg vet at hadde jeg blitt tatt på alvor, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Veldig mye av det første året etter ulykken er mørkt, jeg husker bare bruddstykker. For det var så mye smerte, både inni og utenpå meg. Det var opptrening som var traumatisk i seg selv, der jeg ikke fikk snakke om smertene med noen.

Jeg velger å håpe at livet, som har stått på vent i 9 år, skal begynne igjen snart. At jeg kan legge til siden sykdom og leve litt. Jeg håper jeg kan lære meg å takle smertene, takle traumene, takle livet uten vonde mestringsstrategier. For jeg er så mye mer en bare sykdom! Jeg vil ikke bli assosiert med sykdom, derfor er er det så viktig for meg at folk kan bli kjent med meg, før de blir kjent med sykdommene mine. Slik at de kan lære meg å kjenne som frisk. Det er ikke så lett her, ettersom folk lure på hvorfor jeg er her, og det blir naturlig å snakke litt sykdom inni mellom alt det andre. Men det er viktig for meg, for jeg er faktisk Maria, jeg er ikke CPRS eller PTSD. JEG ER MEG.

3286

9 år, 3286 dager siden livet mitt ble snudd på hodet. 3286 dager i smertehelvete, 3286 dager der jeg har hatt så vondt at det har vært vanskelig å være meg. Det er vondt. Det er veldig vondt. Livet skulle ikke bli slik, jeg skulle leve, utdanne meg, få familie, være med venner. Og så sitter jeg her da, på rehabilitering, med en skade som skjedde for 9 år siden. Med en skade som ble et smertesyndrom, som ble kroniske nervesmerter, smerter som skulle følge meg hele livet. Og jeg vet at det som skulle være ungdomstida, den ble brukt på sykehus. Hos leger, spesialister i Oslo, smerteklinikker, legevakter og så hos psykolog og på psykiatrisk. I stede for juleballet i 8 klasse var jeg på Haukeland. I stede for juleballet i 10 klasse, satt jeg hjemme og gråt av smerter. I stede for å danse satt jeg på sidelinjen og savnet det, eller så danset jeg og var bundet til krykker i en uke etterpå.

Jeg sendte melding til mamma i dag. ”Da e 9 år sio idag, 3286 daga. Da e vondt” Hun svarte at hun viste, at hun også synes det er vondt. Jeg trengte ikke si mer en det, vi har ikke snakket om det i dag, at det er merkedag, men hun vet, hun viste. Tror det er litt vondt for alle som er rundt meg også, at ting ble som de ble. Det er ikke bare bare det å være pårørende heller. Det har påvirket og vil påvirke familien min, forhåpentligvis mindre og mindre, men jeg vil aldri bli frisk, og det kommer alltid til å være der. Minstesøster har aldri kjent meg som frisk, men er vel likevel den som ser meg som friskest, som tar dette som om det skulle vært helt normalt. Og for henne så er det helt normalt.

Jeg prøver skape meg et mest mulig normalt og godt liv. Normalt vil det vel aldri bli, og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om å være helt a4, men litt normalitet er godt. Litt rutiner, litt folkene en skal ha rundt seg. Nå handler det om å holde ut, om å kjempe seg opp igjen. Så skal det handle om å ha det bra, jeg skal klare å komme meg til det punktet at det går bra, at jeg har det bra. Og jeg har det jo bedre, jeg takler ting på en helt annen måte en før. Jeg har kjemper som en superhelt for å takle kaoset uten spiseforstyrrelsen og selvskadingen, og det går så mye bedre en på mange år. Jeg er takknemlig for det, virkelig.

Noe av det som har gjort de siste dagene veldig gode er at jeg skal få meg katt. JEG SKAL BLI KATTEMAMMA! Jeg smiler rundt, for jeg er så glad for det. Kommunen sa ja til at jeg skulle få ha katt, selv om jeg ikke har lov til å ha det i leiligheten(kommunal leilighet blabla). Og nå, når jeg kjenner angsten komme snikende og tristheten kommer, så tenker jeg på det. At nå får jeg en som er avhengig av meg, som jeg må holde meg oppe for. Jeg vet det blir bra for meg, som i virkelig bra for meg.

Vond dag, men jeg har gjort mye fint i dag. Og mange av menneskene her er veldig fine mennesker.  Takknemlig, tross alt.

Tilbake til noe som kan gjøre godt

Jeg er sliten, jeg har vært våken i 15 timer, og klokka er ikke 20:00 en gang. En lang, og egentlig ganske god dag går mot slutten. Jeg begynte reisen mot Steffensrud halv 6 i dag morges. Tilbake til en plass jeg vet jeg blir tatt godt vare på, tilbake til de som ga meg igjen troen på helsevesenet. Det er godt å være her, og det er rart. Det er nesten 5 år siden sist, så det er mange nye fjes å forholde seg til. Heldigvis er noen av de gamle her også. De første dagene en slik plass er alltid overveldende. Vil jeg finne meg til rette denne gangen også? Vil jeg få folk å snakke med? Vil noen av de som er ganske mye eldre en meg, ha noe med meg å gjøre? Jeg lurer alltid, men så ordner deg seg stort sett alltid også. Jeg vet ikke om jeg fortsatt er den yngste de har hatt her, da var jeg 17. Men snittalderen her er noooe høyere en 22 år.

Noen råkjører elektrisk rullestol utenfor døren min, jeg må bare smile litt. Det er litt feil og veldig rett å være her. For jeg passer ikke inn, ikke i alder hvertfall. Jeg sitter ikke i rullestol, jeg går ikke en gang på krykker nå. Men jeg deler jo det som alle er her for, en skade, en sykdom, smerter. Jeg passer kanskje inn likevel. Det er her jeg finner folk som forstår.

Innkomstsamtalen var god. Heldig med folkene mine (tror ikke det er så mange troll her da, de holder seg hjemme…) Neida, men joda. Jeg ser frem til å komme skikkelig i gang med fysioterapi, varmebasseng og trening. Men for i kveld kjenner jeg det skal bli godt å legge seg under dyna, slumre litt med serier, og så sove helt til frokost i morgen. Uten mareritt. Det er planen hvertfall. Så så jeg til min store sorg at de bare har pepsi max og ikke cola zero i brusmaskinen, så jeg må visstnok konvertere for en måned.

Bortenfor sol og vestenfor måne

”Legen vurderte meg som veldig suicidal. Så nå sitter jeg i en krok på rommet mitt og skjelver, mens nattevakten sitter å ser på meg. Jeg hater dette, hater å ha fastvakt. Hater å bli berøvet enda mer av friheten min en jeg allerede er, innelåst på dette stedet.”

Fire år er gått, litt over fire år siden jeg ble lagt inn på Valen. Fire år siden jeg i full panikk skrev inn disse ordene i notater på mobilen. Fire år siden jeg var så fjernt borte fra verden at de sa ordene ”psykotisk” for første gang. Det er vondt, vondt å tenke tilbake på noe som føles som et annet liv. Jeg husker ikke så mye, men jeg husker hvor vanvittig redd jeg hadde vært det siste året. Hvor vondt det var når hjelpeapparatet rundt sa jeg ikke var syk, når jeg fikk høre at sånne som meg ikke kunne bli psykotiske og når jeg fikk beskjed om at det var bare syke folk som trengte innleggelser, ergo, ikke meg.

Det er vondt at dette var livet mitt, uten at noen hjalp, uten at noen tok tak. Det er vondt at det som i utgangspunktet ikke var så alvorlig, endte opp med å bli veldig alvorlig. Det er så vondt at hjelpen kom så alt for sent. ”Hvorfor står det ingenting i journalen din om stemmehøring og hallusinasjoner?” spurte behandler på akuttposten. Jeg bare trakk på skuldrene, de som skulle hjelpe hørte jo ikke etter.

Jeg står i dag mye mer stabilt festet i bakken. Heldigvis. Ingen vet hvor lenge stemmene vil være der, om de blir der resten av livet eller om de forsvinner i morgen. Det vi vet at nå er jeg stort sett i stand til å takle de selv. Jeg skriker tilbake, jeg slår i bordet og sier at nei, jeg vil ikke høre på dere. Jeg er kommet så langt at jeg har fått jobbe som erfaringsmedarbeider, jeg får lov å bruke min stemme til å si hva som kan gjøres annerledes. Jeg får lov å stå foran mennesker og fortelle min historie, jeg får si hva som er lurt å gjøre. For helt ærlig, det er vel vi som har kjent det på kroppen som kan fortelle det best?