Å leve, å våge, å håpe!

Jeg lever igjen, jeg kommer meg ut, er med. Livet er ikke bare svart og uutholdbart, livet er også fint, fint og fargerikt. Jeg er veldig mye sliten, det er det vondeste. Men så lenge jeg får hvilt meg og sovet litt, så fungerer jeg også på et nivå jeg ikke har vært på, på over et halvt år. Jeg har, sammen med to andre jenter jeg har møtt på facebook, bestilt tur til Mexico. Altså, at jeg som for tre måneder siden ikke fikk være alene i et strippet rom på akuttpsykiatrisk, nå skal reise ut i verden med to stykker jeg har møtt på nettet, er litt rart, men for meg veldig stort. Det viser at det er mulig, det viser at kampene og kampen jeg nå har stått i, var verdt det! Jeg kjenner på en følelse av lykke, av at ikke hver dag bare var enda en dag jeg måtte gjennom. Noen dager er tøffere en andre, men det er bare slik det er, og det får, inntil videre, være greit. Men jeg gleder meg til å reise, til å oppleve, til å gjøre noe som er normalt for folk på min alder. Ikke bare sitte gjemt hjemme eller på en avdeling, der det er diagnosene mine som har stått i fokus. Jeg vil at jeg, MARIA, skal være fokus. Jeg er meg, jeg er ikke diagnosene mine.

De fleste tørr ikke ta sjansen på å bli kjent med meg når jeg åpner opp og faktisk snakker om alle problemene mine, jeg tror ikke det er fordi de ikke vil, men rett og slett fordi det er ting man ikke snakker om. Ting som blir skremmende, ting som ikke er vanlig. Det er ikke slik at jeg går rundt og kun snakker om det jeg sliter med, og de som faktisk kjenner meg, sier at hadde de ikke vist det, hadde det vært umulig å gjette. For jeg er jo egentlig helt normal. Altså, rar da, men det sier de rundt meg at er en fin ting.

,På onsdag, altså for 4 dager siden, opererte jeg inn SCS, eller ryggmargstimulator i Oslo. En operasjon jeg har ventet på i flere år, og som vi dessverre måtte utsette i høst når jeg var så dårlig. Det er ”siste” ledd i behandlingen av CRPS, de sier jo egentlig at etter dette har de ikke mer å tilby. Det er skremmende, samtidig som jeg føler vi har vært der i mange år. For det er ikke mer å prøve ut. Det eneste utenom ryggmargstimulator er medisiner, og der føler jeg jo vi har funnet det som fungerer best. Håpet nå er at etter hvert som elektrodene som er festet inni ryggen min begynner å forstyrre nervesignaler, vil smertene dempes og jeg kan klare mer. Og så kan jeg forhåpentligvis slutte på noen medisiner etter hvert. *håper*

Jeg har mye jeg kunne sagt om livet mitt. Men nå håper jeg at livet fremover vil gi mer en det tar. Jeg håper Mexico vil bli en fantastisk opplevelse. Jeg håper generelt at ting vil gli litt mer fremover, ikke såå mye bare bakover. Men jeg føler, endelig, for første gang på lenge, at ting er bedre. Det er godt, fint, GODT. Jeg nyter å være hele meg!

Vær så snill

Vær så snill, ikke kommenter at maten min er sunn, usunn, at jeg spiser mye, lite, normalt. Vær så snill, ikke kommenter at jeg spiser rart, at jeg kanskje spiser litt fort, eller sent. Ikke kommenter at jeg kanskje kunne forsynt meg av noe annet, at det ble nok mat nå. For meg er mat medisin. Men det er en medisin med bismak, det er en medisin jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg jobber med å bli frisk, frisk fra noe som har styrt meg i over 12 år. Jeg jobber med å tenke at to kakestykker i en bursdag, det er faktisk innafor, selv om jeg har spist både frokost og lunsj. Jeg prøver følge en liste der det både står hva jeg skal spise og drikke. Uten den, og uten støtte, blir det fort krøll og vondt. Og med kommentarer som går på meg og hva jeg spiser, så blir nesten alt galt.

F 50.9 er diagnosen som henger over meg. Uspesifiserte spiseforstyrrelser. Jeg har vært innom de fleste; anoreksi, atypisk anoreksi, bulimi og nå uspesifisert. Det vil si at jeg har litt trekk fra de ulike spiseforstyrrelsene. Det skrives om diagnosen min at det ofte er behov for mye hjelp for å bli frisk. Jeg klamrer meg fast, prøver tenke at frisk finnes der fremme, selv etter alle disse årene. Jeg reiser til ROS i Bergen, snakker med behandler hjemme, prøver overse alle kommentarene uvitende folk kommer med. Jeg spiser det mellommåltidet som vi har avtalt, selv om jeg aller helst skulle ha droppet det. Prøver ignorerer angsten som lammer hodet, og ikke tenke over speilbilde av kroppen min, som henger igjen på netthinnen.

Jeg sitter med dette monsteret av en spiseforstyrrelse enda, etter 12 år. Jeg har dessverre ikke fått hjelpen til å bli kvitt det som alltid har vært min tilflukt når ting har vært utfordrende. Jeg har fått krisehjelp når kroppen har skrantet, og det har vært snakk om liv eller død. Utenom, nesten ingenting. Jeg har selv villet, å som jeg har villet. Spurt om mer hjelp, spurt om noen kunne ta på seg oppgaven: meg. Men ingen ville, vi begynte tenke voksenpsykiatri, selv om jeg fortsatt var et barn. Sendte henvisning til modum bad, da jeg bare var 16. Sa det som det så fint var, ingen andre ville eller kunne. Jeg var enten for

syk eller for frisk. Følte meg som det jeg fortsatt føler meg som «prosjekt umulig». Men modum bad sa også nei, jeg var jo ikke 18.

Jeg får skryt, selv når jeg ikke har klart noe av det vi snakka om sist time på ROS. Skryt for å ikke gi opp, for å fortsette å komme. Jeg får støtte til å se at det kanskje finnes et håp en plass. Når de har klart det, så kan kanskje jeg også? Så jeg fortsetter, jeg kjemper og jeg prøver. Kanskje er dette den 72017 gangen jeg prøver, men kanskje er det akkurat denne gangen det går.

Så jeg ber deg, oppi dette. Ikke kommenter meg, min mat eller mine matvaner. Ikke kommenter på hva som er bra for meg og ikke. Jeg vet det veldig godt, og de som hjelper meg vet det garantert bedre en deg som står utenfor. Så ja, det ble litt mer kjefting en jeg hadde ment, men jeg håper dere forstår at jeg bare trenger litt plass. Plass til å bli bedre (frisk?) og plass til å spise og ikke få kommentarer på det.

Hjelp?

2/1-20

”De tok fra meg det eneste trygge, det eneste jeg klarte i løpet av dagen. Snakke, litt. Få noe annet å fokusere på, en det de som fint kallet både psykose og vrangforestillinger. Men de skulle ikke komme inn til meg, på rommet. De skulle sitte i gangen, se på meg, observere. Ikke snakke. Kroppen min vrengte seg i det ene angstanfallet etter det andre, og de bare satt der. Så på. De mente det var negativt at jeg snakket med de som satt fastvakt på meg, det fikk meg til å ville ha det, og til å virke gøy. Fikk beskjeder fra mange av personalet at dette ikke var bra for meg, jeg burde ikke ha fastvakt. Som om jeg ville det? Som om jeg hadde bestemt det? De kunne ikke en gang følge meg inn på ”det rolige rommet”, jeg måtte være alene der. Jeg som var livredd, forsto de ikke at jeg også er et menneske? Skjønte de ikke at jeg også trenger mennesker når ting er tøft. At du ikke blir frisk av å sitte å se i veggen, og av at andre ikke får snakke til deg?

Jeg kjenner det velter seg i meg. Alle disse ukene, månedene. Alt det vonde som skjedde, alle svik, alle løgner. Ja, det finnes noen var engler, men nei, ikke alle er det. Den harde sannheten, det faktum at jeg skrev meg ut, før tiden, fordi jeg ikke maktet alle minnene fra de veggene. Klarte ikke alle som jobbet der, for alle utsagn som var kommet gjorde bare at det bikka over. 2 uker med fastvakt, der de vridde det om til at det hørtes ut som jeg likte det. Det er ikke en sjel som liker å være på et skjermingsrom med fastvakt.  

Løgner om hjelp som aldri kom. Utskrivelser, bare fordi. Følte jeg var rett tilbake i barne og ungdomspsykiatrien igjen. For syk, for frisk. Kronisk. Noen prøvde hjelpe, for så å gi opp. Jeg burde vel være vant til det..

Nå sitter jeg å gråter og kjenner angsten rive og slite i hele kroppen min. Det går egentlig ikke så bra. Jeg er redd. Timen med behandler i dag dro frem så mye. Vonde vonde minner, traumer. Bare kaos, et kaos av alt som har skjedd de siste 10 årene. Jeg tror ikke noen kan forstå omfanget av en PTSD diagnose, uten å ha opplevd det selv. For det som var de opprinnelige traumene har bare fått nye og nye traumer å fore seg opp på. Til det er så fullt at du ikke kan hverken kan lukke øynene uten at et bilde utspiller seg, eller sove, uten at marerittene vekker deg, gjennomsvett. ”

4/2

Jeg er hjemme igjen, og etter forholdene går det bra. Jeg skreiv meg vel offisielt ut 27 desember. Da makta jeg ikke mer, jeg orket ikke forholde meg til de, hverken bygningen, folkene eller minnene. Nå veksler jeg mellom å ha veldig mye energi, og absolutt ingen. Sover i timevis på dagen, eller rydder og vasker 5 timer i strekk. Tror jeg må klare finne en middelvei. Behandler gjør alt for at jeg skal ha det best mulig hjemme, og de i bofelleskapet gjør akkurat det samme. Det er godt. Jeg har Albert hos meg, og han vil helst kose hele dagen. Kommer og trøster når jeg har angstanfall. Jeg velger kanskje litt for ofte å være alene, men det må være folk jeg stoler veldig på her, før jeg klarer sette ord på noe. Jeg hadde egentlig bygget meg veldig opp på det området, med jeg kjenner at etter de her månedene, så er jeg satt ganske langt tilbake.

Tiden på Valen de siste tre månedene har vært veldig vonde. Jeg lyver om jeg sier at jeg har fått skikkelig hjelp. Noen krampetrekk for å redde seg selv kanskje? Men å høre på meg, det var vistnok veldig vanskelig.  Jeg har grått, jeg har i full panikk gjort ting mot meg selv, jeg fikk beskjed om at om jeg ville dø fikk jeg ta å skrive meg ut. Jeg har fått høre at jeg måtte slutte å ”tulle”, være voksen.

Ironien i at de som skal hjelpe deg skaper nye traumer.

Jeg har fått høre fra de som kjenner meg best i hjelpesystemet, at det omtrent bare er et under at jeg har klart meg så langt. At uten min enorme vilje til å klare og ønske om å få hjelp, så kunne det endt så annerledes. Det er trist at det som nå går innunder hjelpen jeg skal få i kriser, er hjelp jeg ikke egentlig ønsker. Fordi de har sviktet en, eller egentlig tjue ganger for mye. Men jeg håper at jeg nå i samarbeid med de rundt meg hjemme kan utarbeide strategier for å få meg gjennom. Aller mest håper jeg at søknaden om mer oppfølging hjemme kan gå igjennom, selv om jeg har mine tvil. Jeg har så lyst å få hjelpen jeg trenger til å klare spise gjennom dagen, klare meg uten alvorlig selvskading, ja selvskading generelt. Jeg trenger at noen er tilgjengelige, NÅR de værste byene av angst og flashbacks setter inn. At jeg ikke går over til å dissosiere, noe jeg gjør mye for tiden.

Jeg ønsker meg bare en litt mer okei og normal hverdag. Med den hjelpen det måtte medføre. Jeg våger ikke håpe, men jeg håper likevel.

Hva er verdien i et tall?

Nummer. Et nummer, et nummer som bestemmer, eller i hvert fall før bestemte dagen min. I dag stilte jeg meg som vanlig, på ren automatikk opp på vekta, og fikk konstanter at jeg veier mer en jeg noen gang har gjort. Valgte da å tenke at da blir jeg vanskeligere å kidnappe, for det tallet, det knuser selvtilliten, knuser alt jeg prøver bygge opp av rammer for å ikke falle rett tilbake til spiseforstyrrelsen. Og jeg kan ikke la det ødelegge meg, jeg kan ikke velge å få dag etter dag ødelagt. For uansett hva den vekta viser, så er jeg ikke fornøyd. Jeg kan velge å leve livet mitt basert på et tall, men jeg kan også velge å basere det på så veldig mye annet fint og godt og mye mer viktig!

Jeg har ryddet i feeden på instagram, det begynner bli noen uker siden nå. Jeg velger følge kroppspositive mennesker, jeg velger følge de som sier at kropp er topp, UANSETT størrelse. Hvem har bestemt hva som skal være fint og ikke. All påvirkning utenfra sier vi skal være tynne som pinner, og helst ha store pupper og stor rumpe. En kombinasjon som er veldig unaturlig og uvanlig å få til naturlig. Men uansett, mitt poeng; hvorfor er det slik at vi streber etter lykken i hvordan kroppen vår ser ut? Om du er tynn, tykk, pæreformet eller ser ut som et kinderegg, altså det har ikke noe å si. Det er den personen du er, den du velger å være for de rundt deg, det er den folk ser. Ikke i at du har noen kilo for mye eller lite, ikke i om du har operert inn ting i kroppen din som du slettes ikke hadde behøvd. Mennesker trenger mennesker, og du velger ikke menneskene rundt de basert på om de er tykke, tynne, lave eller litt skakke (får jeg hvertfall håpe for din del). Du velger ut fra den de er, og det gjør folk med deg og meg også!

Jeg jobber med å finne mot til å kaste ut vekta. Jeg jobber med å finne mot til å ikke definere meg selv som menneske fra hvordan kroppen min er. JA, jeg er overvektig. Og grunnen til det er så enkel i at jeg trengte og trenger medisiner som tuller så mye med forbrenningen min at jeg går opp i vekt uansett hvor sunt og passelig eller lite jeg spiser. Men jeg velger å se meg selv i speilet og si at jeg er vakker, valker og alt. Jeg velger å tillate meg tanker om at jeg er faktisk fin.

Denne dagen har vært fantastisk, og det trodde jeg aldri jeg kunne avslutte en dag med å føle og tenke, etter den smellen på badevekta. Jeg har vært rundt om, gjort fine og gode ting med behandleren min, vært sammen med støttekontakten min, og feiret verdens beste Michelle som har bursdag i morgen. Jeg legger et lokk på denne dagen med å si takk. Takk for at den kunne bli fin, selv om jeg har vokst noen kilo. Jeg velger å begynne å prøve å se meg selv på samme måte som jeg ser alle andre. Som mennesker. Ikke tykk/tynn. Mennesker.

Hadde jeg bare vært 14 igjen…

Dette innlegget kan kanskje være vondt, skummelt og muligens triggende for andre å lese. Men det er viktig, jeg må få ut stemmen min her, jeg må få fortalt hvor viktig det er at andre, ja eller kanskje du, får hjelp. Hjelp til å snu, hjelp så tidlig som mulig.

Jeg begynte å skade kroppen min på ulike måter som 14 åring, fysisk skade. I tillegg til å nekte meg mat, som jeg hadde gjort de siste 3 årene. Jeg vil jo si at det virkelig er en måte å skade seg på det også, å nekte seg mat. En vanskelig måte å oppdage og hjelpe, det også. Hos meg startet det som en desperat metode etter å holde ut noe uutholdelig, noe ingen viste noe om. Jeg gråt ikke, og alt jeg viste om å ha det slik jeg hadde det, hadde jeg lært på internett. Tumblr, som da var det store, og ofte ”mørke” nettverket, var plassen jeg henvende meg. Der fikk jeg ”venner” fra over hele verden, som sammen med meg satte seg mål om å gå mer ned i vekt. Vi delte på bilder av avmagra kropper, våre egne, og andre som dukket opp i feeden vår. Det var sitater som rett frem sa du var mislykka om du veide over en vis vekt, eller ikke klarte holde deg borte fra mat. Det var avtaler om å gå så og så lenge uten mat.

Så begynte bildene av sår å dukke opp, blant bildene av alle kroppene og etterhvert andre dystre bilder som fks av kirkegårder, mennesker som vurderte selvmord og sto med utstyret klart. Sykdom glorifisert og gjort om til noe positivt, noe fint. Alt dette fortalte meg var at jeg betydde ingenting før jeg var tynn nok, og nå også, ikke før jeg kuttet meg dypt nok. Så jeg begynte skade meg. Jeg holdt det skjult i godt over et år, før fastlegen min fortalte det til mamma og pappa når de ble kallet inn til møte for å få meg henvist til BUP. Før dette viste de ingenting. Ikke om anoreksien, ikke om selvskadingen. Ingenting.

Frem til jeg var 18 skadet jeg meg i skjul, selv om sommerene og diverse omstendigheter avslørte det, og gjorde det litt synlig. For meg handlet det aldri om å få oppmerksomhet, det handlet om å kontrollere noe jeg ikke kunne kontrollere, både den fysiske og psykiske smerten. Jeg skulle ønske noen av de som var rundt og skulle hjelpe hadde tatt tak i det da, i stede for å fortelle meg at ”det var da ikke så ille” når det var nettopp det, ille. Ille i alle andre en kanskje de som jobber med å sy sår daglig så på som ille, men for andre sine øyne var ille. For meg ble det en bekreftelse på at jeg måtte skade meg mer alvorlig, at jeg ikke en gang klarte mestre dette. For det er her det ofte svikter, ikke mål et menneske sin smerte i dybde og lengde på sår. En person som har et lite kutt som bare trenger et plaster kan ha det akkurat like vondt som en som må få kirurg til å sy det sammen. Smerte kan ikke måles i antall sting, smerte måles i hvordan DU har det inni deg.

Ikke for å skremme noen, men kanskje egentlig akkurat for å skremme noen, så sitter jeg her i dag med nerveskader i hele venstre fot. For det som var risping, ble kutting som ble verre og verre, styggere og styggere. Aldri godt nok. Aldri dypt nok. Jeg har vært millimeter fra å kutte over hoved nerven (tibialis), i leggen min, som hadde ført til at jeg hadde hatt null følelse og rørlighet i foten. Jeg har skadet den, og siden det ”bare” er en skade, så kan nervetrådene vokse tilbake på plass. Men dette har medført at jeg ikke har noe særlig kraft i foten, ikke klarer gå rett, og mister balansen bare jeg skal gå rett frem. Jeg satt i senga mi og begynte nesten gråte når legen snakket med meg, og jeg og en sykepleier reflekterte rundt det etterpå. ”For du vil vel ha to føtter” alle vil jo det. Men fortsetter jeg, risikerer jeg å miste både funksjon og få enda mere nervesmerter. Jeg har kuttet over så mange nerveceller at jeg har et stort område helt uten følelse jeg aldri vil få tilbake.

Så kjære kjære deg som skader deg, du vil ikke vikle deg så langt inn i det. Du ønsker ikke miste bevegelighet og følelse, du ønsker ikke gamble med livet ditt. Bare for noen minutter med en følelse av ro. Er det verdt det? Svaret er, og vil alltid være: NEI. Har du tanker om å skade deg, eller sliter med det, snakk med noen, oppsøk hjelp om du ikke allerede får det. For å sitte å vite at rusen, rusen etter å ødelegge meg selv til tider kan være større en lysten til å beholde funksjon i foten min, DET er skremmende det. Du skal komme ut på andre siden av tunnelen, (og det skal jeg også) og da er det best å ha kroppen på laget.

Virvelvind

Våkner gråtende av drømmene mine. Stirrer i taket og på de to fluene som flyr rundt i rommet. Sitter ute og avleder, og så knekker jeg sammen. Det blir for vanskelig med folk rundt meg. Holder ut, puster, snakker, går tur. De sier de prøver realitetsorientering meg, men for meg er alt så virkelig. Jeg vil jo egentlig at de skal ha rett, at det stemmene sier skal være sykdom, men jeg klarer ikke tro på det. Jeg er uendelig redd, skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette, ikke egentlig. Jeg får hjelp, men jeg skal gradvis være mer og mer hjemme, og så vet jeg hvor umulig det kommer til å bli. Men så ønsker jeg jo å klare det, jeg ønsker jo ikke akkurat å tilbringe julen her. På lukka avdeling.

”Du er på psykiatrisk, du ER syk Maria” Men jeg vil ikke være det. Jeg vill ikke være syk, jeg vil klare meg, hjemme, ute, være normal. Ikke syk. Jeg er så jævla lei av å være syk. Klarer nesten ikke ha kontakt med noen utenfor boblen min her, noe som egentlig er veldig trist. Men det gjør for vondt. Til og med de nærmeste sliter jeg med å forholde meg til. Ikke fordi jeg bryr meg noe mindre om de, kanskje heller motsatt, men fordi det er så kaos i og rundt meg at jeg klarer ikke være til stede i normale samtaler og være der. Altså virkelig være der.

Når noen spør meg hva jeg ønsker meg til jul begynner jeg nesten å gråte. JUL. Jeg elsket jul, i år gruer jeg meg så mye at jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil ikke feire, jeg vil ikke late som jeg er glad. jeg vil ikke pakke opp presanger fra folk som er glade i meg, når jeg bare ønsker meg bort. Julen viser meg bare enda mer hvor mange som er glade i meg, og teit nok gjør det fryktelig vondt. Jeg er så sliten at hendene mine og føttene mine rister av utmattelse. Og angst. En blanding antageligvis. Vil klare, vil vise alle at jeg kan klare. Men dette mørket her, dette vonde, uendelig vonde, det kommer jeg meg ikke ut av på egenhånd. Og jeg frykter at jeg får mange turer inn og ut på sykehuset før jeg evt får vedtak på mer hjelp hjemme.

Jeg skulle være her i 4 dager, det var bare for å holde ut en helg, og nå sitter jeg her 3 uker senere. Jeg har brukt de siste 2 månedene på å ha det så uendelig vondt at jeg har vært her eller på legevakten stort sett hele tiden. Det har vært så mye vondt som har skjedd, jeg ville jo bare ha hjelp. Noen med meg, så jeg klarte være hjemme. Jeg ville ikke inn til Valen igjen… Noen prøver hardt å hjelpe, noen litt mindre. Men kampen er min, og den er tung. Jeg skulle ønske jeg hadde en garanti på at ting ville bli bedre, en garanti på at dette ikke vil vare evig. Det har jo komt frem til det at jeg mest sansynlig må lære meg å leve med symptomer, men da kan de ikke være så sterke, jeg kan ikke akkurat bo på lukka avdeling.

Skummelt å puste

Jeg har vært her mer eller mindre i snart 7 uker. Bare med to små opphold, som ikke gikk bra, der jeg var mer på legevakten en hjemme. Der alle gikk på tåhev rundt meg, livredde, både de og jeg. Jeg har vært veldig redd for hvordan ting ble denne innleggelsen, det har jo ikke akkurat bare vært rosenrødt disse 7 ukene. Så jeg forventet egentlig utskrivelse i dag, tross fastvakt og alt. For behandleren min her skal ut i overlegepermisjon, og jeg krisemaksimerer jo som alltid. I stede ble vi enige om at jeg skal være her til hun kommer tilbake om 3 uker, og se hvordan ting er da. For slik ting er nå, slik ting har vært de siste månedene, det klarer ingen alene. Og heldigvis, heldigvis ser de det nå. De ser jeg trenger mer.

Kveldene denne helga har virkelig tatt kaka over hvor ille ting kan bli. Jeg har vært så urolig og redd. Angstanfall på angstanfall. Samtale med vaktlege, og to tilkallinger av både han og bakvakt. Krisedose med seroquel, som faktisk fungerte, som nå ble satt fast som kveldsmedisin, den også. Jeg har ikke ord, den smerten på innsiden i hele kroppen som jeg følte (og stort sett føler) på er så enorm at du klarer ikke stå i den. Men jeg har faktisk bare fastvakt på kveldstid nå, jeg klarer være alene på dagtid. De ser til meg ofte, men fra at de sitter i døra og ser på meg hele tiden til å faktisk ha litt fri fra folk oppi deg hele tiden er godt.

Brevet til fylkesmannen er sendt, og jeg er fryktelig spent på hva utfallet blir. Redd, urolig og håper litt. For tenk om jeg faktisk får skikkelig oppfølging, og kan slippe å bli sendt til valen annenhver dag.  At noen er med meg og kan hjelpe meg til å fungere i den ”virkelige” verden. At jeg kan slippe å tilbringe så mange timer på legevakten. At kroppen min og hodet mitt kan få litt fred, og at jeg kan være hjemme uten å være redd for å ikke få kontakt med noen.

Jeg som var nede i 3 ulike medisinpreparater er nå oppi 7. Og i store doser i flere av de. Jeg er litt nedsløvet til tider, parkinsonisme er tydeligvis en veldig interessant bivirkning som gjør at jeg hverken klarer gå beint eller unngå å gå på dører. Heldigvis fikk jeg flyttet den medisinen med mest slike bivirkninger til kvelden etter å ha sovet 7 timer på dagen etter å ha tatt den på morgenen.  De gjør alt for at jeg skal ta minst mulig medisiner, så det jeg tar nå er bare helt nødvendig. Noe som jeg synes er vanskelig, for jeg vil jo helst klare meg uten. Jeg vil helst være frisk også. Jeg vil ikke være syk og i tillegg gå på medisiner… men så vet jeg at jeg får en betraktelig bedre livskvalitet om medisinene får virke, og jeg godtar at jeg trenger de.

Uvirkelighet?

Fastvakt dag 9. Like lenge som jeg har vært her. Oppstart av antipsykotika igjen. ”Psykotisk” ”Fare for deg selv”. Ville skrive meg ut nesten før jeg var kommet inn, men fikk nei til svar. Og beskjed om at det var fullt grunnlag til å holde igjen på tvang. Frivillig innlagt, eller som det som fint egentlig heter, frivillig tvang. Jeg satt i 7 dager og kun stirret i veggen. Klarte absolutt ingenting, ikke engang åpne mobilen og svare på en melding. De siste to har jeg vekslet mellom å klare litt stimuli, og ha det så vondt at jeg bare har sittet som en ball, i panikk, og lurt på hvordan et menneske skal kunne tåle dette. I går ble bakvakt tilkalt, selv med fastvakt var de så bekymra at de ikke viste helt hva de skulle gjøre. Og jeg, jeg sitter bare her, prøver forsvare min side av saken, den som de sier er vrangforestillinger.

Var hjemme 2 dager. Det gikk mildt sagt veldig veldig dårlig. Skulle operere den 6 november egentlig, få satt inn ryggmargstimulator. Men jeg satt her jeg, på valen, med fastvakt i stede. Jeg skjønner det egentlig ikke, hvordan jeg blir dårligere og dårligere. Hvorfor? Hvorfor forsvinner jeg lenger og lenger bort, hvorfor får jeg nye befalinger og ordre, ting som gjør meg livredd, for jeg kunne aldri gjort det. ALDRI. De rundt sier det er fælt å høre det jeg forteller, for meg er det så vondt at jeg bare ligger her stort sett. At rommet rundt meg beveger seg og jeg ser ting andre ikke ser, det er greit det. Men beskjedene jeg får, stemmene de sier ikke er virkelige, de er så virkelige for meg at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre som de sier, selv om jeg kjemper med nebb og klør imot noe av det de befaler. Samtidig som den lille delen i meg som vil leve, virkelig vil kjempe, kjemper imot, trenger jeg folk her for å klare det. Jeg har ikke kontroll, så de tar kontrollen. Noe som gir meg enda mer og enda mer panikk.  Jeg er livredd.

Det er sendt brev direkte til fylkesmannen. Angående min sak, angående meg. De vil jeg skal få ha en person tilgjengelig hele døgnet, og vi vet Stord kommune ikke kommer til å gi meg det. Så de hadde diskutert det, og funnet ut de måtte søke høyere opp. ”Ta en dag om gangen” sier alle rundt meg. Men selv om jeg tar minutt for minutt virker det umulig. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå i dette, selv med folk rundt. Nå vet jeg heller ikke hvordan ting blir frem til jeg får et svar fra fylkesmannen, og utfallet av svaret vil ha alt å si for hvordan ting vil gå fremover. For øyeblikket er jeg fanget i det de kaller psykose, det gjør tvers gjennom vondt når de sier det, jeg trodde aldri jeg skulle havne her igjen. Det er det vondeste som finnes. Å være overbevist om at virkeligheten min er virkelig, selv når alle andre sier det motsatte. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her, jeg vet ikke hvordan det blir frem til svaret kommer. Vi skal diskutere det på mandag, før behandler går ut i overlegepermisjon. Det passet jo godt, at hun skal bort nå, sant?

De venter på at medisinene skal begynne å virke, jeg håper at de kanskje vil det. Selv om jeg da må innse at min virkelighet ikke var fult så virkelig. Samtidig er det en kamp å få de i meg, jeg bruker en evighet på å klare ta de, det er full krig på innsiden. Det er jo ikke akkurat slik at stemmene ønsker å bli dempet. Jeg er urolig hele døgnet, har lyst å knuse, rasere og kaste ting rundt meg. Jeg gjør det ikke, jeg gjør jo ikke det. Ikke at jeg har noe å knuse heller. Men uroen, kaoset, det gjør uendelig vondt. Kan det ikke bli bra på ekte snart?

Noen ganger lurer jeg på om jeg er verdt noe..

Livet mitt har bestått av sykehus, legevakt, psykiatrisk, poliklinikker og rehabilitering de siste 10 årene. Jeg har kjempet, slåss og alltid vært samarbeidsvillig. Jeg har nesten alltid ønsket hjelp, og når jeg begynte motsette meg innleggelser var det bare på bakgrunn av alt som hadde skjedd under tidligere innleggelser. All svikt, all tvang. Nå vil jeg bare gråte, jeg har det så tøft at hele kroppen streiker. Jeg er redd jeg er på vei til å bli like ekstremt utmattet som jeg var for fem uker siden. Bare nå fordi de psykiske belastningene er så enorme. Jeg har hatt utallige angstanfall de siste to månedene, og jeg har konstant angst, tross valium tre ganger til dagen. Og oppi dette så ønsker jeg hjelp, jeg vil ikke være innlagt, men jeg vet jeg trenger hjelp. De lovde også denne gangen tid når jeg kom inn, vi skulle komme oss gjennom stormen før jeg ble utskreven. I stede blir jeg utskreven innenfor den neste uken, med akkurat det samme symptomtrykkene jeg kom inn med. Begge gangene disse ukene, utskrivelse med akkurat like mye kaos. Om de mener i underkant av to uker er tid, så vet jeg ikke. Da kan de hvertfall si det, at du får ikke tid til å komme deg før vi skriver deg ut. Ikke si jeg skal få bli bedre først, vær så snill, slutt å gi lovnader dere ikke kan holde. Jeg ba om mer tid, og fikk beskjed om at ”Du er velkommen tilbake når det ikke går lenger hjemme” ikke om det ikke går hjemme, men når det ikke går hjemme. De vet jeg er for syk, de vet de ikke kan gi meg god nok oppfølging hjemme, og likevel, likevel skal jeg ut.

Jeg får beskjeder om at jeg har vært gjennom tragisk mye. At medisinlista mi, med alle medisinene jeg har prøvd ut er et trist og fælt syn. At jeg er alvorlig syk. Men hvordan kan de si alt dette, og likevel ikke gi meg mer hjelp. Jeg blir lei meg, sint og oppgitt, for dette er ikke bare min hverdag. Dette er hverdagen til mange, det er mange som ikke får hjelp. Som kommer inn akutt med en psykose, blir medisinert og sendt hjem igjen to dager etterpå. Det er mennesker som har vært i systemet nesten hele livet sitt, som har så mange tunge og dystre diagnoser, og som ikke blir blir sett. Det er en kamp for å få hjelp. Er det slik det skal være?

I hele verden øker selvmordstallene, og i stede for å styrke psykiatrien, så legges avdeling etter avdeling ned i Norge. Omtrent alle sykehus og institusjoner som har tilbudt langtidsbehandling avvikles. Alt skal effektiviseres, kostnadene skal ned. Ja for guds skyld, kutt kostnadene der du spiller på mennesker sine liv. Mennesker som kunne fått hjelp, hadde de bare fått tid, forblir like syke. Det er trist, tvers igjennom trist. De som styrer landet vårt er mer opptatt av materialisme en mennesker. For bak alle tallene, bak alle pengene de sparer på å legge ned og avvikle behandlingsplasser, sitter det mennesker. Unge og gamle, kanskje en 13 åring som har det så vanskelig at livet virker meningsløst, og alt som blir gjort om hun får komme til en akuttavdeling, er at to dager senere skal hun ut. Jeg sier ikke at det alltid er slik, heldigvis finnes det fortsatt kloke overleger som jobber imot systemet som skal effektivisere alt. Men ofte, alt for ofte, ender det slik. Jeg har mistet gode, tvers gjennom gode mennesker til selvmord, det er ikke bare tall. Det er fysiske mennesker, mennesker som skulle levd og blitt gamle. Men som ikke klarte mer, som ikke fikk den hjelpen de trengte.

Jeg skulle ønske jeg kunne rope høyere, at mine erfaringer kunne forandret noe. For å sitte å vite at ting må bli gjort annerledes om folk skal få hjelp, er vondt. Jeg ønsker å hjelpe, jeg ønsker at ikke enda flere skal miste motet når hjelpen svikter gang på gang, vi kan ikke miste flere.

«Du er trygg nå»

Misforståelser, kontrabeskjeder. En legevaktslege som ikke ville høre. En redd meg, og fortvila og redde personal. De siste dagene har vært kaos, smerte og en enorm redsel. Hvem er jeg oppi alt dette. Jeg føler meg som en pakke som blir sendt i retur, og så retur igjen. Og så liten, jeg føler meg bitteliten, opp mot et system som er så stort og komplekst. Tilbake på Valen, jeg var 5 dager hjemme, med to legevaktsbesøk, to dager på rad. Søndag ville vaktlegen tvangsinnlegge meg, mandag var vaktlegen sin mening at jeg hadde vært syk og hatt symptomer i så mange år, at en innleggelse ikke var nødvendig. Personal fra boligen var med meg på mandag, og sa de ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenge. Og med nød og neppe sendte vaktlegen meg til Valen. Er det rart jeg blir forvirra og redd, når to ulike leger, som møter meg dag etter dag, har så forskjellige meninger om hva jeg trenger. Jeg var fortvila og ville ikke inn igjen, men jeg vet jeg ikke kunne være hjemme heller, så jeg valgte å reise. Valgte å høre på de rundt, de som kjenner meg.

Så kom jeg inn, og også her ble det kontrabeskjeder. To forskjellige overleger, dag etter dag. Ei som ville sette meg på antipsykotika og skrive meg ut. Ei som vet jeg ikke har noe særlig effekt av antipsykotika og vet hvilken kamp jeg har vært gjennom for å slutte, og som igjen lovde tid. Som beklagde sist, som var lei seg for at det ble misforståelser som førte til at jeg skreiv meg ut. Som sa vi skulle kjempe sammen, at jeg skal få hjelp til å komme meg ut igjen, trygt over denne svarte sumpen.

Så jeg sitter her, igjen, og ser ut et låst vindu. Jeg er så sliten og utmatta at jeg bare vil ligge her, ligge, ligge, ligge. I stede tvinger jeg meg ut litt, i dag var jeg bortom arbeidstua. Og det var koselig, det var det! Klemmer og kjente folk, en liten heiagjeng der også. Men det tar på, nå har jeg ingen krefter igjen, jeg er så sliten at å skrive på tastaturet gjør bokstavelig talt vondt i hendene. Angsten herjer i kroppen, tross store mengder beroligende. Jeg får ikke sove skikkelig, tross store mengder sovemedisiner. Vi skal øke og forandre litt på sovemedisinene, så jeg forhåpentligvis kan få litt sårt tiltrengt søvn. Jeg vil helst gråte, jeg er fortvila over hvor vondt og vanskelig alt er nå. Hvor tøft det er å skulle snakke og åpne opp, etter å ha lukka igjen så lenge. Å snakke om selvskadingen, snakke om følelser, de jeg ikke tørr føle på.

Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd det selv, kan forstå og sette seg inn i smerten det er å være og ha vært så syk i så mange år. Jeg har brukt 8 år av livet mitt på kun behandling. På å kjempe for å få hjelp, og for å prøve å stole på de som faktisk ville hjelpe. Jeg har så vidt holdt hodet over vannet, og mange ganger har jeg falt under. Jeg har vært så syk at jeg har tilbragt måneder til sammen på skjerming. Jeg har brukt uker og måneder og år på sykehus, rehabilitering og psykiatrisk. Nå kjemper jeg kampen for å finne igjen stemmen min. Jeg har fortalt alle et glansbilde siden utskrivelsen for litt over et år siden, og nå, nå må jeg begynne ta hensyn til meg og hva jeg trenger, uansett hvor vanskelig det måtte være. Hvor vondt det en er, så må jeg få si at nå er faktisk en innleggelse det jeg trenger. Til og med jeg ser det nå. Jeg liker det ikke, men som ei her sa ”det modigste du kan gjøre er å be om hjelp i tide”. Nå står jeg i ei stor krise, men med god hjelp skal jeg jobbe meg ut av den. Jeg ser ikke lyset, klarer ikke finnet håpet, men de håper for meg.