Punktum

I nesten 10 år har jeg skrivet på denne bloggen. Den ble opprettet etter min første innleggelse i psykiatrien, og har vært med meg siden. Livet mitt har svingt mye i løpet av disse årene. Jeg har vært alt fra så psykotisk at jeg ikke visste hvem jeg var, til så oppegående at jeg har reist på turer, holdt foredrag og deltatt som erfaringskonsulent. Det har vært en reise der jeg ville vært foruten det meste, men samtidig en reise jeg har lært å kjenne meg selv på en veldig dyp måte. Jeg har lært mye, men jeg har også oppleve vonde ting som vil henge igjen resten av livet.

Mange mennesker har satt dype spor i meg, både på sykehus og psykiatrisk. Gode spor, av ting de har lært meg, og ting de har sagt. Det er mennesker der ute som har reddet livet mitt, og jeg håper at de skjønner hvor gode de er i jobben de gjør. Hvor uendelig uerstattelige de er i et system som svikter litt for ofte.

I dag bor jeg i egen leilighet, jeg har ikke satt mine spor på legevakten for hverken selvskading eller vurdering for innleggelse på nesten 2 år. Jeg er stolt av det, for det vil ikke si at ting har vært lett. Lettere en når jeg har måttet kjempe for hjelp, fordi jeg nå har en stabil og fantastisk behandler. Men også tyngre, fordi jeg er faktisk alene hver dag, og må stå i alle vonde situasjoner selv.

Å si jeg er frisk er jo en morsom overdrivelse, men bedre? Absolutt. Jeg har veldig gode dager, gode dager, og vonde dager. Normalt vil jeg si, når jeg både lever med kroniske smerter og en traumelidelse som er ganske kompleks. Jeg jobber også med å trappe ned på medisiner, som er vanskelig når bivirkningene både gjør meg dårlig fysisk og psykisk. Men sakte men sikkert jobber jeg mot en litt mindre medisinert kropp.

Men dette blir et punktum.

Et punktum for en blogg som har hjulpet meg, og vært med meg fra jeg var 16 år. Jeg har ikke lenger et ønske om å være så åpen som jeg har vært om problemene mine. Jeg angrer ikke på ting jeg har skrevet, fått publisert i aviser og lagt ut på sosiale medier, men nå setter jeg et lite lokk på det. Jeg er med i en bok, som skal publiseres snart, med bland annet min historie. Jeg hadde tenkt å være åpen når den kom ut om at det var meg, både i media og personlig. Men jeg har valgt å trekke meg fra å dele det. Jeg vet ikke hvorfor jeg velger å trekke meg bort fra alt dette nå, men det er en tid for alt, og nå er det en tid for det. Ønsker du vite navn på boken og hvilken historie som er min, kan du sende meg en melding på facebook. Som sagt så er den ikke kommet ut enda, men den kommer snart.

Livet er verdt det, stort sett hver dag. Og når de vonde dagene kommer, minner jeg meg på at i morgen kanskje blir en av de dagene der jeg bare går rundt og er takknemlig, fordi livet er godt. For 9 år siden fikk jeg beskjed om at jeg ikke kom til å overleve, at jeg var for syk. Too long gone. Jeg skulle ønske jeg kunne sende den legen en melding og si at jeg klarte det, for jeg gjorde det, jeg overvant alle odds, og jeg klarte det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..