Å velge, å nøle, å blomstre

Oppover har jeg måtte ta mange vanskelig, tunge og vonde valg. Det har vært valg de rundt meg ikke alltid har forstått, og det har vært valg de så på som viktige, mens som jeg ikke var enig i. Det var valget om å ikke gå videre med videregående etter 1.klasse, men fokusere på helsa mi. Det har vært valget om å faktisk ikke starte opp igjen med skole, selv om alle rundt meg mente jeg burde. Det har vært valg om å oppsøke hjelp, droppe hjelp som ikke har fungert og aktiv gått inn for å jobbe meg opp fra dritten. Noen valg har jeg måtte ta gang på gang, for eksempel min ganske kjipe jobb med å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, der jeg har prøvd og feilet så mange ganger at jeg ikke har fingre og tær til å telle.

For et år siden var jeg innlagt på valen, med så sterke symptomtrykk at jeg ikke skjønte hvilke valg jeg skulle ta. Det var uker jeg ikke spiste, sår som kroppen ble påført. Jeg prøvde to ganger å ta livet mitt på bare noen måneder. Jeg klarte helt tydelig ikke ta friske og gode valg for meg selv, men de var ene og alene fordi jeg var psykotisk, og ikke fikk den hjelpa jeg trengte. Jeg prøvde å ta de beste valgene jeg kunne klare, ut fra situasjonen jeg var i. Sa faktisk fra om at jeg vill ha tilbake antipsykotiske medikamenter, noe legene ikke ville gi meg før ting var eskalert enda lengre, og jeg var enda sykere. Da kom jeg dessverre i en situasjonen der jeg slet med å i det hele tatt klare å ta medisinene mine. Jeg fikk kopi av kravet valen sendte til fylkesmannen, svart på hvitt sto det at jeg ikke kunne være alene, ikke hadde noen mulighet til å overleve på egenhånd, ikke tok noen friske valg, og dermed trengte en til en oppfølging hele døgnet i bofellesskapet jeg bodde i. Det knuste meg, men ga meg på samme tidspunkt en grunn til å kjempe, en grunn til å vise de som ikke trodde på meg at det var mulig, at jeg var samtykkekopetent og klarte meg bare folk hørte på hva jeg faktisk trengte.

Mitt første store friske valg tok jeg rundt starten av 2020, da jeg bestemte meg for å flytte inn i leiligheten som jeg hadde kjøpt og som skulle stå klart til sommeren. Jeg var ute av sykehuset, bodde i bofelleskapet mitt, og fungerte. Jeg klarte meg jo! I mars søkte jeg på ledige folkehøyskoleplasser, med et lite håp om at jeg kanskje kunne klart meg et år på folkehøyskole et år. Jeg ønsket så sterkt å kunne klare noe, mestre en slags skolehverdag, og ikke minst få nye venner og opplevelser. Dette viste seg å være det viktigste og ikke minst beste valget jeg har tatt. På litt over to måneder har jeg fått nye gode venner, jeg har lært så uendelig mye om meg selv, og hva jeg kan klare, bare jeg gir meg selv rom til å slappe av og bare være. Jeg er meg, hele meg. Jeg har holdt foredrag til hele skolen, der jeg har fått delt det vanskelige, og det fine. Jeg har vært på stranda på fest, jeg har hatt lange gode samtaler, jeg har lært mye innenfor sosialt arbeid, som er linja jeg går på.

Livet er ikke rett frem, og det å bli friskere går ikke bare oppover. Ting er fortsatt på mange området utfordrende, men jeg blir både sett og støtta på veien. Er så glad for at livet førte meg hit!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..