Sol og regn

Når livet gir deg sol, sol og regnbuer. Men kroppen reagerer med uro og kvalme, du føler du mister deg selv til noe større du ikke har kontroll over. Jeg nyter det, livet, det som i så mange år bare var vondt. Men jeg får ikke fred, aldri. Beroligende i kroppen for ente dag på rad, bare for å kunne puste litt. Angsten spiser meg opp, hver natt de siste ukene har vært det ene marerittmaratonet etter det andre. Jeg sover aldri mer en 20, maks 30 minutter sammenhengende. Så jeg blir naturlig nok veldig veldig sliten. Og i stede for å se frem mot noen timer med søvn, gruer jeg meg like mye til hver natt. Max’et sovemedisiner opp til det absolutt meste. Ønsker meg bare en natt uten alle traumereaksjonene.

Nå høres det ut som folkehøyskolelivet er grusomt, og det er det på ingen måte. Jeg har det bedre en jeg har hatt på det jeg kan huske. Jeg har fått nye, fantastiske venner. Jeg lærer og og utfordrer meg på nye ting, blir bedre kjent med meg selv. Jeg er en del av et ungdomsmiljø, et normalt miljø som ikke er inne på institusjon eller sykehus. Jeg har normale ungdomsproblemer, litt på ettertid da, men jeg føler endelig jeg lever. Jeg må lære meg å ta pauser på en måte jeg har slippet før, og tror det kan bli veldig nyttig senere.  

Jeg synes det er vanskelig at jeg må droppe ting, timer og utflukter jeg egentlig veldig gjerne vil være med på. Men folkehøyskole er ganske heftig, det skjer ting fra du våkner til du legger deg om du vil. Jeg føler de fleste forstår godt, det er en boble, og boblen aksepterer meg. Det er godt.

PTSDen er det jævligste og virkelig vondeste nå. Jeg blir innhentet av minner, jævlige, utenkelige ting som aldri skulle skjedd. Og det er vondt, noen av minnene er 10 år gamle, så det er vondt at det fortsatt prøver ødelegge livet mitt. Jeg smiler meg gjennom det, jeg kjemper imot, men ja, det setter meg ut av spill. To avtaler med behandlingsapparatet neste uke. I tillegg til gode samtalepartnere på skolen. Jeg føler meg heldig, føler jeg får en ny sjanse. Må bare alle reaksjonene på det som har vært livet mitt roe seg ned.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..