Å leve, å våge, å håpe!

Jeg lever igjen, jeg kommer meg ut, er med. Livet er ikke bare svart og uutholdbart, livet er også fint, fint og fargerikt. Jeg er veldig mye sliten, det er det vondeste. Men så lenge jeg får hvilt meg og sovet litt, så fungerer jeg også på et nivå jeg ikke har vært på, på over et halvt år. Jeg har, sammen med to andre jenter jeg har møtt på facebook, bestilt tur til Mexico. Altså, at jeg som for tre måneder siden ikke fikk være alene i et strippet rom på akuttpsykiatrisk, nå skal reise ut i verden med to stykker jeg har møtt på nettet, er litt rart, men for meg veldig stort. Det viser at det er mulig, det viser at kampene og kampen jeg nå har stått i, var verdt det! Jeg kjenner på en følelse av lykke, av at ikke hver dag bare var enda en dag jeg måtte gjennom. Noen dager er tøffere en andre, men det er bare slik det er, og det får, inntil videre, være greit. Men jeg gleder meg til å reise, til å oppleve, til å gjøre noe som er normalt for folk på min alder. Ikke bare sitte gjemt hjemme eller på en avdeling, der det er diagnosene mine som har stått i fokus. Jeg vil at jeg, MARIA, skal være fokus. Jeg er meg, jeg er ikke diagnosene mine.

De fleste tørr ikke ta sjansen på å bli kjent med meg når jeg åpner opp og faktisk snakker om alle problemene mine, jeg tror ikke det er fordi de ikke vil, men rett og slett fordi det er ting man ikke snakker om. Ting som blir skremmende, ting som ikke er vanlig. Det er ikke slik at jeg går rundt og kun snakker om det jeg sliter med, og de som faktisk kjenner meg, sier at hadde de ikke vist det, hadde det vært umulig å gjette. For jeg er jo egentlig helt normal. Altså, rar da, men det sier de rundt meg at er en fin ting.

,På onsdag, altså for 4 dager siden, opererte jeg inn SCS, eller ryggmargstimulator i Oslo. En operasjon jeg har ventet på i flere år, og som vi dessverre måtte utsette i høst når jeg var så dårlig. Det er ”siste” ledd i behandlingen av CRPS, de sier jo egentlig at etter dette har de ikke mer å tilby. Det er skremmende, samtidig som jeg føler vi har vært der i mange år. For det er ikke mer å prøve ut. Det eneste utenom ryggmargstimulator er medisiner, og der føler jeg jo vi har funnet det som fungerer best. Håpet nå er at etter hvert som elektrodene som er festet inni ryggen min begynner å forstyrre nervesignaler, vil smertene dempes og jeg kan klare mer. Og så kan jeg forhåpentligvis slutte på noen medisiner etter hvert. *håper*

Jeg har mye jeg kunne sagt om livet mitt. Men nå håper jeg at livet fremover vil gi mer en det tar. Jeg håper Mexico vil bli en fantastisk opplevelse. Jeg håper generelt at ting vil gli litt mer fremover, ikke såå mye bare bakover. Men jeg føler, endelig, for første gang på lenge, at ting er bedre. Det er godt, fint, GODT. Jeg nyter å være hele meg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..