Vær så snill

Vær så snill, ikke kommenter at maten min er sunn, usunn, at jeg spiser mye, lite, normalt. Vær så snill, ikke kommenter at jeg spiser rart, at jeg kanskje spiser litt fort, eller sent. Ikke kommenter at jeg kanskje kunne forsynt meg av noe annet, at det ble nok mat nå. For meg er mat medisin. Men det er en medisin med bismak, det er en medisin jeg skulle ønske jeg slapp. Jeg jobber med å bli frisk, frisk fra noe som har styrt meg i over 12 år. Jeg jobber med å tenke at to kakestykker i en bursdag, det er faktisk innafor, selv om jeg har spist både frokost og lunsj. Jeg prøver følge en liste der det både står hva jeg skal spise og drikke. Uten den, og uten støtte, blir det fort krøll og vondt. Og med kommentarer som går på meg og hva jeg spiser, så blir nesten alt galt.

F 50.9 er diagnosen som henger over meg. Uspesifiserte spiseforstyrrelser. Jeg har vært innom de fleste; anoreksi, atypisk anoreksi, bulimi og nå uspesifisert. Det vil si at jeg har litt trekk fra de ulike spiseforstyrrelsene. Det skrives om diagnosen min at det ofte er behov for mye hjelp for å bli frisk. Jeg klamrer meg fast, prøver tenke at frisk finnes der fremme, selv etter alle disse årene. Jeg reiser til ROS i Bergen, snakker med behandler hjemme, prøver overse alle kommentarene uvitende folk kommer med. Jeg spiser det mellommåltidet som vi har avtalt, selv om jeg aller helst skulle ha droppet det. Prøver ignorerer angsten som lammer hodet, og ikke tenke over speilbilde av kroppen min, som henger igjen på netthinnen.

Jeg sitter med dette monsteret av en spiseforstyrrelse enda, etter 12 år. Jeg har dessverre ikke fått hjelpen til å bli kvitt det som alltid har vært min tilflukt når ting har vært utfordrende. Jeg har fått krisehjelp når kroppen har skrantet, og det har vært snakk om liv eller død. Utenom, nesten ingenting. Jeg har selv villet, å som jeg har villet. Spurt om mer hjelp, spurt om noen kunne ta på seg oppgaven: meg. Men ingen ville, vi begynte tenke voksenpsykiatri, selv om jeg fortsatt var et barn. Sendte henvisning til modum bad, da jeg bare var 16. Sa det som det så fint var, ingen andre ville eller kunne. Jeg var enten for

syk eller for frisk. Følte meg som det jeg fortsatt føler meg som «prosjekt umulig». Men modum bad sa også nei, jeg var jo ikke 18.

Jeg får skryt, selv når jeg ikke har klart noe av det vi snakka om sist time på ROS. Skryt for å ikke gi opp, for å fortsette å komme. Jeg får støtte til å se at det kanskje finnes et håp en plass. Når de har klart det, så kan kanskje jeg også? Så jeg fortsetter, jeg kjemper og jeg prøver. Kanskje er dette den 72017 gangen jeg prøver, men kanskje er det akkurat denne gangen det går.

Så jeg ber deg, oppi dette. Ikke kommenter meg, min mat eller mine matvaner. Ikke kommenter på hva som er bra for meg og ikke. Jeg vet det veldig godt, og de som hjelper meg vet det garantert bedre en deg som står utenfor. Så ja, det ble litt mer kjefting en jeg hadde ment, men jeg håper dere forstår at jeg bare trenger litt plass. Plass til å bli bedre (frisk?) og plass til å spise og ikke få kommentarer på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..