Hjelp?

2/1-20

”De tok fra meg det eneste trygge, det eneste jeg klarte i løpet av dagen. Snakke, litt. Få noe annet å fokusere på, en det de som fint kallet både psykose og vrangforestillinger. Men de skulle ikke komme inn til meg, på rommet. De skulle sitte i gangen, se på meg, observere. Ikke snakke. Kroppen min vrengte seg i det ene angstanfallet etter det andre, og de bare satt der. Så på. De mente det var negativt at jeg snakket med de som satt fastvakt på meg, det fikk meg til å ville ha det, og til å virke gøy. Fikk beskjeder fra mange av personalet at dette ikke var bra for meg, jeg burde ikke ha fastvakt. Som om jeg ville det? Som om jeg hadde bestemt det? De kunne ikke en gang følge meg inn på ”det rolige rommet”, jeg måtte være alene der. Jeg som var livredd, forsto de ikke at jeg også er et menneske? Skjønte de ikke at jeg også trenger mennesker når ting er tøft. At du ikke blir frisk av å sitte å se i veggen, og av at andre ikke får snakke til deg?

Jeg kjenner det velter seg i meg. Alle disse ukene, månedene. Alt det vonde som skjedde, alle svik, alle løgner. Ja, det finnes noen var engler, men nei, ikke alle er det. Den harde sannheten, det faktum at jeg skrev meg ut, før tiden, fordi jeg ikke maktet alle minnene fra de veggene. Klarte ikke alle som jobbet der, for alle utsagn som var kommet gjorde bare at det bikka over. 2 uker med fastvakt, der de vridde det om til at det hørtes ut som jeg likte det. Det er ikke en sjel som liker å være på et skjermingsrom med fastvakt.  

Løgner om hjelp som aldri kom. Utskrivelser, bare fordi. Følte jeg var rett tilbake i barne og ungdomspsykiatrien igjen. For syk, for frisk. Kronisk. Noen prøvde hjelpe, for så å gi opp. Jeg burde vel være vant til det..

Nå sitter jeg å gråter og kjenner angsten rive og slite i hele kroppen min. Det går egentlig ikke så bra. Jeg er redd. Timen med behandler i dag dro frem så mye. Vonde vonde minner, traumer. Bare kaos, et kaos av alt som har skjedd de siste 10 årene. Jeg tror ikke noen kan forstå omfanget av en PTSD diagnose, uten å ha opplevd det selv. For det som var de opprinnelige traumene har bare fått nye og nye traumer å fore seg opp på. Til det er så fullt at du ikke kan hverken kan lukke øynene uten at et bilde utspiller seg, eller sove, uten at marerittene vekker deg, gjennomsvett. ”

4/2

Jeg er hjemme igjen, og etter forholdene går det bra. Jeg skreiv meg vel offisielt ut 27 desember. Da makta jeg ikke mer, jeg orket ikke forholde meg til de, hverken bygningen, folkene eller minnene. Nå veksler jeg mellom å ha veldig mye energi, og absolutt ingen. Sover i timevis på dagen, eller rydder og vasker 5 timer i strekk. Tror jeg må klare finne en middelvei. Behandler gjør alt for at jeg skal ha det best mulig hjemme, og de i bofelleskapet gjør akkurat det samme. Det er godt. Jeg har Albert hos meg, og han vil helst kose hele dagen. Kommer og trøster når jeg har angstanfall. Jeg velger kanskje litt for ofte å være alene, men det må være folk jeg stoler veldig på her, før jeg klarer sette ord på noe. Jeg hadde egentlig bygget meg veldig opp på det området, med jeg kjenner at etter de her månedene, så er jeg satt ganske langt tilbake.

Tiden på Valen de siste tre månedene har vært veldig vonde. Jeg lyver om jeg sier at jeg har fått skikkelig hjelp. Noen krampetrekk for å redde seg selv kanskje? Men å høre på meg, det var vistnok veldig vanskelig.  Jeg har grått, jeg har i full panikk gjort ting mot meg selv, jeg fikk beskjed om at om jeg ville dø fikk jeg ta å skrive meg ut. Jeg har fått høre at jeg måtte slutte å ”tulle”, være voksen.

Ironien i at de som skal hjelpe deg skaper nye traumer.

Jeg har fått høre fra de som kjenner meg best i hjelpesystemet, at det omtrent bare er et under at jeg har klart meg så langt. At uten min enorme vilje til å klare og ønske om å få hjelp, så kunne det endt så annerledes. Det er trist at det som nå går innunder hjelpen jeg skal få i kriser, er hjelp jeg ikke egentlig ønsker. Fordi de har sviktet en, eller egentlig tjue ganger for mye. Men jeg håper at jeg nå i samarbeid med de rundt meg hjemme kan utarbeide strategier for å få meg gjennom. Aller mest håper jeg at søknaden om mer oppfølging hjemme kan gå igjennom, selv om jeg har mine tvil. Jeg har så lyst å få hjelpen jeg trenger til å klare spise gjennom dagen, klare meg uten alvorlig selvskading, ja selvskading generelt. Jeg trenger at noen er tilgjengelige, NÅR de værste byene av angst og flashbacks setter inn. At jeg ikke går over til å dissosiere, noe jeg gjør mye for tiden.

Jeg ønsker meg bare en litt mer okei og normal hverdag. Med den hjelpen det måtte medføre. Jeg våger ikke håpe, men jeg håper likevel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..