Hadde jeg bare vært 14 igjen…

Dette innlegget kan kanskje være vondt, skummelt og muligens triggende for andre å lese. Men det er viktig, jeg må få ut stemmen min her, jeg må få fortalt hvor viktig det er at andre, ja eller kanskje du, får hjelp. Hjelp til å snu, hjelp så tidlig som mulig.

Jeg begynte å skade kroppen min på ulike måter som 14 åring, fysisk skade. I tillegg til å nekte meg mat, som jeg hadde gjort de siste 3 årene. Jeg vil jo si at det virkelig er en måte å skade seg på det også, å nekte seg mat. En vanskelig måte å oppdage og hjelpe, det også. Hos meg startet det som en desperat metode etter å holde ut noe uutholdelig, noe ingen viste noe om. Jeg gråt ikke, og alt jeg viste om å ha det slik jeg hadde det, hadde jeg lært på internett. Tumblr, som da var det store, og ofte ”mørke” nettverket, var plassen jeg henvende meg. Der fikk jeg ”venner” fra over hele verden, som sammen med meg satte seg mål om å gå mer ned i vekt. Vi delte på bilder av avmagra kropper, våre egne, og andre som dukket opp i feeden vår. Det var sitater som rett frem sa du var mislykka om du veide over en vis vekt, eller ikke klarte holde deg borte fra mat. Det var avtaler om å gå så og så lenge uten mat.

Så begynte bildene av sår å dukke opp, blant bildene av alle kroppene og etterhvert andre dystre bilder som fks av kirkegårder, mennesker som vurderte selvmord og sto med utstyret klart. Sykdom glorifisert og gjort om til noe positivt, noe fint. Alt dette fortalte meg var at jeg betydde ingenting før jeg var tynn nok, og nå også, ikke før jeg kuttet meg dypt nok. Så jeg begynte skade meg. Jeg holdt det skjult i godt over et år, før fastlegen min fortalte det til mamma og pappa når de ble kallet inn til møte for å få meg henvist til BUP. Før dette viste de ingenting. Ikke om anoreksien, ikke om selvskadingen. Ingenting.

Frem til jeg var 18 skadet jeg meg i skjul, selv om sommerene og diverse omstendigheter avslørte det, og gjorde det litt synlig. For meg handlet det aldri om å få oppmerksomhet, det handlet om å kontrollere noe jeg ikke kunne kontrollere, både den fysiske og psykiske smerten. Jeg skulle ønske noen av de som var rundt og skulle hjelpe hadde tatt tak i det da, i stede for å fortelle meg at ”det var da ikke så ille” når det var nettopp det, ille. Ille i alle andre en kanskje de som jobber med å sy sår daglig så på som ille, men for andre sine øyne var ille. For meg ble det en bekreftelse på at jeg måtte skade meg mer alvorlig, at jeg ikke en gang klarte mestre dette. For det er her det ofte svikter, ikke mål et menneske sin smerte i dybde og lengde på sår. En person som har et lite kutt som bare trenger et plaster kan ha det akkurat like vondt som en som må få kirurg til å sy det sammen. Smerte kan ikke måles i antall sting, smerte måles i hvordan DU har det inni deg.

Ikke for å skremme noen, men kanskje egentlig akkurat for å skremme noen, så sitter jeg her i dag med nerveskader i hele venstre fot. For det som var risping, ble kutting som ble verre og verre, styggere og styggere. Aldri godt nok. Aldri dypt nok. Jeg har vært millimeter fra å kutte over hoved nerven (tibialis), i leggen min, som hadde ført til at jeg hadde hatt null følelse og rørlighet i foten. Jeg har skadet den, og siden det ”bare” er en skade, så kan nervetrådene vokse tilbake på plass. Men dette har medført at jeg ikke har noe særlig kraft i foten, ikke klarer gå rett, og mister balansen bare jeg skal gå rett frem. Jeg satt i senga mi og begynte nesten gråte når legen snakket med meg, og jeg og en sykepleier reflekterte rundt det etterpå. ”For du vil vel ha to føtter” alle vil jo det. Men fortsetter jeg, risikerer jeg å miste både funksjon og få enda mere nervesmerter. Jeg har kuttet over så mange nerveceller at jeg har et stort område helt uten følelse jeg aldri vil få tilbake.

Så kjære kjære deg som skader deg, du vil ikke vikle deg så langt inn i det. Du ønsker ikke miste bevegelighet og følelse, du ønsker ikke gamble med livet ditt. Bare for noen minutter med en følelse av ro. Er det verdt det? Svaret er, og vil alltid være: NEI. Har du tanker om å skade deg, eller sliter med det, snakk med noen, oppsøk hjelp om du ikke allerede får det. For å sitte å vite at rusen, rusen etter å ødelegge meg selv til tider kan være større en lysten til å beholde funksjon i foten min, DET er skremmende det. Du skal komme ut på andre siden av tunnelen, (og det skal jeg også) og da er det best å ha kroppen på laget.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..