Virvelvind

Våkner gråtende av drømmene mine. Stirrer i taket og på de to fluene som flyr rundt i rommet. Sitter ute og avleder, og så knekker jeg sammen. Det blir for vanskelig med folk rundt meg. Holder ut, puster, snakker, går tur. De sier de prøver realitetsorientering meg, men for meg er alt så virkelig. Jeg vil jo egentlig at de skal ha rett, at det stemmene sier skal være sykdom, men jeg klarer ikke tro på det. Jeg er uendelig redd, skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette, ikke egentlig. Jeg får hjelp, men jeg skal gradvis være mer og mer hjemme, og så vet jeg hvor umulig det kommer til å bli. Men så ønsker jeg jo å klare det, jeg ønsker jo ikke akkurat å tilbringe julen her. På lukka avdeling.

”Du er på psykiatrisk, du ER syk Maria” Men jeg vil ikke være det. Jeg vill ikke være syk, jeg vil klare meg, hjemme, ute, være normal. Ikke syk. Jeg er så jævla lei av å være syk. Klarer nesten ikke ha kontakt med noen utenfor boblen min her, noe som egentlig er veldig trist. Men det gjør for vondt. Til og med de nærmeste sliter jeg med å forholde meg til. Ikke fordi jeg bryr meg noe mindre om de, kanskje heller motsatt, men fordi det er så kaos i og rundt meg at jeg klarer ikke være til stede i normale samtaler og være der. Altså virkelig være der.

Når noen spør meg hva jeg ønsker meg til jul begynner jeg nesten å gråte. JUL. Jeg elsket jul, i år gruer jeg meg så mye at jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil ikke feire, jeg vil ikke late som jeg er glad. jeg vil ikke pakke opp presanger fra folk som er glade i meg, når jeg bare ønsker meg bort. Julen viser meg bare enda mer hvor mange som er glade i meg, og teit nok gjør det fryktelig vondt. Jeg er så sliten at hendene mine og føttene mine rister av utmattelse. Og angst. En blanding antageligvis. Vil klare, vil vise alle at jeg kan klare. Men dette mørket her, dette vonde, uendelig vonde, det kommer jeg meg ikke ut av på egenhånd. Og jeg frykter at jeg får mange turer inn og ut på sykehuset før jeg evt får vedtak på mer hjelp hjemme.

Jeg skulle være her i 4 dager, det var bare for å holde ut en helg, og nå sitter jeg her 3 uker senere. Jeg har brukt de siste 2 månedene på å ha det så uendelig vondt at jeg har vært her eller på legevakten stort sett hele tiden. Det har vært så mye vondt som har skjedd, jeg ville jo bare ha hjelp. Noen med meg, så jeg klarte være hjemme. Jeg ville ikke inn til Valen igjen… Noen prøver hardt å hjelpe, noen litt mindre. Men kampen er min, og den er tung. Jeg skulle ønske jeg hadde en garanti på at ting ville bli bedre, en garanti på at dette ikke vil vare evig. Det har jo komt frem til det at jeg mest sansynlig må lære meg å leve med symptomer, men da kan de ikke være så sterke, jeg kan ikke akkurat bo på lukka avdeling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..