«Du er trygg nå»

Misforståelser, kontrabeskjeder. En legevaktslege som ikke ville høre. En redd meg, og fortvila og redde personal. De siste dagene har vært kaos, smerte og en enorm redsel. Hvem er jeg oppi alt dette. Jeg føler meg som en pakke som blir sendt i retur, og så retur igjen. Og så liten, jeg føler meg bitteliten, opp mot et system som er så stort og komplekst. Tilbake på Valen, jeg var 5 dager hjemme, med to legevaktsbesøk, to dager på rad. Søndag ville vaktlegen tvangsinnlegge meg, mandag var vaktlegen sin mening at jeg hadde vært syk og hatt symptomer i så mange år, at en innleggelse ikke var nødvendig. Personal fra boligen var med meg på mandag, og sa de ikke kunne gi meg den hjelpen jeg trenge. Og med nød og neppe sendte vaktlegen meg til Valen. Er det rart jeg blir forvirra og redd, når to ulike leger, som møter meg dag etter dag, har så forskjellige meninger om hva jeg trenger. Jeg var fortvila og ville ikke inn igjen, men jeg vet jeg ikke kunne være hjemme heller, så jeg valgte å reise. Valgte å høre på de rundt, de som kjenner meg.

Så kom jeg inn, og også her ble det kontrabeskjeder. To forskjellige overleger, dag etter dag. Ei som ville sette meg på antipsykotika og skrive meg ut. Ei som vet jeg ikke har noe særlig effekt av antipsykotika og vet hvilken kamp jeg har vært gjennom for å slutte, og som igjen lovde tid. Som beklagde sist, som var lei seg for at det ble misforståelser som førte til at jeg skreiv meg ut. Som sa vi skulle kjempe sammen, at jeg skal få hjelp til å komme meg ut igjen, trygt over denne svarte sumpen.

Så jeg sitter her, igjen, og ser ut et låst vindu. Jeg er så sliten og utmatta at jeg bare vil ligge her, ligge, ligge, ligge. I stede tvinger jeg meg ut litt, i dag var jeg bortom arbeidstua. Og det var koselig, det var det! Klemmer og kjente folk, en liten heiagjeng der også. Men det tar på, nå har jeg ingen krefter igjen, jeg er så sliten at å skrive på tastaturet gjør bokstavelig talt vondt i hendene. Angsten herjer i kroppen, tross store mengder beroligende. Jeg får ikke sove skikkelig, tross store mengder sovemedisiner. Vi skal øke og forandre litt på sovemedisinene, så jeg forhåpentligvis kan få litt sårt tiltrengt søvn. Jeg vil helst gråte, jeg er fortvila over hvor vondt og vanskelig alt er nå. Hvor tøft det er å skulle snakke og åpne opp, etter å ha lukka igjen så lenge. Å snakke om selvskadingen, snakke om følelser, de jeg ikke tørr føle på.

Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd det selv, kan forstå og sette seg inn i smerten det er å være og ha vært så syk i så mange år. Jeg har brukt 8 år av livet mitt på kun behandling. På å kjempe for å få hjelp, og for å prøve å stole på de som faktisk ville hjelpe. Jeg har så vidt holdt hodet over vannet, og mange ganger har jeg falt under. Jeg har vært så syk at jeg har tilbragt måneder til sammen på skjerming. Jeg har brukt uker og måneder og år på sykehus, rehabilitering og psykiatrisk. Nå kjemper jeg kampen for å finne igjen stemmen min. Jeg har fortalt alle et glansbilde siden utskrivelsen for litt over et år siden, og nå, nå må jeg begynne ta hensyn til meg og hva jeg trenger, uansett hvor vanskelig det måtte være. Hvor vondt det en er, så må jeg få si at nå er faktisk en innleggelse det jeg trenger. Til og med jeg ser det nå. Jeg liker det ikke, men som ei her sa ”det modigste du kan gjøre er å be om hjelp i tide”. Nå står jeg i ei stor krise, men med god hjelp skal jeg jobbe meg ut av den. Jeg ser ikke lyset, klarer ikke finnet håpet, men de håper for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..