Repeat Repeat Repeat

Repeat

Jeg skulle ønske jeg kunne starte med å si at dette er tull. At dette bare er en reprise på noe som har skjedd før, for det føles som en reprise. Utskrivelse. Igjen med beskjeden om at det er bedre jeg er hjemme. At jeg er så syk at behandlingen vil ta så lang tid, så jeg kan ikke få den hjelpen her. Jeg ble lovet at jeg kunne stole på de, lovet at de ikke skulle svikte. Når jeg snakket om hvor vondt det har vært for meg å bli gitt opp, gang etter gang, og hvor vanskelig det er for meg å åpne opp og stole på nye mennesker, så sa de at slik skulle de ikke bli nå. Jeg skulle få tid. Tid til å bli bedre, tid til å bearbeide. Så jeg begynte å snakke, litt, og har hatt det så vanvittig vanskelig på grunn av det. Reaksjoner som har vært så vonde, og som er umulige for meg å håndtere alene. Og så, etter å ha blitt lovet tid, så kommer beskjeden om at jeg skal ut. Jeg vet ikke hva jeg skal si, gjøre eller føle. Jeg gråter og er tom på samme tid. Klarer ikke forholde meg til personalet, klarer ikke forholde meg til meg selv.

Jeg gikk så dypt i meg selv for å klare stole på at noen ville hjelpe. På å ikke stole på mine egne instinkter som sier at jeg ikke kan stole på noen. Jeg tror ikke noen andre en de som har stått med meg i dette kan forstå hvor grusomt fortvilende dette er. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg prøvde stole på noen igjen. Og så tenker jeg, er jeg virkelig så håpløs? Er jeg så komplisert og innvikla at alle gir meg opp og kommer med noen fine unnskyldninger og pakker det inn slik at det skal høres ut som det er det beste for meg. Det er for faen ingen som spør meg hva som er det beste for meg. Kan ikke snart noen høre meg, ropene mine, mine desperate rop om hjelp. Jeg vil bare være frisk, jeg har vært syk så lenge. Og alt jeg har fått høre fra jeg kom inn i psykiatrien er at jeg er for syk. For syk for behandling, for syk for innleggelser. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.

Jeg har ikke klart å gå ut av rommet mitt siden jeg fikk denne beskjeden i formiddag. Sitter her, gråter, har lyst å knuse noe, jeg er for en gangs skyld sint. Mest på meg selv om åpnet opp, men også på løgnene. På alle som sa at det ikke skulle bli slik nå, som var sjokka når jeg fortale om avvisninger som hadde skjedd før. Så skjer det igjen, og jeg sitter her alene. Jeg er så sliten, dette gjør så vondt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..