Overmedisinering i psykiatrien

Overmedisinering. Et lite omtalt tema, spesielt i psykiatrien. Det skal ikke snakkes om at det er billigere å behandle pasienter med medisiner en å gi døgntilbud. Eller at det får pasientene roligere og neddopet, tvang for å unngå tvang. Unngå den tvangen som krever mer styr. Det er jo lettere om pasientene bare er neddopet, sant?

I det øyeblikket jeg satte føttene mine på BUP ble jeg satt på antidepressiva. Før jeg hadde fått diagnosen depresjon. Det var ikke snakk om å prøve seg frem, denne medisinen måtte jeg love å stå på minst en halvt år, vi måtte opp i full dose før virkningen kunne måles. Bivirkninger snakket ingen om. Så når jeg ble hundre ganger mer suicidal og ikke klarte tenke konsekvenser skruddes bare medisinen opp mer. At jeg prøvde ta livet mitt titt og ofte ble bare sett på som et tegn på oppmerksomhet. Ingen sa til oss at det kunne skyldes medisinen. Så ble jeg sykere, jeg skiftet antidepresiva, igjen og igjen, det var det de hadde å tilby. Flere timer i uken var umulig, det var ikke kapasitet. Medisiner foran behandling.

I det øyeblikket jeg begynte å åpne opp om stemmehøring fikk jeg beskjed om at jeg kunne eller ja, burde ta imot antipsykotika. Samtidig sa de at jeg ikke var psykotisk. Så selvfølgelig tok jeg ikke imot, jeg har da aldri villet ta mer medisiner en jeg må. De kalte meg da ”ikke samarbeidsvillig”

Så kom jeg til Valen. Jeg var så dårlig at jeg ikke orket eller klarte bry meg om hva de putta i meg. Jeg nikket, tok tablettene. ”Psykotisk, ikke realitetsorienter, suicidal, fare for seg selv” de tok alt jeg hadde på rommet, satt fastvakt på meg. Ga meg mer og mer beroligende, større og større doser med antipsykotika og antidepresiva. Sovetabletter, betablokkere for bivirkningen ekstremt høy puls. Jeg klarte ikke snakke sammenhengende, klarte ikke skrive, sovnet over alt. Det ble bedre når jeg skriftet avdeling og fikk ny behandler, når noen så at jeg faktisk ikke var meg selv med alt dette i kroppen, Men jeg tok vel rundt 3-4 ulike antipsykotika mesteparten av tiden jeg var innlagt der. Og i løpet av de nesten fire årene tror jeg at jeg fikk tilbudet om beroligende nesten hver dag, det behøvde ikke være noe galt en gang, noen brukte det bare så jeg ikke skulle vurdere å skade meg.

Og nå ligger jeg strak ut i sengen min på dag 7. Jeg opplever ekstrem utmattelse, og klarer knapt stå eller sitte oppreist uten å ville besvime eller kaste opp. Ingen vet helt hvorfor, men saken er den at jeg har sluttet på mange sterke medisiner, og nå lurer behandler på om det kan være bivirkninger som trer frem som har vært skult på grunn av alle medisinene mine. Jeg driver med en rask nedtrapping av den medisinen vi tror skylder det verste, men jeg vet at da kommer nok 6-7 uker med abstinenssymptom, som alltid når jeg slutter på medisiner jeg har stått på lenge og med store doser. Og selv om ingen vet så tenker en at det kan være jeg blir liggende her en god stund. Det er vondt, det er vondt å kjenne på alle ettervirkningne. Alle de kroppslige endringene. Det er vondt å være så fysisk dårlig som jeg er nå, mest sannsynlig på grunn av år etter år med medisiner. Det er ingen som forteller om dette, det er ingen som sier at hele kroppen din stritter i mot når du prøver få ut alle kjemikalene. Du blir avhengig av medisiner som andre mener du trenger, og som du egentlig ikke har noe du skulle ha sagt noe om. Fordi ”de vet best”. Bare det faktum at jeg slutter å ha hallusinasjoner når jeg fjernet antipsykotikaen sier jo sitt.

Det vonde med medisiner er at de kurerer ikke, de demper. Og de demper ikke bare symptomer, de demper den du er. Store deler av psykiatrien pøser ut med medisiner, skriver en resept og tenker de har gjort en god jobb. Når jeg ble satt på antipsykotika sa de det var fordi de ville snakke med den ekte meg. Men jeg var jo der, jeg var jo Maria selv om jeg var psykotisk. I dag skulle jeg ønske jeg ble behandlet uten medisiner, at de kunne jobbet med de underliggende problemene som utløste psykosen min. Fordi penger skulle spares, og jeg skulle dempes, så ble de neste 5 årene fylt med psykose og psykosesymptom. Psykose som bivirkning. Medisiner som skulle dempe noe som var der naturlig etter 4 år nesten uten søvn. For alle kan bli psykotiske under de omstendighetene. Det er de jævligeste årene i livet mitt.

Jeg tenker ikke noe stygt om Valen, de aller fleste som jobber der er fantastiske mennesker, som hjalp meg gjennom en veldig krise. Jeg er sint på helsevesenet som jobber på denne måten, som lærer opp på denne måten. Jeg er sint på regjeringen som kutter og kutter i tilbud, som ikke tenker på personer, men penger. Alltid penger. Medisiner er godt å ha, og det hjelper mange, og mye har også hjulpet meg. Men en må se personen, personen bak medisinene. Det er så viktig å ikke gi medisiner for å slippe å håndtere noe, ikke demp ned alle følelser med beroligende, det er ikke rett. Se mennesket, alltid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..