Drømme, leve, nyte

Jeg drømte lenge om det, å kunne smile på ekte. Jeg så på alle rundt meg og lurte på om det gikk å være så glade som de så ut som de var. Jeg fant til slutt ut at det ikke kunne være mulig. For det skal heller ikke være mulig å være så deprimert som jeg var, så lenge. Eller ja, alvorlig deprimert i 9 år, en depresjon som kaltes kronisk, en depresjon jeg aldri trodde jeg skulle komme meg ut fra. Som psykiatrien ga opp å prøve bedre etter utprøving av elektrosjokkbehandling og samtlige antidepressiva som var på markedet, flere ganger.

Når ting begynte lette litt i fjor fikk jeg endelig kjenne på ekte glede, jeg fikk kjenne at depresjonen slapp taket litt, og jeg fikk oppleve å smile på ekte. Og selv om det siste året har vært veldig opp og ned, og jeg til tider har vært langt langt inne i depresjonen, så har jeg kjent på glede. Denne sommeren har jeg hatt det så bra at jeg nesten eksploderer av lykke. For jeg setter sånn pris på det, at jeg kan smile på ekte gjør meg så glad at jeg inni mellom gråter noen tårer for det. Ingen kan forstå hvor mye det betyr for meg. Jeg trodde ikke og psykiatrien trodde ikke at jeg kunne bli frisk. Vi trodde depresjonen skulle måtte følge meg hele livet. Ikke alle, heldigvis var det noen som trodde, som ga meg håp, men stort sett ble den bare kategorisert som alvorlig og kronisk. Det bare var sånn.

Så når jeg nå sitter på flyplassen, etter Danmarks-tur med en av mine beste venner, så sitter jeg her å smiler. Sommeren i år har vært tid med familie, tid med venner, ferie, glede, latter og smil. Og jeg ser ikke på det som en selvfølge, for jeg vet det ikke er det. 12 år, av mitt 23 år lange liv har jeg vært syk. Jeg er ferdig nedtrappa på 1 av 2 antipsykotika, og for første gang på hvertfall 5 eller 6 år så hører jeg ikke stemmer. Og det er sykt å tenke på. ”Du må nok lære deg å leve med de” har behandlerene mine sagt de siste årene. For ingen medisin tok de, og jeg var inni en verden med hallusinasjoner og kaos som ingen klarte hjelpe meg ut av. Men psykosen min kom som et resultat av ekstremt press uten å få hjelp i så mange år, og på toppen av det nesten ingen søvn over flere år. Og når jeg da ble lagt inn på grunn av at jeg var psykotisk, så ble jeg satt på ekstremt mye medisiner for å dempe kaoset. Og de medisinene har opprettholdt symptomene. For det er det som er med medisiner, de har av og til bivirkninger som er akkurat det du skal få til å forsvinne. Litt som at ibux kan gi hodeverk. Og da har jeg stått på veldig høye doser med antipsykotika i 4,5 år, og når jeg nå da begynte nedtrappingen forsvant også stemmene og skikkelsene mer og mer.

Og ja, nå har jeg hatt flere uker uten stemmer. Og jeg har hatt flere måneder der jeg har hatt det BRA. Jeg er ikke frisk, og jeg har mine ting å deale med, men det er så mye bedre. Å oppleve at å leve og bare være, kan være godt, det trodde ikke jeg at jeg skulle få lov til igjen. I stede for å gråte sammen med meg fordi ting har vært så grusomt vondt, har jeg nå opplevd at støtteapparatet gråter sammen med meg, fordi jeg er bedre.

Livet altså, takk for at du viste meg at ting ikke bare er mørke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..