Du er kronisk deprimert

Første gang noen kalte meg for kronisk deprimert la jeg ikke så mye i det. Jeg viste jo at det var sant, jeg hadde tross alt slitt med alvorlig depresjon i mange år. Den gangen var det ikke så mye snakk om fremtid, jeg klarte ikke forholde meg til den, og de sa heldigvis ikke til meg at dette kunne vare og vare, dette var kanskje noe jeg måtte lære meg å leve med. Nå, mange år etterpå, er begrepet kronisk mye verre å forholde seg til. For mener de virkelig at jeg alltid vil være deprimert? At jeg aldri vil kunne komme meg helt ut av det? Må jeg lære meg å leve med svingninger, svingninger som kun går på om jeg har det jævlig, eller litt mindre jævlig. Må jeg lære meg å alltid føle meg trist, å nesten aldri klare være glad på ekte?

Svingningene jeg har nå er kraftigere. For jeg har kjempet  og kjempet for å komme meg bort fra depresjonen. Men det betyr også at fallet er kraftigere, at jeg slår meg omtrent ihjel når jeg lander på den harde asfalten. I gode perioder opplever jeg å kunne smile på ekte, og jeg kjenner på glimt av glede. Jeg er fortsatt deprimert, og jeg er fortsatt langt nede, men det er overlevbart, den delen av depresjonen kan jeg kanksje klare lære meg å leve med. Men så har du den delen som har innhentet meg nå. Den veldig alvorlige depresjonen, med ingen livslyst, ingen krefter, der jeg ikke orker å kle av meg når jeg skal sove, der dusjing er et maraton. Der jeg ikke klarer sette i gang med en eneste aktivitet, for kroppen protesterer og jeg gråter med tanken på å gjøre noe som krever krefter. Krefter jeg ikke har.

”Gladjenta vår”

”solstrålen”

”Er så godt å se deg, du stråler”

Dette var meg før, men for de fleste er det fortsatt meg. For jeg viser ikke depresjonen min til noen, jeg smiler, jeg lager liv, jeg finner på ting. Jeg har alltid vært slik, hun som sprer glede, hun som er utadvendt, hun som sprudler. Etter jeg ble utskreven fra valen ble presset på at jeg skulle ha det bra større. Jeg hadde jo vært der i 4 år, jeg måtte jo være kvitt den depresjonen nå. Problemet er bare at den er den enda. Jeg har lært meg flære måter å håndtere det på, men depresjonen er der, den er det. Og det er vondt. Det er vondt å kjenne på at du ikke har lyst å leve. For det er jo noe av det mest grunnleggende hos oss mennesker, at vi vil leve.

Jeg har en veldig kompleks sykdomshistorie, så depresjonen min er ikke så lett å behandle. Jeg har prøvd de aller fleste antidepressivene som finnes, noen opp til flere ganger. På det verste ble jeg sendt til Haugesund for å få ECT (elektrosjokk) behandling. Noe som var traumatisk, vanskelig og som heller ikke hadde noen effekt. Så da står du der, har prøvd alt som er å prøve, og konklusjonen er kronisk alvorlig depresjon. Du knuses litt da, når overlegen sier til deg at vi kan ikke gjøre mer. Du må bare ”deale” med det.

Det skal sies at jeg gir meg ikke her. Akkurat nå må jeg ha mennesker rundt meg som kan tro for meg og kjempe sammen med meg. Men kjempe det skal jeg. Jeg vil vise de som har gitt med alle mine kroniske diagnoser at jeg kan komme meg ut, at jeg skal vinne, og ta tilbake livet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..