vondt vondt vondt

Jeg vrir meg i senga, kroppen min går i høygir. Jeg spises opp av smerte, psykisk smerte, smerte som ingen smertestillende kan ta. Jeg gråter, hikster ned i puta mi, slår rundt meg. det gjør så hinsides vondt at jeg ikke kan beskrive det. Det er som om noe verker noe helt intenst, og ingenting hjelper. De siste ukene har det vært slik hele døgnet. Jeg får ikke puste, hikster etter luft, og lurer på når det skal ta slutt. Vil det noen gang ta slutt? Jeg får flashbacks etter flashbacks. Et angstanfall avløser det neste. Det er nå jeg skjønner diagnosen komplekst post traumatisk stress syndrom. Selv om den er høyst virkelig hver dag, er det når den virkelig blomstrer jeg skjønner sammenhengen den har med alt jeg sliter med. For PTSDen blomstrer, den blomstrer virkelig. Alt jeg har vært igjennom av behandling, alle ting som har blitt traumatiske, ulykken, sykehus, tvang, alt henter meg inn igjen. Alt hjemsøker meg, og gjør at jeg sitter her, helt utmatta, uten krefter til noe.

Og da passer det jo supert at jeg er på rehabilitering, 8 timer hjemmefra. At jeg ikke har behandlerne mine, at jeg ikke bare kan ringe vakttelefonen og så kommer det personal opp for å sitte med meg. Jeg har trygge folk her også, men de er ikke alltid her og de er ikke alltid tilgjengelige, og jeg blir sittende alene hele dager. Med altoppslukende angstanfall og kaos som jeg tvinger til å bli inni meg. Jeg får ikke puste.

Virkeligheten min er så langt i fra den virkeligheten som jeg viser de andre her at jeg har. For når jeg er med andre så smiler jeg, jeg ler, jeg snakker og jeg er med. Jeg viser ingen denne siden av meg, jeg hverken vil eller tørr. Jeg holder meg for meg selv når jeg kjenner jeg ikke klarer smile mer, for jeg vil ikke at noen skal vite, at noen her skal være bekymret også. Men jeg vet at om jeg hadde snakke med en sykepleier, og jeg hadde sagt rett ut alt som er ille nå, så hadde de lagt meg inn. Jeg makter ikke forholde meg til at folk rundt meg nå også har begynt å snakke om innleggelse. At andre er bekymra, og at de sier at ting jeg tar opp og sier er alvorlige. Veldig alvorlige. Jeg dissosierer, i dag ble det nesten farlig. Og jeg blir skremt, men samtidig ikke. For jeg er så sliten, at hva er poenget i dette?

Jeg er så utmatta at jeg har døgn der jeg sover 17 timer. Jeg har nesten ikke gjort en ting etter jeg kom hit, og likevel er kroppen tung som bly. Likevel er alt jeg vil å sove. Det går ikke bra. Når jeg er så langt nede som nå, så er det ikke noe liv. Det er smerte, ren og skjer smerte. Men det vil ikke være slik for alltid, jeg må huske det, Maria, det blir bedre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.