Redsel

Du ser ut i luften, lurer på hvem du prøver lure, eller om den du prøver lure, egentlig er deg selv. Det er tungt, tunge mørke tanker, tanker som ikke bare er tanker. Men som er både følelser og stemmer. Kaos. Fullstendig kaos. Jeg gråter meg i søvn, vrir kroppen rundt, mens den indre smerten er så sterk at jeg ikke får puste. Tårer, salte varme tårer som renner nedover kinnet og ned i hodeputen. Klarer ikke sette ord på det, det nærmeste blir at jeg er sliten, så grusomt ufattelig utmatta og sliten.

Jeg gisper etter luft, angsten forteller meg at jeg er i livsfare. Hvert minutt jeg er våken er jeg i livsfare. Og i de uendelige marerittene på natta. Jeg snur meg etter lyder ingen andre hører, lurer på hvorfor ingen reagerer. Har angst for å spise, for å snakke, for å være. Alt skremmer meg. Så da faller jeg ut, eller dissosierer. Jeg kobler ut alt rundt meg og i meg, forsvinner ubevist inn i en tåke der jeg verken er eller ikke er.

Denne veien har jeg gått mange ganger før. Den veien der dette går i en nedgående spiral, der jeg ender opp så dårlig at jeg ikke klarer ta vare på meg selv. Så dårlig at jeg ikke vet om den som snakker til meg er ekte eller synshallusinasjoner skapt av hodet mitt. Så det er kanskje ikke så rart jeg blir redd når utmattelsen kommer til det punktet den har kommet til nå. Det er kanskje ikke så rart at jeg frykter mørket, når jeg har holdt på å drukne i det så mange ganger.

Så jeg sitter her, med en kropp som prøver slappe av. Men som jeg ikke lar slappe av, for jeg er så redd at om jeg gir slipp på kontrollen, så faller jeg. Jeg tørr ikke legge hodet på puta, for jeg vet ikke hvordan jeg våkner opp i morgen. Om dagen da er som i dag, tung med overlevbar. Eller om jeg våkner opp til et kaos jeg ikke kan håndtere. Jeg er redd for de endeløse marerittene som gjør at jeg våkner opp gjennomsvett 10 ganger i løpet av natten. Jeg er redd for det marerittet som jeg har vært igjennom så mange ganger.

Jeg tror ingen forstår omfanget av ordet sliten. Hva det ordet innebærer for meg. For ja, jeg er fysisk sliten, det er tungt å bevege seg og vondt å holde seg våken. Men det er hodet mitt som er mest slitent. Det er det som gjør at jeg ikke har krefter til å takle det jeg vanligvis takler. Og det er det som er så skummelt, når du er syk og vanligvis går igjennom vonde og skikkelig vanskelige ting hver dag, men så har du ikke lenger forsvarsmuren til å klare det. Jeg er redd. Jeg trenger at jeg får en pause nå og klarer komme meg på beina igjen, uten fallet. Vær så snill, la meg slippe det fallet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.