En vandring i ambivalensen

Jeg føler det blir så feil og si at jeg velger recovery, for jeg har gjort det så mange ganger nå. At det blir feil og si at jeg velger livet, når jeg gang på gang faller. Men det finnes like mange (og kanskje flere) grunner til å velge recovery, som det finnes grunner til å velge å bare la alt gå til grunne.

Jeg har en indre demon som forteller meg hvor grusomt egoistisk jeg er når jeg spiser, som sier at alle tenker at jeg ikke fortjener mat. Jeg selv prøver tenke jeg er verdt det, at jeg fortjenner mat som alle andre. At jeg er verdt at det blir brukt resurser på meg. At jeg er verdt noe, på tross om jeg spiser eller ikke, at ikke min verdi måles ut fra tall og størrelse. Men når du har hatt en spiseforstyrrelse i nesten 12 år, blir alt så inngrodd. Alle tankene rundt mat og kropp, alle følelsene rundt metthet og sult. Jeg vet tankene mine ikke er rasjonelle, men likevel er det den største sannhet for meg.

Jeg har prioritert bort timene på ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), for jeg har ikke orket eller villet ha fokus på spiseforstyrrelsen. For spiseforstyrrelsen har tatt så mye plass, at det ikke har vært plass til noen andre. Det har ikke vært mulig å snakke fornuftig til den, og det har hvertfall ikke vært mulig å gå til mennesker som jobber aktivt med å overvinne den. Men nå kjenner jeg at jeg er sliten. Hele kroppen skriker, for jeg klarer ikke få i meg nok mat. Hadde jeg ikke vært sammen med andre som spiser, så hadde jeg ikke spist i det hele tatt. Og det skremmer meg, at jeg bor alene, og nesten ingen vet hvor ille det er. At jeg kan velge bort nesten alle måltider. For ingen oppdager det, og de som spør, får ikke vite. Jeg hater, virkelig hater å lyve, men det blir jo realiteten når noen spør om jeg har spist. For jeg klarer ikke si at det får jeg ikke til.

Skam. Ambivalens. Følelser. Klarer ikke snakke om maten fordi skam. Klarer ikke endre på noe, fordi jeg klarer ikke beholde kampviljen som kommer en sjelden gang. Klarer ikke følelsene mine, så jeg bedøver de med å ikke spise. Jeg har så lyst å bli frisk, så inderlig mye. Men jeg klarer ikke tro på at det kan skje, jeg finner ikke håpet som jeg så sårt trenger. Mat, at noe så grunnleggende kan bli så vanskelig. At hele livet kan dreier seg om at du ikke skal spise, når mat er noe du MÅ ha.

Jeg var på ROS idag, det var det som rullet i gang hele dagens tenkemaraton. En samtale der spiseforstyrrelsen blir litt blottlagt. Der mine sannheter blir satt litt på prøve. For i mitt hodet er det mye kaos, laget av spiseforstyrrelsen og stemmer. En salig blanding av alt jeg ikke får lov til og alt jeg må gjøre. Der det går på repeat fra jeg står opp til jeg legger meg at jeg IKKE må spise. At jeg ikke fortjener mat. Og det er tungt å stå i det. Å hele tiden få høre at det du bør gjøre, ikke er lov.

Men jeg velger recovery, jeg velger å ta steget et skritt videre, og fortsette mot det målet jeg har satt meg! Jeg skal prøve, som så mange ganger før, å overvinne matkaoset. Jeg velger å kjempe, på tross alle som har sagt at jeg aldri vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. For det ER mulig. Det må være mulig. Jeg vet det er sikker 67 gang jeg sier dette. Jeg har prøvd xx antall ganger å bli frisk i løpet av desse 11 årene. Men jeg må bare fortsette fremover og håpe at det er denne gangen jeg skal klare det. At denne gangen skal jeg vinne. Livet er ikke rett opp eller rett ned. Recovery er ikke rett opp og ned. Men jeg går på frem. Jeg har lært meg å leve igjen, etter så mange år med sykdom har jeg nå et liv som er så mye godt å friskt i. Og det er himla godt!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..