Håp, meg mot verden

Jeg vander rundt i en forvirrelsestilstand.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, hva jeg skal føle. Noen dager er gode, der jeg har litt energi og føler at dette skal jeg klare. Noen dager er jeg bare borte, helt inni tankekaos og fortvilelse. Jeg er sliten, det er nok det verste. Sliten av å kjempe en kamp som ingen andre ser. Sliten av at det jeg elsker (og de jeg elsker) sliter meg ut. Ikke fordi de gjør noe galt, tvert imot bare støtter de, men fordi jeg nesten ikke tåler noen inntrykk før hodet blir til grøt og jeg faller ut. Jeg vil så gjerne gjøre alt jeg drømmer om, absolutt ALT, men så vet jeg at det går ikke. Jeg kan ikke reise på krevende turer nå, jeg kan ikke gå på skole nå, jeg kan ikke jobbe nå, jeg kan ikke være med folk hver dag slik som det er nå. Jeg må prioritere, jeg må vite at jeg mentalt er sterk nok til å gjennomføre. Det blir til at jeg prioriterer familien og de nærmeste vennene mine. Og det er kjipt, for det er mange flere mennesker jeg vil være med, møte og oppleve ting med. Men så går det ikke.

Jeg synes det er vanskelig å si nei til ting. For er det noe jeg vil her i verden, så er det å være med. Jeg elsker felleskap, jeg elsker mennesker, og jeg er egentlig skikkelig sosial. Da blir det ekstra krevende når du har behov for hvertfall 2 timer søvn midt på dagen. I går var jeg ute hele dagen, slalåm kjøring og felleskap. Og jeg la meg klokka 20 når jeg kom hjem, som vil si egentlig klokka 19 da, ettersom vi stilte klokka i helgen. For selv om jeg har det kjempegøy, så tapper det ut absolutt alt av krefter. På slutten av en dag er jeg ofte så sliten at jeg får fysisk vondt. Det er som om du har influensa, hele kroppen verker. Og å ha det slik hver dag er kjipt. Jeg ønsker jo bare å kunne fungere, er det så mye å be om?

”du er både bra nok, sterk nok, og god nok” spilles det fra høyttalerne. Ingebjørg Bratland synger ”ingen som du”. Jeg prøver bygge meg opp, høre på gode tekster, sier til meg selv at jeg er bra nok, uansett. For jeg føler meg ofte liten, liten og ubrukelig. Det er vondt å ikke kunne være den støtten jeg ønsker å være. Men så gjør jeg jo så godt jeg kan. I dårlige perioder må jeg bare bite tenna sammen, og kjempe videre. Jeg vet jeg vil få hodet opp fra vannet snart. Jeg må lete frem håp fra den innerste mørke kroken i hjernen, fortelle meg selv at jeg er verdt det, at det blir verdt det. At en dag skal jeg ha overskudd til å være den jeg vil være.

Jeg lar ikke sykdom definere meg. Jeg er på ingen måte sykdommen min. Men jeg velger å være ærlig om hvor tøft det er når det står på. For det er tøft å kjempe hver dag for å ikke falle i sammen. Det er tøft å stå i alle følelsene som dukker opp når jeg tar friske valg. Det er vanskelig å takle skammen jeg får av spiseforstyrrelsen og stemmene. Men det er så viktig å klare tenke at det skal bli bedre, for det skal det bli. Det har jeg bestemt.

Jeg

Skal

Vinne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..