Who am I

Who am I, that the lord of all the earth
Would care to know my name
Would care to feel my hurt?
Who am I, that the bright and morning star
Would choose to light the way
For my ever wandering heart?

Jeg er kristen. Jeg tror på en gud som skapte verden, mennesker og livet vi har rundt oss. Jeg tror på et liv etter det livet vi lever på jorden. Jeg er vokst opp med å nesten ha bedehuset som min andre hjem, og det felleskapet der har betydd veldig mye for meg. Når jeg begynte på skolen begynte jeg også å reise på leir, og der var jeg deltaker (og leder) til jeg var godt inn i ungdomsårene mine. Jeg lærte oppover mye om Gud, om hvem han var, om hva han har gjort. Det var godt å ha en slik person å tro på, som også ga meg, som et litt usikkert barn, en trygghet. Det jeg derimot lærte lite om, var tvil, tvil og usikkerheten rundt livet, døden og sykdom. Sykdom som etterhvert tok over hele livet mitt.

”Det er en synd å kutte opp kroppen sin” ”Du kommer ikke til himmelen om du tar livet av deg” Hvordan skal du som 16 åring ta innover deg de ordene. Når du både kutter opp kroppen din og har prøvd å forsvinne fra alt. Når du har trodd på en god Gud fra du kunne tenke selv, til nå, nå som livet ikke ga deg noe lenger. For grunnen til at jeg skadet meg og ikke ville leve lenger, var at alt var så kaotisk og vondt. Det var en smerte jeg ikke klarte stå i. Og å så få beskjed om at dette var synd, gjorde at jeg ikke viste om jeg ville være kristen lenger. Jeg begynte å tvile, begynte å stille spørsmål rundt det som hadde vært grunnmuren min. For hvordan kunne det finnes en god gud, når jeg levde med ekstreme smerter hele døgnet, var blitt så syk psykisk at jeg var inn og ut psykiatrisk, og så satt Gud satt der med all makt i verden og ville ikke hjelpe meg. Jeg følte meg sviktet, jeg følte meg lurt.

 Jeg møtte etter hvert mennesker som sa jeg måtte tro mer, be mer, da ville jeg bli frisk. Jeg fikk vite at det var bønnegrupper rundt om i hele landet som ba for meg. Alt jeg klarte tenke var at da tror jeg ikke sterkt nok, for når alle ber for meg, og jeg ikke blir bedre, da må det jo være noe galt med min tro. For alt jeg hørte var at jeg måtte legge livet mitt til Gud, da ville alt bli bra. Så jeg begynte å tvile mer, for jeg ble ikke bedre, jeg ble sykere. Og til slutt trodde jeg nesten ikke mer. For hvordan kan det finnes en gud når det er så mye smerte og krig i verden?

Jeg sluttet å høre på lovsang, sluttet å be. Jeg vet ikke om jeg sluttet helt å tro, men jeg tvilte, og jeg ville ikke forholde meg til Gud. Det var noe jeg ikke snakket med noen om, jeg turte ikke. Jeg var redd folk skulle dømme meg. Troen min var en del av identiten min, og jeg følte jeg mistet en viktig bit av meg selv. For hvem var jeg, i det store og hele, hvem er jeg?

I am a flower quickly fading
Here today and gone tomorrow
A wave tossed in the ocean
A vapor in the wind
Still you hear me when I’m calling
Lord, you catch me when I’m falling
And you’ve told me who I am
I am yours

Jeg fant mye trøst i disse ordene. Og etter hvert, etter turbulente år med mye tvil og mye skam, begynte jeg å høre på lovsang igjen. Jeg klarte til og med å be en liten bønn. Jeg tvilte fortsatt, men etter en kapellsamling på sykehuset, skjønte jeg at jeg tror egentlig det er en som har båret meg gjennom den verste stormen. For at jeg var i livet etter alt jeg har utsatt meg for, alle forsøkene på å ende alt, alle tankene som førte til handling, var et lite mirakel i seg selv. At jeg nå sto med føttene plantet i bakken, og hadde kontroll på hodet mitt, var noe jeg ikke hadde klart alene. Jeg vet det kanskje er vanskelig å forstå om en ikke er religiøs, men jeg følte for første gang på flere år en ro, endelig en ro i kroppen. Religion var fortsatt et sårt og vondt tema, men nå kunne jeg si jeg tror jeg tror.

Jeg husker jeg snakket med mamma, og så sa jeg at jeg lurte på om jeg kom til å komme til himmelen, og hvordan jeg kunne vite at jeg trodde. Det var og er fortsatt vanskelig, jeg er fortsatt litt redd for at jeg ikke tror nok. Men jeg prøver å finne trøst i det at så lenge jeg kan si at jeg tror på gud, så tror jeg nok. At det ikke handlet om å tro sterkt nok, eller rett. At selv om jeg tviler inni mellom er det greit, at det bare er et bevis på at jeg tror. For uten tro finnes det ikke tvil.

2 kommentarer om “Who am I

  1. Du er sterk Maria. Jeg heier på deg. Bare fortsett og tro.
    Utrolig bra skrevet av deg. Var veldig rørende å lese dette.
    Men som sagt bare fortsett å tro, og ikke gi opp.
    Klem Cecilie

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..