Jeg er meg

Jeg puster, inn ut inn ut. Avspenning, meditasjon, mindfullness. Jeg prøver slappe av, i en kropp som alltid er i forsvarsmodus, i en kropp der angsten gjør skuldrene skyhøye og pulsen raser. PTSD, kompleks post traumatisk stress syndrom. En sykdom som gjør at det er vanskelig å håndtere alt som har vært, som gir marerittmaraton, som gjør at angsten alltid er der. Jeg tror jeg har hatt den letteste januar siden ulykken, med tanke på PTSDen. Det betyr ikke at den har vært lett, men marerittene har ikke vært like grusomme, flashbackene ikke like mange. Og det er godt, det er godt å se det går den veien.

Jeg var syk i veldig mange år før jeg fikk diagnosen kompleks PTSD. Det ble ikke snakket om, traumene skulle forsvinne om vi ikke snakket om dem. Men når diagnosen først kom, mener behandlere at alt utenom spiseforstyrrelsen kan legges under den diagnosen, som bi diagnoser.  I starten trodde jeg det kun var ulykken som skapte trøbbel, for det var den som ble til flashbacks. Men etter hvert innså jeg at det var mye mer bak den diagnosen. Det var hvordan jeg var blitt behandlet i systemet, der jeg ble prøvekanin og et innteresant objekt. Der jeg ikke var Maria, men CRPS. Det var alle timene i ensomhet mens smertene herjet. Det var hvordan jeg mister person etter person som hadde vært en del av livet mitt. Det var alle de små tingene, som til sammen ble noe stort.

Jeg snakker ikke så mye om det som har vært. Det er vondt, for jeg vet at hadde jeg blitt tatt på alvor, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Veldig mye av det første året etter ulykken er mørkt, jeg husker bare bruddstykker. For det var så mye smerte, både inni og utenpå meg. Det var opptrening som var traumatisk i seg selv, der jeg ikke fikk snakke om smertene med noen.

Jeg velger å håpe at livet, som har stått på vent i 9 år, skal begynne igjen snart. At jeg kan legge til siden sykdom og leve litt. Jeg håper jeg kan lære meg å takle smertene, takle traumene, takle livet uten vonde mestringsstrategier. For jeg er så mye mer en bare sykdom! Jeg vil ikke bli assosiert med sykdom, derfor er er det så viktig for meg at folk kan bli kjent med meg, før de blir kjent med sykdommene mine. Slik at de kan lære meg å kjenne som frisk. Det er ikke så lett her, ettersom folk lure på hvorfor jeg er her, og det blir naturlig å snakke litt sykdom inni mellom alt det andre. Men det er viktig for meg, for jeg er faktisk Maria, jeg er ikke CPRS eller PTSD. JEG ER MEG.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.