3286

9 år, 3286 dager siden livet mitt ble snudd på hodet. 3286 dager i smertehelvete, 3286 dager der jeg har hatt så vondt at det har vært vanskelig å være meg. Det er vondt. Det er veldig vondt. Livet skulle ikke bli slik, jeg skulle leve, utdanne meg, få familie, være med venner. Og så sitter jeg her da, på rehabilitering, med en skade som skjedde for 9 år siden. Med en skade som ble et smertesyndrom, som ble kroniske nervesmerter, smerter som skulle følge meg hele livet. Og jeg vet at det som skulle være ungdomstida, den ble brukt på sykehus. Hos leger, spesialister i Oslo, smerteklinikker, legevakter og så hos psykolog og på psykiatrisk. I stede for juleballet i 8 klasse var jeg på Haukeland. I stede for juleballet i 10 klasse, satt jeg hjemme og gråt av smerter. I stede for å danse satt jeg på sidelinjen og savnet det, eller så danset jeg og var bundet til krykker i en uke etterpå.

Jeg sendte melding til mamma i dag. ”Da e 9 år sio idag, 3286 daga. Da e vondt” Hun svarte at hun viste, at hun også synes det er vondt. Jeg trengte ikke si mer en det, vi har ikke snakket om det i dag, at det er merkedag, men hun vet, hun viste. Tror det er litt vondt for alle som er rundt meg også, at ting ble som de ble. Det er ikke bare bare det å være pårørende heller. Det har påvirket og vil påvirke familien min, forhåpentligvis mindre og mindre, men jeg vil aldri bli frisk, og det kommer alltid til å være der. Minstesøster har aldri kjent meg som frisk, men er vel likevel den som ser meg som friskest, som tar dette som om det skulle vært helt normalt. Og for henne så er det helt normalt.

Jeg prøver skape meg et mest mulig normalt og godt liv. Normalt vil det vel aldri bli, og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om å være helt a4, men litt normalitet er godt. Litt rutiner, litt folkene en skal ha rundt seg. Nå handler det om å holde ut, om å kjempe seg opp igjen. Så skal det handle om å ha det bra, jeg skal klare å komme meg til det punktet at det går bra, at jeg har det bra. Og jeg har det jo bedre, jeg takler ting på en helt annen måte en før. Jeg har kjemper som en superhelt for å takle kaoset uten spiseforstyrrelsen og selvskadingen, og det går så mye bedre en på mange år. Jeg er takknemlig for det, virkelig.

Noe av det som har gjort de siste dagene veldig gode er at jeg skal få meg katt. JEG SKAL BLI KATTEMAMMA! Jeg smiler rundt, for jeg er så glad for det. Kommunen sa ja til at jeg skulle få ha katt, selv om jeg ikke har lov til å ha det i leiligheten(kommunal leilighet blabla). Og nå, når jeg kjenner angsten komme snikende og tristheten kommer, så tenker jeg på det. At nå får jeg en som er avhengig av meg, som jeg må holde meg oppe for. Jeg vet det blir bra for meg, som i virkelig bra for meg.

Vond dag, men jeg har gjort mye fint i dag. Og mange av menneskene her er veldig fine mennesker.  Takknemlig, tross alt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.