Livbøyer

Det er ikke til å legge skjul på at de siste ukene/månedene har vært tøffe. Veldig tøffe. Jeg falt ned i et mørke jeg trodde jeg hadde kommet meg ut av. Jeg fikk igjen kjenne på hvor ubeskrivelig vondt det er å være fanget i en verden med en depresjon som lammet og stemmer som skriker inni hodet. Å forsøke å holde seg oppreist når alt inni deg rakner, er veldig tøft. Det som kanskje var mest skremmende var hvor fort det gikk på ned. Fra å ha det bra, til å ligge i fosterstilling, totalt lammet og i full panikk, på bare noen dager. Jeg føler meg naiv som faktisk trodde det verste faktisk var over, men samtidig må jeg bevare håpet (evt la noen andre bære det) og tro at jeg en dag kan bli helt frisk. Jeg måtte nyte det når jeg hadde det bedre, og jeg kunne få tro at det skulle være slik, selv om det ikke stemte. Jeg var kanskje ikke naiv, kanskje klare jeg faktisk tenke at det går over, slik det forhåpentligvis skal.

 

Oppi dette har lysglimtene blitt enda viktigere. Det som har klart å lyse sterkere en depresjonen har vært livbøyer å holde seg fast i. Og det har vært en del av de, heldigvis. Jeg har fått være med som erfaringsformidler flere ganger, og det gir meg så sykt med pågangsmot. Det gjør at jeg tenker at kanskje ikke de siste ti årene har vært bortkasta, kanskje kan jeg gjøre en forskjell for noen andre som blir syke. For er det noe jeg har kompetanse på, så er det hvordan det er å være syk. Hvordan det er når systemet svikter og du blir en kasteball, hvordan det er å faktisk få hjelp, og ikke minst å vite hva som hjelper. Så når jeg sitter i en gruppe og bidrar, eller står foran mange mennesker og snakker om mine erfaringer, så kjenner jeg at jeg blir takknemlig. Kanskje ikke takknemlig for at jeg har vært så syk og fortsatt er ganske syk, men takknemlig for at jeg får muligheten til å fortelle, til å forandre. I tillegg har jeg fylt dagene mine med mye egenpleie, jeg har farget håret rosa fordi da føler jeg med bedre. Jeg har tatt meg tid til å hente meg inn, til å bare slappe av når jeg har kjent at ting har vært for mye. Og jeg har snakket, skrevet og formidlet mye.

 

Jeg har også brukt mye tid på behandling, på å jobbe med dette kaoset som egentlig er livet mitt. Det har blitt fulle dager, fulle uker, med alt fra fysioterapi til lege og psykologtimer. Jeg har ikke gitt opp, selv om det kanskje har vært det som har fristet mest. Jeg jobber beintøft hver eneste dag med å ta kloke, friske valg. Med å bearbeide og finne grunnen til at ting er som de er. For det er virkelig en påkjenning å være så syk som jeg er og har vært. Det å fylle opp livet sitt med timer der du skal motta behandling, der du skal åpne deg til nye mennesker som skal hjelpe, det er vanskelig, og det krever mye. Jeg håper jo jeg en dag kan si jeg er frisk, at jeg skal komme meg helt ut av dette. Og om jeg ikke kan bli frisk, at jeg kan ha det bra, fungere og få delta på ting som gir mening. Jeg håper jeg klarer å se meg selv som en resurs og ikke bare en som får og tar imot. Jeg tenker at en dag, en dag skal jeg føle meg brukbar. Jeg håper bare den dagen kommer raskt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..