03.12.2018

Når du synker til det absolutte laveste du føler du kunne gjøre. Når uroen i kroppen, angsten, smerten og kaoset blir for mye for deg å takle. Når du befinner deg i den sitasjonen du bestemte deg for 8 måneder siden å ALDRI komme i igjen. Når du føler verden raser rundt deg, at alt arbeidet har vært forgjeves. Du føler ingenting har noe å si lenger, for nå er alt ødelagt.

 

Endte opp på legevakten i går, etter litt for mange steintøffe dager der jeg ikke så noen utvei på noe. Blod, sting og skam. Mye, mye skam. Jeg skulle jo ikke tilbake til dette, jeg nærmet meg et helt år uten å skade meg. Det er vondt, og det er så skamfullt at å sende den meldingen, der jeg må skrive inn de ordene jeg hater over alt på jord. Jeg har skadet meg Jeg ble møtt veldig fint på legevakten, og det er jeg så vanvittig takknemlig for. For stord sjukehus er ikke akkurat den plassen jeg assosierer spesielt gode ting med. Legevakten der forbinder jeg med avvising, beskjeder om at jeg har lav smerteterskel, at smertene mine ikke er reelle. «Det sitter i hodet ditt» sa noen, og det å skulle gå tilbake dit, selv om dette er mange år siden, og dette er en annerledes situasjon, er vanskelig.

 

Det gjør vondt, dette livet som alle snakker om. Det gjør vondt og hver dag våkne til at stemmene herjer og du er lammet av angst. Ikke blir det bedre av at jeg sliter med å få i meg mat og at kroppen sliter med å holde følge med hodet mitt. Jeg er sliten, sliten på en måte jeg ikke klarer forstå selv. Sov lite i natt, selv med ekstra beroligende og sovetablett. Hodet mitt går i 500 km/t selv når jeg sover. Hodet mitt utspiller det ene scenarioet etter det andre når jeg egentlig skal sove, jeg går i forsvarsmodus og er bare redd.

 

Hvordan holde motet oppe? Hvordan fortsette når hver fiber i kroppen skriker du skal gi opp. Jeg vet ikke, jeg har ikke svarene. «Ta en dag av gangen, og når ikke det går, ta en time om gangen» Men når ikke en gang det går, når en time virker umulig, når du sitter fastfrosset og bare vil gi opp. Jeg orker ikke forholde meg til verden, til forventninger, til det friske. Og så gjør jeg det like vel, jeg er med på ting, jeg går ut, jeg er med venner og familie. Men jeg knuses, hele livet mitt er som et knust speil. Og jeg sliter, jeg sliter skikkelig. Jeg håper bare jeg snart kan se det ørlille lyset i enden av tunnelen. Jeg håper jeg kan få en jul som gir meg noe godt tilbake. Jeg håper dette blir bedre snart

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.