Kjemper min livs kamp

Jeg våknet med angst, panikkangst. Igjen. Dagen i dag ligger i en tåke, der jeg har vekslet mellom total håpløshet, og panikkangst. Der jeg har vært så nære å ødelegge 8 måneder skadefri. For når ting er så vondt, vil jeg bare bort, og jeg bryr meg ikke om konsekvensene om jeg skader meg. Jeg klarer ikke tenke at noen ville savnet meg om jeg forsvant, selv om jeg vet at mange er glad i meg. Det er vondt, det er vondere en noen annen smerte i hele verden. Jeg krøller meg bare sammen til en ball og får ikke puste. Angst er ikke farlig sier andre, men jo, for det fører til tanker, som fører til planer som potensielt kan være livsfarlige.

Jeg kjemper min livs kamp. Denne kampen er ulik tidligere kamper, selv om mye er likt. For denne gangen fikk jeg oppleve å ha det bedre over en lang periode før jeg falt. Jeg var begynt å planlegge fremtiden min igjen, og denne smellen er det vondeste som har skjedd på mange år. Jeg var ikke forberedt, og jeg har mistet alt håp i verden om at jeg noen gang kan bli frisk. Og det gjør så sykt vondt.

Jeg er sliten, utmattet, der jeg føler jeg ikke orker noe. Jeg jobber i mot, jeg trener, jeg baker, jeg går tur. Men det er så tungt, og en avtale i løpet av dagen gjør meg utmatta til jeg får hentet meg inn igjen. Og det er vanskelig når du har behandling og andre avtaler nesten hver dag hele uka, og ikke sover godt på nettene på toppen av det.

Jeg vil veldig gjerne være en motivasjon for andre, jeg vil kunne si det blir bedre. Og jeg har jo tro på det, at alle kan bli bedre. Men når jeg ikke klarer tenke det for meg selv, så føler jeg meg falsk når jeg sier det til andre. Selv om jeg mener det av hele mitt hjerte, at de kan bli friske.

Jeg tror ikke noen kan forstå hvor vondt det gjør, det å være kronisk syk. Å vite at du må leve med smerter resten av livet, og ikke vite om du noen gang vil bli frisk fra det psykiske kaoset. Nå har livet mitt bestått av å holde ut i 11 år, av leger, sykehus og speisalister i 9 år, av å være inn og ut av psykiatriske avdelinger og til behandling hos psykolog i 6,5 år. Det er tøft, og det er vanskelig å kalle det et liv. Det er å holde ut, det er å vente, det er å leve et liv der livet er satt på pause, men verden utenfor raser forbi. Jeg er sliten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.