drukner

Det gjør vondt. Langt langt inn i sjela vondt. Jeg sier til alle at det går, for det gjør jo det. Det går. Men det betyr ikke at det går fint, det betyr at jeg kommer meg gjennom dagene, at jeg kan føle på små glimt av glede, men stort sett, stort sett vil jeg helst ligge under dyna i fosterstilling og gråte. Jeg jobber hardt, jeg står opp hver dag og fortsetter. Jeg er med folk, planlegger ting og prøver snakke om kaoset. Men jeg føler meg så uendelig alene. Jeg står oppi en suppe av vonde følelser, av kaos og av stemmer som skriker, og jeg slipper ingen inn til det, det vondeste som binder meg fast under jorden. Jeg klarer ikke slippe noen inn, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne sette ord på noe som er så fælt og som gjør at jeg føler meg så fanget. Jeg klarer ikke sprekke hull på byllen av smerte, jeg bare drukner i den helt alene.

 

Det er ikke gøy å føle at du drukner, at du drukner og ikke får ropt etter hjelp. Jeg er så redd, jeg er livredd. Livredd for at det stemmene skriker skal bli realitet, livredd for kaoset som tvinger meg til å ikke snakke høyt. Det føles ut som det vonde inni meg har tatt bort ordene mine. Jeg kan si at ting er kaotisk, for det er de. Men å finne ordene som kan si hva som er galt, eller hvorfor det er vondt, det kan jeg ikke. Jeg kan sitte en hel behandlingstime og nikke og svare, uten å få med meg hva vi snakket om en gang. Men jeg har blitt en mester på å svare de rette svarene, uten å egentlig få med meg hva som er blitt sagt. For med en gang noe vanskelig blir tatt opp, forsvinner jeg inn i meg selv, og blir der.

 

Jeg er redd det er dette som er fremtiden. Alle sier at det går fint an å leve med symptomer, å leve med en viss grad av psykisk sykdom. At jeg kanskje må forberede meg på det. Men jeg vil ikke forberede meg på det, jeg vil leve, og ikke så begrenset som nå. For slik det er nå er jeg dødssliten når dagen nærmer seg slutten, uten at jeg egentlig har gjort noe særlig. For å stå i en kamp mot deg selv hver dag, sliter deg ut på en måte ingen kan forstå. Jeg prøver tenke at ting kan bli bra igjen, jeg prøver tenke at jeg kanskje skal få et bedre liv en det jeg klarer se for meg. Men å vite at det er en sjanse for at jeg aldri blir frisk, er så uendelig vond. Å vite at dette kanskje er livet mitt. Jeg skjønner at jeg flykter til tanken om å forsvinne. Jeg er bare sliten, kjære gud la det bli bedre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.