Kjære Maria

Du er så alene, selv med hundre mennesker som står å støtter rundt. For selv om du slipper de inn, åpner skallet, så skjønner de ikke hvordan det kan gjøre så vondt at du vil dø. Du vil leve, du vil virkelig leve. Og så vil du ikke, for det er så tøft å stå i vonde følelser dag ut og dag inn. Det er vondt å puste når angsten har tatt over kroppen din. Og du er sliten, du er sliten av å kjempe en kamp, større en noen kamp folk kan forstå. Verden viste seg å være tøff for deg lille venn, men du kan ikke gi opp, ikke enda. Verden skal bli god, en dag skal verden bli god for deg også.

 

Du drukner i kjærlighet. Det er så mange som er glad i deg, som støtter deg og bærer håpet ditt. Det er så enormt mange som bærer håpet ditt. Og du er takknemlig, du er evig takknemlig. Men så tenker du, tenk om du var alene, og du ikke hadde alle som bar håpet for deg, da hadde det ikke gjort noe om du stille forsvant. Og så blir du trist, for du tenker på alle det er tilfellet for, de som ikke har en støttende og god familie, som ikke har unike venner som støtter mer en noen. Og så blir du enda mer takknemlig. Menneskene som støtter opp mot det som er vanskelig, som kjører deg til mc donalds, for det eneste du kanskje kan klare å spise i dag er litt is. Som støtter deg når du kjemper deg igjennom den isen, den du og spiseforstyrrelsen hadde blitt enige om å ikke spise. Men så drukner du i kjærlighet, så du legger livet ditt litt i hendene til alle rundt, og tørr å spise den isen, og stoler på at familien din lever i morgen også. Du våger og tenke at stemmene kanskje ikke har rett.

 

Du er så elsket. Men tørr du stole på det? Tørr du tro på ordene de rundt skriver, de som inneholder hvor verdifull du er, hvor elsket du er? For du føler deg ikke verdig å bli elsket, du tenker det hadde vært bedre om de kunne elsket noen andre, noen som ikke var som deg. For du føler deg ikke verdifull, du føler deg ikke elsket. Du føler deg bare i veien, som et ugress.

 

Men Maria, våg å tro. Våg å slipp mennesker inn. Du føler deg ikke elsket, du føler ikke du fortjener all kjærligheten. Men du gjør det, du fortjener det. Du skader ingen når du spiser, du får det heller ikke bedre. Våg å ta imot tilbudet om å få litt hjelp, våg å spis så du kan vokse og blomstre igjen. Livet ble ikke som noen så for seg at livet ditt skulle bli. Ingen ville at du skulle bli syk, ingen ville at du skulle bli påkjørt. Men alle ser et lys for deg der fremme. Våg å se det lyset, våg å håpe. For du skal ikke ha det slik for alltid. Du er god nok, står det på speilet ditt. Og husk det, at du ER god nok. Kjemp denne kampen, stå i all grusomheten som blir sendt din vei, og det bli bedre. Jeg lover deg, det blir bedre.

 

Klem fra den lille parten av hjernen din som fortsatt har troen på deg, menneskeheten og alle de gode tingene de rundt deg sier. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..