For alt jeg vil er bare å ha det bra

Depresjonen sluker meg. Jeg puster, i overlevelsesmodus og i full beredskap. Jeg er livredd helt uten grunn, og med all grunn i hele verden. Ingen forstår, og mange forstår, vi har jo sett dette før, det er ikke første gang jeg er dårlig. Avledning, avledning, avledning. Angstanfall, angstanfall, angstanfall. Jeg har bare så lyst å leve. Normalt. Uten psykiske lidelser og smerter som tærer på. Jeg har så lyst å være normal, jobbe, gå på skole, ha overskudd til familien min og vennene mine. Jeg prøver si til meg at dette er en nedtur, og at jeg vil få det bedre en nå. Men det er så vanskelig å tro på. Jeg vet jo av erfaring at dette ikke vil vare i all evighet, men å vite at du går tilbake til å fortsatt ha det vanskelig, bare litt lettere, er vanskelig å takle. Hvordan lære seg å overleve alle de vonde periodene som vil komme? Hvordan lære seg å leve med begrensninger.

 

Jeg hører på julemusikk og drikker julebrus. Jeg prøver så hardt å lage meg positive ting. Som å planlegge fremover, ta en ansiktsmaske, høre på musikk. Men når du ikke en gang har krefter til å gå bort å skru på musikken, hva gjør du da? Dagen i går starter så fint med to angstanfall. Jeg knekker bare helt sammen og får ikke puste. Alt inni meg skriker at det ikke har det bra, både fysisk og psykisk. Så da avleder vi, personalet er mye med meg, og vi avleder. Når jeg er alene prøver jeg avlede, men ofte fryser jeg fast og blir bare sittende å se i veggen, for jeg klarer ikke noe. Jeg sliter med å takle dette uten selvskading, for mine mestringsstrategier har alltid vært å gjøre meg selv noe så jeg får noe konkret å forholde meg til, og ikke bare følelser. Jeg klarer knapt å spise, spiseforstyrrelsen er virkelig veldig sterk nå. Jeg går ned og ned i vekt, og jeg er bare så fortvilet. For jeg var kommet så langt, jeg hadde endelig klart å komme inn i en rutine der jeg spiste regelmessig. Der ikke mat tok opp all plass i hodet. Og nå er det skikkelig tøft igjen.

 

Nettene er fulle av mareritt jeg ikke klarer våkne opp fra. Dagene er så fulle av angst at jeg ikke fungerer. Jeg vil så gjerne så mye, og så bare går det ikke. Ingenting går. Jeg har ikke krefter til noe, alt går med på de små tingene som jeg MÅ gjøre i løpet av en dag. Som å faktisk gre håret, kle på meg, lage meg litt mat. Jeg har ikke krefter til å rydde og vaske, til å sitte med de andre eller kjøre bil. Jeg tørr ikke kjøre bil, for jeg faller så mye ut at jeg vet det ikke er lurt. Og alt dette, summene av alt som er vanskelig, gjør at jeg ikke klarer se noe håp. For jeg har falt så langt, det er så langt opp igjen. Hvordan kommer jeg meg opp igjen dit?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..