Pusteproblem

Jeg satt på skjermingsrommet mitt på valen og tenkte, når ble det så alvorlig? Når ble det så alvorlig at jeg måtte legges inn igjen. Når ble det så alvorlig at jeg ikke kunne være alene i et helt strippet rom for en natt. Jeg prøvde puste, men fant ikke igjen pusten mitt. Jeg satt i sikker 15 timer på et kaldt gulv og prøvde skjønne hva som skjedde, hvorfor ting var så ille.

 

De turte ikke gå i fra meg natt til torsdag. Personalet i bofelleskapet. Jeg var så dårlig at jeg ikke så opp eller ned på meg selv, stemmene tok helt over, og jeg var bare livredd. De var sammen med meg nesten hele tiden fra jeg kom hjem på tirsdag, til jeg ble kjørt til legevakten på onsdags kveld. Alle rundt meg hadde snakke om innleggelse, men jeg ville ikke. Jeg skulle jo klare dette, jeg skulle ikke tilbake til valen. Ble heldigvis møtt utrolig godt på legevakten, av en lege som hørte, trøsta og sa at jeg måtte ta imot en innleggelse nå, bare så jeg kunne være trygg. Jeg ville ikke være trygg. Men jeg sa ja, jeg så hvor redd kontakten min var for meg. Kontakten min kjørte meg ned til ambulansebåten, og jeg kom til Valen i halv 10 tiden på kvelden. Ble møtt av mennesker jeg kjenner, de satt å passet på meg hele natten. En lang natt med nesten ingenting søvn.

 

I går, etter fastvaken opphørte, satt jeg bare der. På gulvet, og prøvde puste. Jeg hadde angstanfall etter angstanfall, og under et kom to inn, sa det var mat og gikk igjen. Og jeg følte meg så liten, så alene, og jeg viste at så lenge jeg klarer ha kontroll (med litt hjelp) hjemme, så er det bedre en å sitte der å stirre i hvite vegger. Det er bedre å være en plass med mennesker som etter hvert begynner å kjenne meg, og som bare vil meg godt. Jeg skrev meg ut, selv om jeg kunne få bli til tirsdag. Det ble bare for vondt å sitte der alene, uten noe til å avlede med.

 

Jeg har slitt mye med å spise de siste dagene. Når jeg var på akuttposten hverken spiste eller drakk jeg. Jeg klarte det ikke. Nå prøver jeg hvertfall, jeg kjemper. Jeg tror ingen skjønner hvor hardt jeg kjemper. For når du daglig må sloss mot stemmer som forteller deg helt grusomme ting, når du må kjempe deg gjennom hvert eneste måltid og du drukner i angst og en depresjon som virker uendelig. Da er det tøft å kjempe, da er det mye lettere å gi opp. Jeg er sliten, jeg er helt vanvittig sliten. Denne nedturen har tært på meg, mer en jeg trodde var mulig. Det er lenge siden jeg har vært så dårlig som nå, jeg tror vi snakker år. Hvertfall ett år. Jeg kunne satt meg ned å blitt sittende, bokstavelig har jeg kanskje gjort akkurat det, men jeg presser meg til å få til sånne små ting, som å sette på motiverende musikk, gre håret, idag orket jeg til og med å sette inn linsene. Jeg vet det er småting, men når du knapt klarer komme deg fra senga og inn i stuen, må du tenke at de små tingene faktisk er store ting. For meg er det store ting. Jeg håper det begynner å gå på opp nå, for nå har jeg virkelig nådd bunn. Jeg klarer ikke håpe, så jeg er så takknemlig for alle rundt som bærer håpet for meg. Som sier det skal bli verdt det, bli bedre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.