23 oktober

08:54

Snøhvite fjell og en nydelig soloppgang, skyer over byer og lysene fra mange tusen hus. Jeg flyr hjemmover og teller ned på timer til psykologtime, 25 timer igjen. Hold ut, hold ut. Pust. Jeg har snakket mye med de hjemme de siste dagene, i går snakket jeg med primær i bofelleskapet, og alle gjør sitt absolutt beste for at dette skal gå bra, for at jeg skal få hjelp når jeg kommer hjem. «Trenger du en innleggelse» spør noen, jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil så gjerne klare dette på egenhånd, egentlig helt på egenhånd. Men jeg har sluppet inn noen, og skal la de få hjelpe. For jeg vil virkelig ikke bli innlagt igjen, og da må jeg ta imot hjelp fra de rundt. Jeg håper bofelleskapet klarer hjelpe, at de kan støtte meg gjennom dette. For dette er tungt og jeg skjønner ikke hvordan jeg har holdt ut med disse følelsene i mer eller mindre 11 år. Jeg skjønner ikke hvordan de rundt meg har klart å bære håpet for meg så lenge. «Det er lys der fremme, du skal ha det godt» «vi er så glade i deg, du er den sterkeste jeg kjenner» alle sier så mye fint og godt, men hvordan kan de håpe når jeg faller gang på gang?

«Vær så snill, slutt å stresse med fremtid og skole, det er ikke det viktigste» har veldig mange sagt til meg. Men det er vanskelig, vanskelig å akseptere at jeg er syk, for syk til å fungere slik samfunnet ser som normalt. Vi lever i et samfunn der det ikke er sosialt akseptert å ikke gå på skole eller jobbe, der folk uten utdanning ofte blir sett på som late. Det er ikke noe jeg bare føler, folk har sagt det til meg, at jeg er svak og lat som ikke studerer. Hver gang du møter på nye mennesker spør de hva du driver med, og jeg skaper superklein stemning med å si at jo du, jeg er uføretrygdet. Jeg skammer meg ikke, men det er vanskelig å føle seg betydningsfull når du vet folk har de meningene. Det er vanskelig å ikke være «normal» Det er ingenting jeg vil mer en å være normal, å kunne gå på skole, å ha det bra.

Jeg vil skape håp, jeg forteller andre at det er mulig. Så jeg må lære meg å skape håp for meg selv også. Jeg må fortelle meg selv at det er mulig å bli bedre, at jeg også kan få et meningsfullt liv. Nå kjører vi gjennom tåke og tubulens, og det er litt slik livet mitt er. Det er grått og det er vanskelig å finne frem. Det rister så mye at det er vanskelig å få fotfeste. Men midt i det grå finnes det små solglimt, små lysglimt i hverdagen fra folk som betyr så mye for meg. Jeg føler meg ofte svak, men jeg holder ut og jeg kjemper, så kanskje midt opp alt, så er jeg litt sterk. Jeg stopper kanskje opp for å se meg rundt, men jeg fortsetter å gå, fortsetter å lete etter lyset. Jeg falt hardt denne gangen, og fallhøyden var stor for jeg hadde det jo faktisk ganske bra. Jeg klarer ikke helt fortelle noen hvor ille det er, jeg har ikke ordene til det, og jeg vil ikke at noen skal vite. Jeg har fornektet at jeg har fått det vanskelig igjen veldig lenge. Jeg skrev i dagboken min at jeg hadde det bra, jeg løy til og med til meg selv, ubevist. Nå er det ute i verden, og det er både godt og vondt. Vondt fordi jeg vet at andre bekymrer seg og får vondt av meg. Godt fordi så masse mennesker støtter, ber og er der. Småsøskena mine er min største motivasjon til å fortsette å kjempe. De har måttet tåle og vokse opp med en syk storesøster, de har vært vitne til mange vonde kamper hjemme. De har måtte tåle at jeg har krevd mye av både mamma og pappa, med hundrevis av legetimer, innleggelser, sykehus besøk og opphold. Og de er så vanvittig sterke, de er min inspirasjon i livet. De og mine nærmeste venner som sliter. Som går igjennom mange av de samme kampene som meg, og som fortsatt er her, tross alt.

Jeg hater at livet ble slik, det var ikke dette jeg så for meg når jeg var liten og tenkte på fremtiden. Men jeg skal klare skape et best mulig liv, det tar bare litt(veldig mye) mer tid en jeg hadde sett for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..