Fighter

Tårene presser på, angsten din er skyhøy. Stemmene roper, roper at du må dø. Du vet ikke hvordan du skal reagere, for nå har det jo vært fint så lenge. Du har levd, levd på en måte som har vært umulig i 10 år. Du har flyttet for deg selv, du har latt demoner være demoner, og nytt at ikke alt var svart. Du har laget planer, du har skapt nye drømmer. Og så kommer det som tynget deg ned i 10 år og skyver bort gleden, skyver bort det fargelagte bilde. Du krymper, legger deg i fosterstilling. Du er ikke deg selv, og du ser at det bilde du har malt for alle andre, det slår sprekker.

Hvem er jeg?

Jeg står foran speilet og seg ansiktet med smilerynkene, forsvinne mellom tårene. Jeg begynner å tvile, tvile på alt jeg har planlagt, alt jeg skulle få til. For hvordan kan jeg få til noe når demonene herjer. Når stemmene styrer tankene, og de psykotiske tegnene er på full vei tilbake. Jeg vil ikke være en del av dette, vil ikke ha det så vondt. Jeg lyver til alle, sier det går bedre idag, og til de som ikke vet jeg sliter litt ekstra nå, sier jeg at det går fortsatt veldig bra. Men det er ikke sant, det er skikkelig tøft nå. Skikkelig. Jeg sliter med å finne krefter til å stå opp, etter atter en natt med mareritt. Jeg sliter med å smile, med å finne de musklene i ansikter som skal forme et smil. Jeg vil være hjemme, i sengen, under dynen, alene. Helt helt alene. Ligge der og forsvinne bort, la stemmene bestemme, og ikke smile. Jeg er sliten av å smile.

Men så kan jeg ikke det, jeg kan ikke gi opp. Selv om nesten hver natt er så vond at jeg gruer meg til å sove. Selv om stemmene skriker at jeg ikke kan spise. Selv om jeg er så sliten at hver muskel i kroppen verker. Så kan jeg ikke gi opp. Jeg fortsetter, setter en fot foran den andre. Jeg pusler sammen alle bitene, som en gang skal bli livet mitt. Jeg planlegger ting fremover, sammen med mennesker. Slik at jeg må fortsette, slik at jeg ikke kan la depresjonen ta fullstendig kontroll. Men det er tøft, det er beintøft. Jeg har slitt mye de siste ukene, og det skremmer meg noe vanvittig. For jeg er så redd for å bli like syk som jeg har vært, livredd for en fremtid like svart som fortiden. Jeg føler meg svak, så jeg hører på alle som sier jeg er sterk. For jeg skal vinne denne kampen, jeg skal fortsette fremover.

Jeg føler jeg skuffer alle når jeg deler dette. For alle er så glade for at det går fint med meg. Jeg har møtt så vanvittig mange som sier de er stolte av meg, som er så glade for meg. Og det har vært så fint. Men sannheten er at recovery er opp og ned. Det er ikke rett frem og rett opp. Det er svinger og bratte utforbakker, det er tornebusker og skarpe kanter. Jeg håper at folk skjønner at jeg ikke har gitt opp, selv om det inni mellom er det som frister. For jeg kjemper, jeg kjemper så vanvittig hardt. Men det har vært tøft, med både dødsfall, utskriving, forandringer og erstatningssak som har stått på, og ikke minst mange uker uten behandling. Men jeg står foran speilet og sier til meg selv at jeg er god nok, at jeg skal klare dette, at folk får mene det de vil, men at de som virkelig bryr seg forstår. Livet er ikke bare svart hvitt, det er nyanser, farger, både lyse og mørke. Det er ikke bare lett, eller bare vanskelig. Nå er livet tungt, men jeg håper og ber om at det skal bli bra igjen. Og jeg tror det, jeg tror det skal bli bra igjen. Jeg er en fighter, jeg skal vinne over det som gjør vondt!

2 kommentarer om “Fighter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..