Floke på følesene

Er det lov å si at jeg har det vondt, selv om jeg har det bra? For det er litt slik det er. Jeg føler jeg gaper over noe som er for stort, dette livet er så ekstremt stort. Jeg går rundt med en evig angst, en angst som spiser meg opp. Jeg har ikke angst for noe spesielt, det er bare angst og panikkangst for alt, alt og ingenting. Og så er jeg trist, selv om jeg også er veldig glad. Jeg skjønner det ikke helt, det er komplisert. Det var mye lettere å forstå det når jeg kun hadde det vondt, når alt var vondt. Nå er jeg liksom i en gråsone, midt i mellom bra og dårlig.

Jeg er redd for fremtiden, jeg er redd det er dette de mener jeg må lære meg å leve med. Og må jeg, så skal jeg klare det, for det er så mye bedre en slik det var. Men jeg skulle jo virkelig ønske jeg kunne få leve som helt frisk, ikke bare bedre. Jeg jobber og jobber for å klare håndtere angsten på best mulig måte, jeg jobber for å takle spiseforstyrrelsen best mulig, jeg jobber så vanvittig hardt for å lære meg å leve igjen. Men det er tøfferene en jeg har sagt, og det er vanskeligere en jeg klarer forstå selv. Når du går rundt og konstant har en stort svart klump i magen som verker, er det ikke så lett å alltid smile med. Det er ikke så lett å skulle leve og være med, når du ikke er helt med selv.

Jeg har sagt til alle at jeg skal starte på skole til neste år, og det er jo det jeg vil, mer en noe. Men jeg har jo skjønt de siste ukene at det er ikke mulig om jeg har det slik som nå, og om dette er bare en periode eller ikke, det vet jeg jo ikke, så kan jeg unsett ikke gå på skole. For slike perioder vil komme, og da har jeg ikke mulighet til å fokusere på noe annet en å komme meg gjennom det, da trenger jeg frihet til å kunne bare være. For jeg har mer en nok med å holde ut, med å kjempe for å få best mulige dager. Jeg er redd dette vil vare og vare og at jeg ikke får begynt på skole, for jeg har så fryktelig lyst å gå på skole og jobbe. Jeg vet ikke om jeg klarer godta at jeg ikke kan klare det, det blir for sårt. Men jeg gir ikke opp, jeg skal kjempe på for å ha det, og få det best mulig. Og kanskje får jeg det helt bra en dag, så bra at jeg har overskudd til andre ting en å puste.

Nå er jeg i Spania sammen med besteforeldrene mine, og det er fint, det er skikkelig fint. Men den svarte skyggen som henger over meg er med, og jeg skulle så sårt ønske den ikke var her, at jeg bare kunne ha det fint. Jeg trenger mye tid til å hente meg inn igjen når vi har gjort noe, for jeg blir så sliten av angsten og de mørke tankene. Jeg synest dette er skikkelig vanskelig, for jeg klarer ikke godta at det er slik. Jeg føler egentlig ikke jeg ber om så alt for mye når jeg vil ha deg godt. Jeg er klar over at ingen bare har det fint, men jeg skulle så ønske jeg kunne slippe å være mer syk, at jeg kunne ha normale opp og nedturer. Ikke nedturer der tanken automatisk blir at dette orker jeg ikke mer, for det er ikke normalt.

Det er vondt å ha det vondt, men jeg har det heldigvis godt også. Dette skal ikke få knekke meg, uansett om denne perioden varer en uke til eller to år. Jeg har jo erfart at som regel blir det bedre. Jeg skulle bare ønske jeg kunne bli helt frisk, og forhåpentligvis kommer den dagen snart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..