Tilbake til samfunnet

Jeg har vært så syk at jeg ikke har vært noe særlig med i samfunnet de siste 6 årene. Før dette var jeg aktiv i bedehuset, gikk på skole, var med i ulike ting på fritiden og var mye med venner. Så tok sykdom helt over, og jeg trakk meg tilbake fra alt. Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst å være en del av samfunnet, men den sosiale angsten hindret mye av det, og kreftene til å ta seg sammen rundt andre strakk bare ikke til. Jeg som er verdens mest sosiale menneske slet med det faktum at jeg etter hvert ikke hadde noen å være med, at jeg ikke hadde noe sosialt liv. Det var så ille at jeg ikke klarte gå i familieselskaper og på besøk, jeg var bare hjemme på rommet mitt, i selskap med stemmene mine og vonde vonde tanker.

 

Når jeg ble lagt inn på Valen var den sosiale angsten min så sterk at jeg ikke turte gå ut i stuen, og jeg satt stort sett i senga mi på rommet og så i veggen. Etter et halvt år begynte jeg så smått å gå litt ut, og utfordret angsten. Det ble lettere og letter, og fordi det etter hvert var kjente og trygge folk jeg var rundt, klarte jeg begynne å være sosial igjen. Men dette var bare første steg av mange som måtte tas for at jeg skulle komme tilbake til samfunnet. For inne på Valen var det et samfunn i samfunnet, og jeg måtte jo på et tidspunkt begynne å komme tilbake til samfunnet «der ute». Jeg begynte å reise på permer, ble med i drillen igjen og prøvde å være med pappa på butikken når jeg var hjemme. Selv om det å gå på butikken var noe av det tøffeste jeg gjorde, for der kunne jeg møte mange mennesker jeg virkelig ikke ville snakke med. Det faktum at alle viste jeg var syk og kunne spørre hvordan det gikk med meg skremte vettet av meg. (Det skal sies at jeg fortsatt sliter med å gå på butikken alene på Moster, men nå gjør jeg hverfall det)

 

Når jeg ble skrevet ut nå kom det litt som en bølge over meg, det faktum at jeg nå virkelig må tilbake til samfunnet. Jeg sliter fortsatt med mye angst, og det å gå på butikken, være i sosiale settinger, gå på tilstellinger, det er tøft, virkelig tøft. Jeg vil så gjerne klare alt, men jeg blir skikkelig sliten av å utfordre meg på å være med på ting, så det begrenser seg litt. Men jeg håper at det går seg til. For jeg vil gjerne gå i bedehuset jeg vokste opp i igjen, jeg vil gå på treningssenter å trene og jeg vil klare gå på tilstelinger. Slik som i dag var jeg på åpen dag på skolen på Moster, i forbindelse med tv-aksjonen, sammen med flere hundre mennesker. Og det gikk jo fint, selv om jeg møtte på folk som spør, og det er jo naturlig at de spør, de fleste som gjør det bryr seg jo, og det er jo egentlig veldig fint. Og nå kan jeg endelig svare fint uten å lyve, det er ganske stort.

 

Men det faktum at jeg havnet så ut av hele det normale samfunnet gjør ganske vondt. Det er vanskelig å komme seg tilbake inn, spesielt om du ikke har noen du er trygg på som kan hjelpe. Jeg har heldigvis familien min som drar meg med på og inviterer meg på ting, så jeg kan gå sammen med dem og være trygg. Jeg har venner som presenterer seg for sine venner og tar meg med på ting og turer. Jeg er veldig veldig heldig der. Jeg håper det går seg til, at jeg blir mer og mer trygg på samfunnet rundt meg. For det å være utenfor, det er ganske vondt. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..