Frihet

Det er 1,5 år siden sist runde med intravenøst, etter at jeg sluttet å drikke og spise, igjen. Det nærmer seg et halvt år siden sist jeg skada meg. Det er 4 måneder siden jeg begynte å spise mer normalt, sluttet og sulte meg og kaste opp, og virkelig bestemte meg for å jobbe imot spiseforstyrrelsen. Det nærmer seg også et år siden sist jeg var helt fanget i psykose og måtte ha fastvakt og strippet rom lenge, for å forhindre at jeg tok livet av meg. Da var jeg overbevist om at familien min kom til å dø om jeg levde, og det var et helvete å vite at jeg ikke kunne klare dø.

 

Stemmene er svakere en på 6 år. På dårlige dager er de sterkere, og jeg kan se skikkelsene som har torturert meg i alle disse årene, men jevnt over så er de bare i bakgrunnen. Jeg tror ikke lenger på at jeg må dø for å beskytte de jeg er glad i. Jeg tror ikke lenger jeg må skade meg, for at andre ikke skal bli skadet. Hvordan er det med hallusinasjonene? spurte behandler. Jeg vil helst ikke tenke på de som hallusinasjoner selv om jeg kan tro de er ekte når jeg har det veldig tøft. Men jeg må kanskje bare godta at de er der, at de kan kalles hallusinasjoner. Jeg svarte at stemmene er der, og skikkelsene dukker opp inni mellom, men at det stort sett går fint å ignorere de. Jeg står på fire forskjellige antipsykotika, jeg har begynt nedtrappingen på noen av de, slik at bare jeg skal ha to, og jeg håper at stemmene ikke blir verre da, at stemmene er svakere fordi jeg har det bedre.

 

Spiseforstyrrelsen styrer ikke dagene mine lengre. Jeg har endelig klart å komme inn i et mønster der jeg spiser alle måltidene i løpet av en dag. Selv når jeg er alene, noe som jeg før bare kunne drømme om. Jeg kan gå på kafe og kjøpe is, jeg kan spise sjokolade og jeg gruer meg ikke i forkant av besøk, fordi jeg er redd for å bli tilbudt mat. Men selv om det ser veldig friskt ut fra utsiden er nok spiseforstyrrelsen det som henger mest igjen i meg. Jeg strever hver dag med enorm angst hver gang jeg ser meg selv i speilet eller på bilder. Jeg er urolig med hvert eneste måltid, har panikk for at jeg skal legge mer på meg. Det er tøft når jeg har lagt så mye på meg av medisiner, og ikke har normal forbrenning på grunn av antipsykotika. Bare etter jeg startet på den siste gikk jeg opp 10 kg, og da spiste jeg kanskje 20% av et normalt dagsinntak, så det sier jo noe om hvor skadet forbrenningen blir av de medisinene. Men på tross av alt det, så går det veldig mye bedre. Jeg er 109 dager oppkasfri, etter å ha kastet opp daglig i mange år. Jeg lengter ikke lenger tilbake til nummenheten jeg har følt hver gang jeg har sluttet å spise og drikke, jeg trenger ikke den mestringsstrategien når det blir vanskelig. Og det er godt, det er veldig godt.

 

At jeg har gått så lenge som jeg har uten selvskading er nok det tøffeste hinderet. Fra å skade meg ofte, måtte sy utallige sting, og måtte behandles med antibiotika fordi jeg fikk betennelser, bruker jeg nå ord når jeg får trangt til å skade meg. Jeg skal ikke si at jeg ikke har hatt lyst, for fy søren hvor lyst jeg har hatt til å slippe forholde meg til følelsene mine. Til å bruke blod til å numme bort det som gjør vondt. Men jeg har klart å holde meg borte, og det er jeg faktisk ganske stolt over.

 

Alt dette var en del av hver dag før. En spiseforstyrrelse som holdt på å ta livet av meg mange ganger. Selvskading som bare ble mer og mer alvorlig. Stemmer og psykoser som skremte livet av meg, og fikk meg til å gjøre ting jeg ikke ville. Jeg føler på en enorm frihet nå som dette er fortid. Det er fortsatt nært, og sårt, men det er ikke hverdagen lenger. Jeg er fri fra det, jeg er fri til å skape meg et liv uten de. Jeg trodde aldri jeg skulle få det bedre, jeg fikk diagnose etter diagnose de satte kronisk foran, og sa at jeg aldri kom til å bli kvitt. Men jeg har bevist at det ikke er sannheten, jeg har bevist at jeg kunne bli bedre. Jeg har troen på at jeg kan få et godt liv, et meningsfullt liv. Og jeg er takknemlig, takknemlig for at jeg har en familie som har vært der hele veien, som har sagt til meg at dette var mulig, selv når helsevesenet sa det motsatte. Jeg er heldig, tross alt dritt så er jeg heldig. Jeg har fått livet tilbake, jeg har fått livet i gave.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..