Identitet?

Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si. Når ting var på det verste var det bare å sette seg ned, så fløy ordene ut av meg. Nå er ting, ja, bra, og jeg har ikke så mye å si. Selvfølgelig jeg kan snakke lenge om hvor fantastisk det er å endelig få oppleve glede, jeg kan skrive side opp og side ned om gode dager. Men så føler jeg at jeg lyver, for alt er jo ikke rosenrødt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for jeg har det tusen ganger bedre en jeg har hatt det, jeg er glad og jeg nyter nesten hver dag. Men det er fortsatt mye av det syke som sitter igjen, og det er dager der alt er svart, og jeg vil ikke skjule det med å si hvor bra alt er. Jeg vil selvfølgelig ikke overskygge det fine med det vonde, men dette blir en vanskelig balansegang uansett hvordan jeg snur og vender på det.

 

Jeg har vært syk i 11 år, jeg har hatt CRPS i 8 av de. Det var det som var identiteten min i så mange år. Nå er jeg liksom Maria, og jeg vet ikke helt hvem det er. Jeg er sikrere på meg selv en jeg noen gang har vært. Ikke hvordan jeg ser ut og slikt, men hvem jeg er. Jeg har ingen problemer med å si meningen min, være meg selv helt og bare ikke bry meg om hva andre mener. Men likevel var sykdom det som interesserte de rundt meg før, for en lang periode var de eneste jeg snakket med behandlere. For når jeg var på det sykeste klarte jeg ikke snakke med de rundt meg, og jeg stengte alle ute. Så sykdom var identiteten min. Og nå, nå vet jeg nesten ikke hva jeg skal snakke med behandlerne mine om. Heh. Jeg er redd for å si hvor bra jeg har det, for jeg er så redd dette skal gå over. Og jeg er redd for hva andre forventer fra meg nå. Pluss jeg er redd for å si ting går bra, og så har jeg en dårlig dag, der jeg føler jeg ikke kan si hvordan det egentlig er, fordi andre forventer jeg skal ha det bra. Det gir kanskje ikke mening, men det er litt småkaotisk å forholde seg til dette nye. Selv om det er 99% bra.

 

Gleden jeg føler nå er helt fantastisk, jeg må jo bare si det. Jeg er ikke vant til det, og det føles veldig rart. Jeg klarer liksom ikke skjønne at det kommer gode dager etter gode dager. Jeg har mye energi til å være med på ting, jeg har overskudd til andre ting en behandling og det er så godt. Det er veldig rart at det bare snudde helt ut av det blå, det var ingenting som skjedde som gjorde at jeg fikk det bedre. Jeg bare våknet en dag og hadde det bedre. Jeg ser frem til fremtiden min, jeg ser for meg skole og slike ting jeg bare har kunnet drømme om i så mange år. For i så mange år har alt livet mitt dreid seg om behandling. Om å overleve en til dag. Og nå er det slik at dårlige dager kommer sjeldnere en de gode, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg for det er så innmari godt. Det er fortsatt nytt for meg, og ja, jeg våkner hver dag med en klump i magen for at dette skal bli den siste gode dagen. Hver vond dag jeg har er jeg livredd for at er starten på et nytt helvete. Men om smertene kan fortsettes å holde seg i sjakk med medisin, og jeg kan få ha denne energien og denne gleden, så ser jeg ikke bort fra at fremtiden min kan bli god, den også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.