Kjære spiseforstyrrelse

Jeg er trist for alle årene du tok fra meg. Trist fordi det er år jeg aldri vil få tilbake, år som du stjal for alltid. Du lovde meg så mye, at om jeg bare ble tynn nok ville alt bli bra. At bare jeg gikk litt til ned i vekt, ville alt bli bedre. Du lovde at livet skulle gi mening igjen, at det mørket som du egentlig skapte, skulle forsvinne. Du kom med lovnad etter lovnad, at bare jeg fulgte de nye reglene du kom med skulle alt bli bedre, ja, fantastisk faktisk. Og de nye reglene strømmet på, nye hver dag. Jeg kunne ikke spise det eller det, jeg kunne ikke sitte i ro, jeg kunne ikke drikke. Og til slutt, da var ingenting lov. Jeg fikk ikke drikke, jeg fikk ikke spise, jeg fikk ikke engang slappe av, selv med en kropp som sviktet mer og mer. Du lovde så mye godt som skulle komme når jeg hørte på deg, og når jeg nådde idealvekten. Men vekten ble aldri liten nok. «Bare litt til» hvisket du, og jeg adlød. Jeg tok på meg lag på lag med klær, klær som var alt for store, bare så ingen skulle oppdage hemmeligheten min. Slik at ingen skulle se kroppen min. Du sa at når jeg fikk rett vekt kunne jeg våge vise frem kroppen min, for da var den perfekt, da trengte jeg ikke skjule kroppen, da skulle jeg like det jeg så.

Det tok meg mange år å våkne frå den verste transen. Selv når helsepersonell begynte å gripe inn, og folk så på meg med bekymrede blikk, klarte jeg ikke selv å forstå at jeg faktisk var tynn. Veldig tynn. «Du er så tynn at hjerte ditt kan stoppe» sa en til meg. Jeg bare ristet på hodet, for du fortalte jo sannheten. Du sa jo at jeg fortsatt var alt for stor. Jeg måtte ikke høre på de, sa du. De løy, de løy bare fordi de ikke ville se meg glad. Og du viste hvordan jeg kunne bli glad i igjen, så jeg måtte høre på deg. Og jeg hørte på deg. I 7 år hørte jeg på deg, før jeg endelig klarte bryte meg ut av helvete du lagde. Jeg begynte å spise igjen, trene mer normalt og holdt meg unna oppkast. Det gikk fint, men uten hjelp er det vanskelig å komme seg ut av et grep du har vært fanget i, i så mange år. Så når ting ble vanskelig, sluttet jeg å spise. Jeg hørte på det du hadde sagt hele tiden, at jeg kunne få det bedre, bare jeg hørte på deg. Det gikk 4 nye år før jeg igjen prøvde komme meg fri fra deg. Bare at denne gangen hadde jeg støtte i ryggen. Selv om mesteparten av jobben måtte gjøres selv, var det folk som heia på at du skulle forsvinne.

Jeg har brukt så mange netter på tvangstrening. Jeg har grått meg i søvn i så mange år, fordi du sa jeg ikke var god nok. Nå har jeg funnet ut at alt du sier er feil. Jeg er ikke mislykke selv om jeg spiser og drikker. Jeg er ikke ekkel selv om jeg veier det jeg veier. Jeg blir ikke gladere av å gå ned i vekt, tvert imot blir jeg sykere. Det er fortsatt tøft, veldig tøft, for jeg har hørt på deg i 11 år. Og synet på meg selv, og forholdet mitt til mat og trening, er langt i fra normal. Men jeg er ikke lenger besatt av deg. Du er flyttet til en fjern krok av hodet mitt, der du ikke får plass til å bli hørt. Jeg er ferdig med å høre på løgnene dine, jeg er ferdig med deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..